Nyhet: Elektronisk skjema for klager på alternativ behandling

Lov om alternativ behandling trådte i kraft i 2004, og erstattet Kvakksalverloven. Den nye loven har sine gode og dårlige sider, men det store problemet er at den i liten grad blir håndhevet. Dette henger igjen sammen med at det er noget uklart hvem som skal håndheve den. Helsetilsynet har bare tilsyn med helsepersonell, og det finnes ikke noe tilsvarende tilsyn for alternativmarkedet. Forbrukerrådet er oftest riktig adresse når det gjelder villedende markedsføring, mens Mattilsynet eller Legemiddelverket kan være aktuelt i andre saker, men de har begrenset kapasitet. Ved alvorlige lovbrudd er det politiet som er riktig instans, men de vil neppe prioritere sakene med mindre det er snakk om alvorlig personskade eller dødsfall. Videre har utøverforeningene etiske råd hvor man kan sende klager. Hva slags sanksjonsmuligheter disse har overfor  medlemmene sine vil variere fra forbund til forbund.

Les mer »

TAM-debatt om «alternativ medisin»

De ekstremt oppmerksomme vil legge merke til at diverse gamle innlegg plutselig dukker opp i «siste trackbacks» og at både de og en rekke andre har fått taggen «blogg».

 

Litt underlig, i og med at det ligger på bloggen? Ikke egentlig. Vi holder på å legge om sidene til noe litt mer integrert, og arbeidsgjengen nærmer seg et punkt hvor vi tror på at det kan bli synlig noen gang.

 

I mellomtiden skjer kanskje ikke all verden, men den som vil og ikke har gjort det, kan jo se på denne debatten fra TAM 2012.

 

 

Skeptisk til populærpsykologi: Den beste boka om psykologi jeg har lest på aldri så lenge

Denne boka er for deg. For her står ikke bare mytene du har hørt så mange ganger – men hvorfor de ikke stemmer, hva forskninga sier om dem, og hvilken kjerne av sannhet de evt. har.

 

Sumliminal persepsjon. ESP. Løgndetektorer. 10% hjernekapasitet. Endring av arvbare egenskaper. Å snakke ut om det.

 

Det er sjelden jeg inderlig ønsker at ei bok var å få på norsk. Språket er greit og rimelig uakademisk, men erfaringsmessig er de som trenger boka mest ikke de støeste i denne type engelsk.

 

Jeg er særlig fascinert av én av mytene – om at folk tror at vi ser ved at vi sender partikler ut fra øynene. Jeg husker jeg fra jeg var liten at jeg lurte veldig på dette med syn – ville ikke lyset som ting sendte ut krysse hverandre? Hva med lys som treffer øynene i vinkel? Men selv om jeg har lest superhelt-tegneserier fra før jeg kunne lese, har jeg aldri trodd at øynene våre sender ut partikler (for all del, jeg har trodd alskens annet rart, og det gjør jeg sikkert ennå).

 

Boka går ikke bare gjennom mytene, men diskuterer grunnlaget for dem i kapittelet før debunkinga begynner – og lister opp massevis av utsagn i tillegg til de femti som blir gjennomgått grundig. Erfaringsmessig vil ikke kapitelet om arv/miljø gjøre noe med folks tro på at arvelig betyr uforanderlig, men jeg har savnet en akademisk tekst om det. Det er også et av poengene til forfatterne: Disse mytene blir aldri gjennomgått i faglitteraturen. Det blir presumptivt antatt at dersom du har det grunnleggende inne, vil du skjønne dette av deg sjøl.

 

Noe som rimer dårlig med at så mange tror at vi ser ved at det kommer partikler ut av øynene, eller at arvelig betyr uforanderlig.

 

Ingen skeptiker bør være uten denne boka. Da får det heller være at forfatterne ikke helt er uten tro på myter selv …

 

50 Great Myths of Popular Psychology: Shattering Widespread Misconceptions about Human Behavior

 

 

 

– Rolf Marvin Bøe Lindgren

TAM-debatt om "alternativ medisin"

De ekstremt oppmerksomme vil legge merke til at diverse gamle innlegg plutselig dukker opp i «siste trackbacks» og at både de og en rekke andre har fått taggen «blogg».

Litt underlig, i og med at det ligger på bloggen? Ikke egentlig. Vi holder på å legge om sidene til noe litt mer integrert, og arbeidsgjengen nærmer seg et punkt hvor vi tror på at det kan bli synlig noen gang.

I mellomtiden skjer kanskje ikke all verden, men den som vil og ikke har gjort det, kan jo se på denne debatten fra TAM 2012.

Skeptisk til populærpsykologi: Den beste boka om psykologi jeg har lest på aldri så lenge

Den beste lille boka om hva folk tror om hverandre som ikke stemmer.

Enda et godt tiltak

Vi er tilbøyelig til å fokusere sånt mange ser på som det negative her på bloggen. Men vi har ikke (i dag) tenkt til å kaste bort tid på at forvirrede mennesker vrøvler med konsekvenser. Vi har knapt nok tenkt til å glede oss over den korrekte bruk av «personer som mener de er» istedenfor bare påstanden om at noen er det de kaller seg.

Derimot skal vi glede oss overFri tankes oppslag om Folkeopplysningen, en programserie på NRK som kommer straks:

Programmet Folkeopplysningen går første gang på lufta den 27. august. I alt er det laget seks programmer som skal sendes utover høsten. I programmene blir vi bedre kjent med seks ulike alternative behandlingsformer.

Hver behandlingsform blir testet av en kjendis. Kristin Krohn Devold tester akupunktur, Ravi tester healing, Dag Otto Lauritsen tar for seg «detox»-metoder, Linn Skåber undersøker de klarsynte, mens Abid Raja tester ulike mirakelmaskiner. I tillegg blir det et program om homøopati, men her blir det ingen testende kjendis.

At det er underholdningsavdelingen som står bak, ser vi i det tabloidvennlige grepet med å involvere mennesker til og med jeg stort sett har hørt navnet på. Det er ellers gode mennesker involvert: programleder er en underholdende og dyktig vitenskapsformidler, nemlig fysikeren Andreas Wahl. I tillegg har de gjort det aldeles utmerkede grep å ta inn psykolog Jan-Ole Hesselberg, én av initiativtagerne bak psykologibloggen, til å kommentere og analysere. Han er heller ikke akkurat noen dårlig formidler.

Det skal ikke stikkes under noen stol at ingen av dem er helt ukjente for skeptikermiljøet heller. Med sånne tema og folk til å behandle dem er det nesten så jeg vurderer å skru på TV’en selv. (Om ikke annet så for å ha sett hva de alternative protesthylene kommenterer.)

Et flott tiltak

Vi nevnt det allerede i bloggens tidligste fase, har gjentatt det siden, men tar det gjerne igjen: de fleste publiserte forskningsfunn holder ikke under nærmere granskning. Det handler ikke engang primært om fusk, men om sånt som alle de ting som kan medføre at man kommer til gale slutninger eller statistiske tilfeldigheter som regelmessig gjør en del funn statistisk signifikante i enkeltforsøk. Blant annet derfor bør vi, som også tidligere nevnt, insistere på replikering.

Dessverre er det sånn at mens en del sentrale tidsskrift nok gjerne vil publisere artikler om (spesielt overraskende) signifikante funn, er de ikke på langt nær så interesserte i de mer nøkterne nyhetene når andre forskere har forsøkt å teste om de opprinnelige funnene holder og ikke kommer til samsvarende resultat. Det kan gi beslutningstagere mange steder et helt misvisende inntrykk av f.eks. hvor lovende en mulig behandling er, og koste atskillig før det blir korrigert.

Derfor er det svært velkomment med et initiativ for å gjøre det enklere og tryggere å få repliseringsforsøk gjennomført og publisert, slik vi finner i Science Exchanges «Reproducibility Inititative». De har satt opp en struktur og potensielt fornuftig økonomi rundt forsøk på replikering, og med seg på laget har de ifølge Slate PLoS ONE, som garanterer publisering av resultatene.

Det er garantert rom for forbedring, men også for videreutvikling til andre fagfelt som trenger slike veier. Uansett: et flott initiativ, så får vi håpe det kan bidra positivt.

Den hellige død som utjevner all forskjell

Jeg sier av og til i dertil egnede fora og forhåpentligvis dertil egnede diskusjoner, at «religionsvitenskap» ikke helt gir et rimelig inntrykk av hva svært mange religionsforskere holder på med. Jeg bruker et annet uttrykk: «journalistikk med fotnoter».

Det er ikke primært en kritikk. Riktignok er det plenty journalistikk som er dårlig, men akademikere som bruker mesteparten av tiden sin ved katetere og i komitéer kan ofte bare drømme om å gjøre den jobben en dyktig journalist i felt kan få til. «Journalistikk» betyr i sammenhengen tett observasjon og samtale med deltagere, og «med fotnoter» står for all den kontekst en journalist kan legge til fra samfunn og menneskekunnskap, og dypere innsikt fra en bredere og dypere forskning journalisten noe sjeldnere formodes kjent med.

Jeg nevner det her, fordi det sjelden har virket mer relevant enn i lesningen av Andrew Chesnuts velskrevne, humane og lettleste Devoted to Death. Santa Muerte, the Skeleton Saint. Boken handler om kulten rundt Santa Muerte, en folkelig og definitivt ikke anerkjent helgen i (primært) Mexico. Hun er best kjent som den beskyttende helgen for det mer offisielle og ortodokse katolikker kaller «narcosatanicos» – kriminelle grupper som er involvert i en særdeles blodig virksomhet. Det er ikke direkte usant. Virkeligheten er bare så uendelig mye mer sammensatt. Les mer »

Kritisk religionshistorie

Religionsfaget i skolen er en tannløs femtenåring skriver teolog og 1.amanuensis i religionspedagogikk Trond Enger i dagens Dagbla’:

Et falskt toleranseideal bestemmer i klasserommet. I tillegg kommer en utbredt og ukritisk forestilling om at alt som har med religion å gjøre, er et spørsmål om tro og dermed unndratt den rasjonalitet og kritikk som skolen ellers er forpliktet på. Det kan synes som om prisen for et felles religions- og livssynsfag er en tannløs, ukritisk undervisning i strid med både opplæringsloven og skolens og samfundets idealer ellers.

Det er nokså sammenfallende med den kritikk Bruce Lincoln fremfører av amerikansk «religious studies» i siste kapittel av sin siste bok, Gods and Demons, Priests and Scholars. Critical Explorations in the History of Religions: med utgangspunkt i en kritisk rettsdom, gjorde en konservativ organisasjon for bibelstudier halvomvending. De gikk i mer liberal, økumenisk retning, endret fokus, omdøpte seg selv til American Academy of Religion og skapte «religious studies» i et bilde som samsvarer nokså tett med beskrivelsen av norsk «RLE» over, argumenterer Lincoln i kapittelet «The (Un)discipline of Religious Studies».

Lincoln er, for å si det mildt, ikke direkte begeistret. Han har lenge vært en av de aller fremste forkjemperne i disiplinen «religonshistorie» for å studere «religion» som et hvilketsomhelst annet menneskelig produkt. Det kom tydelig til syne i (det som for oss religionshistorikere er) hans berømte teser om metode. Les mer »

Om hvordan vi tenker – langsomt og hurtig

Douglas Adams muligens minst kjente bok, The Meaning of Liff definerer betydningen av «Liff» som «any book the dust jacket of which bears the words, ‘This book will change your life’.»

Assosiasjonen var nærliggende da jeg etter å ha lest boken så baksideteksten til Daniel Kahnemans Thinking, fast and slow, der en eller annen har funnet ut at «Thinking, fast and slow will transform the way you take decisions and experience the world».

I den grad de mangslungne forskningsresultatene boken gjenforteller gir et samlet budskap i boken som seg lar seg redusere til noen få setninger er det vel snarere noe nær det motsatte: De snarveiene vi tar i hverdagens tenkning lar seg ikke fjerne ved en enkelt gjennomlesning av en bok. Kahneman forsøker for all del å hjelpe til med å huske hva man bør ta i betraktning og hvordan man kan gjør det bedre, men han viser også hvilke myriader av påvirkningskilder og biaser som er involvert og påvirker oss, uansett hvor opplyst man ellers måtte være. Les mer »