Tidens spøkelser – Zeitgeist og tidsånd

zeitgeist.jpg Er Jesus og alle andre guder egentlig bare fortellinger om solens gang gjennom astrologiske tegn? Står en verdensomspennende konspirasjon bak alt som går galt her i verden? Zeitgeist er en av det siste årets største slagere innen gratis konspirasjonsfilm på nett, med sin egen «Zeitgeist-dag» den 15.mars. I den forbindelse har Bjørn Are Davidsen kikket litt nærmere på påstander og argumenter.

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Artikler, Konspirasjonstenkning, Kritisk tenkning, Kultarkeologi

Relativismedebatten i vitenskapssosiologi

Etter en lang dag der jeg har gjort alt annet enn det jeg skulle gjøre i et par undervisningsfrie uker får jeg i alle fall en liten time til noe halvrelevant. Den skal jeg bruke til å lese mer av John Zammitos A Nice Derangement of Epistemes. Post-Positivism in the Study of Science from Quine to Latour. Det er riktignok noen år siden denne debatten var på høyden, og man hører (innbiller jeg meg) stadig mindre til de radikale epistemiske relativistene. Det er nok ikke fordi de forsøkte å teste hypotesen om at tyngdekraften var en sosial konstruksjon og ville opphøre om man sluttet å tro på den. Det er nok delvis fordi støyen har lagt seg litt. Kritikerne ser relativismen i litt mer nyansert lys, og de mer tullete ekstremistene har gått litt av moten. Ikke at de ikke dominerer en og annen doktorgradsutdanning fortsatt, og derfor er bøker som Zammitos fortsatt høyst ønskverdige. Og hans bok er (så langt) faktisk en av de absolutt bedre i genren relativismekritikk. Jeg har hatt stort utbytte av folk som Larry Laudan (e.g. Beyond Positivism and Relativism) og Christopher Norris (e.g. Against Relativism), og Zammito skriver i tildels samme tradisjon. Men han er mer nyansert i analysen og balanserer fremstillingen godt. Nominelle meningsfeller som ikke har gjort en spesielt imponerende jobb (e.g. Gross & Levitt «Higher Superstition») blir kritisert uten at han tar igjen med å overkompensere ved å være spesielt ille mot dem. (Det siste er dessverre en vanlig måte å vise sin vilje til selvkritikk/»balanse» på.) Det betyr på ingen måte at han legger fingrene i mellom når han tar for seg det sterke programmet i vitenskapssosiologi og arvtagere. Han gjør det bare på en ordentlig måte. Han kobler fint fra Quine og Kuhn til Barnes, Bloor, Latour, Woolgar og Shapin – klar i fremstillingen, villig til å ære det som æres bør, og til å ta tak i vanskelige spørsmål (sånt jeg likte med Dennet i gamle dager). Det som fungerer som repetisjon, fungerer utmerket, og det som er (noenlunde) nytt, er også bra. Og hvem kan unnlate å elske et kapittel som «Kuhn’s Misadventures with Incommensurability»? (OK, i alle fall ikke jeg.) Nå gleder jeg meg bare til tittelkapittelet (og konklusjonen): A Nice Derangement of Epistemes: Radical Reflexivity and the Science Wars.

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Bøker

Nytteløse dingser

I riktig, riktig gamle dager, den gang redaksjonsmøtene inkluderte brainstorming rundt den lett muntre (les: harsellerende) «Tøvsuger»-spalten, hendte det stadig vekk at man etterlyste «the machine that goes ‘bing’». Noen er så vennlige at de leverer. Fortsatt er nok mine norske favoritter ulike «kvantehealing»-maskiner. Men Martin Ystenes gjør meg oppmerksom på dette aldeles storartede produktet […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Alternativ behandling, Humor, Juks og (selv)bedrag

Hvordan forfalske selvbiografien sin

Etter å ha arbeidet med moralske panikker og konspirasjonsteorier en del år, har jeg utviklet en viss interesse for mindre sannferdige selvbiografier. Maria Monks «Awful Disclosures» er klassikeren. Mike Warnkes «The Satan Seller» var en vinner, for ikke å snakke om Lauren Stratfords «Satan’s Underground». Carlos Castanedas selvbiografiske «forskning» på Don Juan og Lobsang Rampas […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Juks og (selv)bedrag

Religionshistorisk historie (21)

Forrige århundres klart best kjente religionsfenomenolog var eksil-rumeneren Mircea Eliade (1907-1986). Han settes i bås sammen med andre religionsfenomenologer på tross av at han aldri selv kalte seg for fenomenolog, bare religionshistoriker. Hans program for religionshistoriske studier er imidlertid gjennomsyret av fenomenologisk tankegods – som han ga en egen vri – og dette programmet har […]

Asbjørn Dyrendal,

Kategorier: Religionshistorie