Juksedingser og svindel – "Rife-apparatselger" dømt til fengsel

Det er ikke alle små hobbyer man får fulgt opp som man ønsker. Derfor desto større grunn til å hoppe på saker som gir et påskudd når de faktisk dukker opp. Og jeg har vært bittelitt interessert i «radionics»-dingser, diagnose- og helbredelsesmaskiner (juksedingser) i tradisjonen etter «entreprenøren» Albert Abrams, «the most ingenious and notorious quack to be found in the practice of American medicine during the first quarter of the twentieth century». (Mer om ham her.)

Vi finner arven (mener jeg) i en haug dingser som påstås å finne en eller annen «frekvens» som kan brukes til å knuse mikroorganismer, eller i mer moderne variant, der det å ødelegge med vibrasjoner høres ut som kjetteri, der svingninger med rette frekvens bare hjelper immunsystemet til å ordne saken selv. Fra Hulda Regehr Clark til kvantekvakking har de alle noe å takke Albert Abrams for. Det gjelder også Raymond Rife. Les mer »

"Forskningsnytt": Ansatte trenger transcendental meditasjon, mener TMere

En gjenganger i vrøvl om personlighetsutvikling er tiprosent-myten, om at vi bruker så lite av hjernen vår. Heldigvis har alltid den som påstår dette en kur å selge.

Så også stålskonstruksjons-doktor og TMer Harald Harung. Han har sammen med trosfeller i Maharishis (svjv stadig mindre) sekt forsket seg frem til at toppledere bruker mer av hjernen enn andre. Men det finnes selvsagt en kur for oss som er lavere i systemene også. Det kan både Ukeavisen Ledelse og Aftenposten fortelle:

Forskerne har utviklet en ny ledelsesmodell der de anbefaler utvikling av den enkelte lederes bevissthetsnivå, som et supplement til tradisjonell lederutdanning. Et av tiltakene som anbefales for å øke bevissthetsnivået, er en spesiell type meditasjon.

Gi deg selv et halvt poeng om du gjettet at TMerne anbefaler TM som hjelp til et fenomen de selv alene mener å ha observert. Det er omtrent like oppsiktsvekkende som at kristne anbefaler å gi livet over til Jesus, så man er fristet til å gi et og annet minuspoeng til alle journalister som ikke helt har klart å koble de to og ha noen kritiske merknader. Hvilket, på tross av at kritiske stemmer er bragt inn i fortellingen, langt fra er åpenbart fra det som ligger ute hos de sistnevnte.

De er ellers litt sent ute. Som tidligere nevnt: Dagens Næringsliv trykket tøvet tidligere, og fikk en runde kritikk i Journalisten i fjor.

Smil, for svarte! Smil for suksess, helse og lykke

USA har fremdyrket ett virkelig hjemlig religiøst uttrykk: New Thought. Tankens og innstillingens kraft over materien, der suksess og helse ligger i egne, skapende hender. Eller, rettere sagt, tanker. Positiv tenkning gir rikdom, det gir suksess, det gir helse – og negative tanker det omvendte. Det kan en litteratur og en kultur fra Napoleon Hills Think and Grow Rich til The Secret og andre bestselgere fortelle deg. For utenforstående virker det snålt, merkelig og marginalt.

Det er det ikke. Barbara Ehrenreich er siste kvinne ut til å vise dette, med et sylvasst, omfattende oppgjør. Smile or Die. How Positive Thinking Fooled America and the World er, som tidligere utdrag antyder, et funn for oss grinebitere som synes kritisk tenkning, hard diskusjon og solide data bør være viktigere enn påtatt optimisme og rosenrøde visjoner. Les mer »

En god dag i retten

Simon Singh, som lesere av bloggen sikkert vet er saksøkt for injurier av (den nå diskrediterte) British Chiropractic Association har hatt en god dag i retten, med et dommerpanel satt sammen av noen av de skarpeste hodene det britiske rettssystemet har å by på. Jack of Kent rapporterer. Ta gjerne med deg hans forhåndsanalyse, skrevet for tre dager siden, når du likevel er i gang.

Jeg tror neppe jeg ville vært i skoene til BCAs advokat:

The BCA QC tried to deflect the blame onto Simon for not apologising or making any of the requested public statements.

The Lord Chief Justice did not seem impressed by this.

[…]

The BCA QC struggled on: not a jot, she argued, meant literally none whatsoever. But, said a judge, surely science doesn’t work like that: when a scientist says there is not a jot of evidence, doesn’t he mean there is not a jot of reliable evidence?

[…}

And questions continued relentlessly along this line.

It was becoming painful.

Les det hele. Det er ikke langt, og det lyser opp i en mørk tid.

Ja, og du har vel ikke glemt å undertegne oppropet om reform av den britiske injurielovgivningen?

– Homøopati bør ikke sponses av NHS

Helt siden prinsippene bak homøopati ble kjent har de blitt møtt med skepsis. For over 150 år siden ble hele systemet sterkt kritisert av en lege ved Harvard School of Medicine, Oliver Wendel Holmes, som bl.a. diskuterte de uttynnete dosene:

Swallowers of globules, one of your little pellets, moistened in the mingled waves of one million lakes of alcohol, each two miles in circumference, with which had been blended that one drop of Tincture of Camomile, would be of precisely the strength recommended for that medicine (…), against the most sudden, frightful, and fatal diseases!

Skeptikerne har allikevel ikke klart å hindre homøpati fra å bli populært, til tross for at mange anser det som selve antitesen til vitenskapelig og klinisk verdifull medisin. I tillegg til virkelighetsfjerne premisser har homøopati heller ingen relevante virkninger foruten det som kan tilskrives placeboeffekten.

Noe av dette står sentralt i en ny rapport fra en komité i det britiske parlamentet som slår fast at homøopati ikke lenger bør støttes av Englands offentlige helsetjeneste National Health Service (NHS). Les mer »

Prisverdig fra Dagbladet om menn i koma, og avslørende om skeptiker

Jeg ble litt paff av å se ideologi brukt om det å være skeptisk til historiene om Rom Houben, og enda litt mer paff av å absolutt ikke finne ordet igjen i artikkelen jeg skrev om. Jeg vet ikke om jeg har sett tredobbelt eller om Dagbladet har redigert artikkelen. Men det som står i Dagbladet om Rom Houben er utmerket som oppklaring: Han har ikke kommunisert med omverdenen, verden har latt seg lure.

Les mer »

Dagbladet: Å like å vite hva man snakker om er en ideologi

Dagbladet ser på det å ønske å vite hva man snakker om, som en ideologi

Oppsiktsvekkende ufohistorier?

I det fjerne blinker et lys som kanskje kunne være noe oppsiktsvekkende. Men foran meg ligger «Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning.» Så jeg delegerer letingen etter den beste historien til leserne i steden.

For som forskning.no kunne fortelle i går har det britiske nasjonalarkivet nettopp og midlertidig gjort hemmelige UFO-rapporter fra 1994-2000 tilgjengelig. (Nye hemmeligheter? Hva prøver «de» å skjule nå…)

En mulig skeptikerfavoritt melder seg i denne:

A UFO sighted by Boston and Skegness Police captured on film and then spotted by a ship’s crew in the North Sea. Simultaneously, an unidentified blip was picked up on radar over Boston. A detailed investigation followed, which identified some of the lights as the planet Venus rising and the blip on the radar as ‘a permanent echo’ made by a tall church spire.

Sjokkerende. Men det må da være noen bedre fortellinger inni der? Grav dem frem herfra, mens jeg forsøker å forstå NOKUTs nye ansvarsområder og hva slags betydning det har for fagmiljøers virke.

Hvordan null blir tull – parapsykologiske biaser

Parapsykologi er en disiplin preget av ønsketenkning rundt over 100 års forskning som ikke har kommet noen vei. Profesjonelle parapsykologer er, vil jeg påstå, som regel velutdannede og intelligente med god forskningsskolering. Forsøkene er så gode som de klarer å få dem til, og behøver ikke ha flere svakheter enn vanlig forskning. Hvordan forene de to oppfatningene? Les mer »

Litt senere og ikke fullt så lovende

Siden jeg nå en gang nevnte det, får jeg nesten følge opp: I oktober i fjor var jeg svakt optimistisk med tanke på et mulig gjennombrudd i ME/CFS-forskningen. Det dreide seg om retroviruset XMRV, som var funnet hos en stor andel av ME-pasientene. Og det var løfte om flere studier med tydeligere data.

Optimismen ble litt mindre da neste publiserte undersøkelse ikke fant noe XMRV hos britiske pasienter. Gruppen bak er kjent for en nokså skeptisk holdning til virusteorier om ME, så man kunne jo tenke seg, slik mange gjorde, at det hadde hatt en del innflytelse på metoder og resultat. (Jeg fant riktignok ingen som kunne fortelle enkelt og pålitelig hvorfor metoden var uegnet, men det er virkelig ikke noe jeg kan selv. Og tidsskriftets referees burde hatt en idé om så var tilfelle.)

Men utviklingen fortsetter. I går kunne forskning.no fortelle om neste studie ut. Denne er også britisk, og den kunne heller ikke finne noen sammenheng.

Hvilket ikke betyr at noe er avklart ennå, men om jeg begynte forrige post om emnet med at det var tidlig, men så lovende ut, må jeg nok dessverre si at litt senere ser det ikke så lovende ut lenger. Uten at noe er helt avklart.

Sånn er forskning. Vi får se utviklingen videre.

-Is "insanity" in there? "Mirakelkur" får korrekt respons

Etter å ha sett litt for mye litt for tannløs behandling av muligens velmenende sjarlataner med dollartegn i øynene – ikke minst i norske fjernsynsdebatter og helseprogram – er det en lise å se noen gi korrekt respons. Fra vantro latter til moralsk harme på fem minutter. Ekkelt, pinlig og likevel nokså ufrivillig morsomt.

Les mer »

Nei, Dagbladet, mannen i koma er ikke bevisst: Fasilitert kommunikasjon II

Rom Houbens heter en mann. Han ble utsatt for en ulykke for 23 år siden. Han har vært antatt å ha vært i koma siden da, men nylige undersøkelser har vist at han faktisk har hatt hjerneaktivitet og ikke vært fullstendig i koma. I nylige senasjonsoppslag i aviser over hele verden, inkludert Norge, har det vært hevdet noe mer: Nemlig at han har vært bevisst og i stand til å observere og reflektere over omgivelsene sine i alle årene siden ulykken. Én norsk publikasjon var skeptisk, mens flere utenlandske journalister åpenbart tok seg bryet med å tenke før de tok meldinga for god fisk. Hvis flere norske publikasjoner var raskt ute med å være skeptiske, vil jeg gjerne vite om det.

Steven Laureys, lederen for forskningsgruppa som undersøkte Houbens, har hårdnakket påstått at Houbens kommuniserte via et tastatur, og at assistenten som hjalp ham med å føre fingeren over tastaturet ikke hadde noen innflytelse på hva han skrev. Nå er de siste studiene av Houbens klare, og svaret er at han har for lite kraft i musklene til å kunne signalisere om noe som helst. Metoden som ble brukt for å formidle Houbens antatte tanker heter fasilitert kommunikasjon, og den virker ikke. Den som snakket var assistenten som førte fingeren for Houbens slik at det kunne virke som om han kunne kommunisere med et tastatur. Det er ikke sikkert om denne assistenten selv var klar over dette eller ikke.

Jeg var for raskt ute da jeg blogget om dette sist: Jeg antok at dette var fasilitert kommunikasjon på relativt tynt grunnlag, og støtter kritikerne i at det var nok best å være skeptisk helt til resultatene var klare. Utrolige ting har skjedd før.

Om dette er et nederlag for Laureys eller vil gå ut over ham på noen måte gjenstår å se. Vennene hans vil nok erte ham en stund for dette: Det er menneskelig å feile, og en menneskelig feil er å erte mennesker som gjør sånt som mennesker gjør, som for eksempel å ta feil. Som vitenskapsmann bør han ha styrket posisjonen sin: Han har skiftet mening når resultatene hans har vist at han burde. Den største sensasjonen så langt er altså at Laureys har innrømmet offentlig at han har tatt feil. Hvis noen av de norske publikasjonene som ukrititisk videreformidet denne historien gikk ut med en artikkel hvor de resonnerte litt rundt hvorfor de gjorde det, ville det vært en enda større sensasjon. Hvis det skjer, vil jeg gjerne vite om det.

Grenseløse homøopater

Det er ikke grenser for hvor mange som vil «hjelpe» jordskjelvofrene på Haiti. Vi har vært innom scientologene, og et lite utall barnevennlige misjonærer som var så barnevennlige at de ville ta barna vekk derfra. «Kampakupunktører» sto klare til innsats, men ser ikke ut til å ha fått stukket seg gjennom. Men grenseløse homøopater, ikke bare i form av Homøopater uten grenser, ser ut til å ha sukret tiggerpillen tilstrekkelig til å få ivrige givere til å sende dem avgårde. Som om ikke befolkningen de skulle hjelpe var ristet og fortynnet fra før.

Nå kjenner de forhåpentlig tilstrekkelig nok av sin besøkelsestid til å holde seg unna akuttbehandling og konsentrert seg som homøopatisk psykologi, ved å gi «the few drops that can get their internal clock into motion again, relieve them from the past and bring them back in the here and now». Les mer »

Traume-myten

Nei, jeg har ikke sluttet å lese fagbøker i 2010. Jeg har bare ikke omtalt dem her i år. Ennå. Det er en unnlatelsessynd jeg har tenkt til å rette på. Det er en liten bunke som ligger i kø og venter på inspirasjon til omtale. Men jeg begynner et sted. Først ut blir den sist leste: Susan Clancys nylig utkomne The Trauma Myth. The Truth About the Sexual Abuse of Children – and Its Aftermath.

Det er et stort tema, en provoserende og ambisiøs tittel, og en overraskende tynn liten bok. Det tar noen korte, engasjerte og engasjerende timer å lese seg gjennom de drøyt 200 sidene med brødtekst. I motsetning til annen litteratur i hyllene mine på dette og relaterte emner er den ikke et forsøk på å samle all kunnskap og alle tunge resonnement mellom to permer. Snarere er det et svært personlig, dypt engasjert og poengtert forskningsbiografisk oppgjør med en forskningstradisjon Clancy mener usynliggjør de fleste barneofre og ugyldiggjør de vanligste erfaringene deres. Resultatet? Vondt blir verre, både i offentlig retorikk, i forskningstradisjoner og i terapi. Les mer »

Joseph Smith – mormonernes profet

Mormonerkirken, Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige har lenge vært av verdens raskest voksende trossamfunn. Men det startet smått og omstridt, med beskyldninger om svindel, med episoder av voldelig konflikt og moralske kontrovers. Mye av det var knyttet til visjonene til én karismatisk person: den amerikanske profeten Joseph Smith. Her får du hans historie fra oppvekst via engelen Moronis gulltavler til «generalløytnanten» som ble lynsjet av en rasende mobb.