Religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal tar for seg Heaven’s Gate, der der 39 mennesker begikk selvmord, og forteller om ledernes historie, lære og motivasjon for selvmordene.

av Asbjørn Dyrendal


Heaven’s Gate og masseselvmordene i California

San Diego, California 26.3 1997. 39 mennesker mister livet i det som later til å være en kollektiv selvmordsaksjon. De første rapportene går ut på at det er en høyteknologisk ungdomskult der medlemmene er mellom 18 og 24 år i alder. Nyhetsrapportene omtaler dem som dataeksperter og viser bilder fra websidene deres mellom videoklipp av likene som bæres ut av villaen de har hatt opphold i. De ventet visst på at de skulle hentes ut av verden av en UFO skjult i halen på Hale-Bopp-kometen. De så seg selv som åndelige vesener som skulle hjem til en annen sfære – utsagn som kunne komme fra tusen ulike nye og gamle religioner.

Som religionshistoriker med den overambisiøse kategorien «nye religiøse bevegelser» som spesialitet er man vant til å måtte konstatere at nyhetsoppslag omhandler bevegelser man knapt har hørt om før1. Og det var den første tanken som streifet meg da nyhetene ble brakt: Nok en ukjent liten gruppe som går ut i et hav av publisitet. Så begynte rapportene å bli mer nyansert. Aldersfordelingen ble mer korrekt, vi fikk se glimt av en gammel mann som ble kalt «sektleder» på video, vi fikk høre om kroppsforakten; flere hadde kastrert seg for å bli «fri». Etterhvert kom navnet på den gamle: Marshall Applewhite. Dermed var ikke lenger «Heaven’s Gate» noen ukjent gruppe. Det var bare det siste i en lang rekke navn på en av de mer omtalte og bedre dokumenterte smågruppene i nyere tid, den som har vært kjent under navn som «the Two», «Human Individual Metamorphosis» og ledernes «navn»: Bo og Peep.

Bakgrunn

Egentlig het «Bo» Marshall Herff Applewhite, og «Peep» hadde som sitt jordiske navn Bonnie Lu Nettles. Applewhite kom fra en Presbyteriansk familie. Faren var prest, og «Herff» hadde også en stund planer i den retningen. Han ga imidlertid opp prestestudiet for musikken. Han arbeidet i kort tid ved University of Alabama, før han fikk stilling som professor ved St.Thomas University, Houston. Som universitetslærer og musiker var han en suksess, mens privatlivet var noe mer problematisk. Applewhite var gift, men hadde også eventyr med mannlige venner. Etter skilsmissen prøvde han ut begge veier uten å føle seg særlig vel med noen av delene. Og i forholdet til arbeidet gjorde det definitivt skade: På toppen av karrieren fikk han sparken etter en affære med en av studentene. Dette skjedde i 1970, og Applewhite ble knust av hendelsen. Han ble bitter, deprimert og begynte å høre stemmer. Kanskje var det slik han kom innom sykehuset der Bonnie Lu Nettles arbeidet i 1972. Det er skrevet noe mindre om hennes bakgrunn, men det er helt klart at hun var sykepleier, oppdratt som Baptist, men at hun forlengst hadde beveget seg vekk fra sin bakgrunn. Bonnie Nettles var på tidspunktet hun møtte Applewhite medlem av Houstons «Theosophical Society», og tilhørte en meditasjonsgruppe som kanaliserte budskap fra åndelige vesener. Nettles og Applewhite ble i løpet av kort tid uatskillelige. De arbeidet en kort periode sammen ved et «Christian Arts Center» der Applewhite underviste i musikk, og Nettles i astrologi, mystikk og teosofi. Nettles underviste tydelig også sin venn, for det er i denne perioden hans interesse for metafysikk for alvor våkner. (Balch 1995)

Første periode

De to trekker seg tilbake fra vennekretsen og absorberes gradvis i søken etter et høyere mål. De beveger seg vekk fra Houston, og vekk fra den klareste teosofiske innflytelsen. Det budskapet de til slutt ender i, har absorbert elementer fra teosofi, allmenn nyåndelighet, ufologi og store mengder kristen tenkning, noe som ikke minst blir utkrystallisert i deres senere lære. I 1973 «oppdager» de to at de er de to vitnene i Johannes Åpenbaring kapittel 11, som «har makt til å lukke himmelen, så det ikke faller regn i den tiden de er profeter… og har makt til å slå jorden med alle slags plager så ofte de vil». Det later ikke til at de i særlig grad la vekt på denne delen av versene. De la langt større vekt på at de var budbringere for et høyere rike, og benyttet seg mer av vers 7 og 9-11 hvor det fortelles at de etter sitt vitnesbyrd skal drepes av den Onde, for så å stå opp igjen. Dette blir del av det første budskapet de reiser rundt med, når de rekrutterer sine første følgere i 1975. Som «Bo» og «Peep» (eller «Do» og «Ti» som de senere benyttet) presenterte de seg som medlemmer av det Himmelske Rike. De hadde ikledt seg menneskelige kropper for å hjelpe menneskene med å overkomme det menneskelige eksistensnivå, forklarte de. Som Jesus var de budbringere fra et høyere rike, og som Jesus skulle de dø og gjenoppstå for å demonstrere sin herlighet. Budskapet var fra svært asketisk helt fra starten av: Den menneskelige tilstand er noe som må overvinnes, forkynte de. Det er ikke mulig å vente til et neste liv. Verden må overvinnes her og nå, den menneskelige larve må kjempe seg frem til å bli en himmelsk sommerfugl ved å bekjempe sine «larveaktige» impulser sier de. (Ti & Do, 1975) Bare slik kan man nå frem til det høyere riket. Budskapet presenteres som en gjenoppdagelse av Jesu’ egentlige budskap, den Jesus som i sitt himmelske, perfekte legeme ble tatt opp av et romskip og som vender tilbake på samme vis.

Rekruttering

De skapte tidlig store oppslag i media, som en ny UFO-kult av det hjernevaskende slaget. Rapportene var misvisende. Ikke hadde de noen særlig stor suksess – de fikk få eller ingen følgere langt de fleste steder de var innom på sin «evangelisering». De hadde heller ikke noen spesielt intensiv sosial omgang med de få som ble med, og indoktrinering i «læren» fantes ikke. Stereotyper om «love-bombing» og intens kontroll har sjelden vært mer misvisende. Rekrutteringen foregikk stort sett på møter der tilhørerne fikk lov til å stille noen få spørsmål før de ble stilt overfor valget: følg eller forsvinn. De som valgte å følge etter måtte hurtig kvitte seg med alle andre forpliktelser og bindinger. For frelsens skyld måtte de forlate venner, familie, arbeid og materiell eiendom. Likhetene med nytestamentlige beretninger om en annen profets rekruttering var neppe tilfeldig. Det var neppe det som skapte de store overskriftene. Derimot var nok stilen – plutselig rekruttering til fremmed kult, der livsstilen ble endret over natta – sterkt delaktig i det negative fokuset fra presse og familier. Faktum er imidlertid at de som valgte å følge etter i all hovedsak gjorde det fordi de i allerede utgangspunktet langt på vei delte åndelige synspunkt, interesser og verdier med Bo og Peep. Når de fulgte ble de heller ikke utsatt for noe sterkt press om ny lære – til å begynne med.

Struktur – omflakkende «familier»

Medlemmene reiste rundt landet i små «familier», og ledet en høyst spartansk tilværelse. Hver ny rekrutt ble tilegnet en «partner» ved tilslutning, og medlemmene hadde liten kontakt med utenforstående. Bo og Peeps frelseslære var høyst individualisert, og partnerskapene ble dannet for å skape en slags «friksjon», og forståelse av egne menneskelige svakheter man måtte overkomme. Seksuelle forbindelser, endog vennskap med partneren ble frarådet. Kontakten mellom kult-medlemmer var sporadisk, selv innenfor hver familie. Bo og Peep instruerte hvert enkelt medlem til å benytte 100% av sin energi på utviklingsprosessen. «Løst prat» var ikke ønsket, og medlemmene skulle heller ikke hjelpe hverandre med selv dagligdagse oppgaver som bilreparasjoner (familiene reiste rundt i biler) eller å slå opp telt. Hjelp ville bare føre til at hjelperen brukte psykisk energi unyttig, og den som ble hjulpet ville ikke kunne benytte anledningen til å konfrontere og overkomme sin menneskelige natur i form av sinne, frustrasjon, frykt, avhengighet osv.

Kun én vei til frelse

Bo og Peep drev heller ikke noe autoritært lederskap med sterk kontroll over medlemmene (utover det frelseslæren la føringer på.) Organiseringen i «familier» gjorde at det var ulike grupper, og «the Two» hadde selv på sitt mest aktive svært liten kontakt med de enkelte familiene. I en lang periode i 1975 hadde de faktisk ingen kontakt med noen av de andre «medlemmene» i det hele tatt. Derimot hadde kulten ett klart sekterisk trekk utover isolasjon fra øvrig verden: Bare Bo og Peep hadde åpenbaringen, bare de kjente den fullt ut, og den ble sagt å være den eneste veien til frelse:

«This is no spiritual, philosophic, or theoretical path to the top of the mountain. It is a reality; in fact it is the only way off the top of the mountain,» sa de. (Balch & Taylor 1977)

Det er dette trekket som blir utviklet når Bo og Peep tar tilbake kontakten med medlemmene i 1976. Da har store deler av medlemsmassen forsvunnet, og bare 90-100 trofaste faller inn i folden. Etter 1976 er frafallet marginalt, og bevegelsen endrer karakter. (Balch 1995) Bo og Peep forteller medlemmene at «demonstrasjonen» – deres egen død og gjenoppstandelse – er avlyst og at «dørene til neste nivå er lukket». Innhøstingen av sjeler til det høyere rike er over, misjoneringen avsluttet. De tar kontrollen over de gjenværende disipler og forklarer at den eneste kontakt oppover kan foregå via dem selv. Og de løse strukturene i den fortsatt omreisende gruppen endres totalt: Leirene organiseres i «stjernegrupper», medlemmer av en indre sirkel rundt lederne plasseres i alle «stjernegrupper» og bringer informasjon frem og tilbake. Et lengre opphold i Wyoming skaper fastere struktur og fellesskap. Alle aktiviteter foregår innad i leiren om mulig. Og aktivitetene vokser til å fylle stadig mer tid. Til de daglige oppgaver kommer nye øvelser som skal bidra til den åndelige endring. Gruppen blir mer sammensveiset gjennom øvelser, aktiviteter og prøvelser, og man begynner å bære «uniformer» for å minske forskjellen mellom ulike «kroppslige bærere av ånd».

Bofasthet

I 1977 tar den omflakkende utendørstilværelsen slutt. Et par av medlemmene har mottatt en større arv, og Bo og Peep bruker pengene til å leie hus. Bevegelsen flytter fra avsidesliggende strøk av Wyoming, først til Denver og så til Fort Worth-Dallas området. Det betydde ikke at bevegelsen tok mer kontakt med omverdenen. Medlemmene flyttet inn i ly av mørket, vinduene ble tapet igjen, og kun de mest nødvendige oppgaver førte til at man beveget seg utendørs. Livet innad i husene ble meget sterkt regimentert – for hver tid på døgnet fantes en oppgave som skulle forberede en på livet i det «neste nivå». Og det var sterk kontroll: «Partnerskapene» ble oppløst. Medlemmene fungerte nå på omgang som «øyne», øyne som overvåket hverandres oppførsel i henhold til et meget strengt reglement. Et tidligere medlem forteller at selv om dette «kan høres ut som Gestapo» var det noe de selv ønsket: Alle var ivrige etter å endre atferd og tilstand så fort som mulig. (Balch 1995)

Nye endringer

Robert Balch, hvis arbeid så godt som alt over er bygget på, forteller at han sluttet å holde øye med bevegelsen i 1982. Da hadde den vært totalt lukket i mange år, og kun noen få valgte å fri seg fra sitt engasjement i bevegelsen. Men utover åttitallet endret den igjen karakter: medlemmer tok kontakt med familie og gamle venner, og forsvant igjen etter forgodtbefinnende. Utover korte bemerkninger om at de lærte seg datateknikk ville de ikke fortelle noe særlig om bevegelsen. Men beretningen om dataopplæring var i det minste god nok – det var gjennom aktivitetene i selskapet «Higher Source» at gruppen ble kjent i de første nyhetsrapportene. På begynnelsen 1990-tallet skjedde nok en endring: Bevegelsen åpnet seg for rekruttering igjen. Under navnet «Total Overcomers Anonymous», formodentlig peker navnet det å overkomme det menneskelige stadium, forkynte gruppen over en helsides annonse i USA Today: «UFO Cult Resurfaces with Final Offer». Det siste tilbudet er det definitivt siste tilbud: jorda skal nemlig omkalfatres radikalt, og de som nekter å utvikles vil gå fortapt. I 1994 reiser de rundt og holder offentlige møter. «Peep» er død for lengst. Hun avgikk ved døden av kreft i 1985. To medlemmer forteller Balch at de på sitt laveste har vært nede i 24 medlemmer, at de har hatt vanlig arbeid i mange år, og at de nå – under det siste tilbudet – har fått 12 nye medlemmer. Balch følger møtet i sin hjemby, men ingen vinnes for budskapet. Kun tre sitter igjen i salen når foredraget slutter.

Læren

Det som ikke skinner igjennom hos Balch er hvilke trender som i mellomtiden er utkrystallisert i sektens doktrine. Det har de imidlertid selv sørget for å legge etter seg, og vi skal avslutte med et lite sveip gjennom viktige momenter. For hva trodde egentlig gruppen? Hva gjorde et kollektivt selvmord til en rimelig handling for dem?

Kosmologi: De to nivåer

Vi må gå en liten omvei for å komme ned i den materien, en omvei gjennom synet på verden, mennesket, gud og frelse. I synet på Kosmos er det to verdener som later til å spille noen rolle for det som nå er blitt «Heaven’s Gate»: den menneskelige verden, og «the Kingdom Level». Det finnes en verden som er den vi er kjent med her nede, den menneskelige, og over den verden finnes kun én verden, ett nivå. Dette nivået, sier Applewhite, eller «Do» som han nå kaller seg, har skapt det menneskelige nivået, og er synonymt med Guds rike. Guds rike er et kjønnsløst rike, der «kropper» (mer evige og perfekte enn våre forgjengelige) er uten den slags bindinger. Nye medlemmer rekrutteres via metamorfose, når «kjødelige larver» transformeres til perfekte, åndelige «sommerfugler», i kontinuitet med den tidlige læren. For dette «Kingdom» nivået er også det Neste Nivå, eller det Uviklingsmessige Nivå Over Mennesket. Koblingen til en åndelig utviklingslære kan ha kommet fra «Ti’s» teosofiske bakgrunn, men har utviklet seg i en annen og mer ekskluderende retning. Mennesket kan utvikle seg til å få en tørst til dette nivået, men i tråd med kristen frelseslære kan det ikke selv klare å utvikle seg inn i det. Det må skape en forbindelse til en inkarnert skikkelse fra dette neste nivået. («Do» sept. 1996) Slike skikkelser har kommet til jorden via noen av de mange UFO’ene som har falt ned fra og med førtitallet (og som myndighetene så ondskapsfullt holder skjult…), men kun én representant for det Neste Nivå nevnes spesielt – Applewhite selv. Og det er alt som trenges: «I’ll tell you about a Kingdom Level beyond here, and if you want to go there then you have to follow me, because I am the guy who has the key at the moment,» sier Applewhite om denne ikke helt hypotetiske representant for Guds rike.

Ondskapens fremmede: «Aliens»

Men om kun én representant for Neste Nivå spiller en rolle nå etter at «Ti» har avsluttet sitt jordiske virke, så spiller andre ånder fra UFO’er -«aliens» – en større rolle i hans kosmiske visjon, slik den ser ut på nittitallet: De er demoniske representanter for den himmelske skare som falt fra nåde, som gjorde opprør på det høyere nivå. Nå besmitter de jorden med materialisme, falsk religion (alle andre) og opprør mot sann åndelighet. Som i deler av amerikansk fundamentalisme står også de onde åndene bak fredsbevegelse og alle som forsøker å skape en «himmel på jord». De ble kastet ut, sier Applewhite, og ble fanget på jorda og lignende planeter hvor de trenger menneskelige kropper og menneskelige sivilisasjoner for å virke: «They make hybrid bodies because they have to continue to live». Deres Helvete er del av jorda, og her er de på sitt mest effektive nå, fordi vi nærmer oss slutten på et tidehverv: Jorden skal fornyes og alt gammelt, alt som ikke rykker opp til neste nivå, skal gå fortapt, skal spas under i den store resirkuleringen. (ibid.) «Aliens» finnes derfor i mengder på jorda, i himmelrommet over, men også – i beste ufo-konspirasjonstradisjon – i huler under jorda.

Gud og Jesus

Men det finnes også krefter som motvirker det demoniske: Applewhite og Nettles var fra Neste Nivå, og kom hit som inkarnerte vesener i ett av mange UFO-krasj på førtitallet, ifølge Applewhite. Skjønt helt kategorisk er han ikke. Der er rom for litt tvil her, ettersom han ikke husker noe særlig. Men han er mer sikker på sin egen identitet på nittitallet enn han var i 1975. Da var de to «kun» budbringere som vitnet om de siste tider – nå formidles det uten omsvøp at Applewhite selv var Jesus på sitt annet komme, og at Nettles var Gud Fader inkarnert som kvinne. I hvor sterk grad dette skal tolkes i tradisjonell kristen betydning er usikkert, for avvisning av alle andre religioner er standardkost i materialet sekten har lagt ut, og utradisjonelle elementer er legio. Strukturen i teologien er imidlertid relativt lik: Det eksisterer et himmelsk hierarki, et inkarnert medlem av det himmelske hierarki er en nødvendig deltager i menneskets frelse, en tredjedel av himmelen har falt og blitt plassert i Helvete, og disse er de virksomme krefter i og bak alle andre religioner. De er virkelige «aliens» siden de er fremmede overalt, disse «Luciferanerne» som «started all religions and masquerade as «gods» to humans.» («Do», okt. 1995)

Menneskesyn: 3 typer

«Luciferanerne» søker også å rekruttere nye til sine rekker. Det gjør de fra en viss mennesketype, de som er besjelet, men som ikke følger en inkarnert representant for Guds rike. For alle mennesker er ikke like i Applewhites øyne. Riktignok er de som det Neste Nivås skapninger skapt med fri vilje og mulighet til å forbedre seg, men ikke alle er forsynt med en åndelig «deposit». Noen av oss (som undertegnede?) er bare «planter»: forsynt med et genetisk program og en hjerne som tolker kroppens erfaringer, men uten virkelig ånd. Applewhite tier om disse menneskelige «planter» er i besittelse av samme egenskaper som andre. I en av sine videoer forteller han at de som føler seg kallet av budskapet kan henvende seg til ham, også i sitt indre, under navnet «Do». Det er uklart om han her følger «Ti»s bakgrunn og tenker på en telepatisk henvendelse eller lager en bro til mer tradisjonell bønn. Uansett gjelder dette vel uansett bare de som har et åndelig «deposit», og en henvendelse skal da plassere kandidaten i neste kategori – de få som får næring fra en representant for Neste Nivå. Dette er et mindretall av dem som har ånd. Det finnes igjen andre som ikke har hørt budskapet, og ikke minst dem som har hørt og vendt seg bort. Disse siste blir Fiender av Neste Nivå. Det er uvisst hvordan dette er blitt overført på sosialt nivå, men det kan se ut til at bevegelsen (i motsetning til enkelte kristne sekter og bl.a. scientologien) har holdt denne doktrinen på et metafysisk nivå.

Frelse: Kontroll og endring

For dem som har sjel og som arbeider sammen med en inkarnert representant, vil frelsesveien bestå i å legge av seg alle jordiske bindinger, alle menneskelige karakteristikker – både sosiale, mentale og fysiske. For å lette denne prosessen gjorde enkelte medlemmer som lederen; de kastrerte seg frivillig. Slike forsakelser for frelsens skyld er ikke uten forbilder i religionshistorien, og var blant annet ikke uvanlig i en del kristne miljøer i den tidligste epoken. En annen måte å holde seksualiteten under kontroll på, skal ha vært ved hjelp av kjemikalier. Om kontroll av seksualitet nok har vært viktig, var dette bare et lite steg. Helt fra begynnelsen av var asketisk livsførsel sentralt for medlemmer, og det ble forventet at all form for rusgift ble oppgitt. Selv om mange medlemmer kom fra typisk motkulturelle miljøer var det få problemer med dette. Kun i den perioden Bo og Peep holdt seg skjult forfalt disiplinen blant enkelte medlemmer så vidt at enkelte ruset seg. Streng moralsk bevissthet, dele med andre, ikke holde noe skjult, ikke snakke unødig, følge alle regler og fokusere på metamorfose-prosessen var andre trekk som ble fulgt nøye. Regler og prosesser ble nedtegnet i 17 steg (1976), 3 store og 31 mindre regelbrudd (1988) som forbyr alle menneskelige svakheter: egosentrisme, aggresjon, forsvarsposisjon, latskap, passivitet, sjalusi, like noe, mislike noe, dårlig tankekontroll – listen er mye lenger og dekker de fleste sider ved tanker og aktivitet.

Metamorfose

Etterhvert som man mestret disse sidene ved bevissthet og aktivitet, skulle sjelen manifestere seg i legemet på en ny måte. Det Neste Nivå skulle langsomt manifesteres i sjelen, vokse i kroppen og skape en metamorfose – som ville «kaste ut» den menneskelige bevisstheten. Det er muligens dette Applewhite refererer til når han forteller at han knapt husker noe fra perioden før sin inkarnasjon tidlig på søttitallet, og at han holdt til i en 65 år gammel kropp, men selv bare var noen og tyve år. Den siste delen av metamorfosen fra det menneskelige nivået skulle foregå ved en løsrivelse fra «the human physical container» (kroppen) slik at man kunne bevege seg over på Neste Nivå, til Guds rike. Her er likhetene med andre frelsesreligioner åpenbare. Også ambivalensen mellom det å ha og ikke ha en kropp til det neste rike kan sies å være normal. Og det er også her vi bør lete etter forståelsen for hvorfor gruppen så (i alle fall tilsynelatende) uproblematisk gikk i døden: For når det virkelige liv er hinsides, livet her er en forberedelse, kroppen og det menneskelige en byrde, når jorden går inn i den siste tid og kampen står mellom Gud og Satan – «If you cling to this life – will you not lose it?» («Do», jan. 1997)

Selvmordet

Men det er en siste ting her: Hale-Bopp. Hvorfor nå? Hvorfor selvmord? For bevegelsen har også et paper som heter «Our Position Against Suicide», der det heter at man venter å spasere inn i ventende romskip i fysisk forstand i en tid ganske snart (udatert). Det fortelles at selv om kroppen kun er en fysisk «container» så er den nødvendig for det arbeid man må gjennom for å lære det som skal læres. Kroppen er viktig for å kunne tilegne seg den kunnskap og de egenskaper som skal til for å gå over i det neste nivå. Derfor tar man godt vare på kroppen og søker å holde den skadefri. Men noen ganger kan det være nødvendig å «evakuere» kroppen på en mer ærefull måte enn gjennom den pine myndigheters tortur og undertrykkelse skaper. De nevner Waco og Massada som eksempler der selvmord er den siste motstand. Etterhvert blir det klart: posisjonspapiret mot selvmord er akkurat det motsatte – en forklaring på hvorfor selvmord kan bli nødvendig. For den virkelige meningen av ordet «selvmord», hevdes det, ville å være å snu seg vekk fra det Neste Nivå når det blir tilbudt. Denne holdningen skinner også igjennom i andre dokumenter – det er den åndelige transformasjon til Guds rike, til Neste Nivå, som er alt som betyr noe. Applewhites lære om at utvikling skjer i sykluser på ca. 2000 år, og at det nå nærmer seg den store fornyelsen er vel bare en videreutvikling av en apokalyptisk innstilling som var med fra starten av. En allmenn venting på tusenårsriket, en spekulasjon om romskip i kometens hale, et tegn på himmelen for dem som ventet på ‘lys fra oven’ var kanskje nok til å fylle begeret. Om Applewhite selv led av kreft slik enkelte har antydet, var det kanskje en dråpe ekstra. Uansett: Selvmordshandlingen var en handling i håp om et bedre liv, en bevegelse over til «Neste Nivå», et siste ledd i en frelse mange hadde arbeidet for i tiår.

Deres siste budskap til oss som er igjen er et negativt et: Dette var nemlig siste sjanse til å komme seg ut. Vi som er ofre for «luciferanernes» hjernevask, som nektet å ta imot budskapet, vi må nå gjennomleve en virkelig luciferisk tidsalder før vi blir «pløyd under». Applewhites budskap var en syntese av kristendom og teosofisk inspirert åndelighet, konservativ mistro til offentlighet og avsky overfor samtid koblet med teknologisk misjon. Han spilte på dype strenger i vår kultur, men var så ekskluderende at kun få fulgte med – i første runde. For om budbringeren er borte, så lever budskapet og vil få større sirkulasjon enn noen gang før. Og menneskelig kreativitet i tilegnelse og omforming av budskap kjenner få – om noen – grenser.

Noter

  1. Dette er kun et lite utsnitt av sektens historie og doktriner. Artikkelen er milevidt fra fullstendig, men skal være noenlunde nøyaktig. Artikkelens «facts» er hentet fra Balch og Taylors forskning referert under, også når det ikke gis eksplisitte referanser. Unntakene er helt nye data (fra 1993 og fremover) og det som er skrevet om doktriner, som er kryssjekket med sektens eget materiale.

Litteratur

Robert W. Balch & David Taylor: Seekers & Saucers, i James T. Richardson (ed.) Conversion Careers (Sage 1977)

Robert W. Balch: Waiting for the Ships, i James R. Lewis (ed.) The Gods Have Landed (SUNY 1995)