Postmoderne matematikk?
Dette er kanskje litt på siden av de temaer som er vanlige på denne bloggen, men ikke helt. Det dreier seg om forskningsjuks. Vi har vel fortsatt Sudbøsaken friskt i minne, og det har vært noen høyt profilerte tilfeller av forskningsjuks på den internasjonale scenen i de siste årene. Laboratoriarbeid kan være vanskelig, tidkrevende og dyrt – og det er ikke alltid slik at dataene samarbeider med forskerens hypoteser – som han vet er sanne. Så hva skade gjør det vel om man pynter på dataene litt, utelater noen upassende datapunkter her, og finner på litt der, så sannheten kommer klarere til syne?
Sånn forestiller jeg meg i hvert fall at de tenker, de som jukser i forskningen. Det hele gjøres selvsagt enklere av at empiriske data nettopp er empiriske, og ingen kan med sikkerhet avgjøre om de er ekte eller ei. Som matematiker har jeg alltid tenkt at dette er så uendelig langt fra min egen verden. Om jeg publiserer noe galt eller meningsløst i en journal, kan enhver kompetent matematiker avsløre meg. Det er ikke det at det ikke publiseres gale resultater også i matematikk (det hender), og det plagieres nok også en del. Men gjør man det for ofte, vil man bli avslørt før man rekker å gjøre det i stor skala, så vi er virkelig forskånet for de store skandalene som fra tid til annen rammer andre fagfelt.
Trodde vi. Inntil nå.
[…]
Vampyren slik den har fremstått i bøker og på film har lenge vært en velkledd adelsmann med dragning mot bleke ungpikers halser. Men lenge før denne varianten entret scenen, fantes det en annen vampyr der ute: tradisjonens vampyr. Den er en ganske annerledes skapning. Og langt mer skremmende.