Den norrøne bosetningen på Grønland forsvant sporløst. Helt siden 1700-tallet har man spurt seg om hvorfor? Den en spekulasjonen har avløst den andre. Nå har en svensk amatørhistoriker svaret. Eller har han det?

av Thomas McGovern og Christian Keller


I Aftenposten 23. og 27.juni 1995 hevder den svenske kart-eksperten Per Lillieström at den norrøne befolkningen på Grønland ble bortført av portugiserne og solgt som slaver etter 1492. Han mener å kunne påvise at en stor del av dem endte opp som slaver på sukkerplantasjer på Tenerife. Han hevder at pave Alexander VI la Grønland åpent for slavehandlere gjennom et brev fra 1492, der han erklærte at grønlendingene hadde frafalt den kristne tro. Thor Heyerdahl utdyper argumentene i et intervju i samme oppslag 27. juni.

Ny forskning

De norrøne grønlendingenes skjebne har vært gjenstand for forskning siden 1721. De siste tiår har forskning med nyere metoder, som C14-dateringer av arkeologisk materiale, nye analyser av skjeletter og klimahistoriske data fra Grønlands innlandsis gitt os ny innsikt i de norrøne kolonistenes skjebne.

I lys av disse analysene er det vanskelig å akseptere Lillieströms og Heyerdahls argumenter om at portugiserne bortførte befolkningen og dermed la de norrøne koloniene på Grønland øde. Heyerdahl er sitert slik: «Hvordan ellers forklare at 5000 mennesker, kuer og alle dyr plutselig forsvant?» Vi vil prøve å forklare hvordan.

Klimaendringer

Det er nå temmelig klart at befolkningsnedgangen på Grønland startet tidlig, antakelig omkring 1300. Videre at den maksimale befolkningen ikke behøver å ha vært større enn 3500. De siste, detaljerte klimakurvene fra boringene i innlandsisen på Grønland (GISP 2 og GRIP) viser at klimaet ble dramatisk kaldere utover 1300-tallet. Omkring 1350 hadde Vesterbygda (som var den nordligste av de to bygdene) vært utsatt for flere kalde perioder. Kulden virket ødeleggende på befolkningens næringsgrunnlag, som vi ut fra utgravinger og registreringer vet besto av en blanding av februk og jakt. Undersøkelser av gårdsanlegg i Vesterbygda indikerer at avfolkingen av denne bygda på 8-900 menneskerskyldtes svikt i fôrhøsting og i beiteressurser på grunn av flere etterfølgende år med dårlige vekstsesonger. Dette må ha ført til nedslakting av husdyr. Sjøpattedyrene kan også ha endret oppholdssted som følge av endrede isforhold. Et økende antall C14-dateringer fra topplagene i mødinger og bolighus støtter de skriftlige kildene som angir at Vesterbygda ble lagt øde omkring 1350. Bygda var etter dette tom for norrøne folk.

Endringer i vegetasjon

Avslutningen av bosetningen i Østerbygda er vanskeligere å datere, fordi bygda er så stor. Foreløpig er det ingen ting som tyder på at bygda var bosatt til lenger enn ca. 1450, men en rekke gårder lå øde allerede før dette tidspunkt. Pollenanalyser, som viser vegetasjons-sammensetningen gjennom tid, viser at landskapet i norrøn tid var preget av gress- og beiteplanter. Nordboerne skapte dette vegetasjonsbildet gjennom brenning og hogst av bjørk og vier. Ku og sau holdt landskapet fortsatt pent gjennom beiting. Midt på 1400-tallet ble beite markene invadert av vier og bjørk, og gresset forsvant. Dette må bety at det ikke lenger fantes beitende husdyr iområdet – en ganske god indikasjon på en ødefase. Det er tvilsomt om det var folk i live i Østerbygda så sent som etter 1492, men om det var noen, såvar det svært få.

Tidligere antok man at Østerbygda var i funksjon fram til ca.1500. Disse dateringene var basert på stilstudier av drakter utgravd på Herjolfsnes. Vivet nå at de aktuelle stilarter varvanlige i første halvdel av 1400-tallet, og at draktene fra Herjolfsnes ikke behøver å være senere enn ca. 1450, da bygda ser ut til å ha dødd ut.

I utgangspunktet var det begynnelsen på den kuldeperioden som kalles «Den lille istid» omkring 1300-1325 som vanskeliggjorde livbergingen. Denne kuldeperioden var den kaldeste siden siste istid for 12 000 år siden. Vi kan se at antallet husdyr sank, og at folks kosthold i økende grad kom til å bestå av sjøpattedyr.

Graden av kontakt med eskimoene som innvandret fra Canada i perioden ca. 1100-1400 er foreløpig lite kjent, men de fleste forskere som har arbeidet med problemet mistenker at eskimoene direkte eller indirekte kan ha med virket til avfolkingen av de norrøne bygdene.

Flere steder er det også påvist jord-erosjon på beitemarkene. Den norrøne befolkningen kan altså i noen grad ha bidratt til egen sårbarhet gjennom overbelastning av beiteressursene.

Pavebrevet

Selvsagt kan man ikke kategorisk avvise muligheten for at det kan ha forekommet slavetokt til Grønland, men om de skal ha hatt noen betydning for avfolkingen må det ha skjedd mens en vesentlig del av befolkningen fremdeles var i live – og altså lenge før pave Alexander skrev sitt brev i 1492.

Heyerdahl henviser også til et brev fra pave Nikolai V fra 1448 som omtaler en påstått bortførelse av grønlendinger i 1418. En del av de bortførte skal ha vendt tilbake i 1444. Nå er det ikke kjent noen skipskontakt med Grønland etter 1408. Men i 1418, altså samme år som det påståtte angrepet på Grønland, mottok kongen (ErikavPommern) klager etter et karelsk angrep på Nord-Norge. I pavebrevet fra 1448 beskrives Grønland som en øy beliggende nord for Norge. Angriperne blir beskrevet som «barbarer» som kom fra «hedningenes tilgrensende kyster». De skal ha ødelagt de hellige bygningene (kirkene) med ild og sverd. Paven ville neppe omtale portugiserne som barbarer, eller kalle Portugal for «hedningenes tilgrensende kyster», så her er det nok andre som har vært på ferde. Barbarer og hedninger var sterke betegnelser, og ble vel helst brukt om muslimer og ikke-kristne etniske grupper som skrelinger (eskimoer og indianere) og karelere (fra den nåværende Karelske republikk øst for Finland).

Brevet fra 1448 er forvirrende, og paven er sannsynligvis blitt påvirket av sin kartograf, Claudius Clavus, som beskrev hvordan han selv hadde sett hvordan skrelingene ved flere anledninger hadde angrepet Grønland. Clavus var en begavet skrønemaker som aldri hadde vært på Grønland, og pave Nikolas har åpenbart delt samtidens misoppfatning at Grønland lå nord for Finnmark. Brevet er derfor en nokså usikker kilde – det kan hende at det egentlig refererer tilhendelser i Nord-Norge, og ikke til hendelser på Grønland. Det skal legges til at fra omkring 1500 ble navnet Grønland brukt om alt land i nordområdene – fra Novaja Semlja til Labrador.

Konklusjon

Teorien om at de norrøne koloniene på Grønland skal ha fått en brå avslutning på grunn av raid fra portugisiske slavehandlere etter 1492 står altså i motsetning til nyere forskningsresultater. Alle indikasjoner tyder på en gradvis befolkningsnedgang fra begynnelsen av 1300-tallet og fram mot 1450 – altså en periode på ca. 7 generasjoner.

Gjennom de siste hundre år er det fremmet mange teorier om årsaken til avfolkingen av de norrøne bosetningene på Grønland. De tidlige teoriene var dominert av enkle årsaksforklaringer, som sjørøveri, genetisk degenerering p.g.a.isolasjon, eller invasjon av sommerfugl-larver, for å nevne noen. De fleste forskere som har befattet seg med de norrøne bygdene på Grønland de senere år ser et mer sammensatt årsakskompleks. Trolig var det en kombinasjon av klimatiske og menneskelige faktorer som gjorde det av med samfunnet i ytterkanten av middelalderens Europa.