Artikkel

Debatt rundt Heyerdahls «Ingen Grenser»

Thor Heyerdahl og Per Lillieström kom i 2000 ut med boka «Ingen Grenser», der de presenterte teorier omkring blant annet den norrøne bosetningen i vest. Arkeologen Christian Keller tok i en artikkel for Skepsis et oppgjør med Heyerdahl & Lillieströms bok «Ingen grenser», noe som førte til debatt på Skepsis-sidene. Her finner du både Lilliströms replikk og Dyrendals svar.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Lillieströms replikk til Kellers artikkel

Dette er Per Lillieströms replikk til Christian Kellers Internett-artikkel om boken «Ingen Grenser» av Thor Heyerdahl og Per Lillieström:

Etter med forundring å ha lest Christian Kellers Internett-artikkel, forstod jeg at han overhodet ikke hadde lest innledningen til boken – alternativt ikke forstått eller villet forstå hva som stod der. Hvordan kan man ellers så totalt misoppfatte våre intensjoner når vi på sidene 15-16 erklærer:

«Alle undrer seg over hvor langt vikingene og deres ætlinger reiste, men få stiller spørsmål om hvor de opprinnelig kom fra.. Vi kunne ikke svare selv, men vi kunne spørre. Vi spurte autoritetene. Takket være teknikkens fremskritt har vi likevel muligheter til å stille spørsmål gjennom tak og vegger. Uten grenser. Til spesialister i alle fag og i alle land. Det er bare om å gjøre å stille spørsmålene til de rette personene. Vi tar sjansen på å begynne å skrive mens vi ennå spør, for ikke å bli overveldet av stoffmengden. I utgangspunktet vet vi knapt mer om vikingene og deres slektninger enn folk flest av skandinavisk herkomst, så vi inviterer leseren med på en samtale, en oppdagelsesferd inn i det ukjente.»

Kan det bli klarere sagt enn dette?

At vi ikke spurte professor Keller beror på at han ikke har publisert noe selvstendig arbeide – og derfor ikke kan anses å være noen autoritet. Kellers utspill får meg til å minnes den gamle fabelen om reven og rognebærene.

Målet med boken var absolutt ikke å stille «forskersamfunnet til veggs» som Keller feilaktig innbiller seg – men tvert imot å samarbeide. På side 31 står det: «Det eneste vi kan gjøre for ikke å drukne i spørsmål som «Hva sier autoritetene til dette» fra den jevne leser, er å spørre autoritetene selv, og sitere dem. Og dertil å skrive dette slik at enhver skjønner at her kan de bruke sin egen hjerne og sunne fornuft og dømme selv.» Men det har Keller tydeligvis ikke forstått. At vi faktisk har lykkes med dette viser alle de spontane bevis på begeistring som vi har mottatt fra helt forskjellige kategorier lesere. Det kan legges til at til autoritetene regner vi såvel Adam av Bremen som Snorre og Ivar Bårdson.

Vi har heller aldri pretendert å ha gjort noen «nye oppdagelser» som Keller påstår, det fremgår klart av teksten på bokomslaget: «Det er ikke alltid så viktig å oppdage noe nytt som det er å finne ut hvordan det som allerede er oppdaget kan settes sammen til en helhet.» Tydeligvis har Keller ikke heller forstått dette ettersom han beskylder oss for å «utgi andres oppdagelser i eget navn» uten å nærmere presisere hvilke «oppdagelser» det er spørsmål om. Kommer man med en så alvorlig beskyldning krever allmenn anstendighet at man klart og tydelig angir hva saken gjelder for ikke selv å fremstå som en usaklig kverulant.

Etter denne innledning kan vi gå over til teoriene om den skjebne som rammet den norrøne befolkning på Grønland og som Keller, anser består av «stort sett resirkulert materiale og er knapt verdt en debatt», men som Keller tross dette har forsøkt å debattere i snart fem års tid. Først med en artikkel i Aftenposten som ble refusert, senere med en artikkel sammen med T. McGovern i Dagbladet som ikke ble besvart. Den finnes nå endelig på Internet med overskriften «Grønlandske slaver til Tenerife?» (Skeptikernytt 2-97).

Med støtte av kartografi og andre skriftlige kilder blant annet ikke mindre enn fire pavebrev fra 1400-tallet, hevder jeg at den norrøne befolkning på Grønland for en stor del ble offer for slavejegere og til slutt havnet på Madeira og Kanariøyene omkring år 1500 eller tidligere.

Kellers motargument er at de siste C-14-dateringene viser at Grønland var avfolket allerede i 1450 på grunn av at «Lille Istiden» begynte allerede i første halvdel av 1300-tallet og gjorde øya nærmest ubeboelig. At pavebrevene skulle gjelde Grønlands befolkning avfeier ham med at «fra omkring 1500 ble navnet Grønland brukt om alt land i nordområdene – fra Novaja Semlja til Labrador.» Videre hevder han at de slavetokter som omtales i ett av pavebrevene skulle ha skjedd i Nord-Norge. Påstander som ikke tåler en nærmere granskning.

Vi begynner med C-14-dateringene som Keller skriver er basert på prøver som er tatt fra «topplagene i møddinger og bolighus» og konkluderer: «Alle indikasjoner tyder på en gradvis befolkningsnedgang fra begynnelsen av 1300-tallet og frem mot 1450.». Men han angir ikke noen tidsmarginal for C-14-dateringen: De siste årenes forskning har vist at C-14-metoden er usikker for en absolutt datering for et bestemt årstall. Variasjoner hva angår behandling av prøver og målemetoder gjør at C-14-verdien oftest angis med en marginal på +/- 70-100 år. Keller har ikke angitt noen marginal for sitt årstall 1450 – som altså like gjerne kunne ha vært 1520 eller senere. Det siste vitnemålet om at det faktisk fortsatt fantes folk igjen på Grønland, har vi fra de islandske annalene for året 1522. Da seglet nemlig den islandske biskopen Ogmund forbi Herjulfsnes på Grønlands sydspiss, og konstaterte at der fantes det både folk og fe.

Det er altså feil når Keller kategorisk påstår: «Nå er det ikke kjent noen skipskontakt med Grønland etter 1408».

Det har også vist seg at C-14-metoden ikke er tilforlatelig når det gjelder så sene funn som fra 1400-1500-tallet. Den eneste sikre dateringsmetoden hittil er den dendrokronologiske med trærnes årringer som utgangspunkt. Noen slike prøver har det ikke vært mulig å fremlegge av Keller eller de arkeologer som i 1998 skrev rapporten om «Gården under sanden» i det gamle Vesterbygd.

Når det så gjelder begynnelsen til den Lille Istiden, som Keller fastsetter til begynnelsen av 1300-tallet, så er den siste opplysningen fra klimaforskerne «omkring år 1450». Det vil si samtidig som Gunnbjørns Skjær sank i havet. Det stemmer også overens med Ivar Bårdsons opplysning om at klimaet på Grønland på midten av 1300-tallet var varmere enn i både Island og Norge, noe jeg kommenterte i boken på sidene 350-51.

Var det kanskje derfor Keller ble så irritert over at vi tok med et så langt sitat av Ivar Bårdson; ettersom denne motsier Kellers egne teorier. Han klager også over at vi ikke nevner Finnur Jønssons utgave av Bårdson fra 1930 – når det nettopp er denne som vi har benyttet oss av, hvilket klart fremgår av litteraturoversikten på side 393. Det er tydelig at Keller har lesevanskeligheter.

Keller ergrer seg også over at Thor Heyerdahl trodde at Vatikanets grønlandske biskopliste hadde «gått i glemmeboken». Det beste eksempelet på at Heyerdahl faktisk har rett er Kirsten A. Seaver, som Keller så varmt anbefaler. Hadde hun sett biskoplisten hadde hun sikkert ikke gjort den feil å påstå at Grønlands første «offisielle» biskop ble tilsatt først i 1124 (Mercator’s World nr. 1: 2000). Dessuten finnes det på listen en nedtegning omkring årene 1440-1450 der det sies at øya Grønland ligger langt fra Europa. Hvilket motbeviser Kellers bisarre påstand om at man på 1400-1500-tallet trodde at alt land fra «Novaja Semlja til Labrador» ble kalt Grønland, og at pave Nicolas’ brev i 1448 til biskopene på Island således ikke i det hele tatt gjaldt Grønland, men Nord-Norge. Hadde det i så fall ikke vært naturligere at paven i stedet hadde skrevet sitt brev til erkebiskopen i Trondheim. Kellers resonnement er ikke bare ulogisk men viser til og med manglende geografiske kunnskaper. Keller burde vite at man på 1400-tallet ikke visste hvor den geografiske Nordpolen lå. Det er altså ikke til å underes over at man da trodde at Grønland lå nord for Finnmark for det var tilfelle ifølge den tidens geografiske oppfatning, ettersom man da satte sin lit til kompasset og den magnetiske Nordpolens beliggenhet, som man da antok lå på omtrent samme breddegrad som Finnmark.

Når det så gjelder Kellers bedømmelse av Claudius Clavus, finnes det ingen bevis for at han ikke skulle ha vært på Grønland. Ifølge eget utsagn hadde han vært der før 1427 og var svært bevisst på at det var en øy. Hans geografiske plassering av øya er også overraskende korrekt og ble normgivende for senere kartografi.

Keller gjør også et nummer av at vi i boken diskuterer Kensingtonstenen som han betegner som «et av de mest kjente falsum i arkeologiens historie».

Men hvor finnes bevisene?

Det har jo vist seg at alle de runer som man tidligere trodde var bevis og «oppfunnna av Olof Öhman» har kunnet henledes til andre middelalderkilder. Og hva Blegens bok fra 1968 angår, som Keller anser være «den kanskje viktigste boken om Kensington-problematikken», så deler jeg ikke hans oppfatning ettersom den først og fremst når det gjelder «hvilke kunnskaper Öhman og hans venner hadde om runder», ble basert på rene sladrehistorier. Men det er riktig som Keller skriver «at det er kommet en rekke filologiske og skrifthistoriske argumenter som bestrider innskriftens autentitet». Men disse argumentene er blitt grundig tilbakevist av professor Robert A. Hall i boken «The Kensington Stone Is Genuin» fra 1982 med ny utgave i 1994. En omfattende gjennomgang av hele problematikken er også blitt dokumentert av Rolf M. Nilsestuen i boken «The Kensington Rune-stone Vindicated» fra 1994. Begge disse bøkene er også nevnt på side 394 i vår bok.

Keller blir også pinlig patetisk når han gjør sig til talsmann for indianerne og erklærer: «For dem er føljetongen om Kensingtonstenen mer enn en historisk konstruksjon. Den er et eksempel på hvordan skandinaviske innvandrere ikke bare har stjålet deres land, men også deres historie». Keller synes ikke å vite at de skandinaver som slo sig ned i Minnesota absolutt ikke «stjal» landet – de kjøpte det for sine surt opptjente slanter og i likhet med Olof Öhman dyrket de opp mark som tidligere aldri hadde vært dyrket. Så selv der har Keller tatt feil ved å komme med en tarvelig beskylding.

Den største feilen begår Keller imidlertid når han insinuerer, og uten å presisere, skriver: «det er ikke fordi teoriene i boka provoserer. Det skal nemlig godt gjøres å bli provosert av teorier som langt på vei ble fremført av Kåre Pryts i boka «Vestover før Columbus» for syv år siden, selv om Pryts ikke evnes i «Ingen Grenser».

Hva mener Keller? Kan det kanskje være slavejakten på Grønland som Prytz også nevner i sin bok?

Da vil jeg understreke at det temaet tok Thor Heyerdahl opp allerede i 1971 i epilogen til Enterlines bok «Viking America», som for 25 år siden inspirerte meg til å forske videre i saken. Keller har tydeligvis ikke forstått at temaet for vår samtale om slaveraidene og min teori gjaldt hvor grønlenderne havnet – ikke portugisernes slavejakt som er velkjent og som er blitt beskrevet av mange andre forfattere, ikke bare av Prytz, som Keller synes å tro.

Og hva er nå utgangspunktet for Kellers kverulerende aggressivitet?

Etter å ha sett Kellers sparsomme biografi på Internet forstår jeg hans problem. At han ved sin alder og stilling ennå ikke har publisert noe, må være frustrerende.

Min konklusjon: Keller har et desperat behov for publisitet. Men å snylte på andres arbeid ved bare å forsøke å finne feil og komme med usaklige beskyldninger, er definitivt feil vei å gå.

Svar av Asbjørn Dyrendal

Skepsis har motatt en artikkel fra Per Liliestrøm via advokatfirmaet Wiersholm, Mellbye & Bech. Per Liliestrøm ønsker, skriver advokaten, helt på egne vegne å svare på kritikken som er reist av professor Christian Keller mot hans og Thor Heyerdahls bok «Ingen grenser». Skepsis er noe forundret over den valgte fremgangsmåte, men er selvfølgelig glade for å imøtekomme Liliestrøms ønske om et tilsvar.

Undertegnede vil også selv tillate seg å gjøre noen korte og hurtige observasjoner vedrørende Liliestrøms kommentarer.

Først vil jeg få korrigere en liten misforståelse. Liliestrøm fremfører det som om Keller over lengre tid har lengtet etter å debattere hans og Heyerdahls spekulasjoner vedrørende den norrøne befolkningen på Grønland. Begge de artikler som ligger på Skepsis’ internettsider er imidlertid lagt ut av – og for den sistes vedkommende også langt på vei skrevet etter bestilling fra – undertegnede.
Kellers interesse i denne sammenheng har vært tofoldig: For det første å rette opp feilaktigheter som blir presentert på hans eget fagfelt («Ingen grenser»), og for det andre en anledning til å popularisere vitenskapelige resultat (slaveteorien).

Det er etter mitt skjønn viktig å imøtegå uriktige og misvisende betraktninger om eget fagfelt. Slikt formidlingsarbeid må imidlertid alltid veies opp mot tid og ressursbruk. At Liliestrøm velger å overse de vitenskapelige resultat som foreligger blir først et formidlingsproblem når han går i kompaniskap med en folkehelt som i populære sammenhenger tilkjennes mer fagkunnskap enn han besitter. Derfor ba undertegnede Keller om denne bokomtalen.

Liliestrøm tilbakeviser at han og Heyerdahl har forsøkt å gi inntrykk av at de kommer med noe nytt, og siterer fra boka:

«Det eneste vi kan gjøre for ikke å drukne i spørsmål som «Hva sier autoritetene til dette» fra den jevne leser, er å spørre autoritetene selv, og sitere dem. Og dertil å skrive dette slik at enhver skjønner at her kan de bruke sin egen hjerne og sunne fornuft og dømme selv.»

Til det kan man si flere ting. For det første er det ikke noe ukjent fenomen at forfattere klarer å si flere motstridende ting om samme sak. Det skjer tvertimot ofte. Et av problemene kan være at det man ønsker å gjøre står i strid med hva man faktisk oppnår. Inntrykket som skapes gjennom både boken og (ikke minst) dens markedsføringskampanje står dessverre tildels i kontrast til det utmerkede program Liliestrøm her fremfører. For eksempel siterer Keller Liliestrøms medforfatter fra lanseringen av boka: «Vårt mål med boken har vært å forsøke å belyse en del av det som hittil har ligget i et vitenskapelig mørke.» Dette kan nok oppfattes som om det peker i en litt mindre beskjeden retning.

Dertil må det anføres at det nok synes som om forfatterne på langt nær har maktet «å skrive dette slik at enhver skjønner at her kan de bruke sin egen hjerne og sunne fornuft og dømme selv.» Til det er både utvalg og dybde for dårlig og skjevt.

Resonnementene i tilsvaret antar av og til en noe spesiell kvalitet. Liliestrøm skriver for eksempel:
«Det siste vitnemålet om at det faktisk fortsatt fantes folk igjen på Grønland, har vi fra de islandske annalene for året 1522. Da seglet nemlig den islandske biskopen Ogmund forbi Herjulfsnes på Grønlands sydspiss, og konstaterte at der fantes det både folk og fe. Det er altså feil når Keller kategorisk påstår: «Nå er det ikke kjent noen skipskontakt med Grønland etter 1408″.»
En beretning om et øyenvitne som mens han skal ha seilt forbi har sett noe han mener var «folk og fe» teller altså for Liliestrøm som «skipskontakt». Og anekdoten brukes som bevis på tross av dens mangel på støtte i arkeologiske funn. Det er mitt håp at han som jurymedlem ville være noe mer nøktern med hensyn til bevisvurdering.

Liliestrøm har funnet et utvalg av kilder som mener Kensington-steinen er en ekte, norrøn innskrift. At denne spekulasjon ikke støttes i fagkretser skal han få lov til å overse. Men han bør være klar over at ved nær konsekvent å velge de tolkninger forskersamfunnet har forkastet danner det seg et mønster i hvordan han siler «autoriteter» og holdninger.

Keller kritiserer Liliestrøm og Heyerdahl for en noe sparsommelig litteraturliste vedrørende andre skribenter som har berørt deres felt med noenlunde overlappende idéer. Dette var hans hovedinnvending mot boka, utover dens skjeve fremstillinger av hvordan forskningen på feltene ligger. Da er det også interessant å merke seg at Liliestrøm klart er kjent med både Kåre Prytz og Kirsten A. Seavers bøker.

Liliestrøm ønsker å imøtegå argumenter: «Dessuten finnes det på listen en nedtegning omkring årene 1440-1450 der det sies at øya Grønland ligger langt fra Europa. Hvilket motbeviser Kellers bisarre påstand om at man på 1400-1500-tallet trodde at alt land fra «Novaja Semlja til Labrador» ble kalt Grønland, og at pave Nicolas’ brev i 1448 til biskopene på Island således ikke i det hele tatt gjaldt Grønland, men Nord-Norge.»

Det regnes som et velkjent faktum at betegnelsen ‘Grønland’ hadde et meget bredere anvendelsesområde enn kun øya Grønland. Til slik begrepsbruk finnes det en rekke kilder. Dersom Liliestrøm ønsker å tilbakevise denne oppfatningen skal det nok noe mer til enn enkelthenvisninger etterfulgt av postulat.

Liliestrøm skriver avslutningsvis: «Etter å ha sett Kellers sparsomme biografi på Internet forstår jeg hans problem. At han ved sin alder og stilling ennå ikke har publisert noe, må være frustrerende.»
Mitt forrige gjennomsyn av Kellers faglige publikasjonsliste telte i overkant av 40 titler. Internettvarianten inneholder et lite utvalg fra denne.

For meg synes det å være uforsvarlig metodikk å treffe en konklusjon om noens publikasjoner (eller om de fleste saksforhold) ut fra hva man kan finne på World Wide Web alene. Her har det ført Liliestrøm til en noe «spesiell» konklusjon – men det var kanskje den han ønsket før han undersøkte saken?

Asbjørn Dyrendal er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi og religionsvitenskap, NTNU.