Sammenstøtet i Odessa 2. mai 2014 mellom tilhengere av et samlet og vestorientert Ukraina og separatister som ønsket å opprettet en russiskstøttet republikk har i ettertid blitt til en massakre på ubevæpnede demonstranter. John Færseth har besøkt Odessa der han har snakket med øyenvitner og gått gjennom granskningsrapporter.

Av John Færseth

For temmelig nøyaktig ett år siden endte en markering for ukrainsk enhet i gatekamper mellom proukrainske og prorussiske Odessaborgere. Kampene utviklet seg til tragedie da 32* prorussiske separatister mistet livet i en brann i byens fagforeningsbygg, der de hadde forskanset seg.

Hendelsene ble raskt opphav til en lang rekke myter, som fortsatt lever i beste velgående. Blant dem er at det dreide seg om ubevæpnede kvinner og barn, og at det ble brukt giftgass mot dem som befant seg i bygget. Fra proukrainsk hold har det blitt hevdet at de som befant seg i bygget var utenlandske provokatører fra Russland eller den russiskspråklige utbryterrepublikken Transnistria i nabolandet Moldova, eller til og med at separatistene drepte sine egne med giftgass for å lage propaganda. Her i Norge har «massakreteorien» blant annet blitt fremmet av tidligere AKP-leder Pål Steigan og på nettstedet Radikal Portal.

[b]Maidan og antimaidan [/b]
Som mye av Svartehavskysten er Odessa russisktalende, og ligger i det området som mange – blant annet Russlands president Vladimir Putin – det siste året har omtalt som som [url=http://www.washingtonpost.com/blogs/worldviews/wp/2014/04/18/understanding-novorossiya-the-latest-historical-concept-to-get-worried-about-in-ukraine/ ]Novorossija[/url] eller «Ny-Russland». Bortsett fra mindre støttedemonstrasjoner ble byen lite preget av opptøyene i Kiev vinteren 2013-14, og det var først etter 19. februar da en markering ble angrepet av [i]titusjkier[/i] eller bøller at det ble ansett som nødvendig å opprette selvforsvarsstyrker lik dem i Kiev.

Det proukrainske engasjementet for reformer og for å beholde landet samlet begynte å vokse etter den russiske anneksjonen av Krim og den økende uroen i Øst-Ukraina. Samtidig begynte et motengasjement sentrert rundt en «antimaidan»-teltleir på Kulikovoplassen utenfor det stalinistiske fagforeningsbygget. Leiren hadde store likheter med dem som ble satt opp i Donetsk og Luhansk på samme tid: Den var omgitt av barrikader, og pyntet med et postmoderne sammensurium av symboler der russiske og sovjetiske flagg hang side om side med ortodokse ikoner og bilder av Josef Stalin.

Kravene varierte: Noen krevde folkeavstemning om opprettelsen av «republikken Novorossija» tilsvarende de «folkerepublikkene» som alt var opprettet i Donetsk og Luhansk, mens andre krevde tilslutning til Russland slik som på Krim. Flere hadde plakater med bilde av Russlands president Vladimir Putin og teksten «Putin, kom og hjelp oss!»

Som i øst beskrev flere av «antimaidanittene» Maidanrevolusjonen i Kiev og de nye myndighetene der som fascister og uttrykte frykt for pogromer mot russisktalende, et budskap som klang noe hult siden det også [url=http://www.stopfake.org/en/a-member-of-an-anti-fascist-demonstration-in-odessa-was-a-fascist-from-st-petersburg/]deltok russiske nynazister[/url] i demonstrasjonene.

Minst halvparten av dem som deltok i antimaidandemonstrasjonene var pensjonister og middelaldrende mennesker oppvokst i Sovjetunionen, i motsetning til den proukrainske siden som var dominert av yngre mennesker med et ønske om et vestorientert Ukraina. Samtidig fantes det også yngre mennesker der, mange med ansiktet[url=https://www.youtube.com/watch?v=Bq6Wuq8BQhk] skjult av finlandshetter og utstyrt med skjold og slagvåpen[/url].

I løpet av april kom det til flere mindre sammenstøt selv om politiet forsøkte å skille partene fra hverandre.

[b]Kamp om gatene [/b]
Om ettermiddagen 2. mai var det planlagt fotballkamp mellom hjemmelaget Chernomorets og Metallist Kharkiv. Som i mange andre land er ukrainske fotballsupportere sterkt nasjonalistiske, noe som har fått dem til å ta klar stilling mot separatistvirksomhet i det meste av Sør- og Øst-Ukraina. I forkant av kampen skulle det derfor holdes en «marsj for ukrainsk enhet», der begge lagenes supportere skulle gå i tog fra Katedralplassen og ned til stadion. Hundrevis av Odessaborgere møtte også opp på plassen fra totiden av, slik at det alt i alt var omkring tusen mennesker til stede. Det ble viftet med ukrainske flagg, holdt taler og sunget patriotiske sanger.

Etter omtrent en halvtime ble markeringen angrepet av ca. 300 aktivister fra Kulikovoplassen, utstyrt med balltrær og stokker. Uken før kampen var det blitt spredt en oppfordring på nettstedet Vkontakte, der prorussiske og proseparatistiske elementer ble oppfordret til å møte opp i Odessa for å bryte opp markeringen og «vise dem» slik man hadde gjort det i Donetsk.

Hva som var motivet for dette blir spekulasjoner. Det mest nærliggende er nok at hensikten var å banke opp og jage proukrainske fra gatene og på den måten skaffe seg kontroll over byrommet slik det ble gjort i Donetsk før separatistene der tok kontroll over offentlige bygg. Tilsvarende angrep på proukrainske markeringer fant også sted i Kharkiv i april. På Kulikovoplassen ser mange på sin side ut til å ha fryktet at marsjen ville bli brukt som påskudd til å angripe og «rydde» leiren deres.

Oppfordringen var imidlertid blitt plukket opp av de lokale selvforsvarsstyrkene, som møtte opp mannsterkt for å beskytte marsjen. Det samme gjorde medlemmer av den nasjonalistiske (men [url=http://anton-shekhovtsov.blogspot.no/2015/01/whither-ukrainian-far-right.html ]ikke egentlig høyreekstreme[/url]) organisasjonen [url=http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9586 ]Pravi Sektor eller Høyresektor[/url].

Etter omtrent tjue minutter der begge sider kastet brostein mot hverandre, og der aktivistene fra Kulikovoplassen ifølge øyenvitner kastet hjemmelagde bomber fylt med skrapjern og spiker, utviklet det seg et regulært slag rundt Gretskaplassen nær katedralen. Det ble kastet brostein og molotovcocktails, mens søppelcontainere ble omgjort til provisoriske barrikader. Begge sider ser også ut til å ha avfyrt skytevåpen, men mens man på proukrainsk side ikke ser ut til å ha hatt annet enn noen jaktrifler eller pistoler, viser videoer og fotografier at minst en av «antimaidanittene» var utstyrt med en kalasjnikov.

Gateslaget varte i omkring tre timer, og kostet minst fire mennesker livet. Underveis ble flere fra Kulikovoplassen fanget inn av fotballsupportere og Høyresektor, mens selvforsvarsstyrkene gjorde sitt for å hindre mishandling av «fangene» før de ble overlatt til politiet.

[b]Tragedien på Kulikovoplassen [/b]
Ved halv syv-tiden var det meste over. Mens selvforsvarsstyrkene ble værende igjen og omringe bygningen der de gjenværende separatistene hadde tatt tilflukt, bestemte omkring 500 fotballsupportere, Høyresektor-medlemmer og andre seg for å dra til Kulikovoplassen for å ødelegge antimaidan-leiren.

Parallelt med kampene i sentrum diskuterte aktivistene på Kulikovoplassen hva man skulle gjøre nå. Mens mange valgte å rømme leiren og dra hjem, bestemte andre seg for å ta seg inn i fagforeningsbygget og bruke det som festning. Brostein, molotovcocktails og skytevåpen ble tatt med inn mens barrikadene, som bestod av store trepaller, i all hast tatt ble ned og satt opp på nytt utenfor døren og inne i foajeen.

Fotballsupporterne og de andre nådde frem ved halv åtte-tiden. Spesielt Høyresektormedlemmene ser ut til å ha vært sinte over det som hadde skjedd, og ville ta seg inn i bygget og «renske opp». Etter tjue minutters brosteins- og stokkekamp der det også ble skutt og kastet molotovcocktails fra taket og vinduene i bygningen, klarte fotballsupporterne og høyresektormedlemmene å forsere den første barrikaden og ta seg inn i foajeen der kampen fortsatte med stokker og køller. Begge sider kastet også molotovcocktails mot hverandre inne i foajeen.

Fagforeningsbygget var fra den kalde krigen, og bygget av materialer som både var brennbare og som utviklet giftige gasser når de tok fyr. Det var også vanskelig å komme seg ut av, noe som skulle få store konsekvenser. Etter et kvarter stod midtfløyen i brann. Uavhengige undersøkelser viser at brannen brøt ut både i første etasje, der det tok fyr i den indre barrikaden, og i trappen mellom tredje og fjerde. Om den siste brannen ble utløst av molotovcocktails utenfra eller om noen av forsvarerne mistet en de skulle kaste, er vanskelig å fastslå.

Etter en stund begynte forsvarerne å rømme bygget. Flere av dem som stod utenfor – inkludert selvforsvarsstyrkene som nå var kommet til – forsøkte å hjelpe med tau og stiger, selv om det også var dem som fortsatte å kaste stein. Også innenfra fortsatte både steinkasting og skyting etter at brannen var i gang, samtidig som det ble skutt fra taket ned mot plassen. Brannvesenet brukte over en halvtime til å komme seg til åstedet, noe som bidro til at 42 av forsvarerne var døde før dramaet var over.

[b]Mytene sprer seg [/b]
I likhet med terrorhandlingene 11. september 2001 og 22.7 2011 har tragedien 2. mai blitt opphav til en lang rekke myter. Hendelsene i Odessa har spilt en viktig rolle for mobilisering mot «fascistregimet» i Kiev i de separatistkontrollerte områdene i øst. I tillegg blir det hyppig oppgitt som motiv av mange av de vesteuropeerne som i dag kjemper i styrkene til «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk.
Fra proukrainsk hold ble det raskt hevdet at mange av de døde var russere, eller fra utbryterrepublikken Transnistria i nabolandet Moldova. Begge sider har også hevdet at det ble brukt giftgass, enten utenfra eller fra forsvarerne selv for å skape en tragedie til bruk i propaganda.

Undersøkelser foretatt av 2.mai-gruppen – en uavhengig granskningsgruppe bestående av journalister, eksperter fra ulike fagfelt og representanter for begge sider i konflikten – viser at bare ni av de omkomne døde av brannskader, alle sammen i tredje etasje. De øvrige døde av gass som utviklet seg fra de brennende barrikadene og fra materialet i bygget, eller av å puste inn karbonmonoksid som binder seg til hemoglobinet i blodet og hindrer kroppen fra å ta opp oksygen. Åtte døde av skader etter å ha hoppet ut av vinduene. Alle de de de døde var fra Odessaregionen. Aldersmessig varierte de fra slutten av tenårene og opp til pensjonistalder.
Kommisjonen gir brannvesenet skylden for mange av dødsfallene, men har samtidig presisert at det ikke er grunn til å mistenke kriminelle motiver, men ganske enkelt inkompetanse fra en brannsjef utnevnt på basis av familieforbindelser.

I russiske og prorussiske medier har det flere ganger blitt hevdet at de som mistet livet var fredelige demonstranter, til tross for at videoopptak og bilder viser menn med hjelmer, køller og skytevåpen som forsøker å komme seg ut. Nettstedet og fjernsynskanalen RT (tidligere kjent som Russia Today) [url=http://rt.com/news/156624-odessa-victims-protest-burnt/]hevdet dagen etter[/url] at hele Odessa var i sorg etter at «tilhengere av Kiev-regjeringen» hadde «forsøkt å marsjere gjennom byen» for deretter å angripe Antimaidanleiren og brenne eldre, kvinner og barn inne i fagforeningsbygget der de søkte tilflukt. [url=http://rt.com/news/156592-odessa-activists-burnt-alive/ ]Andre artikler[/url] har til og med hevdet at rasende ekstremister jaget de «forsvarsløse» aktivistene inn i bygget for deretter å å kaste inn brannbomber.

Også her i Norge har flere fremmet denne «massakrelinjen» og hevdet at de døde ble «brent i hjel eller myrdet på andre måter» av «nazistiske pøbler» eller til og med skutt eller slått i hjel etter å ha kommet seg ut av bygget. Blant dem som har fremmet denne linjen er tidligere AKP (ml)-leder [url=http://steigan.no/2014/10/19/hvor-var-du-under-nazi-massakren-i-odessa/ ]Pål Steigan[/url] og [url=http://radikalportal.no/2014/05/06/46-drept-i-odessa-massakre-slik-er-fascismen/ ]Aslak Storaker[/url], redaktør for tidsskriftet [i]Sosialistisk framtid[/i]. Ifølge Storaker var fotballsupporterne stort sett tilreisende og ikke var på vei til stadion, men ute for å «terrorisere byens befolkning og bruke vold mot aktivistene i bevegelsene som er motstandere av juntaen i Kiev». Storaker har [url=http://steigan.no/2014/05/13/la-djevlene-brenne-i-helvete/ ]også hevdet[/url] at et medlem av den kommunistiske gruppen Borotba ble drept av mobben etter å ha hoppet ut av bygningen. Alt dette avvises av granskningsgruppen, som har gått gjennom samtlige dødsfall og ikke funnet at noen døde av skuddskader eller annen fysisk vold.

Borotba har generelt vært en viktig kilde for flere norske tilhengere av «massakreteorien». Borotba er en mystisk og kontroversiell gruppering som blant annet har deltatt i separatistiske demonstrasjoner i Kharkiv og støttet opprettelsen av en «folkerepublikk» der. Flere øyenvitner har hevdet overfor meg at den lokale lederen Aleksei Albu – som var en av dem som reddet seg ut av fagforeningsbygget – også var blant dem som gikk ivrig inn for å befeste det tidligere på ettermiddagen.

Det er flere årsaker til at disse forestillingene har fått vokse seg såpass store. En av dem er at første og andre mai fortsatt er helligdager i Ukraina slik det var i Sovjetunionen, slik at mange journalister hadde reist ut til hytter og landsteder. En annen er [url=http://khpg.org/en/index.php?id=1426094295]myndighetenes manglende vilje til å samarbeide med den uavhengige granskningsgruppen[/url], som har vært med å skape et klima for spekulasjoner på begge sider. Til sammen betyr dette at det har vært nærmest fritt frem for RT – som har en historie som spreder av konspirasjonsteorier – og andre med et ønske om å lage propaganda å spre mer eller mindre fantasifulle versjoner av hva som skjedde.

Ingen av sidene er uskyldige i det som skjedde denne dagen. Men det er likevel ingen grunn til å fremstille et sammenstøt mellom to godt forberedte og bevæpnede parter som en massakre.

[b]Kilder[/b]
2. mai-gruppens rapport, http://2maygroup.blogspot.no/p/blog-page_8417.html (på russisk)

Rapport fra UN Human Rights Monitoring Mission in Ukraine, juni 2014
http://www.ohchr.org/Documents/Countries/UA/HRMMUReport15June2014.pdf

Samtaler med øyenvitner og med medlemmer av 2. mai-gruppen i Odessa

*Ytterligere 10 døde da de hoppet fra flammene.