Feilkilder og tvilsomme behandlinger

Siden jeg heller vil fordype meg i historiske gjennomganger av konspirasjonsteorier (franske revolusjon – juhu!) enn å bli endeløst oppfanget i å gjenta poeng andre har sagt veldig mye bedre før meg: Gakk hen og les den klassiske Beyerstein-artikkelen om Hvorfor tvilsomme behandlingsformer tilsynelatende virker.
Tilgjengelig og poengtert.
Vi trykket den første gang på slutten av 1990-tallet (den gang det virker som om nesten alle skeptikere var astrofysikere), og la den på nett i 2006. Jeg har akkurat lest den om igjen selv, og det var den vel verdt.

Snåsakaill, TV og testing i media

Man skal helt klart ikke svare på for mange telefoner i romjulen. Det er for mye som minner om agurktid. Resultatet av at jeg besvarte en telefon fra Adresseavisen mellom middag og dessert i går, ble dekket noe bredere og i dybden enn jeg helt klarte å se for meg. Langversjonen finnes i Adressa her, men etter telefoner og epost i dag har jeg innsett at det er blitt plukket opp diverse andre steder. Sannsynligvis med færre nyanser og mer spisset enn i originalen, uten at jeg gidder sjekke alle variantene.
Saken handler egentlig bare om en liten serie TV-program jeg har nevnt før, der vi skal forsøke både å forstå og teste ulike «alternative» tema, og at Snåsakaill’n er av dem vi kunne ønske oss å teste. (Ikke fordi vi ønsker å plage noen, men fordi vi helst vil teste det som blir sagt å være de klareste og beste eksemplene på spesielle evner.) Men det at serien, slik Even Gran kom til å avsløre i denne kronikken skal lages av og sendes på Schrödingers katt (og alt er NRK-journalisters idé, ikke min – jeg bare lovet å være med) vekker tydeligvis atskillig oppmerksomhet. Det lover godt for oppmerksomhet rundt serien, og kan forhåpentlig anspore til en enda bedre jobb under forberedelser.
Adressa-journalisten har gjort en utmerket jobb med å skrive omtrent det jeg forsøkte å formidle, så jeg har ikke noe å klage over. Men jeg har en liten nyanseforskjell et enkelt sted. Og siden Kolloen i følge en rekke kilder tydeligvis har lest på Skepsis-sidene, tenkte jeg at jeg kunne forklare dette litt nærmere:

At forfatteren av boken «Snåsamannen», Ingar Sletten Kolloen, omtaler seg selv som skeptiker, imponerer ikke Dyrendal.
– Utsagn som at «Gjerstad tar tak i folks livsenergi» likner på måten new age-folk og nyreligiøse snakker. Kolloen prøver så godt han kan å være skeptisk, men konsekvent og vitenskapsorientert er han ikke.

Det var ment beskrivende, ikke nedsettende, og det ville gjort seg bedre uten et «og» i siste setningsledd.
Jeg sa vel noe sånt som at Kolloen sikkert gjorde sitt beste for å være så kritisk han kan, men at han såvidt jeg kunne se nok ikke klarte å være konsekvent vitenskapsorientert.
Det handler ikke om boken, som jeg ennå ikke har fått, men om et enkelt intervju, der han griper til «livsenergi» for å tolke Gjerstads angivelige helbredende evner. Det er ikke i utgangspunktet Gerstads tolkning, men en «reframing» innenfor rammene av et av nyreligiøsitetens (og alternativbehandlingenes) få doktrinelignende diskursive punkt. (Tror du ikke på «chi» har du langt på vei stilt deg utenfor. Uten at du nødvendigvis er innenfor om du tror.) Forskningen har ikke påvist noen slik «livskraft» som «chi», «prana», «mana» etc – som det heter i nyreligiøsitetens endeløst synonymiserende kulturelle kleptomani – og den ser heller ikke ut som noen god kandidat til å bli oppdaget.
Også håper jeg inderlig ikke jeg har snakket noe om evner som skulle «revolusjonere helbredelsen av mennesker.» Urk.
Men det ville være oppsiktsvekkede, for å si det mildt, om noen virkelig kunne fjerndiagnostisere eller på annet «synsk» vis diagnostisere syke mennesker. Og det er atskillig enklere å teste enn om noen kan helbrede. Det siste tar tid og er komplisert. De andre tingene er i sammenhengen mye enklere.
Så får vi se hva som skjer, om han vil stille til testing eller ikke. Hvis ikke har vi i alle fall forsøkt.
Og nå skal jeg forsøke å lese litt mer om de første tiårene med konspirasjonsteorier mot frimureriet.
Oppdatering
Gjerstad syntes ikke det var noen idé å bli testet. Det plager meg fortsatt overhodet ikke.
Det hadde selvsagt vært greit om han hadde fått forslaget presentert på ordentlig vis først, men misforståelsen er etter hva jeg kan se av diverse eposter og annet ganske vanlig. Og tanken var som sagt bare at man til programmet gjerne ville ha med dem som er anerkjent som de beste, med de «sterkeste evnene» for å teste om det finnes noe genuint fenomen.
Det går sin gang uten Gjerstad.
Og i mellomtiden oppfordres de som ikke har lest artikkelen Hvorfor tvilsomme behandlingsformer tilsynelatende virker om å gjøre det.

Ikke nødvendigvis Snåsa

For en uke eller så siden tapet jeg et par innslag til P3s Osenbanden, hvorav det ene hadde sitt utgangspunkt i fenomenet Snåsakaill’n. Min utmerkede kollega borte på psykologi, Leif Kennair, hadde noen spørsmål og kommentarer som fikk meg til å forsøke å huske hva i all verden jeg hadde sagt, og hva det egentlig var jeg mente å si.
For å forsøksvis holde meg til helbredervirksomheten, tror jeg det handlet (eller skulle det handlet) om et par-tre generelle poeng jeg har for vane å bringe til torgs. De handler ikke om Snåsakaill’n spesifikt – det er ikke undersøkt i forhold til ham – men om problemene med rapporter om mirakler hos mirakelmenn og hva de kan fortelle oss. Det er nemlig noen problemer med å trekke slutninger fra dem, slik det er med alle anekdoter.
Det første problemet handler om rapportering (og det var jeg bare såvidt/knapt nok innom): Hvem er det størst sjanse for at melder seg til å fortelle – den som har vært hos behandler X og kan fortelle om forbedring, eller den som ikke merket noe spesielt?
Hvis saken er oppsiktsvekkende, mirakuløs, gir en god fortelling – øker eller minsker det sjansen for at man forteller? Hva betyr anseelse for bildet?
Les mer »

Trofim Lysenkos pseudobotanikk

Lysenko.jpgAlt er mulig. Du kan dra deg selv opp etter håret, du kan trene opp genene dine, eller snarere: plantene kan trenes opp. Dårlige avlinger kan bli til gode avlinger, og det uten avl. Vi kan oppnå det samme, mye raskere, ved å presse kornet litt! Det er stalinistisk biologi, «lysenkoisme», det handler om.