Artikkel

Ytringsfrihet og påstått vitenskap – et dilemma?

Heldigvis har ikke pseudovitenskap innen fagene historie og arkeologi like alvorlige følger som for eksempel innen medisin


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Anne Stalsberg
Førsteamanuensis i arkeologi, Vitenskapsmuseet, NTNU (publisert 13.03.2006)


Påstått vitenskap/pseudovitenskap/kvasivitenskap/ulødig vitenskap  forekommer innen mange fagdisipliner, og kan i noen tilfeller ha svært alvorlige følger.[1] Professor Rolf Manne kan for eksempel fortelle om hvordan det norske forsvaret og Norges Røde Kors har brukt ønskekvist til å lete etter savnede personer i snøskred.

Vatikanets påstand om at kondomer ikke beskytter mot HIV-virus, og derfor fortsatt er forbudt, er kanskje ikke engang kvasivitenskap, men iallfall uansvarlig og livsfarlig.

På denne bakgrunn er det kanskje et hell at fag som arkeologi, tidlig historie, lingvistikk/etymologi, religonshistorie, synes å være særlig åpne for påstått vitenskap, for der er ikke følgene så fatale.

Mine eksempler er hentet fra arkeologi og vikingetidshistorie, siden mitt fag er arkeologi.

På en konferanse på Volga i 2001 ba en eldre, respektert russisk historiker om ordet, Han ville snakke om "fenomenet Fomenko". Anatolij Fomenko er professor i matematikk ved Lomonosov-universitetet i Moskva og medlem av Det russiske vitenskapsakademi. Fra 1990 har han sammen med en yngre kollega, Gleb Nosovskij, skrevet en lang rekke bøker om ny kronologi. Som mange kvasivitenskapelige bøker er de rike på mer og mindre absurde påstander og tankeganger. De første bøkene ble gitt ut av universitetets forlag, noe forskerne ved universitetet ikke er særlig glade for. Få eksempler yter ikke bøkene rettferdighet, de må stå som løsrevne merknader som forhåpentligvis kan gi en viss forståelse for hvorfor historikerne og mange andre er bekymret.

  • Fomenko hadde oppdaget at de bevarte håndskriftene med russiske middelalderkrøniker var skrevet på 1600- og 1700-tallet, og sluttet derav at den allment aksepterte kronologien er gal.
  • Russland har ingen pålitelig historie eldre enn 1300-tallet. Personer og hendelser nevnt i krønikene har aldri eksistert, de er dublikater av personer og hendelser fra senere tid; de er fantasifostre diktet opp av krønikeforfattere på 1600- og 1700-tallet (dette og følgende eksempler er diskutert av Zaliznjak 2001, s. 76 ff).
  • Novgorod Store lå opprinnelig ikke ved Volkhov, men ved Volga. Romanovene, det siste russiske keiserdynastiet, orienterte seg mot vest og beordret Novgorod flyttet til Volkhov. Novgorod ved Volga ble deretter kalt Jaroslavl’, som den heter idag. De underste lagene i Novgorod Store er derfor yngre enn arkeologen sier de er.
  • Thukydid omtaler i 431 f.Kr. en solformørkelse i Aten. Fomenko leste en russisk oversettelse som gav inntrykk av at formørkelsen var full. Imidlertid var den ifølge astronomiske beregninger ikke full. Over Aten var det en full solførmørkelse i 1039 e.Kr. Følgelig sluttet Fomenko at hele den antikke verden må flyttes flere århundrer nærmere vår tid.
  • Fomenko hevder at London tidligere lå ved Bosporus som er et sund og ble kalt Themsen. Sund heter på engelsk sound. I orienten leser flere folk fra høyre mot venstre og skriver ikke vokaler, slik at sound ble DNS [se på rekkefølgen], som kanskje kan ha vært oppfattet som TMS, Themsen.

Det er utrolig lesning, særlig fordi det er skrevet at en forsker, en dyktig matematiker. Russiske forskeres bekymring er at dette leser folk, lege som lærde, og de tror på det. Bøkene selges i store opplag.

På konferansen uttrykte også en ungarsk arkeolog sin bekymring over en kollega som nå sitter i Spania og skriver pseudoarkeologi. Han antok at pseudoarkeologi er et fenomen som kjennetegner de tidligere jernteppelandene, men slik er det ikke, for pseudoarkeologer.

Sveitsiske Erich von Däniken er vel mest kjent. I USA er det mengder av dem, en av dem var Barry Fell, en marinbiolog som kastet seg over helleristningstolkninger ( for eksempel Fell 1978; Fell 1982). For noen år siden var det i Adresseavisen en diskusjon der Magnar Husby og Thora Bøhn mente Vitenskapsmuseet burde invitere ham som gjeseforeleser.

Helleristningsarkeologen Kalle Sognnes prøvde å forklare hvorfor Vitenskapsmuseet ikke kunne gjøre det, men slo nok ikke helt gjennom.

Skandinavia har også sine pseudovitenskapsmenn. I Danmark ser kvasivitenskap ikke ut til å være noe stort problem, mine danske kolleger er iallfall ikke bekymret.

Sverige har den såkalte "Västgötaskolan", en regional, romantisk bevegelse som går tilbake til Götiska förbundet fra 1811 med Esaias Tegnér og hans forsvenskede Fridtjofssaga. På begynnelsen av 1980-tallet fikk den fornyet aktualitet med en TV-serie som var basert på dette forbundets versjon av svensk historie. Västgötaskolans tese går ut på av det som gangbar og akseptert historie og arkeologi sier ligger i Mälardalen, det ligger i Västergötland; der ligger Birka, Sigtuna og mye annet, og der stod Svearikets vogge.

Norge har mange pseudohistorikere og kvasiarkeologer. En av dem er reklamemannen Harald Boehlke som i 2000 gav ut Det norske pentagram, nå utsolgt fra forlaget Eutopia. Boken utgir seg for å være banebrytende forskning og i følge omslaget og forlagsomtalen ble Norge kristnet av kjetterske irkse munker som brukte hellig geometri. For å nedfelle krefter sørget de følgelig for å plassere alle viktige byene og klostrene i henhold til et pentagram som strakte seg fra Trøndelag til Telemark, fra Vestlandet til Hamar.

Én bok må nevnes spesielt: Stein Jarvings: Volvehekser og valkyrjer (1999), som nettopp er kommet i 4. opplag. Det var den som inspirerte Thor Heyerdahl til jakten på Odin. I sin omtale av Odin-boken er Jarving skuffet over at Heyerdahl ikke nevner hans bok, fordi han hadde gitt Heyerdahl tillatelse til å bruke den. Det skal sies til Jarvings forsvar at han på nettet i 2001 skriver at boken ikke er en avhandling, at en akademiker vanskelig kunne tillate seg å skrive en bok som denne, men at han er en moderne skald som skaper sine egne kvad. Det gjør stor forskjell om en bok lanseres som vitenskap eller en moderne skalds personlige fremstilling.

Det blir mer alvorlig når forfattere som har akademisk utdannelse, vitenskapelige grader og ansettelse ved forskningsinstitusjoner skriver det som vanligvis betegnes som pseudovitenskap.

Ved NTH arbeidet i sin tid førsteamanuensis i arkitektur, Bodvar Schjelderup. I 1989 hadde han hadde en utstilling i Gata på universitetssenteret på Dragvoll, Steinene synger, om symboler, den Store Pyramide, helligmål, Jesu livs geografi, sakralarkitektur, tverrtematiske samsvar med videre, ifølge hans bok "Loggbok for en helgen" (1997), med andre ord om vinkler, sirkler, høyder over havet og pyramider og linjer som førte til Nidarosdomen.

Boken "Loggbok for en helgen" presenteres på nettstedet forskning.no som en klassiker innen kultarkeologien. Nettstedet opplyser at boken viste hvordan vinklene og avstandene mellom viktige steder som Jerusalem, pyramidene i Giza og hellige steder i Spania og Norge danner et mønster og at man hjelp av kompliserte geometriske og arkitektoniske utregninger kan finne Olav den Helliges grav (som Schjelderup ikke har funnet). Det er greit å utgi en slik bok, men det er ikke greit når en utstilling av denne karakter vises i et universitets lokaler.

Besøkende på utstillinger på universiteter skal føle seg sikre på at de får gyldig, seriøs kunnskap, særlig når det er en person i vitenskapelig stilling som står bak utstillingen.

Et annet eksempel er teologen og språkforskeren Kjell Aartun. Han har skrevet flere bøker, har doktorgrad og er medlem av Det norske vitenskapsakademi i Oslo. Men for å låne ord fra førsteamanuensis Dagfinn Rian ved NTNU, så slapp han seg på et gitt tidspunkt løs og skjønte og så ting andre hverken skjønner eller ser.

Det gjelder to digre bind om "Die minoische Schrift", som Norges forskningsråd ikke er særlig glade over å ha bekostet utgivelsen av (Aartun 1992). I 1994 gav Pax ut boken "Runer i kulturhistorisk sammenheng", der han hevder at de norske runene er skrevet på et semittisk språk og ble bragt hit av innvandrede semittisktalende folk for 3000 år siden, det vil si midt i bronsealderen, ca. 500 år før de eldste kjente runeinnskriftene. Pax brukte ikke kompetent konsulent fordi det oppfattet ham som seriøs på bakgrunn av hans tidligere internasjonale utgivelser.

Den mest verdensberømte nordmann, Thor Heyerdahl, har også utgitt pseudovitenskapelig litteratur. De to siste bøkene "Ingen grenser" fra 1999 og "Jakten på Odin" fra 2001, skrevet sammen med kunstneren Per Lillieström fyller "kravene" til å regnes som pseudovitenskap. Jeg leste "Jakten på Odin", i en tilstand av sjokk fra ende til annen, siden den beveger seg i mitt kunnskapsfelt . For øvrig er ikke Heyerdahls forskning akseptert av den etablerte vitenskapsverden (Sognnes 2002).

Utgangspunkt for "Jakten på Odin" er at Odin var en virkelig høvding som levde i Azov ("as-hov",  æsenes hov, ifølge boken) i Sør-Russland og som like før vår tidsregnings begynnelse flyktet nordover til Skandinavia for å unnslippe de romerske hærene. I argumentasjonen trekker de inn både arkeologi, historie, stedsnavn, lingvistikk/etymologi.

Odin-teorien er ikke forenlig med moderne religionshistorisk forskning. Etymologiene og de lingvistiske sammenhengende som skal underbygge mange av argumentene er fantasifulle; boken har ikke tilstrekkelig kunnskap om arkeologisk metode; sagaene leses som de ble lest på 1600-tallet, det vil si som om de gjenspeiler virkelig historie.

Boken fremstår dermed hverken som forskning eller formidling av moderne, gyldig kunnskap. Litteraturlisten er på fire og en halv side med en del foreldet litteratur og den mangler det meste av moderne, sentral litteratur om emnene som brukes i boken. Brukbart noteapparat og henvisninger er nærmest fraværende. Det samme gjelder "Ingen grenser".

Men bøkene er velskrevne, skrevet av en populær mann, og de solgte i store opplag og alle kunne lese dem og ha glede av. Imidlertid sier Heyerdahl i boken "Jakten på Odin" at han er vitenskapsmann og har levd hele sitt liv blant vitenskapsmenn (s. 244). I andre media fremstilte han boken som forskning.

Dermed får leseren det inntrykk at boken er ment som et vitenskapelig verk. Boken måtte derfor anmeldes som et vitenskapelig verk. Det kom snart en lang rekke anmeldelser bøkene, fra de inkompetente til de solide. Siden Heyerdahl trakk inn en rekke fagfelter i boken, måtte flere gå sammen om å skrive en dekkende anmeldelse. Lingvisten Even Hovdhaugen, nordisten Else Mundal, religionshistorikeren Gro Steinsland, og arkeologene Christian Keller og jeg selv gikk sammen om å skrive en anmeldelse, og vi dekket 4 fagfelter i en anmeldelse av boken i "Maal og minne" (Hovdhaugen o.a. 2001).

Anmeldelsen er skarp, og mange har oppfattet den som nedsettende. Men alt er basert på grundig lesning av boken og all kritikk kan belegges.

Disse to Heyerdahl-bøkene må sies å være "farligere" enn mange andre pseudovitenskapelige bøker, dels fordi de er lettleste, men fremfor alt fordi hovedforfatteren er en anerkjent og beundret offentlig person med betydelig internasjonal innflytelse og autoritet. Bøkene er dessuten skrevet med indre sammenheng og logikk i fremstillingen, slik at det ikke er så lett å gjennomskue argumentasjonen uten å ha god kjennskap til flere fagfelter, hvilket en enkelt person sjelden har.

Særlig etter "Jakten på Odin" ble det en livlig debatt med sterke følelser, både for og mot bøkene. Mange synes å oppfatte det som om debatten handlet om man var for eller mot personen Thor Heyerdahl, ikke troverdigheten i bøkene. Publikum syntes å tro at vi var ute etter mannen, ikke boken.

Under debatten spurte Heyerdahl i Aftenposten: "Hvorfor er de så sinte?" Jeg vil nok benekte at vi og de vi kjente til, var sinte, men vi var oppgitte, fordi vi anså det som alvorlig at bøkene gir leserne foreldet og feilaktig kunnskap og gir inntrykk av at akademia er en samling forstokkede individer som sitter i sine egne kroker uten oversikt og uten evne og vilje til å ta mot nye tanker, og hindrer dermed fremsskritt i sine respektive fag. Det gjelder lesere både i allmennheten og blant akademikere innen andre fag enn dem som boken bygger på.

Her kommer dilemma nummer 1, klarformulert av en ung student: "Hvordan vet dere at dere har rett?"

Dette spørsmålet avdekker hele problemet. Seriøs forskning hevder ikke alltid å ha rett. Seriøs forskning driver kontinuerlig debatt der kilder, metoder og forskningslitteratur er gjenstand for løpende kritikk. Et typisk trekk ved kvasiforskningen er at den ikke tar hensyn til slike diskusjoner, og heller ikke plasserer seg selv i en faglig meningsutveksling, men arbeider alene, eventuelt sammen med andre pseudoforskere. I pseudolitteraturen ser man ofte at litteraturlisten inneholder mange titler fra en krets forfattere som er utenom vanlig akademisk forskning.

Det skal for øvrig nevnes at man ser trekk av pseudovitenskap når forskere krysser grenser til fagfelt de ikke behersker og uten å rådføre seg med kompetente forskere innen feltene. Nevnte Barry Fell (for eksempel 1978 og 1982)  еr ett eksempel, amerikansk-ukrainske Omeljan Pritsak (1981; sml. Mel’nikova 1984) et annet. En svensk statsoppnevnt komite fant lignende trekk i forskning og undervisning ved svenske universiteter; blant annet en avhandling om ønskekvisten som arkeologisk metode (Hansson & Sandin red. 2000).

Ingeniører

Et annet forhold som slo meg under debatten om "Jakten på Odin" var hvor påfallende ofte det var ingeniører som støttet Heyerdahls bok. Det samme gjelder diskusjonen på nettet om Västgötaskolan.

Det kan bunne i ulike holdninger til kildene, eller kanskje heller ulike slags kilder, og jeg forstiller meg forklaringen slik: Eksakte vitenskaper kan finne svar, hvilket er sjelden i humaniora, der argumantasjonen i seg selv er viktigst.

Hva gjør så akademia-forskere med debatten omkring "Jakten på Odin", og andre kvasivitenskapelige verker? Det er to muligheter, noe eller intet. Begge alternativene har sine tilhengere, og det er et tilbakevendende spørsmål. Argumentene vi som skrev anmeldelsen til "Maal og Minne" møtte da vi arbeidet med "Jakten på Odin", var at vi kastet bort dyrebar tid på dette tøvet, at vi gav den ekstra publisitet, at våre kolleger kunne tro vi tok dette på alvor, og endelig at det nytter ikke, for folk tror det de vil tro.

Bortkastet tid?

Alt dette er sant, og dermed er vi over i dilemma nummer to, tidsbruk.

Det høres banalt ut, men det tar virkelig veldig mye tid. Vi fem brukte tilsammen et par månedsverk på anmeldelsen av "Jakten på Odin". Det var nødvendig å gjøre grundig arbeide, siden det dreide seg om offentlig kritikk av et arbeide skrevet av en nasjonalhelt. Vi anså det likevel som vår plikt å si fra om boken. Senere har flere kastet seg ut i debatten. Det er imidlertig ikke vanskelig å forstå dem som kvier seg, for det er mye arbeide, det forskyver enhver arbeidsplan, det kan blåse friskt, man kan få injurierende uttalelser i neste bok , og man kan utsette seg for injuriesøksmål (to av oss har vært truet med det).

Svenske historikere har brukt tid på Västgötaskolan, men det ser ikke ut til å ha hatt stor virkning på publikum. Som historikeren Lars Gahrn (1991) formulerte det: Västgötaskolan – trosvisshet som trotsar alt.

Russiske forskere helt oppe på toppnivå, tar Fomenkos bøker på alvor, nettopp fordi bøkene leses av så mange og publikum sitter igjen med oppfatninger som gjør at de ikke tror på hva etablerte forskere hevder.

De gir derfor ut en bokserie som heter Anti-Fomenko (i 2001 var det kommet ut 6 bind). Forfatterne er anerkjente forskere. I desember 1999 holdt historisk fakultet ved ved det prestisjetunge Lomonosov-universitetet i Moskva en minikonferanse med deltagelse av forskere fra universitetets astronomiske institutt, Moskva ingeniør-fysisk instituttt, og fra Institutt for slavistikk ved Det russiske vitenskapsakademi. Historisk avdeling ved Det russiske vitenskapsakademi vedtok 23. november 1999 en uttalelse om at riktignok var Fomenko medlem av akademiet, men akademiet er absolutt ikke enig men hans "nye kronologi".

En annen sak er at vitenskapsverdenen ikke alltid kan være i forsvarsposisjon og kritisere, og jeg viser til Wienberg (2001) og Stiebing (1995), som begge påpeker hvor viktig det er at forskere populariserer og deltar i popularær debatt av sitt fag. Dette må falle inn under universitetenes popularinseringsplikt.

Akkurat der vil jeg imidlertid påstå at skandinaviske historikere og arkeologer, sikkert andre fag også, ikke rammes av kritikk om å skrive bare for hverandre, for de har lang tradisjon med å skrive godt og populært. Det er viktig forebyggende arbeide mot løpsk fantasi. Det er vel likevel usikkert om det frelser de frelste i pseudovitenskapens, romvesenens, tallmagiens og pentagrammenes verden eller Atlantis-verden. Vanskeligere blir nok å få akademikere til å være forsiktige med å krysse grensene til fag de ikke behersker.

Så var det dilemmaet med ytringsfriheten. Det er en klemme, for på den ene siden er ytringsfriheten i Norge nærmest absolutt. På den annen side er det å seile under misvisende og falskt flagg når slike som de bøkene jeg har omtalt, utgis for forskning og kunnskap. Når en skjønnlitterær bok skal gis ut, blir den vurdert av konsulenter eller redaktørører for å sikre kvaliteten. Det kan man selvsagt ønske seg også for påstått vitenskap, men det vil kunne oppfattes som sensur, og dermed som et brudd på ytringsfriheten.

Derfor må vi bare finne oss i en fight i ny og ne, selv om det tar tid og medfører noen ergrelser. Det er en del av vår forpliktelse å finne frem til sannhet, dersom noe slikt finnes, eller iallfall til velbegrunnet kunnskap. Og det er forskernes ansvar at leg som lærd blir meddelt denne kunnskapen på en begripelig måte.

NOTER OG LITTERATUR.

Boehlke, Harald 2002. Det norske pentagram. Eutopia. Tvedestrand.

Cantwell, John, 2000: Slagrutan i teori och praktik – vatten, jordstrålning och fornminnen. i: Hansson, S.O. & P. Sandin (red.), 2000, Högskolans lågvattensmärken. Natur och kultur. Stockholm.

Fell, Barry 1978. America B.C.: Ancient Settlers in the New World/. Pocket Books, New York.

Fell, Barry, 1982. Bronze Age America/. Little, Brown & Company, New York

Gahrn, Lars, 1991. Västgötaskolan – trosvisshet som trotsar allt. i: Folkvett nr 1/1991. Utgitt av foreningen Vetenskap och Folkbildning. Lidingö.

Hansson, S.O. & P. Sandin (red.), 2000, Högskolans lågvattensmärken. Natur och kultur. Stockholm.

Heyerdahl, Thor og Per Lillieström 1999: Ingen grenser. J.M.Stenersens forlag. Oslo.

Heyerdahl, Thor og Per Lillieström 2001: Jakten på Odin. På sporet av vår fortid. J.M.Stenersens forlag. Oslo.

Hovdhaugen o.a. 2002  Even Hovdhaugen, Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg, Gro Steinsland: Anmeldelse av Thor Heyerdahl og Per Lillieström: Jakten på Odin. Stenersens forlag. Oslo 2001. Maal og Minne 1 (2002) s. 98-109. Anmeldelsen ligger på <www.samlagetmaalogminne.no>. Også engelsk versjon finnes der.

Jarving, Stein 2004: Volvehekser og valkyrjer. 1.utg. 1999, 4. opplag, revidert. Eutopia. Tvedestrand.

Lagerlund, Henrik 2000: Kartan och den arkeologiska verkligheten. i Hansson, S.O. & P. Sandin (red.), 2000, Högskolans lågvattensmärken. Natur och kultur. Stockholm.

Madsen, Einar 2002. Norges arv fra fortiden. Folkeheltene som drog mot nord. Eget forlag.

Melheim, Lene, Lotte Hedeager og Kristin Oma (red.) 2004. Mellom himmel og jord : foredrag fra et seminar om religionsarkeologi, Isegran, 31. januar-2. februar 2002. I serien Oslo archaeological series ; nr 2. Utg. av Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering, Universitetet i Oslo.

Mel’nikova, E.A. 1984. Istorizatsija mifa ili mifologizatsija istorii? Po povodu knigi O. Pritsaka "Proiskhozjdenie Rusi". Istoriaja SSSR, nr. 4 – 1984. Nauka. Moskva.

Mundal, Else 2003. Magaplask i Mimes brønn. Nokre refleksjonar kring tverrfagleg forsking i tilknyting til Brit Solli: Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid. Pax forlag. Oslo. i: Maal og Minne 1 (2003).

Pritsak, Omeljan 1981. The Origin of Rus’.Volume one. Old Scandinavian Sources other than the Sagas. Harvard University Press. Cambridge Mass.

Schjelderup, Bodvar, 1997. Loggbok for en helgen / A saint’s logbook /. Genesis. Oslo.

Sognnes, Kalle, 2002. Thor Heyerdahl. Minneord. Det Kgl. Norske Videskabers Selskabs Forhandlinger 2002. Trondheim.

Solli, Britt 2002. Seid. Myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid. Pax forlag. Oslo.

Stiebing, William H. jr. 1995: The Nature and Dangers of Cult Arcaheology. i F.B.Harrod &

E.A.Eve (ed.) Cult Archaeology and creationism. Iowa City.

Wienberg, Jes, 2001. Arkæologi, pseudoarkæologi og sakral topografi. META – Medeltidsarkeologisk tidskrift. Nr. 4 – 2001.

Zaliznjak, A.A. 2001: Lingvistika oprovergaet "novuju khronologiju" A.T.Fomenko. i: Tak ono i okazalos’. Kritika "novoj khronologii" A.T.Fomenko (otvet po susjtsjestvu). Fra konferansen desember 1999 på Lomonosov-universitetet i Moskva. Izd. "ANVIK K". Moskva 2001.  Også publisert i Mify "novoj khronologii". Fra konferansen på Historisk fakultet ved Lomonosov-universitet 21. des. 1999. I serien Anti-Fomenko. Russkaja panorama. Moskva 2001.

Aartun, Kjell 1992.  Die minoische Schrift : Sprache und Texte. Harrassowitz. Wiesbaden.

Aartun, Kjell 1994, Runer i kulturhistorisk sammenheng, Pax forlag