Konspirasjonsteorier knyttes ofte til vold i offentlig debatt. Det er ikke direkte galt, men hvis det gjaldt alt og alle hele tiden, ville samfunnet vært betraktelig mer voldelig. Forholdet er mye mer komplisert enn som så.

Av Asbjørn Dyrendal

Konspirasjonstenkning er en naturlig menneskelig foreteelse. Det er vold også. Når svært mange i offentlig debatt kobler de to til hverandre er det forståelig: Konspirasjonsteorier fungerer ofte som mobiliseringsretorikk.

Den paranoide stil som ”radikaliseringsmultiplikator”

De forteller frem en verden der uønskede hendelser og situasjoner er et villet produkt av korrupte og onde krefters virke. De forsøker å produsere følelsen av et kollektivt ”vi” ved å projisere negative egenskaper på ”dem”. Det er en populistisk retorikk som kombinerer en forenkling og fordreining av saksforhold for å lage renere skiller mellom godt og ondt, der verdibruddene ”de” står for er ultimate.

Uttrykket kan bli manikeisk og apokalyptisk i form: det må handles, nå, før det er for sent – og alle som hører budskapet er kalt.

Slik retorikk kan fungere som ”radicalizing multiplier” (Bartlett & Miller 2010). Internt i en gruppe kan de skape en feedback-loop med øvrig ideologi og gruppedynamikk som skyver den i en stadig mer ekstrem retning: konspirasjonsteoriene sår mistillit, skaper et demoniserende fiendebilde, og gjør interne og ytre dissenterende eller moderate stemmer til del av konspirasjonen. Det apokalyptiske budskapet kan motivere til vold som virkemiddel for å ”vekke massene”.

Dette er noen av trekkene ved politisk retorikk Richard Hofstadter (1965) kalte ”the paranoid style”.

Men Hofstadter mente aldri å lage en skole om konspirasjonstenkning i sin alminnelighet. Artikkelen var en kombinert akademisk og politisk intervensjon beregnet både på å nedsable en høyrepopulistisk retorikk han mislikte og sette den i en historisk og typologisk ramme. Når den ikke sier noe om en gang ”the political style of conspiracy” (Pfau 2005) er det ikke tilfeldig.

Det finnes altså mange flere måter å tenke og argumentere om sammensvergelser på, og selv de som går seg vill på de måter vi normalt omtaler som ”konspirasjonsteorier” brukes på andre ting og i andre sammenhenger enn de typene Hofstadter var opptatt av. Den paranoide stil er ikke den eneste, verdiene ikke alltid så ultimate, sakene er ikke alltid presentert i så apokalyptiske rammer, og ”vi”-et som produseres dermed heller ikke alltid så omfattende og sterkt truet.

Det kan bety at ”troende” ikke alltid er så sterkt mobilisert av fortellingene, men mer enn noe betyr det at ekstreme handlingsvalg ikke alltid er dem som gir seg av retorikken. Selv mobiliseringen ved hjelp av de teoriene Hofstadter presenterte avfødte først og fremst ord og legal politisk handling.

Tro og handling

Konspirasjonsteori av ymse sorter kan virke logisk tilknyttet vold som konsekvens, men det betyr ikke at det nødvendigvis er empirisk forbundet, eller at det er en sterk forbindelse. Og det behøver ikke bety at eventuell voldsutøvelse er direkte forårsaket av konspirasjonsteoriene.

Det er et mer allment problem jeg ikke skal gå inn på her, men tro og ideologi er ikke nødvendigvis knyttet direkte til handling. Av og til er også eventuell årsaksrelasjon omvendt både på individ og gruppenivå. En voldshandling fører til en etter-rasjonalisering som skal gi handlingen en begrunnelse, eller både ideologi og voldsutøvelse utløst av ekstreme livsbetingelser (borgerkrig, tyranni). Vold og tvangsmakt skaper motvold og begrunnelser for vold.

Under de rette omstendighetene produserer de fleste grupper fortellinger om seg selv og andre som gir de nødvendige begrunnelser for å gripe til vold. Konspirasjonsteorier kan være slike begrunnelser – og, som vi skal se, frykt for hva konspirasjonstroende vil gjøre.

Så gjelder det ikke minst å skille den verste snørra fra barten også: ikke alle ”konspirasjonsteorier” er av samme art.

En del konspirasjonssnakk er primært underholdning, noe er satire, noe er lek, mye handler om småting i hverdagen og mistillit til ”powers that be”. Det er forskjell på banale hverdagsrykter om lokale sammensvergelser, uttrykk for misnøye og politisk kynisme – at ”de” bare er ute etter å mele egen kake, ikke er til å stole på – kjendissladder og manikeiske konstruksjoner av et verdensløp styrt av onde krefter. Tro på (ikke bare formidling av sladder om) ”event conspiracies” av visse typer må ikke bety at den troende er involvert ekstremistgrupperinger, eller tilbøyelig til det samme. Selv om tro på én konspirasjonsteori svært ofte betyr at man også tror på en rekke andre (og mye annet rart, såkalt ”crank magnetism”), betyr det ikke at man handler deretter.

Og når først konspirasjonstro er klart tilknyttet handling, så betyr det ikke at handlingen er voldelig.

Fra håpløshet til motløshet

Konspirasjonsteorier er mest utbredt blant dem som befinner seg på utsiden av maktens sirkler, som respons på marginalisering. Det siste spiller også en rolle for dem som ikke er videre sosialt utslått, men som føler sine verdier truet, sine analyser avvist, og sin posisjon truet (f.eks. Uscinski & Parent 2014, kap.8; Imhoff & Bruder 2014: 39).

På sitt sterkeste trekker er alt dette sammen til noe av oppskriften på vold: når det ikke oppleves som om det finnes noen andre alternativer.

Men slik kombinasjon av raseri og håpløshet er ytterpunktet. På veien dit finnes det mange mellomstadier. En vesentlig del av konspirasjonskulturen lever under mottoet ”the truth shall set you free”, og den viktigste aktiviteten følger av det: fylle kommentarfelt, sende ut en mengde Youtube-lenker til interesserte og uinteresserte og i det hele tatt spre det triste budskap om verdens sørgelig tilstand.

Det gjelder de som har latt seg overbevise til aktivisme. Men vi bør kanskje begynne med den aller laveste enden på skalaen og se litt på hva det medfører. Den alltid interessante og produktive laben til Karen Douglas så på dette nylig (Jolley & Douglas 2014a):

… In Study 1, participants were exposed to a range of conspiracy theories concerning government involvement in significant events such as the death of Diana, Princess of Wales. Results revealed that exposure to information supporting conspiracy theories reduced participants’ intentions to engage in politics, relative to participants who were given information refuting conspiracy theories. … In Study 2, participants were exposed to conspiracy theories concerning the issue of climate change. Results revealed that exposure to information supporting the conspiracy theories reduced participants’ intentions to reduce their carbon footprint, relative to participants who were given refuting information, or those in a control condition. [mine uthevninger]

Det å bli utsatt for konspirasjonsteorier med litt støttende fortelling rundt leder altså, ut fra denne undersøkelsen, mer sannsynlig til apati enn til involvering for reform. Det understrekes i en annen av Jolley og Douglas’ undersøkelser (Jolley & Douglas 2014b), én som understreker at det som i én sammenheng kan virke som apati i en annen sammenheng også er en aktiv handling:

… In Study 1, British parents completed a questionnaire measuring beliefs in anti-vaccine conspiracy theories and the likelihood that they would have a fictitious child vaccinated. Results revealed a significant negative relationship between anti-vaccine conspiracy beliefs and vaccination intentions. … In Study 2, participants were exposed to information that either supported or refuted anti-vaccine conspiracy theories, or a control condition. Results revealed that participants who had been exposed to material supporting anti-vaccine conspiracy theories showed less intention to vaccinate than those in the anti-conspiracy condition or controls. [mine uthevninger]

I begge undersøkelsene finner vi at effektene er mediert av ”the usual suspects”, maktesløshet og mistillit. Desillusjon spiller også en rolle: tillit til konspirasjonsteorier forrykker følelsen av at man kan forstå samfunnet og troen på at man vet hvordan man kan handle for å oppnå effekt.

Når du ikke vet hvem og hva du kan stole på, og du ikke vet hva du kan gjøre for å oppnå mål om forandring, så er det ikke så rart om du velger å avstå fra handling. Om du tror det å handle i tråd med hva ”de” forteller deg i tillegg kan medføre direkte skade for noe eller noen du virkelig bryr deg om, så er det aktive bortvalget heller ikke videre merkelig. (Og påfølgende ”misjon” for et diskreditert valg er en ikke ukjent selvbeskyttelsesstrategi for å redusere kognitiv dissonans.)

Men ”apati” som respons griper videre enn bare som så: det gjelder også i ekstremist-miljøer.

Ekstremistisk apati

Ekstremister oppfordrer gjerne til direkte aksjon. Det betyr ikke at de i praksis handler deretter. Veldig mye energi går med til interne intriger, doktrinær krigføring mot likesinnede og forsøk på organisering. Selv om det utvilsomt er for mye aktivitet, også voldelig, som er rettet utad, er det en liten del av aktiviteten – og den kan sitte veldig langt inne.

For hva skal du gjøre hvis du tror du kjemper mot en nesten overmenneskelig overmakt som har oversikt over alt du gjør og dessuten (og selvsagt) har infiltrert miljøet du kjemper fra?

Den mest åpenbare faktoren i ekstremistisk apati er når konspirasjonstroen din har gått så langt at du ikke lenger tror noe du gjør faktisk kan ha en effekt. Det vedkjente også Anders B. Breivik i sitt kompendium, hvor han advarer både mot å bli skjødesløs nok til å bli tatt og så paranoid at man ikke orker å handle. Dessverre.

Det var ikke uten grunn. Ser man på enkelte ekstremistmiljøer som ellers setter (volds)handling som øverste prioritet, og som har tilstrekkelig apokalyptiske og konspiratoriske idéer til at så kan virke velbegrunnet (Gardell 2003), så er det nesten bemerkelsesverdig hvor lite de faktisk gjør. Men hva skal man egentlig gjøre når man (dels av gode grunner) føler seg overvåket og kontrollert, og dessuten mener at det skal nesten umulig mye til før man oppnår noe som betyr noe?

Det kan fort ende opp med enda en Rambofilm, to (eller en kasse) øl til og lite handling, slik det primært gjorde for de ekstremistgruppene Gardell undersøkte. Selv med tilstrekkelig våpentrening og full tilgang til både våpen og ammunisjon.

Passivisering som strategi

At ekstremisters konspirasjonstenkning også kan gi kraftige insentiver i retning apati er ikke noen ny innsikt. Den ble i praksis brukt aktivt allerede i myndighetenes takling av Montana Freemen-episoden i 1996 – hvilket (som vi skal se i neste installasjon) var et klart fremskritt for myndighetene.

Montana Freemen var en gruppe som fulgte i William Gales såkalt kristenpatriotiske tradisjon, en høyreekstrem, statsfiendtlig, militant og militsorientert bevegelse. Under episoden vi er opptatt av besto de av medlemmer fra ulike kirkesamfunn, fra Christian Identity til mormonerkirken, men de tilsluttet seg alle i større eller mindre grad Gales ”Sovereign Citizen”-tanker.

Det er en lengre forhistorie, men i 1996 hadde en liten gruppe på 21 medlemmer ”forskanset” seg på en konkursrammet og tvangssolgt farm. Da hadde de siden 1994 insistert på at deres ”Justus Township” var alt Sovereign Citizens mener om eiendom og litt til. Myndighetene syntes lite om slik sjekksvindel, trusler mot offentlig ansatte og frivole søksmål som gruppen bedrev i tillegg til å okkupere den tvangssolgte eiendommen. De var heller ikke overbegeistret over mengden våpen og den uttalte viljen til å bruke dem.

Gruppen var om ikke direkte apokalyptisk sinnet, så i det minste klare for en slik kamp. Ikke bare for det de holdt hellig og for denne konkrete saken, men også i et slags håp om å kunne være gnisten som tente et bål.

Myndighetenes representanter var også klare til kamp. Men akkurat det hadde gått så galt så mange ganger før at de valgte en annen strategi. I korte trekk utmattet de gruppen samtidig som de berøvet dem mye av håpet om støtte. Myndighetene førte en langvarig, passiv halv-beleiring, samtidig som de tok inn forhandlere fra gruppens trosfeller på utsiden. Disse sørget i praksis for å berøve de ”beleirede” illusjonen om at de kunne vente allmenn støtte om det skulle komme til våpenbruk. Over tid økte trettheten internt, og ved hjelp av religiøse autoriteter enkeltmedlemmer tok alvorlig, falt en del fra i små drypp. De inngrep som ble gjort, ble gjort forsiktig, maktesløsheten økte, og ved hjelp av symbolske innrømmelser som tillot gruppen å ”redde ansikt”, overga de resterende seg (Wessinger 2000; jf. Rosenfeld 2000).

En midlertidig konklusjon

Forestillingen om sammensvergelsens overmakt kan lede til apati. Det har man altså også gjort aktiv bruk av. Følelsen av maktesløshet og mangel på tillit til at det går an å orientere seg slik at handling medfører de konsekvenser man ønsker er én av effektene av ”conspiracism”. Det er også noe av årsaken til at ”informasjon”, jakten på og ønsket om å spre ”innsikt”, er så viktig i konspirasjonskulturen.

Vold er en mindre del av dette bildet. Det er gjerne i landskapet mellom stat og mer eller mindre ekstreme grupper det opptrer. Av disse er det en tendens til å underfokusere på statsapparatet, både i form av myndigheters egen konspirasjonskultur og i form av respons på marginale konspirasjonskulturer.

Det skal jeg (så snart jeg får tid) se på i neste installasjon.

Litteratur

Bartlett, Jamie & Carl Miller. 2010 The Power of Unreason. Conspiracy Theories, Extremism, and Counter-Terrorism. Demos.

Gardell, Mattias. Gods of the Blood. Durham: Duke University Press.

Hofstadter, Richard. 1965. The Paranoid Style in American Politics and Other Essays. New York: Alfred A. Knopf

Imhoff, Roland & Martin Bruder. 2014. Speaking (Un-)Truth to Power: Conspiracy Mentality as a Generalised Political Attitude. European Journal of Personality 28: 25-43

Jolley, Daniel & Karen Douglas. 2014. The social consequences of conspiracism: Exposure to conspiracy theories decreases the intention to engage in politics and to reduce one’s carbon footprint. British Journal Of Psychology, 105: 35-56. doi:10.1111/bjop.12018

Jolley, Daniel & Karen Douglas. 2014b. The effects of anti-vaccine conspiracy theories on vaccination intentions. Plos One, 9, e89177. doi:10.1371/journal.pone.0089177

Pfay, Michael W. 2005. The Political Style of Conspiracy. East Lansigan: Michigan State University Press.

Rosenfeld, Jean E. 2000. The Justus Freemen Standoff. i Catherine Wessinger (red.) Millennialism, Persecution, and Violence. New York: Syracuse University Press.

Uscinski, Joseph & Joseph M. Parent. 2014. American Conspiracy Theories. New York: Oxford University Press.

Wessinger, Catherine. 2000. How the Millennium Comes Violently. New York: Seven Bridges Press.