Halloween-kåseri
Vi kommer tilbake til mer presseros i morgen. Men det er, som én og annen også utenfor kretsen av småbarnforeldre har fått med seg, Halloween i kveld. Jeg skal til en forandring ikke være hjemme og dele ut godteri, men ut og kåsere en slags innledning til Studentersamfundets Skrekkaften. Jeg skal ikke snakke om folkloren og historien til kvelden. For denslags kan man heller lese hva Rune Blix Hagen har å si. Derimot skal jeg snakke litt om frykteligheter på folkemunne og andre steder, med en perifer tilknytning. Og selv om innledningen er nyskrevet skal ingen beskylde meg for ikke å resirkulere… Det begynner sånn (og fortsetter under streken): Det er Halloween. Natta da visstnok barrierene mellom verdener er brutt ned, døde ånder farter rundt og demoner flyr løs. Hvilket jo gjør det selvsagt at det er kvelden vi slipper ungene løs på egen hånd, mens de raver rundt i delirisk sukkersjokk og sjokoladebegjær. Må være like naturlig som at foreldre som sier de tror en kjøttetende dino lever i Seljordsvannet gjerne slipper ungene løs på stranda. Sære sammenligninger? Litt sånn var mitt møte med Halloween da jeg en kort periode bodde i USA, midt i nyfundamentalismens blomstring og Moral Majoritys storhetsperiode. Makabre fortellinger om psykopater som ga bort forgiftet godteri og djeveldyrkere som ofret spebarn hørte til dagsordenen. Sammen med skrekkfilmer som viste nøyaktig hva som skjer når tenåringer prøver å ha sex: Da kommer monsteret med øksa. Halloween var en merkenatt for galskapen, det demoniske og det makabre. I mørket skjer mørkets gjerninger – og alle vet hvem som bor i det mørket. På Halloween forklér han seg ikke lenger. […]