Artikkel om en intern politirapport om satanisme som inneholder skremmende mange feil og uetterretteligheter.

av Asbjørn Dyrendal


For en rettsstat er det viktig med et tillitsforhold mellom publikum og politi. Et slikt forhold kan imidlertid ikke skapes fra intet. En politirapport full av feil og uetterrettelige, tendensiøse påstander styrker ikke tilliten.

For femten år siden begynte amerikanske medier å spre fortellinger om farlig satanisme. Ikke bare hadde rusmisbrukende tenåringer begått voldshandlinger, hærverk og drap som mange mente skyldtes en fascinasjon med Satanskikkelsen, man ante en større sammensvergelse bakom det hele. Jakten på «satanistiske sekter» var i gang. På slutten av åttitallet spredde den seg til Storbritannia. I 1991 kom den for alvor frem i norsk offentlighet – rett i etterkant av at forestillingen var hovedoppslag i Skepsis nr.1. Vi har fulgt opp temaet ved en rekke korsveier. Vi trodde saken kunne legges rimelig død, at forestillingen var henvist til standhaftige troende. Journalisten som fremmet påstandene i Vårt Land er gått over i en annen bransje. Politimannen som den gang sto frem og fortalte om satanistisk misbruk av barn og voksne kvinner er avskjediget. Ikke fikk han større støtte i politiet heller – den gang.

Kanskje stiller det seg annerledes nå. De fleste forestillingene knytttet til det Onde Brorskap dukker nemlig opp igjen, tilsynelatende helt umotivert, i heftet Kirkebranner og satanistisk motiverte skadeverk utgitt av KRIPOS og ØKOKRIM. Heftet er merket «tjenestesak for politiet», og er ikke til allmenn distribusjon. Vi har imidlertid fått se heftet. Kvaliteten gjør det tvingende nødvendig å kommentere deler som ikke berører individer eller vesentlige «etterforsknings- og påtalemomenter.»

Internasjonale ekko

Det første blikket gjennom rapporten gir gjensyn med to velkjente illustrasjoner: en liste over påståtte «satanistiske» merkedager og en tilsvarende liste med symboler. Listen over påstått satanistiske merkedager gjennom kalenderåret har en broget forhistorie. Det begynte i hovedsak i konservativt kristne amerikanske miljøer. Da interessen for moderne okkultisme i form av påstått satanisme begynte å utvikle seg der på begynnelsen av 1970-tallet, var det labert med kjennskap til selv den organiserte satanisme som fantes. Den kunnskapen som ble formidlet kom fra to typer kilder; kristne anti-kultevangelister og påståtte avhoppere fra «satanisme.» To viktige kilder i den siste kategorien var John Todd og Mike Warnke. Begge er i etterkant avslørt som løgnere og svindlere. De som hadde kjennskap til hva moderne okkultisme faktisk var, så svindelen umiddelbart. Alt det vesentlige i beskrivelsene som ble gitt var galt. Ikke desto mindre turnerte «eks-satanister» som Warnke over store deler av landet, og underveis plukket man opp brokker av kjennskap til den ukonvensjonelle religiøsiteten de bekjempet. Problemet var gjerne at man blandet kategoriene; moderne heksebevegelse (wicca), ritualmagi, satanistiske hekser, New Age, keltisk inspirerte neopaganister ble smurt sammen i én pakke.

Fragmenter av denne perioden fikk nedfall i senere konstruksjoner av satanisme. Da politifolk fikk interesse for okkultisme, ble det konstruert en liste over «satanistiske helligdager» som i store trekk var neopaganistiske merkedager, mest kjent som «heksesabbater» innen wicca.

I den norske politirapporten fra 1998 finner vi igjen alle de store sabbatsdagene som «satanistiske.» De er imidlertid utstyrt med mer ubehagelige kjennetegn enn dem som er kjent for dem som har studert feltet: 2.februar påstås å være viet seksuell bruk av piker, 7-17 år, 30. april sies å være «det store offers» dag, som skal feires med ofring av piker, 1-25 år. Tilsvarende aktiviteter krydrer resten av året.

Hva slags dokumentasjon forfatterne har for slike påstander gjøres ikke kjent, ei heller hvorfra de har hentet listen. Det er kanskje like godt. Erfaringsmessig savner de dekning.

Det norske politiets liste inneholder langt fler enn de tidligste listene over satanistiske merkedager. Faktisk har man inkludert hele 28 enkeltdager pluss periodene 19.-26. og 26.-31. (sic!) april blant satanistiske merkedager. Fenomenet er fortsatt velkjent. Internasjonalt er slike lister basert på en videreutvikling av eldre lister: Da satanismehysteriet slo rot i enkelte terapimiljøer på 1980-tallet, fikk man – i tillegg til en ny variant kristne «avhoppere», såkalte satanic survivors – opplysninger fra pasienter diagnostisert med multippel personlighetsspaltning som ble sagt å ha vært satanister. Under tildels sterk påvirkning fra terapeutens teorier og kraftige medisiner «fant» en rekke mennesker «minner» om at de hadde vært satanister og hadde deltatt i barneofringer og andre grufulle hendelser. Ingen av disse hendelsene er blitt dokumentert, men i et ukritisk miljø ble pasientenes styrte fantasier brukt som informasjon om reelle hendelser – også ritualer. Listene over «helligdager» kunne vokse nesten ukontrollert, ettersom de ble satt sammen ved å legge til stadig nye dager etter enkeltinformanters utsagn.

Som om ikke det var nok, kom det også tidvis til andre datoer. Enkelte, spesielt interesserte politifolk og journalister arbeidet etter hypoteser om at antatt satanistiske drap ble foretatt som rituelle ofringer, på eller nær «satanistiske merkedager.» I tillegg ble drap foretatt rundt slike datoer nesten automatisk suspekte som «mulig satanistiske» for noen. Når en liste fyller nesten hele året blir det vanskelig å unngå å fylle kriteriet «på eller nær» visse datoer, men enkelterfaringer med tenåringssatanisters kriminelle handlinger kunne fortsatt bidra til «listen.» Fantes ikke merkedatoen, var det jo bare å føye den til! Slik finner vi også den 6.6 inkludert på den norske listen – dagen for Fantoft-brannen, og lett inkluderbar ut fra tanken om satanisme (6.6. kl.6 = 666).

En liste gir inntrykk av homogenitet og organisasjon. Ved å klebe én etikett over et bredt spekter av datoer, gir man inntrykk av at det er noe enhetlig, en satanistisk organisasjon som ligger bak. I realiteten er listene sammensurier av datoer fra ulike kilder, koblet opp til mer og mindre innbilte handlinger.

Symbolforvirring

Det andre velkjente momentet fra inn- og utland er listen over «okkulte» symboler. Det er flere problemer med denne listen for rapportens sammenheng: For det første er den overinkluderende, slik at relevansen blir lav. Hva har for eksempel generelt «okkulte» symboler med kirkebrenneres påståtte «satanisme» å gjøre? For det andre er den alt for eksklusiv, i det den totalt mangler de symboler og logoer som faktisk er knyttet til norske forhold. For det tredje inneholder den stygge feil i utlegningen av symbolene.

Mye av det som er galt skyldes bevisstløs kopiering. Oversikten er ikke bare tildels grovt misvisende, den er også eksplisitt hentet fra en amerikansk kilde (Occult Criminal Investigation Reference Material, Los Angeles County Sheriff Department). For at en slik liste skulle hatt genuin interesse for norske forhold måtte man igjen tenke seg klare, entydige internasjonale forbindelser hva angår symbolbruk. La oss et øyeblikk forsøke å forestille oss at anarkistlogoen i det hele tatt har noe på en liste over «okkulte symboler» å gjøre. En velvillig tolkning kan sette det i sammenheng med en mulig tendens hos californiske tenårings»satanister» har brukt symbolet på klær og/eller i graffiti, og kanskje til og med har hatt en ideologisk tilknytning til anarkisme. Ut fra egen hukommelse og kunnskap (jeg bodde f.eks. i California i 81-82) virker ikke dette helt urimelig. Problemet er at det virker helt irrelevant for den norske sammenheng politiet egentlig er opptatt av. Det synes som om denne tanken også har slått forfatterne av rapporten. På den amerikanske listen mangler nemlig det den norske rapporten ellers er full av, referanser til forbindelser mellom Black Metal «satanister» og nynazistiske miljøer og nazisymboler. Nærmest som en ettertanke er SS’ dobbeltlyn inkludert for seg selv i et hjørne.

Øvrige inkluderte symboler vitner også om et relativt passivt forhold til kildene. Ikke bare er fredsmerket inkludert blant symbolene, en arv fra høyreorientert amerikansk kristendom, det er også gjengitt feil. Merket mangler en stav, og blir mer som et Mercedesmerke. Igjen savnes relevans: Hvis noen norsk kirkebrenner har brukt symbolet som «Neros kors», og ment at «[d]et omvendte korset med armene brutt nedover representerer seieren over kristendommen», må de ha lest samme lister som politiet. Tanken eksisterer ikke i okkult litteratur. Undertegnede har heller ikke sett et «rettvendt» pentagram i noen satanistisk sammenheng, men på listen finnes det, sammen med et egyptisk kors (Ankh), en halvmåne og en sirkel.

Andre av symbolene har ikke bare lite med satanisme å gjøre, de er knapt nok å se utenfor lister over «satanistiske»/okkulte symboler. Et påstått «forvirringens kors» kan muligens eksistere, men undertegnede har aldri sett det på noen satanist, som graffiti eller i noe satanistisk eller okkult litteratur. Etter lengre leting fant jeg imidlertid en bakgrunn: tegnet er logoen til heavy metal-bandet Blue Öyster Cult, et band som har vært så godt som glemt i snart to tiår. Det er forklaringen på at symbolet forlengst har opphørt å eksistere i tenåringskulturen, mens det fortsatt sirkuleres i kristen, anti-satanistisk litteratur. Man finner noe lignende for et annet av symbolene på listen: Dobbeltøksen har riktignok fått en renessanse som halssmykke, sammen med økt interesse for førkristen symbolbruk, men undertegnede har enda til gode å se noen fremme det symbol på «anti-rettferd.»

Andre symboler fortsetter den overinkluderende tendensen. «Hornets tegn» er vanlig hilsningstegn på Heavy Metal-konserter og blant fans, såvel som blant eksplisitte tenåringssatanister. «Virkelige» satanister bruker det imidlertid sjelden. Påstanden om at det «feilvendte» pentagrammet er «strengt satanistisk av natur» er også gal. Blant annet brukes det i visse sammenhenger i wicca.

Liksom for å gjøre det hele komplett mangler listen over de «mest brukte okkulte symboler» også noen vesentlige, vanlige okkulte (også satanistiske) symboler.

Konspirasjonsparanoia?

De to listene som er nevnt og kritisert over har sammenheng med forestillingen om en enhetlig, satanistisk bevegelse som begår alvorlig kriminalitet over hele verden. Betyr så det at norske politifolk går gode for slike forestillinger? Heldigvis er det ikke så enkelt.

Riktignok henvises det et par ganger til listene i resten av rapporten, og momenter som rituelle drap og seksuelt misbruk av barn og unge, har mer enn helt perifer betydning. Allikevel viser en nøyere gjennomlesing at dette er mindre vesentlige momenter i rapporten. Hoveddelene virker som rimelig kompetent arbeid om kirkebranner og etterforskning, skjønt det undertegnede er kvalifisert til å bedømme kan få en til å undres.

I vesentlige deler av rapporten er man opptatt av bevisinnhenting, -sikring og -vurdering. Her er det liten plass for den uklare tanke som preger konstruksjonen av «listene.» Allikevel skinner fascinasjonen og frykten for the satanic menace igjennom i andre partier – igjen og igjen. Det er ikke bare feilene og kortslutningene som bekymrer. Den uklare blanding av rasjonell bevisinnhenting, krav til bevisvurdering og de teoriene som ligger under deler av rapporten virker heller ikke betryggende. I en rapport som så ofte beveger seg inn på religionenes område, blir den skjødesløse omgang med religionshistoriske løgner og halvsannheter påtrengende. I omgangen med materiale som ligger naturlig utenfor politiets virke er kravene til såvel relevans som dokumentasjon og sannhet nesten totalt fraværende.

Dessverre ser man noe som kan ligne en «spillover»-effekt til de bitene som faktisk har relevans. I de konkluderende deler av rapporten sies det for eksempel at man fant «at det var høy sannsynlighet for at satanistisk motiverte skadeverk kunne forøves på satanistiske merkedager.» Problemet er ikke bare at politiets liste er fiksjon, men at man ikke en gang har forsøkt å sammenholde selvsamme liste med sine egne datoer for kirkebranner. Da ville man enkelt funnet som undertegnede: Av 47 opplistede kirkebranner som kunne funnet sted på 38 opplistede «merkedager», er kun 6 knyttet direkte til de nevnte datoer. Ingen av disse er «gjengangere» – alle er engangsforeteelser. Kanskje blir resultatet et annet om man skulle fokusere på graffiti-maling og hærverk på graver, men det er ikke kjernefelt for rapporten.

Religionsvitenskapelig inkompetanse

Forfatterne har også sett seg tjent med å lage en oversikt over «satanismens historie.» Det burde de ikke ha gjort. Historikken er så full av feil at det er nærmest umulig å finne et sted å begynne. De historiske forhold som måtte skinne gjennom gjør det dels tilfeldig, dels gjennom et slør av fordommer. Man mistenker at kapittelet er inkludert av den enkle grunn at tilsvarende engelskspråklig litteratur oftest har med slik historikk – hvorfra den sannsynligvis er hentet.

Som seg hør og bør, starter kapittelet med en definisjon: «Satanisme defineres som ‘dyrkelsen av Satan, eller det ondes makt.’ Ifølge den kristne tro er Satan et vesen (en mørk engel) av høy rang som ble utstøtt av fra Guds rike fordi han forledet menneskene (s.8).» Hva denne folkelig teologiske forklaringen har med emnet å gjøre er uvisst. Det bidrar imidlertid til å sette tonen for det resterende. Helt uproblematisk antas det at det er på kristendommens (og hvilken kristendom!) premisser den antatte satanismen skal forstås: «Som de kristne, vedkjenner også satanistene at det foregår en kamp mellom den gode Gud og de onde kreftene i Satan.» Satanistene snur bare alt på hodet – tror Satan vil vinne endetidskampen, vil oppnå et evig liv i Helvete, og snur alle kristne verdier på hodet.

Som en beskrivelse av enkelte «tenåringssatanister», mennesker i en viss livsfase og ofte preget av et vell av problemer, kan beskrivelsen av og til ha noe for seg. I en historisk oversikt av «satanisme», blir dette grovt misvisende. Som mange har gjentatt til det kjedsommelige: Dette er en antisubversjonsmyte, forestillingen om de Andre, det Onde Brorskap. At forfatteren gjentar denne myten blir klart når det straks etter sies:

«I Det nye testamente i Bibelen er Antikrist, falske profeter, spåmenn og trollmenn beskrevet flere steder. De første kristne var sterkt plaget av sekter, hvor det inngikk satanmesser med seksuelle orgier, bespottelse av kristne ritualer, samt ofring av barn mv. Varianter av denne type satanisme ble praktisert i Europa helt fram til 1200-tallet. (s.9)»

For de uinnvidde: Påstandene savner selvfølgelig dekning. Alt vi har er kirkelig propaganda om kjettere og annerledes troende, en propaganda som i vesentlige ble brukt mot de tidlige kristne, og i senere århundrer mot kjettere, jøder og påståtte hekser. Så hvorfor ikke like godt beskylde alle henrettede «hekser» i renessansen eller jødiske ofre for blodritualmyten for å ha vært satanister også? Kanskje var det ikke del av den kilden man har benyttet? Eller ble slike påstander for drøy kost selv her? En religionshistoriker kan ikke annet enn å rygge ved slik bevisstløs gjentagelse av gammel propaganda.

Og det fortsetter. For riktig å få kontinuitet til samtiden, knytter man an til påståtte SS-ritualer og nazistisk dødskult – en halvsannhet revet ut av enhver sammenheng som kan gi fornuftig mening.

Stempling

Til historieskrivningen hører også benevnelse av «sentrale personer innen satanismen.» Listen er behagelig kort. Bare Aleister Crowley, Anton LaVey og Michael Aquino med deres respektive organisasjoner er nevnt. De har ytterligere én ting felles: alle nevnes også i sammenheng med nazisme. Aleister Crowleys tanker blir ikke bare sagt å prege dagens Black Metal musikk – en ubegrunnet og tøvete påstand – de blir også kalt «okkult nazisme.» Idéenes affinitet til nazisme blir også nevnt i forbindelse med Aquino og LaVey.

Fremstillingen er for kort til å gjøre noen klokere, bare stempelets karakter blir igjen. Her er imidlertid noen halve poeng, men man kan mistenke at disse er tilfeldige. Satanister i ulike organiserte satanistbevegelser har ikke sjelden et positivt forhold til nazistisk estetikk, og flørter gjerne med en del momenter i ideologien. Noen er også eksplisitte nazister. Tilsvarende finner vi blant enkelte Black Metal fans. Forholdet er imidlertid komplekst. I teksten får «nazistisk» derfor primært en retorisk funksjon: Ordet bygger symbolsk bro mellom fortidens «dødskult,» samtidig okkultisme og Black Metal, mellom «satanismens historie» og det aktuelle tema. Kirkebrennere som Vikernes sørger for at nazisme blir et aktuelt tema, i det minste på symbolplan.

Den lite analytiske måten å se linjer på viser seg ikke minst i den tendensiøse avslutningen av kapittelet. Tidligere har vi blitt fortalt at «[s]atanisme og heksekunst har påvirket hverandre, og har vært synonyme begrep i historiens forløp.» Avslutningsvis betraktes hele det nyreligiøse bildet: «Det skal være usagt hvorvidt annen okkultisme eller nyreligiøsitet er harmløs, men innfallsporten til satanisme vil ofte være gjennom lek med bl.a. spiritisme og åndemaning (s.10).» Dermed blir inntrykket lett at folketro, okkultisme og nyreligiøsitet enten er satanisme, er synonymt med satanisme, eller er innfallsport til satanisme – som også er nazistisk. Både tone og innhold kunne vært klippet ut av anti-kultbevegelsens skrifter om satanisme og okkultisme.

Inntrykket av bevisstløs kopivirksomhet forsterkes av feil som gjør det klart at forfatteren intet vet om minst to av de nevnte bevegelser. Crowley tilkjennes helt riktig formidlingen av Lovens bok. Imidlertid sies det at Michael Aquino «skrev en bibel kalt Liber Al Vel Legis.» Lovens bok er norsk tittel på Liber Al Vel Legis. Michael Aquinos tilsvarende «kanaliserte» skrift er The Book of Coming forth By Night- en pamflett på omtrent fem sider og knapt noen «bibel.»

Ufrivillige morsomheter av lignende type sniker seg inn akkurat så ofte at man får et visst inntrykk av arbeidspress, at det er viktigere oppgaver enn skriveoppdrag. Problemet er at det stadig sniker seg inn mistanker om etterretteligheten i det som skrives, også når teksten ikke bærer umiddelbart preg av å være redigert avskrift av dårlige kilder. For eksempel gis bildeteksten «[s]ituasjon fra et satanistisk rituale» til noe som åpenbart er et promotion-bilde for et band. Dungeons & Dragons blir sagt å omhandle «fengselshull og drager», men plot er da ikke det samme som oversettelse. Kanskje kunne man spurt i butikken i det minste? At Tarotkort blir kalt «en type ‘sort magi’ spillekort» vitner muligens om formodet kunnskap (eller livssyn?) hos leserne, men er uansett tendensiøst og misvisende. Detaljer som å si at kortene har symboler som «døden med sigd» (sic!) tyder mest på at man ikke har tatt seg tid til hverken å se nærmere på kortene eller lese bruksanvisningen. Kjennskap til de ulike tarotstokkene fullstendig fraværende. Under beskrivelser av «rituelle handlinger» innen satanisme understrekes (som i tabloidoppslag fra 91-92) betydningen av «Svarteboken»… Kanskje bør Tor Åge Bringsværd passe seg?

Avsluttende bemerkninger

Det er mye annet betenkelig å gripe fatt i i denne rapporten. Det vises for eksempel et betydelig engasjement i og interesse for rollespill, koblet med en betydelig mangel på kunnskap om samme. Igjen ligger det nær å skylde på de amerikanske kilder for uvitenheten. Den forståelige interessen og tilløpene til gode betraktninger kommer helst i forlengelsen av nærsynthet på eget materiale: ulike aktører i kirkebrennermiljøene. Noe av det samme kan man si om forfatternes interesse for «tegn på satanisme» i utendørs, rituell aktivitet. Som beskrevet i rapporten, mistenkeliggjøres all utendørs rituell eller rituallignende aktivitet som kan ligne på de meget vage og vide forståelsene av «satanisme» som rapporten benytter. Forhåpentlig er en god del av det som fremstår som irrelevante interesser beskrevet under «etterforskningsmomenter» basert på at det allerede foreligger skjellig grunn til mistanke om alvorlige kriminelle handlinger. Om man skulle ta teksten som den står, uten å se den i sammenheng med slik etterforskning, ville det være virkelig grunn til bekymring for hva et politi som skriker om tids- og ressursmangel oppfordres til å interessere seg for.