Bedrag eller selvbedrag? En tilbakevisning av 911-konspirasjonsteorier

Hvorfor er konspirasjonsteoretikere så ukritiske til egne teorier? Og hjelper det egentlig med høy utdannelse hvis man ikke behersker elementær kildekritikk? Jan Haugland kaster i denne artikkelen et kritisk blikk på antropologen Emil Røyrviks forsøk på å få alternative 911-teorier til å virke fornuftige.

Av Jan S. Haugland (publisert 21.09.2006)

Nye Samtidens redaktør Cathrine Sandnes’ første nummer fikk god drahjelp med artikler signert av Jens Stoltenberg, Gudmund Hernes og andre personligheter, og oppnådde å få litt fin reklame i avisene. Du må kjøpe papirutgaven for å lese disse artiklene, men tre andre forfattere fikk komme til orde i web-utgaven. Noe overraskende, kanskje, tok redaksjonen inn en kontroversiell artikkel av Emil André Røyrvik: Et globalt bedrag? 11. september i kritisk lys . Artikkelen argumenterer for at den amerikanske regjeringen i virkeligheten sto bak terror-angrepet. Senere skrev han også en kort-versjon som ble trykket i Dagbladet.

Røyrvik påstår å stille begivenhetene i et kritisk lys. I virkeligheten fremstår han som pinlig ukritisk, i dette tilfelle til konspirasjonsteorier. Fotnoteapparatet viser at kildematerialet er dominert av konspiratoriske websider og gamle presseoppslag. På tross av at Røyrvik flere ganger uttrykker sterk kritikk til de offisielle rapportene om 9/11, er det åpenbart at han ikke har sett på noen av dem. De fleste av hans argumenter er hentet fra de vanlige konspirasjons-webstedene, og de ville falt sammen om han hadde gjort den mest elementære gjennomlesning av for eksempel NIST-rapportene.

Tvilsom ekspertise
For den som forviller seg inn i konspirasjons-verdenen, er det opplagt at dette er en virkelighet hvor kunnskap om naturvitenskap og harde fag ikke akkurat står særlig sterkt. Røyrvik er «stipendiat ved Sosialantropologisk institutt, NTNU, og seniorforsker ved SINTEF Teknologi og samfunn.»

Det er ikke vanskelig å forstå at fagområder som metallurgi, bygningsteknikk og luftfartsteknologi sjelden kommer på pensumlistene til sosialantropologer, og han ser heller ikke noe behov for å innhente uttalelser fra fagfolk. Den store Halliburton-Bush-Neocon-Zionist sammensvergelsen har opplagt klart å bestikke eller true alle verdens fly- og bygningsingeniører til å avvise disse konspirasjonsteoriene.

Røyrvik lar seg ikke lure, og er overbevist om at skal man vite noe om bygningsteknikk, så spør vi heller teologer, mens en filosof kan gjøre jobben med metallurgi. Klarer han i tillegg å få støtte fra en fysiker som har puslet med kald fusjon, er tydeligvis ekspertkvoten oppbrukt.

Konpiratorisk
Røyrvik og andre konspirasjonsteoretikere blir selvsagt såre når de hører at det er nettopp konspirasjonsteorier de driver med.

«For oss alle dreier det seg altså om hvilke konspirasjoner man velger å tro på og hvilke man avviser. Å avvise alle konspirasjonsteorier, for eksempel for å sikre seg mot maktens og akademias svimerke om at man er en uintelligent og håpløst naiv person med astralsteiner i vinduskarmen som håper på besøk av små grønne menn, er å avvise store deler av virkeligheten. Og for slike tilstander fins det naturligvis diagnoser og medisineringsregimer som er atskillig verre enn det forutsigbare stempelet «konspirasjonsteoretiker”.»

Vi kunne kanskje håpe at en som har samfunnsvitenskapelig bakgrunn, på tross av sitt klare handikapp når temaet begynner å bli litt teknisk, i det minste skulle unngå så opplagte logiske fallgruver. En konspirasjonsteori, slik begrepet vanligvis brukes, dreier seg ikke bare om en hypotese om at noen har gjennomført en sammensvergelse. For eksempel synes det svært klart at ranet av Nokas i Stavanger var et resultat av en kriminell sammensvergelse. Likevel er ikke aktors påstand i den pågående rettsprosessen en «konspirasjonsteori» etter den vanlige forståelsen av ordet. Hvis noen derimot hadde hevdet at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen sto bak ranet for å avlede oppmerksomhetene fra den knusende granskningsrapporten om tsunami-katastrofen ville vi ha god grunn til å avvise dette som en useriøs konspirasjonsteori.

Nå håper jeg at jeg ikke har gitt Røyrvik noen ideer.

Heretter i teksten bruker jeg forkortelsen KT for konspirasjonsteori . Artikkelen følger i hovedsak Røyrviks påstander, med følgende hovedpunkt:

• Flykaprerne og al-Qaeda
• Hvorfor falt tvillingtårnene?
• Kunstflyging mot Pentagon?
• Heltemot på Flight 93
• Det tredje tårnet, gull og dollar

Fire hovedproblemer

Det er fire hovedproblemer med Emil André Røyrviks omfavning av disse konspirasjonsteoriene om 11. september, som jeg vil oppsummere før jeg går igjennom teksten hans.

1. Uvenn med fakta
For det første, som jeg har antydet ovenfor, er selve faktagrunnlaget ikke venn med konspirasjonsteoretikerne.

For å bøte på dette må aktivistene forvrenge presseoppslag og gi grovt misvisende opplysninger om fysiske fakta. Når ikke det er nok, kan man bare dikte opp noe.

Jeg er overbevist om at mye av appellen til KT på nettet er at mange har tillit til at når en skribent kommer med en ideologisk tilfredsstillende opplysning, så er det i det minste ikke en blank løgn. Leseren blir ofte lurt av å undervurdere hvor totalt skruppelløse KTerne er når det gjelder å presentere sine «fakta.» De har ingen skrupler med å servere blanke løgner som fakta, og enhver som motsier dem på selv de mest opplagte fakta-feil blir automatisk angrepet som medlem av eller medløper til den onde konspirasjonen. Enhver som er kritisk til KTerne vil umiddelbart bli utsatt for de mest hysteriske personangrep, typisk forfattet av folk med like stor forakt for rettskriving og grammatikk som vitenskapelige fakta.

Alt dette gir mer enn gode grunner til å stille spørsmålstegn ved KTernes oppriktighet som sannhetssøkere.

2. Ingen konvergens i alternative teorier
For det andre foretrekker KTerne å stå utenfor alle forklarende teorier om hva som skjedde 11 september. De kaster heller skit på detaljer i den offisielle versjonen i håp om at i det minste noe henger ved. KTere foretrekker å late som om de har et åpent sinn, de «bare stiller spørsmål», og de ønsker ikke å bli presset til selv å binde seg til noen helhetlig fremstilling av hva som skjedde den 11 september og hvem som sto bak.

Dette er nok god taktikk fra KTernes side, for det er et utall motstridende påstander fra aktivistene: noen hevder det ikke var noen fly i det hele tatt, noen at det bare var ved Pentagon det ikke var noe passasjerfly; noen aksepterer at flight 93 krasjet i Pennsylvania, andre hevder flyet landet trygt i Cleveland. Og det er selvsagt et sårt punkt for ikke bare Røyrvik at så mange som deler hans konspirasjonsteorier har en sterk tendens til å ville involvere jøder hele tiden.

KTerne befinner seg i et meget tvilsomt selskap rent ideologisk, hvor det ytterste høyre og ytterste venstre møtes i kamp mot en felles fiende, som synes å være bortimot hele resten av verden. Røyrvik selv, i sine korte ideologiske utlegninger, markerer seg som å tilhøre den mer venstreekstreme varianten. Hans helter er, foruten Michael Moore, «Noam Chomsky, Amy Goodman, Robert Fisk og Howard Zinn». Da bør han vel være glad for å bli utsatt for en fisking.

3.Vekt på tidlige presseoppslag
For det tredje legger Røyrvik, som så mange andre KTere, stor vekt på uttalelser i pressen, spesielt i dagene like etter 11 september 2001. Kildekritikk er sentralt i enhver akademisk disiplin, og vi får bare håpe at Røyrvik er mindre lemfeldig med kilder i sitt arbeide som sosialantropolog.

For å illustrere hvor galt avsted vi kan komme ved å bruke tidlige presseoppslag, er det interessant å se på rapporteringen av den tragiske skoleskytingen i Montreal i forrige uke. I de første timene etter skytingen var det full forvirring om det var èn eller flere angripere, det ble rapportert om at fire eller én person var drept, opplysningene om gjerningsmannens klesdrakt var motstridende, og vi leste både at politiet hadde drept gjerningsmannen og at han hadde tatt sitt eget liv. Kort tid etterpå fikk vi et klarere bilde av hendelsesforløpet, men om noen skulle ønske å lage en konspirasjonsteori om denne tragedien finnes det nok av presseoppslag med mange gale opplysninger.

Angrepene den 11 september 2001 var så mye større og mer traumatiske, og det bør ikke overraske oss at mange gale og ufullstendige opplysninger ble rapportert i media i de første dagene og ukene etterpå. I dag ser vi at disse feilaktige presseoppslagene er en gullgruve for KT-bevegelsen, og Røyrvik, som legger stor vekt på disse, har aldri gjort noe forsøk på å finne ut om senere opplysninger ville oppklare misforståelsene.

Røyrvik vil ikke oppklare noen misforståelse, nemlig, så lenge den peker dit han vil.

4. Feil om granskningsprosessene
For det fjerde fremstilles den «offisielle versjonen» av hendelsesforløpet som noe alle satt og ventet på inntil Bush-regjeringen motvillig nedsatte granskningskommisjoner og de kom frem til Sannheten med stor S som alle da ydmykt måtte godta, bortsett fra en heroisk gruppe «skeptikere» som holdt stand mot den store sammensvergelsen.

Hvis alt du vet om 9/11 etterforskningen kommer fra artikler som den Røyrvik har skrevet, vil du være totalt uvitende om at fra første stund etter terror-angrepet begynte ikke bare titusener av journalister, men også tusenvis av forskere i relevante fagfelter å utrede hva som hadde skjedd. Fagfelle-vurderte vitenskapelige og ingeniør-tidsskrifter har trykket en mengde artikler som undersøker nær sagt enhver detalj ved hendelsene, noen i samarbeid med myndighetene, noen uavhengig, og en god del av disse er fagfolk utenfor USA.

Du finner disse artiklene i tidsskrifter som Structure Engineer,
Journal of Engineering Mechanics, samme (pdf), Engineering News Record, iCivilEngineer, HERA (pdf) og GeoTimes.

Du finner også mye solid materiale på websidene til University of Sydney, Massachusetts Institute of Technology, Purdue University og Worcester Polytechnic Institute, bare for å nevne noen meget få.

Røyrvik må gjerne tro at Paul Wolfowitz og Dick Cheney satt i et kjellerlokale og selv skrev de omfattende rapportene fra NIST, FEMA og 9/11 kommisjonen (pdf), men en svært lang rekke utenforstående eksperter innen relevante fagfelt støtter i det alt vesentlige konklusjoner og resonnement. Det er ikke så rart, ettersom rapportene i hovedsak faktisk var skrevet av andre slike eksperter.

Når KTerne sier «myndighetene lyver for oss» har de selvsagt lett spill i en tid hvor folk har grunn til å være mistroisk ovenfor myndigheter. Men den «offisielle versjonen» er en klar konsensus mellom offentlig ansatte eksperter, privat ansatte eksperter og akademisk ansatte eksperter i alle relevante fagfelt, det er ikke noe diktert av noen myndighet.

Ingen store kontrovers
Hvorfor og hvordan tvillingtårnene kollapset, hva som skjedde på de kaprede flyene og med Pentagon den 11 september 2001 er rett og slett ikke gjenstand for store faglige kontroverser. Kritikken kommer fra heller tvilsomme individer med ingen eller liten relevant faglig innsikt, og ofte med sterke og ekstreme ideologiske ståsteder. En viktig faktor i all konspirasjons-propaganda er nettopp at de later som om dette omfattende materialet ikke eksisterer for å villede leseren til å tro at myndighetene har noe å skjule.

Røyrviks artikkel prøver som mange andre KT produksjoner å presse så mye som overhodet mulig inn i et dokument, og påstander kastes frem i et enormt tempo uten særlige forsøk på noen kritisk analyse, langt mindre å underbygge påstandene. Å imøtegå enhver sprø påstand i denne artikkelen ville krevd flere bind. Røyrvik er imidlertid ikke opphavsmannen til noe av dette; opplysningene har han hentet fra uttallige KT websider på nettet.

Heldigvis finnes det også mer edruelige mennesker som har for mye fritid. 911Myths, Debunking 911 Conspiracy Theories, Internet Detectives, JREF Conspiracy Theories forum og bloggen Screw Loose Change er (i tillegg til rapportene over) gode kilder for dem som vil ettergå påstandene Røyrvik og hans medsammensvorne kommer med.

La oss likevel se på noen av de påstander Emil André Røyrvik presenterer for oss. Hvis fremstillingen synes å gjenta poenger og påstander i det uendelige, er det fordi strukturen i den artikkelen jeg diskuterer er plaget med slike gjentagelser. Temaet kunne nok tjent på en mer tematisk fremstilling; det får eventuelt komme senere.

Flykaprerne og al-Qaeda

Under overskriften «overmenneskelige geniale hulemenn,» som i seg selv presenterer noen mildt sagt unøyaktige sterotypier av lederne i al-Qaeda (og som i det minste reflekterer rasistiske fordommer), argumenterer Røyrvik for at det ikke var arabiske terrorister som sto bak angrepene. Først viser han til tidlige presseoppslag hvor FBI gir uttrykk for en viss tvil om hvorvidt identiteten til kaprerne var sikker, og deretter til oppslag som hevder kaprerne er i live.

«Graverende blir det når vi vet at allerede før pressemeldingen den 27. september var identiteten til mange av kaprerne høyst tvilsom. Fra 21. september rapporterer et uttall hovedstrøms medier, blant annet BBC, The Guardian og LA Times, at flere av de identifiserte kaprerne fortsatt er i live. Seks av dem er iallfall meldt å være sprell levende, kanskje flere. FBI direktør Robert Mueller har måttet innrømme at det kanskje er snakk om tyveri av identiteter, slik blant annet CNN rapporterte 21. september. I ettertid har saken dødd hen og FBI sier at de alltid har identifisert de riktige terroristene.»

Dette er vel kanskje en av de tåpeligste innvendinger KTerne kommer med. Noen journalister klarte å finne individer med samme navn som flykaprerne, og reiste spørsmålstegn ved identifiseringen. Senere ble det klart at dette ganske riktig var helt andre personer med samme eller lignende navn.

At Røyrvik og andre KT aktivister ikke en gang overveier denne muligheten går svært langt i å diskreditere deres evner til å evaluere noe bevismateriale.

I dagene like etter angrepet kunne selvsagt ikke FBI være sikker på at ingen kaprere hadde brukt falske identiteter. Saken har ikke «dødd hen» som Røyrvik så fantasifullt uttrykker det; etterforskerne har rett og slett gjort jobben sin og positivt identifisert gjerningsmennene, blant annet fordi de bodde åpenlyst i USA og før dette Europa. Kaprerne hadde ikke planlagt å slippe levende fra attentatet, og hadde derfor ikke noe behov for å skjule sin identitiet.

Man kan nok kritisere FBI for mye, men akkurat det å identifisere gjerningsmenn og ofre er noe de, som alle store politiorganisasjoner, jobber med hele tiden.

Likevel, basert på sine egne sviktende resonnementer og foreldede opplysninger fra pressen, raljerer Røyrvik videre.

«Dette åpner naturlig nok for flere kritiske spørsmål.»

Det gjør det, men ikke dem Røyrvik stiller.

Når utgangspunktet er som galest…

«Først, hvordan kan FBI fortsette å henge ut levende mennesker de selv har innrømmet
trolig er uskyldige på sine hjemmesider, i samtidens mest omtalte kriminalsak? Hvorfor endrer de ikke sidene? Og hvordan kunne de i det hele tatt i første omgang identifisere disse passasjerne som terroristene, hvis de hadde stjålne identiteter?»

Her ser vi et klassisk eksempel på det som passerer som «logikk» blant KTere: Først siteres Robert Mueller, i en veldig tildig fase av etterforskningen, på at FBI strengt tatt ikke har «legal proof» på at det ikke var falske identiter. Så, vips, et par setninger senere er denne hypotesen blitt til noe som «trolig» er tilfelle, og når Røyrvik går videre i sine argumenter, er denne tidligere hypotetiske muligheten blitt et faktum som beviser at FBI og alle de involverte er korrupte!

«De samme 19 navnene med bilde på de påståtte gjerningsmennene gjengis også i den offisielle ”The 9/11 Commission Report”.» Hva er dette for slags grenseløs uansvarlighet og korrupt virksomhet? Videre må man spørre seg hvorfor bin Laden ville stjele identiteter? For å skjule sporene kanskje? Men ville det ikke da være lurere (og noe som mer ville passet et ”terroristgeni”) å stjele andre enn saudiarabiske identiteter som peker tilbake på deg selv?»

Som vi har sett, er disse indignerte spørsmålene kun oppstått som et resultat av Røyrviks egen forvirring: Det var ingen stjålne identiter.

Det er interessant å merke seg at Saudi-Arabiske myndigheter var først svært tvilende til at så mange som 15 av 19 kaprere var fra deres land, men til slutt bekreftet de at dette var tilfelle.

Spørsmålet ovenfor blir mer betimelig om det snus rundt: Tatt i betraktning av at den store Bush-Neocon-Halliburton konspirasjonen alt hadde planlagt å invadere Afghanistan og Irak, ifølge konspiratorikerne, ville det ikke være påfallende tåpelig å dikte opp Saudi Arabiske gjerningsmenn, og ikke en eneste afghaner eller iraker blant dem? Og spesielt tåpelig ville det vel være å påstå at lys levende mennesker var døde flykaprere?

Interessant nok har ingen av disse angivelige levende flykaprerne stått frem siden. Det er ikke særlig krevende å bevise at man er i live.

Ikke bin Laden?

«Ikke minst blir det absurd når vi ser det i lys av selve tusenkroners-spørsmålet. Det finnes én videofilm hvor Osama bin Laden tar ”æren” for angrepet, og i denne private filmen roser han noen av de selvsamme ”levende” 19 kaprerne som FBI og 9/11-Kommisjonen har pekt ut. Hvorfor skulle bin Laden i en privat video hylle ikke-involverte, levende mennesker for angrepet?»

Ja, hvorfor skulle han det? Og i en senere, offentlig al-Qaeda propaganda-video, ser vi ikke bare at Osama bin Laden hyller dem, vi får faktisk se at han er sammen med to av de offisielt identifiserte flykaprerne.

Kanskje det etter hvert vil synke inn hos Røyrvik at hele historien om levende kaprere og falske identiterer er noe KTerne har kokt opp selv.

«Logisk blir det først hvis vi tar kritikerne av denne tilståelses-videoen på alvor. Det er ikke bin Laden vi ser på videoen i det hele tatt. Hvis vi sammenligner bildene og videoene av den vi med sikkerhet vet er bin Laden med den omstridte videoen ser vi tydelig at han må ha gjennomført omfattende plastisk kirurgi for å kunne endre utseende så mye. Saken fikk mye publisitet i tyske media, men ble aldri tatt opp i noen bredde verken i USA eller Norge.»

Dette er kanskje ikke særlig overraskende, ettersom påstanden krevde meget uhederlige, selektive utsnitt fra en video av tvilsom teknisk kvalitet. Bin Laden var meget tydelig, med sitt vanlige utseende, i store deler av denne filmen, og det var også andre kjente terrorister.

Flykapring vs. fly som angrepsvåpen
Etter denne mildt sagt tvilsomme begynnelsen går Røyrvik videre inn i konspirasjons-universet.

«Men var angrepene så geniale og utenkbare i utgangspunktet? Selvfølgelig ikke. De var så estetisk spektakulære (flyene som smalt i tvillingtårnene, som senere falt og ble pulverisert) at bildene ble vist om og om igjen. Men det var også alt. Kapring av fly er kanskje den mest velkjente av alle terroristaktiviteter.»

Det siste er helt korrekt, og amerikanske myndigheter var også forberedt på flykapringer, av den vanlige typen. Faktisk er det den eneste typen terrorist-kapringer vi hadde opplevd tidligere: noen kaprer et fly, det lander, og kaprerne forhandler med myndighetene om sine krav (og i noen tilfeller stormes flyet av spesialstyrker, med vekslende resultat). Det hadde aldri skjedd før at noen kapret et passasjerfly for å bruke det som et missil. Og nettopp det at myndighetenes og flypassasjerenes handlingsmønster var basert på denne vanlige flykapringen, noe kaprerne også utnyttet for å få passasjerene og flykontrollen til å forholde seg rolig, bidro til at 9/11 ble en slik katastrofe.

Det har nok skjedd at noen har tenkt på noe lignenede. Bin Laden, som faktisk er ingeniør med en del kunnskap om bygninger og deres svakheter, var tross alt med på å planlegge operasjonen. Og i Tom Clancys roman Executive Orders blir praktisk talt hele den amerikanske statsmakten utslettet av en pilot med et personlig hat mot USA som styrer sin 747 inn i Capitol. Men Røyrvik vil ikke finne faktiske eksempler i historien på at et slikt angrep ble gjennomført før 11 september. Burde sikkerhetstjenesten i USA likevel ha planlagt for dette? Utvilsomt, kan vi si i etterpåklokskapens klare lys.

«Kapring av fly for å styrte dem i amerikanske mål er en av de mest forutsigbare måtene å utføre terror-aksjoner på. Derfor har det også vært gjennomført et uttall [sic] militære øvelser med tanke på at noe slikt skulle skje.»

Dette er rett og slett feil. Det var øvelser som simulerte flyangrep av den konvensjonelle typen, vanlige flykrasj og flykapringer, men ikke det som faktisk skjedde 11 september. Lenken Røyrvik oppgir som støtte for sin påstand er sterkt misvisende.

Hvis dette angrepet var så lett forutsigelig, skulle det være mange kilder som advarte mot slike angrep før 11 september. Det er ikke tilfelle.

Øvelsen den 11.september

«Til alt overmål viser det seg at det amerikanske luftforsvaret gjennomførte flere øvelser akkurat 11. september, og i dagene før, som simulerte en aksjon av den typen som faktisk skjedde! Blant annet ble det ”satte inn” fly på radarskjermene til luftfartsovervåkningen.»

Dette er igjen positivt feil, og vi kan lett se at den kjente konspirasjons-teoretiker Jim Hoffman heller ikke lykkes i å dokumentere påstanden. Faktisk er Hoffman ærligere og mer forsiktig med slike påstander enn Røyrvik er!

Det finnes ingen sikre indikasjoner på at «falske fly» var satt inn på noen radarskjermer. Uansett ville dette gjelde hos NORAD, ikke FAA og selvsagt ikke de lokale flygelederne.

Øvelsen som pågikk den 11 september var Northern Vigilance, en klassisk situasjon hvor amerikanske og kanadiske jagerfly sendes for å avskjære inntrengende fly fra Russland. Nesten ett år tidligere var det en øvelse hvor et fly krasjet like ved (ikke i) Pentagon. En del KTere har feilaktig påstått at denne foregikk samtidig. Tatt i betraktning av at Pentagon ligger like ved en stor flyplass, er dette neppe et urealistisk scenario. Denne øvelsen involverte ikke å bruke kaprede fly som våpen, men en vanlig flyulykke.

Det er veldig viktig å merke seg at øvelser gjennomføres hele tiden i militære organisasjoner, og også for politi-, sikkerhets- og redningstjenester. Noen øvelser er de klassiske vi tenker på hvor tusenvis av aktører deltar. Men det er også mange mindre øvelser som involverer en liten gruppe beslutningstagere i et rom.

Hvorfor falt tvillingtårnene?

Jeg nevnte innledningsvis at det er klassisk KT-taktikk å underslå eller endog benekte faktisk foreliggende bevis, etterforskning og data og deretter bruke disse manglene for å underbygge sine egne teorier. Som jeg viste, finnes det svært mye materiale for dem som ønsker å gjøre seg kjent med emnet uten å stole på de forvirrede og uhederlige konspiratorene som Røyrvik bygger hele sin argumentasjon på.

For de av oss som faktisk har prøvd å sette oss inn i sakens fakta er det nærmest surrealistisk å lese det neste avsnittet:

«Hvilke bevis har så myndighetene? Dette blir et litt misvisende spørsmål, fordi bevisene stort sett enten er ødelagt eller hemmeligholdt. Det lille som er frigitt av beviser er relativt enkelt oppsummert. I mars 2002 ble fem rammer fra en film fra et overvåkningskamera utenfor Pentagon lekket”. Filmen viste kort sagt ingen ting.»

Det er direkte komisk at av det enorme bevismaterialet som er tilgjengelig etter at fire fly og en rekke enorme bygninger ble rasert eller alvorlig skadet i fullt påsyn av tusenvis av vitner, velger Røyrvik å konsentrere seg om noen puslete video-opptak.

Ganske riktig viste ikke disse, eller senere opptak, noe som helst vi ikke alt visste. Pentagons sikkerhetskameraer tok ett bilde per sekund, og med en slik rate er det ikke noen stor overraskelse at et fly som beveget seg i 850 km/t ikke fremkommer på bildene. Men du kan tydelig se ettervirkningene.

Ingen tilgang til tegninger?

«I mai 2002 kom den første offisielle rapporten fra FEMA (Federal Emergency Management
Agency), ”World Trade Centre Building Performance Study”. FEMA hadde tilsynelatende ansvaret for oppryddingen av ”ground zero”, men undersøkelsene FEMA gjorde rundt kollapsen av tårnene hadde mange begrensninger. De manglet blant annet stevningsrett, slik at de ikke engang hadde tilgang til ingeniørtegningene over tårnene. Slik skjules og forvrenges hvordan tvillingtårnene var konstruert.»

Her har ikke en gang Røyrvik henvist til sine favoritt KT-websider for å støtte påstanden. Den udokumenterte påstanden om at etterforskerne var nektet adgang til noe som helst står i kontrast til uttalelser fra dem selv.

Men vi trenger forsåvidt ikke å spekulere, for alle kan selv lese disse FEMA rapportene. Se for eksempel kapittel 2 (pdf) for omfattende og detaljerte tegninger av WTC-tårnene, samt fotografier fra byggingen, som angivelig var hemmelig for dem som skrev rapporten.

Jeg forstår at de aller fleste ikke synes det er verd anstrengelsene å lese tusenvis av sider, mange av dem svært tekniske, om denne katastrofen. Litt mer bekymringsverdig er det at Røyrvik har tatt seg bryet med å lese utallige bøker og websider av konspirasjonsfantaster, men synes å være totalt uvitende om innholdet i de offentlig tilgjengelige dokumentene som han til dels kritiserer, og dels later som ikke eksisterer.

Kun den som er uvitende om alt dette materialet kan bli imponert av Røyrviks skriverier. De av oss som har tatt oss litt tid til å gjøre oss kjent med materialet kan bare riste på hodet av påstander som den over, og den utrolige uvitenhet og intellektuelle uredelighet som ligger bak konspirasjonsteoriene om 11 september.

Svovelfunn
Når Røyrvik føler behov for det, for å bevise et eller annet merkelig poeng, så ser vi at disse rapportene plutselig blir interessante, ihvertfall via konspiratoriske websider som omtaler dem.

«I et vedlegg fremkommer likevel en analyse av kriminaltekniske bevis relatert til stålkonstruksjoner fra ground zero. Et overraskende (for forfatterne av rapporten) funn er kraftig korrosjon, smelting, og en overflod av svovel i stålet. Det er fremholdt som et mysterium i rapporten, men som kritikere av rapporten sier, kan dette være tekniske indikasjoner på bruk av eksplosiver som årsak til bygningenes fall.»

Røyrvik utelater igjen å komme med referanser. Det tillegget han skriver om her er Appendix C (pdf). Hvis noen av hans lesere skulle komme til å se denne grundige rapporten, ville det sette hans påstander om mangelfull etterforskning i et noe merkelig lys.

På det tidspunktet Appendix C ble skrevet, hadde forfatterne, blant annet Professor Barnett fra WPI, flere teorier som kunne forklare svovel på stålet, men videre forskning var nødvendig før de kunne trekke noen konklusjoner. Spekulative konspirasjonsteoretikerne har fordelen ved bare å kaste frem påstander uten dokumentasjon og analyse; forskere må dokumentere og underbygge sine hypoteser.

Svært mange materialer i tvillingtårnene – for eksempel tre, gummi og spesielt gipsplater, inneholder svovel, og brannene kan bidre til at svoveldioksyd overføres til stålet. NIST-rapporten viser at forholdene i tvillingtårnene ville bidra til at kjemiske reaksjoner mellom gipsplatene og aluminiumet fra flyskroget ville frigi svovel som ville avsettes på stålet.

Det er riktig at FEMA syntes svovel-funnene var overraskende (C.6). Men at dette tas til inntekt for den teorien som Røyrvik nå, i et litt forvirrende avsnitt, bringer på bane, nemlig at tårnene ble ødelagt av eksplosiver, forteller oss vel bare noe om den uvitenhet i tekniske og vitenskapelige spørsmål som preger hele KT-bevegelsen.

Kontrollert nedrivning
Selv om de er uenig om mye, er de fleste 9/11 KTere enig om at eksplosjoner, en kontrollert nedrivning («controlled demolition»), var det som i virkeligheten rev ned tvillingtårnene, og ikke de passasjerflyene vi kunne se brase inn i bygningene på TV. Det som glimrer med sitt fravær i alle de artikler som støtter denne påstanden, inkludert Røyrviks artikkel, er noen som helst forklaring av akkurat hvordan kontrollerte nedrivninger med eksplosiver foregår. De har ikke konsultert noen eksperter som har erfaring med kontrollerte nedrivninger for å få vite hvordan dette gjøres. Røyrvik gir oss ikke noen kvantitativ analyse av hvor mye sprengstoff, eller av hvilken type, som ville vært nødvendig for å foreta en slik kontrollert nedrivning med eksplosiver.

For det første, ved kontrollerte rivninger plasseres eksplosiver lavt i bygningen for å ødelegge søyler og andre elementer som holder bygningen oppe. En slik rivning er en ekstremt kompleks jobb og krever typisk uker og måneder med systematisk arbeid for å svekke konstruksjonen slik at den kan bringes ned med nitidig plasserte eksplosive ladninger. En bygning på størrelse med WTC tårnene har aldri blitt revet på denne måten.

Mark Loizeaux, som driver Controlled Demolition Inc., verdensledere på slike rivninger, uttalte til Popular Mechanics at en slik rivning hypotetisk sett ville kreve enorme mengder eksplosiver:

«»The explosives configuration manufacturing technology [to bring down these buildings] does not exist, Loizeaux says. «If someone were to attempt to make such charges, they would weigh thousands of pounds apiece. You would need forklifts to bring them into the building.» (side 46ff)

Loizeaux anslår at det ville kreve – for hvert tårn – to måneders arbeid for 75 menn, med fri adgang til tre etasjer, å fjerne brannsikringen fra stålbjelkene og plassere og sette opp eksplosivene. Hvis eksplosivene kun ble plassert i et eller annet skap inni bygget ville de sprenge flere etasjer og blåse ut alle vinduene, men tårnene ville bli stående. Terrorister prøvde som kjent denne metoden med WTC i 1993.

KTerne er svært uklare i sine forklaringer av akkurat hvordan angivelig smeltet stål eller tilstedeværelsen av fosfor støtter deres eksplosjons-teorier. Eksplosiver brenner eller smelter ikke stålbjelker; de kutter dem i stykker og eksplosjonen blåser alt utover i en sfære med enorm hastighet. Om det ikke finnes gode forklaringer på enkelte observerte fenomener i ruinene av WTC, så er det likevel klart at en kontrollert nedrivning overhodet ikke passer til de observerte fakta.

Kort om tvillingtårnenes kollaps
Før vi går videre inn i Røyrviks tåkeheim, bør vi ha klart for oss hva som skjedde med tvillingtårnene i New York, og hvorfor de styrtet sammen. NIST 9/11 rapporten gir en detaljert forklaring og bakgrunn, og den som vil sette seg inn i problemstillingene som presenteres av konspirasjonsteoretikerne bør lese NIST NCSTAR1 (pdf). Hvis jeg trodde det hjalp, ville jeg også anbefale Røyrvik og andre KTere selv å lese denne rapporten. Hovedrapporten er trykket som et vedlegg til Popular Mechanics’ Debunking 9/11 Myths, en bok som sterkt anbefales. PBS Nova har også laget en veldig god multimedia presentasjon av NISTs arbeide og resultater som alle vil ha stort utbytte av.

Her er et veldig kort sammendrag:

Begge tårnene ble truffet av fly av typen Boeing 767-200ER.  WTC 1 (nord) ble truffet av AA Flight 11, som veide nesten 129 tonn, med en hastighet på over 700 km/t, ved 96 etg, og raste gjennom etasjene 93 til 99. WTC 2 (sør) ble truffet av UA Flight 175, som holdt en hastighet på 870 km/t, ved 81 etg. Dette siste flyet hellet 38 grader mot venstre, noe som ga et litt annet skademønster enn for flight 11; etasjene 77 til 85 ble direkte truffet. I begge tårnene var det tilfelle at den enorme kraften i kollisjonen rev over en rekke søyler og støttekonstruksjoner, og slo av brannisolasjonen på mye av den bærende stålkonstruksjonen.

Flyene hadde henholdsvis omkring 38,000 liter og omkring 34,000 liter flybensin ombord. Mindre enn 15 prosent av flybensinen brente opp i ‘tåken’ av pulverisert flybensin på innsiden av tårnene som eksploderte umiddelbart. Mellom 10 og 25 prosent brente opp i den synlige ildkulen utenfor tårnene. Mer enn halvparten av flybensinen var altså ubrent og ble spredd omkring inni bygningene. Bensinen ville finne kanaler og andre åpninger for å strømme ned i etasjene under, spesielt gjennom heissjaktene. Vitneutsagn bekrefter at det umiddelbart oppsto eksplosive branner i foajeen og kjelleren. Etter hvert som flybensinen kom i kontakt med elektriske apparater og andre brannkilder oppsto det mange sekundære branner rundt omkring i tårnene. Siden dette var kontorer, fantes det store mengder papir, møbler, tepper, kontormaskiner, plast og så videre som kunne holde brannene gående lenge etter at flybensinen hadde brent opp. Mens vanlige branner oppstår på ett sted og sprer seg, førte dette til at det i tvillingtårnene oppsto branner på svært mange steder over store deler av bygget samtidig, og disse brannene flyttet seg rundt på jakt etter noe brennbart å fortære.

Tvillingtårnene, som åpnet i 1970, var forskjellig fra tidligere høyhus, som hadde vært basert på massive stål- og betongskjelett. Tårnene var bygget som et rør, med en kjerne, med trapper, heiser og toaletter, hvor kraftige betong- og stålsøyler bar mesteparten av vekten, men delte denne med et ytre skall av 14 tommers kvadratiske søyler. Dette ga mer plass for kontorer enn tidligere, mer massive, skyskrapere, som Empire State Building. Flyene gjorde alvorlig skade på mange av de bærende søylene i kjernen av bygget. NIST estimerer at i WTC 1 ble 6 «core columns» ødelagt og 3 alvorlig skadet. 43 av 47 core columns hadde brannisolasjonen strippet bort. For WTC 2 er estimatet at 10 core columns ble ødelagt og 1 hardt skadet, mens brannisolasjon ble strippet 39 av totalt 47 core columns.

Skadene på søylene reduserte redundans til et minimum. Men etter flyenes ødeleggelser sto tårnene ennå. Brannene begynte nå å virke på de bærende konstruksjonene i bygget. Det er anslått at temperaturen i brannene oppnådde omkring 1000 grader C.

Konspirasjonsteoretikere har gjort mye ut av at det krever omkring 1510 grader C for å smelte stål. Men alt ved 400 grader begynner stål å miste noe av sin bæreevne, ved 600 grader er denne halvert, og ved 980 grader er bare 10 prosent av bæreevnen igjen. Med mye av spray-on brannisolasjonen slått bort av flyenes kollisjon, begynte stålet i gulvene å gi etter. På bilder av tårnene i de siste minuttene kan du tydelig se at de ytre søylene blir dradd inn i tårnet av de sigende gulvene. På ett punkt ga de ytre søylene etter, og den indre kjernen, som også var redusert av branner og flyenes ødeleggelser, kunne ikke lenger kompensere. Den enorme massen raste ned på den svekkede konstruksjonen under, som umiddelbart ga etter. Med økende masse og fart, var det ingenting som kunne hindre en total kollaps av tårnene.

Det er ikke helt presist å si som Røyrvik at bygningene falt rett ned i sine egne «fotspor.» Store blokker falt ned på omkringliggende bygg, og resulterte i totalskade på mange av dem. Her er en illustrert rapport (pdf) som viser den omfattende skaden på en rekke bygninger rundt tvillingtårnene.

Eksplosjonslignende lyder
Mens tårnene ennå sto, kjempet brannfolk mot flammene, og desperate overlevende prøvde å komme seg ut. De eksplosive brannene, elektriske systemer som kortsluttet, og betong- og stålkonstruksjoner som begynte å gi etter under det enorme presset gikk selvsagt ikke upåaktet hen hos menneskene i tårnene.

Alt dette skapte effekter som noen og enhver ville kalle «eksplosjoner.» Men husk at for Røyrvik og andre KTere, er hensikten å skape et inntrykk at det finnes støtte for deres teori om at bomber brakte ned tårnene. Argumentasjonen går ut på å skape en mental forbindelse hos leseren mellom ordene «bombe» og «eksplosjon», og det er ikke vanskelig å finne vitnebeskrivelser som forteller om eksplosjoner:

«Dette er også konsistent med de uttallige vitneutsagn fra brannmenn og medisinsk personell som rapporterte at de hørte kraftige eksplosjoner, publisert som ”oral histories” av The New York Times 12. august 2005.»

Røyrvik gjør mye ut av disse intervjuene, og synes å tro det gir noen støtte til hans konspirasjonsteorier. Det er overhodet ikke gitt noen argumenter for at det var bomber i tårnene, og Røyrvik viser at han overhodet ikke har noen ide om akkurat hvordan bomber skulle vært plassert, og hvilken effekt bomber ville ha.

Ja, det var lyder som låt som eksplosjoner i tårnene. Hvordan ellers skulle folk beskrive lyden av massive konstruksjoner som brister og etter hvert raser sammen?

Passer ikke med kontrollerte nedrivninger
Under en kontrollert nedrivning, sprenges alle eksplosivene samtidig, eller svært nær hverandre i tid. Røyrvik vil ha oss til å tro at noen sprengte tårnene ved et utall av mer eller mindre tilfeldige eksplosjoner rundt omkring i bygget over lengre tid. Det er ennå et eksempel på at KTere har en total uvitenhet om de tekniske spørsmålene de diskuterer. De «bevisene» som fremholdes for bomber, både vitneutsagnene og det angivelige smeltede stålet, er i virkeligheten argumenter mot deres yndlingsteorier.

Det kreves i virkeligheten ikke særlig grundig tankevirksomhet og undersøkelser for å avvise «kontrollert nedrivning» hypotesen som fullstendig grunnløs.

Hvis du ser på videoen av selve kollapsen (mer video-link her), er det tydelig at sammenbruddet begynner høyt oppe, i de etasjene hvor flyene traff.

Som jeg nevnte tidligere rives høyhus av eksplosiver plassert nederst. Skal vi virkelig tro at den mystiske konspirasjonen plasserte sprengladninger på samme sted som flyene skulle treffe, og forventet at enorme mengder høyeksplosiver, ledninger og tennsatser ville overleve den katastrofale kollisjonen med flyene (deler av flyet gikk gjennom tårnet og kom ut på andre siden), eksplosjonen fra flybensinen og henholdsvis 104 og 56 minutter med ukontrollerte branner?

Men skal du være konspirasjonsteoretiker, er uvitenhet en styrke. Da kan man fritt latterliggjøre verdens fremste eksperter på et fagfelt, uten å en gang være i stand til å forstå en grunnleggende lærebok i temaet.

Popular Mechanics vs. Jim Hoffman
Akkurat hvor dårlig det står til med Røyrviks evner til kildekritikk og rasjonell tenking får vi demonstrert i en senere del av artikkelen, hvor han tar for seg et av de mest kjente populærvitenskapelige prosjekter som tar sikte på å tilbakevise 9/11 konspirasjonsteorier:

«Den mest sentrale av disse er artikkelen ”Debunking 9/11 lies”, publisert i det Hearst eide magasinet Popular Mechanics. Dette er også artikkelen amerikanske myndigheter henviser til på sine offisielle ”debunking conspiracy theories” web-sider. Jim Hoffman plukker artikkelen fra hverandre bit for bit, og avkler de retoriske strategiene de bruker, blant annet stråmenn, misinformasjon og ignorering av fakta.»

Les selv: Popular Mechanics sin 9/11 «debunk» er her. Jim Hoffman sitt svar er her.

Det er interessant å sammenligne en vitenskapelig og kritisk analyse med Hoffmans paranoide stil. Hoffman klager konstant over at Popular Mechanics ikke tar opp hans favoritt-teorier, men også at det tekniske tidsskriftet ikke vier plass til spekulasjoner om «motiv»:

«Thus it purports to debunk conspiracy theorists’ physical-evidence-based claims, without even acknowledging that there are other grounds on which to question the official story. Indeed many 9/11 researchers don’t even address the physical evidence, preferring instead to focus on who had the the means, motive, and opportunity to carry out the attack. I summarize some of this evidence at the end of this article.»

Med andre ord argumenterer Hoffman for at det ikke er nødvendig å bry seg om slike ting som fysiske bevis. De «vet» alt at en konspirasjon sto bak 9/11, nå prøver de bare å spekulere seg frem til hvem som hadde motiv for å være med i den!

Kanskje mest fantastisk er det at Hoffman i fullt alvor sier at de konspirasjonsteoriene han selv mener er for tåpelige må være diktet opp av myndighetene for å diskreditere ham selv og andre «seriøse» KT-aktivister.

Det skremmende er at Røyrvik faktisk er imponert av dette tilsvaret fra Hoffman, og synes overbevist om at han har «avkledd» den grundige artikkelen i Popular Mechanics. Som sagt: naturvitenskap og kildekritikk er ikke hans styrke.

Brannmann og svarte bokser
Vi vender nå tilbake til den vanlige kronologien i Røyrviks artikkel:

«I august 2003 kom boken ”Behind the scenes: ground zero” hvor brannmenn forteller at de hjalp til med å finne tre av de to flyenes fire ”black boxes” (hvert fly er utstyrt med en ”flight data recorder” (FDR) og en ”cockpit voice recorder” (CVR)). Utenom flight 93, som styrtet i Pennsylvania, benekter myndighetene at noen av black boxene er funnet.»

Røyrvik bruker flertall her, men det er i virkeligheten bare én bok (og nå, tusenvis av websider som siterer den) som siterer én brannmann, Nicholas DeMasi, som angivelig fortalte at han hadde funnet de tre «black boxes» (som faktisk er oransje). DeMasi har aldri bekreftet påstanden til noen annen kilde, verken en meget interessert presse eller de som har prøvd å kontakte ham siden.

Det kan nevnes at det ville være et utrolig sammentreff om èn person skulle finne tre av fire bokser i den enorme haugen av ødelagt stål og betong ved Ground Zero, og at ingen av de hundrevis av andre som arbeidet der visste noe om det. Siden historien er ubekreftet og usannsynlig er det rimelig å konkludere at den, i likhet med mye annet, er gal.

Det ville heller ikke være oppsiktsvekkende om boksene faktisk ble ødelagt. Boksene tåler riktignok mye, men å få en skyskraper over seg er sannsynligvis i overkant.

KTeres doble standard
Røyrvik er i det minste konsekvent. Alle kilder som kommer fra myndighetene og krediterte eksperter avviser han automatisk som løgn og som del av en dekkoperasjon, mens han viser en nær total, naiv tillit til påstandene fra konspirasjonsteoretikerne.

«Rapportens mange ikke dokumenterte påstander, graverende utelatelser, fordreininger og endrede hendelsesforløp, sterkt kritisert av blant annet familiene til de omkomne, peker i retning av hva den kritiske bevegelsen har døpt den: ”The cover-up commision report”. Alle svakhetene er grundig dokumentert i boken ”The 9/11 Commision Report: Omissions and Distortions”.»

Artikkelen gjør ingenting for å dokumentere disse påstandene, den bare henviser til en bok av konspirasjons-guru og teolog David Ray Griffin.

Når Røyrvik begynner å kritisere den mer tekniske og detaljerte NIST rapporten, begynner det å bli pinlig tydelig at han neppe har sett innholdsfortegnelsen en gang. Han stoler blindt på at KT-aktivistene forteller ham alt han trenger å vite.

«I juni 2005 publiserer NIST (National Institute of Standards and Technology) ”den endelige” ingeniør-rapporten om tvillingtårnenes og WTC 7 sine kollaps. Lederne av NIST-etterforskningen ble utnevnt direkte av president Bush. Rapporten svarer ikke på oppgaven, og utelater alle de spektakulære aspektene ved tvillingtårnenes kollaps.

Som vi har sett, svarer rapporten detaljert på alle de relevante spørsmål om kollapsen. Det KTere klager over er at rapporten ikke vier noen oppmerksomhet til deres bombe-teorier. Ingeniørene i NIST er lei av spørsmål om kontrollert nedrivning, som de selvsagt betrakter som hinsides tåpelige.

«Hovedspørsmålet dreier seg om hvordan tre stålkonstruerte skyskrapere, konstruksjoner som aldri tidligere i historien har kollapset grunnet annet enn kontrollert nedriving (”controlled demolition”),»

Slike skyskrapere har aldri blitt utsatt for kontrollert nedriving.

«kunne kollapse på samme dag.»

Kanskje fordi to av dem ble truffet av en Boeing 767, og den tredje sto i nedslagsfeltet da de første kollapset? Det er riktig at dette heldigvis ikke har skjedd før, og heller ikke siden.

«Rapporten nevner ikke de åpenbare karakteristikkene ved kollapsene; den symmetriske svikten,»

Rapporten er svært detaljert i sin beskrivelse av årsakene til kollapsen. Det er uklart hva Røyrvik mener med «symmetrisk».

«eksplosiviteten, pulveriseringen,»

Det overrasker åpenbart en sosialantropolog at det blir massive ødeleggelser når en skyskraper raser sammen. Bygningsingeniørene i NIST synes av en eller annen grunn ikke at dette var særlig oppsiktsvekkende.

«vertikaliteten i fallene (de falt i retning sine egne fotspor),»

Det hadde nok overrasket litt mer om tårnene falt oppover.

Ikke fritt fall

«og farten i sammenrasingen (nært fritt falls hastighet).»

En litt grundigere analyse av video-opptakene viser at tårnene hver tok fra 15 til 25 sekunder å kollapse. Støvet og røyken gjør det vanskelig å se nøyaktig når kollapsen begynner og slutter, derfor en viss usikkerhet.

Fritt fall i et vakuum ville fått dem til å falle på 9,22 sekunder. Hvis du ser på video-opptakene av kollapsene, ser du tydelig at fallende rester av bygget, som jeg håper selv Røyrvik forstår er utsatt for fritt fall, faller tydelig fortere enn selve tårnene.

Byggene, som i virkeligheten består av mye mer luft enn masse, ble holdt oppe av bærende konstruksjoner. Når disse sviktet, kunne ikke den enorme massen gjøre stort annet enn å falle nedover.

«Rapporten gir bare en analyse av hva som skjedde inntil det var ”uunngåelig” at tårnene kollapset.»

Hvis det er uunngåelig at tårnene kollapser, så vil de kollapse. Det er litt trist at det er nødvendig å gjøre oppmerksom på dette.

WTC 7

«Og selv om det står klart i mandatet at NIST-rapporten også skulle dekke kollapsen av WTC 7, er det eneste som nevnes om dette bygget at det kommer i en egen rapport.»»

Det er slett ikke det eneste, men det er riktig at den endelige rapporten om WTC 7 ennå ikke er ferdig.

De av oss som har debattert kreasjonister, kjenner forsåvidt igjen taktikken her også: Hvis det er noe vitenskapen ennå ikke kan svare på, så betyr det automatisk at deres alternative teorier er riktig. Hvis det er noen usikkerhet om hvorfor WTC 7 kollapset, så betyr det at bygget ble revet ned av eksplosiver. Hvis det er noen usikkerhet om mekanismene i biologisk evolusjon, så betyr det at Gud skapte alt direkte for 6000 år siden. Hvis legene ikke kan forklare nøyaktig hvorfor du ble frisk fra sykdommen din, så var det fordi håndspåleggelsen, de homøpatiske remediene eller magnetarmbåndet helbredet deg.

Men nå er ikke akkurat ekspertene helt uvitende om årsaken til at WTC 7 kollapset. NIST’s Progress Report, mer spesifikt Appendix L (pdf), gir mye informasjon om bakgrunnen for bygningens sammenbrudd og diskuterer forskjellige årsaksforløp. Bomber og svarte helikoptre er ikke en del av scenariene, så det er trygt å forutsi at når den endelige rapporten er klar, vil den ikke tilfredsstille konspirasjonsteoretikerne. De vil nok, som Røyrvik, late som om dette materialet heller ikke eksisterer.

KT-bevegelsen har vært svært glad i den 174 meter høye World Trade Center 7, av en rekke grunner. Bygget hadde leietagere som SEC, IRS, CIA og Secret Service, og da  kan ikke den store verdenskonspirasjonen være langt unna.

WTC 7 var ikke truffet av noe fly, som KTere stadig minner oss på, men den sto bare 120 meter fra de mye høyere (400 m) tvillingtårnene. Da tvillingtårnene kollapset, ble WTC 7 bombardert av fallende stål og betong fra dem, og tok alvorlig skade.

KT-bevegelsen liker å vise selektive bilder for å underslå omfanget av brannene og de ytre skadene på bygget. På grunn av skadene, og kanskje spesielt de enorme menneskelige tapene på den dagen og det faktum at WTC 7 hadde blitt evakuert, besluttet brannvesenet, eieren og myndighetene å trekke ut brannfolkene fra bygningen med det resultat at brannene fikk herje fritt.

Bilder, film og vitneutsagn fra brannfolk og andre viser klart at skaden var omfattende, og at ekspertene på forhånd regnet med at bygningen ville kollapse. Det gjorde den også. Også i dette temaet viser KT-aktivistene en sjokkerende og systematisk ringeakt for fakta, og presenterer grovt misvisende opplysninger for å villede leserne.

Og så noen sidespor…

Røyrvik fortsetter med et sammenrask av påstander om Pentagon og diverse annet:

Pentagon

«Etter stort press frigir så Forsvarsdepartementet i mai 2006 filmer fra to overvåkningskameraer ved Pentagon. Disse viser like lite hva som skjedde som de fem enkeltbildene fra
filmen som ”lekket ut” i mars 2002.»

Det er riktig at disse korte filmene ble frigitt etter press. Presset kom i form av en rettslig prosess fra Judicial Watch, en konservativ organisasjon som håpet at dette ville stoppe munnen på konspirasjonsteoretikerne. Det var noe optimistisk. Sikkerhetskameraene på Pentagon tok, som jeg nevnte ovenfor, bilder en gang i sekundet, og hadde ingen mulighet til å oppfatte flyet.

Kaprere og flymanifest

«I juli frigis bevismateriale fra saken mot den såkalte ”tjuende kapreren”, Zacarias Moussaoui. Dette inkluderer passasjerlistene fra de fire flyene. Ingen arabiske navn var å finne på disse. Myndighetene har påstått at kaprernes navn var å finne på flyenes manifester, men disse er unntatt offentligheten.»

Det er litt uklart hvilken offentliggjøring Røyrvik her snakker om. Listen over identifiserte passasjerer ble offentliggjort for lenge siden, og disse listene forteller eksplisitt at flykaprerne er utelatt. Det er feil at manifestene er unntatt offentlighet. Pressen har fått adgang til dem, og de fant blant annet at lederen for flykaprerne, Mohamed Atta, satt i sete 8D på Business Class på AA Flight 11.

Overflod av bevis

«Det siste bevismateriale som er frigitt, den 11. august 2006 av NTSB (The National Transportation Safety Board), er utskrifter fra kontrollen av flytrafikken med de fire passasjerflyene. Og det er alt. Dette er naturligvis ekstremt lite. En hendelse av et slikt omfang som 11. september etterlater selvfølgelig en overflod av beviser av mange ulike slag, kriminaltekniske og i form av vitner. Denne potensielt enorme mengden av informasjon virker i denne saken som sagt i stor grad enten å være ødelagt, hemmeligholdt eller forvridd.»

Røyrvik har tatt påstandene på KT-websider for god fisk, og har spart seg selv bryet med å lese de offentlig tilgjengelige rapportene. Derfor vet han ikke om de enorme mengdene med bevismateriale som er tilgjengelig, og hvor stor og grundig etterforskningen faktisk var. Røyrvik har bare demonstrert sin egen totale uvitenhet. For dem som har begynt å sette seg inn i det enorme materialet, er påstandene i avsnittet ovenfor bare komisk.

Dårlige grunner, tvilsom ekspertise

«Det er et overveldende uttall av grunner til å betvile den offisielle historien.»

De mest prominente later til å være uvitenhet og manglende evne til rasjonell tenking.

«Og ulike kritiske grupper har ulike grunner til å tvile, avhengig av sine respektive kunnskapsområder.»

Kunnskapsområder som teologi, filosofi, kald fusjon og nå også sosialantropologi.

«Ingeniørene er kritiske til det vell av usannsynligheter knyttet til sammenrasingen
av de tre WTC tårnene,»

Dette er et utrolig uærlig utsagn, tatt i betraktning av at KT-bevegelsen viser en ekstrem mangel på nettopp kvalifiserte ingeniører, mens mange av de beste ingeniørene har gjort grundig forskning på temaet, beskrevet i nettopp de rapportene som filosofene forkaster som et «cover-up».

«det finansielle miljøet av sannsynlig innside-handel og krigsutbyttet i etterkant
av 11. september,»

Igjen har ikke akkurat KT-bevegelsen svømmet over av finansanalytikere, så det kunne være interessant å se belegget for denne påstanden. Rapportene om «innside-handel«er som vanlig basert på tidlige presseoppslag, og har en helt naturlig forklaring. Det kryptiske utsagnet om «krigsutbyttet» kan referere til diverse fantasifulle påstandene om massive gull-tyverier fra WTC (pdf).

«piloter er kritiske til at kaprere som ikke engang kunne fly småfly oppviste flyvekunster i verdensklasse,»

Det er, som vi skal se, ikke piloter som har problemer, men konspirasjonsteorietikere som verken har sjekket fakta eller kan noe om flyging.

«militærveteraner er skeptiske til at luftforsvaret plutselig ikke fungerte – i alle ledd.»

Militærveteraner er ikke akkurat de som er mest positivt innstilt til 9/11 konspirasjonsteorier, og glimrer stort sett med sitt fravær i KT-leiren.

«Journalister og uavhengige etterforskere er kritiske til det ekstreme hemmeligholdet knyttet til angrepet og uvilligheten til å sette ned uavhengige granskinger.»

Regjeringer er alltid motvillig til uavhengige granskninger av noe som helst. De liker ikke tanken på at granskningen kan finne ut noe som blir brukt mot dem, eller foreslå noe som er i strid med regjeringens interesser. Du trenger ingen konspirasjon for å forklare motvilje mot undersøkelseskommisjoner.

«Offentlige tjenestemenn er kritiske til mangelen på ansvarlighet og etterrettelighet.»

Neppe, men de fleste andre er nok det, og det krever ikke akkurat massive konspirasjoner for å forklare offentlig uansvarlighet og mangel på etterettelighet.

Uvitenhet et krav?
Røyrvik går her svært langt i å prøve å gjøre konspirasjons-bevegelsen mer seriøs enn den er. Som vi ser påstår han direkte at relevante fagfolk er positiv til de påstander han bringer i denne artikkelen. Ingenting kunne vært fjernere fra sannheten. Som vi har sett, er nettopp uvitenhet og mangel på bakgrunn i de relevante fagfelt nesten et krav for å være sympatisk til KT.

Virkelig morsom blir Røyrviks artikkel når han tar fatt på de vitenskapelige sidene ved terror-angrepene 11 september. Under den etter forholdene komiske overskriften «Et fall fra fysikkens lover?» argumenterer han, totalt uten relevante analyser eller referanser, for at det som hundrevis av eksperter har kommet frem til etter flere års grundige analyser er bare tull. Det er muligens så lett å være sosialantroplog, Røyrvik, men bygningsingeniører forventes vanligvis å kunne litt om regning, materialer, fysikk og slikt før de uttaler seg. De pleier også å sette seg inn i bevisene først.

En loddrett løgn
Røyrvik begynner svært dårlig:

«Den offisielle versjonen av den fysiske kollapsen av tvillingtårnene, selv om det er mange motsigelser og unnlatelser i FEMA-rapporten, 9/11-rapporten og NIST-rapporten, er oppsummert i den såkalte «pannekaketeorien”.»

Dette er helt feil. Hvis han faktisk hadde lest noen av de offisielle rapportene om 9/11, og ikke bare KT web-artikler som angriper dem, ville han forhåpentligvis ha fått med seg at «pannekaketeorien» var en tidlig hypotese som raskt ble forkastet. NIST’s FAQ forklarer:

«NIST’s findings do not support the “pancake theory” of collapse, which is premised on a progressive failure of the floor systems in the WTC towers (the composite floor system—that connected the core columns and the perimeter columns—consisted of a grid of steel “trusses” integrated with a concrete slab; see diagram below). Instead, the NIST investigation showed conclusively that the failure of the inwardly bowed perimeter columns initiated collapse and that the occurrence of this inward bowing required the sagging floors to remain connected to the columns and pull the columns inwards. Thus, the floors did not fail progressively to cause a pancaking phenomenon.»

Likevel fortsetter altså Røyrvik å late som om «pannekake-teorien» er den offisielle forklaringen på katastrofen.

Rivning og tårn
Han fortsetter:

«Det er mange kritiske spørsmål knyttet til disse hendelsene. Og selv om mange skyskrapere har stått i fyr og flamme, også noen har blitt truffet av fly, så er det er første gang i verdenshistorien at noen kollapser totalt utenom kontrollert nedriving.»

Igjen synes Røyrvik å tro at kontrollerte nedrivninger av slike skyskrapere er noe som har skjedd. Det er det ikke. Rivningen av den 134 meter høye
J. L. Hudson Department Store i Detroit er verdensrekorden for implosjon av høyhus. Og når du sammenligner en virkelig kontrollert rivning med hva som skjedde med tvillingtårnene, ser du store forskjeller.

Igjen, Røyrvik kunne nok hatt utbytte av en gang i livet å lytte til eksperter som driver med kontrollerte nedrivninger (pdf), og som også har direkte erfaring fra WTC-undersøkelsene.

Det er riktig, og meget velkjent, at det var første gang i historien skyskrapere kollapset på denne måten. Aldri hadde et stort passasjerfly fullastet med drivstoff flydd inn i en skyskraper. Og når vi vet det, er det vel totalt irrelevant at konsekvensene av katastrofen også ble unike. Unike årsaker kan føre til unike konsekvenser.

Det er riktig at Empire State Building i 1945 ble truffet av et B-25 bombefly. Dette flyet er mindre enn en tidel av størrelsen av en 767, fløy under halvparten så fort og hadde bare en tidel av flybensinen. Empire State Building ble bygget som en av de tidlige skyskraperne i 1931, og var massivt overdimensjonert etter nåtidens standard, med et betong- og stålskjelett som ikke kan sammenlignes med WTC. På grunn av alt dette ble skadene mye mindre da denne ble truffet.

«Og denne byggkonstruksjons-katastrofen skjer altså tre ganger samme dag.»

Det er slike utsagn som gir grunnlag for å tvile på at Røyrvik overhodet tenker seg om før han skriver. Disse katastrofene var ikke akkurat uavhengige av hverandre! De to tvillingtårnene er nær identiske, og ble truffet av nær identiske fly. Hvorfor skulle det være merkelig at hendelsesforløpet var ganske likt?

Galt om design

«Hvordan er det fysisk mulig at en slik enorm stålkonstruksjon (i et overdimensjonert
design beregnet for å tåle treff fra fly av nesten identisk størrelse som flyene 11. september)?

Flyet det i teorien var laget for å overleve, en Boeing 707, er ca. tyve prosent mindre enn en 767. NIST kommenterer videre at:

«The capability to conduct rigorous simulations of the aircraft impact, the growth and spread of the ensuing fires, and the effects of fires on the structure is a recent development. Since the approach to structural modeling was developed for the NIST WTC investigation, the technical capability available to the PANYNJ and its consultants and contactors to perform such analyses in the 1960s would have been quite limited in comparison to the capabilities brought to bear in the NIST investigation.»

Konstruktørene av WTC tok åpenbart heller ikke hensyn til virkningen den enorme mengden flybensin i brann fikk på tårnene. Tårnene overlevde, som alle kunne se på TV, selve kollisjonen. Dette reddet tusenvis av menneskeliv. Dessverre kollapset tårnene, som Røyrvik tidligere lot til å ha fått med seg, fordi kombinasjonen av kollisjonen, ødeleggelsen av brannisolasjon og selve brannene ble for mye for dem.

Denne kombinasjonen har aldri noen skyskraper tidligere blitt utsatt for. Det er derfor totalt irrelevant om skyskrapere tidligere har overlevd branner eller flykollisjoner. Katastrofen var et resultat av en kombinasjon av alle disse faktorer.

«kan falle sammen vertikalt»

Hvilken annen vei mener Røyrvik de burde falt?

«og i nesten fritt falls hastighet,»

Som vi diskuterte ovenfor, var et fall ikke bare et mulig, men et uunngåelig utfall når den bærende konstruksjonen ikke lenger kunne holde vekten oppe. Og den falt, som vi bør vente, med lavere hastighet enn fritt fall.

Total pulverisering?

«og samtidig nærmest totalt pulveriseres? En pulverisering som skjer i fallet?»

Det taler ikke akkurat til Røyrviks fordel at han synes det er overraskende at når en slik enorm masse faller sammen, er det nok energi til å gjøre alvorlig skade på betong, stål og det meste annet. Bilder fra Ground Zero viser tydelig at Røyrviks stadig gjentatte påstander om at alt var «pulverisert» er feil. Blant vrakrestene finner vi biter av betong og stål i enhver tenkelig størrelse, akkurat som vi skulle forvente etter at store bygninger kollapser.

Det kunne vært interessant å vite akkurat hva KTerne mener skjedde, bortsett fra det vi alle kunne se på TV, da tårnene kollapset. Hvis selve kollapsen ikke kunne forklare «pulveriseringen», hva tror Røyrvik forårsaket dette? At Bush hadde sneket seg inn om natten og plassert små sprengladninger over absolutt hele bygget, hver eneste stålbjelke og hver eneste betongkloss? Når man prøver å leke ekspert så langt utenfor sitt område, ender det ofte med slike magaplask, og det ser vi ettertrykkelig i Røyrviks artikkel.

«Kan en ”gravitasjonskollaps” skape trykkbølger som knuser vinduer i bygg omlag 150 meter unna?»

Et lite jagerfly som bryter lydmuren kan knuse vinduer. Hva tror du en skyskraper som kollapser og raser i bakken er i stand til å gjøre?

Konstruksjonstegninger

«Merkelig nok er konstruksjonstegningene fra alle tre byggene som kollapset unndratt offentligheten, men fra fotografier og annet materiale vet vi med sikkerhet at tvillingtårnene, i tillegg til et solid stålgitter av bærende bjelker rundt fasadene, hadde en massiv stålkjerne på 44 til 47 enorme vertikale bjelker fra bunn til topp (totalt trolig 287 bærende stålbjelker i hvert av tårnene)»

Så langt fra å være unndratt offentligheten er disse opplysningene at NIST og FEMA har gitt oss dem gratis i noen svært detaljerte rapporter. Noen må fortelle dette til Røyrvik, så slipper han å leke Sherlock Holmes på konspirasjons-websider, og late som om dette er noe KTerne har utforsket møysommelig.

«Som Griffin og andre påpeker, I 9/11-rapporten er dette utrolig nok ikke med, og kjernen beskrives her som å bestå av ”hule stålsjakter”.»

Neste gang bør teologen huske å slå opp i riktig rapport. 9/11 kommisjonens rapport hadde ikke til hensikt å forklare de tekniske detaljene omkring ødeleggelsen av fly og bygninger. NIST og FEMA-rapportene dekket det området.

Svikt og fall = nedover

«Den offisielle versjonen vil altså at vi skal tro at alle disse massive bærende konstruksjonene sviktet nøyaktig samtidig, i ”impact zonen”,»

Det ser vi tydelig av filmopptakene fra kollapsen. Det er litt uklart akkurat hva som forundrer sosialantropologen vår her, men det virker som om han synes det er rart at tårnene ikke falt en seksjon av gangen, eller noe slikt. Naturfagene står ikke særlig sterkt.

«slik at tårnene kunne falle symmetrisk rett ned, ovenfra, i retning sine egne fotspor,»

Han er fortsatt svært fascinert av det besynderlige i at ting faller rett ned. Nå har vi også fått besvart hva Røyrvik mener med «symmetrisk», altså rett ned.

«at de falt kun med hjelp av gravitasjonens krefter,»

De fleste tror ikke at noen hadde plassert rakettmotorer på de fallende bygningsmassene, nei.

«og altså ikke ble hindret av motstand i alle de underliggende etasjene, slik at raset kunne skje nær fritt falls hastighet. Tårnene raste sammen bare 1-3 sekunder saktere enn fritt falls hastighet.»

Som vi har sett tidligere er dette feil. De falt kanskje bare halvparten så fort. Akkurat hva som er fritt falls hastighet i forhold til selve tårnene, kan vi tydelig se på filmene som viser andre gjenstander som faller på siden, merkbart fortere.

Fysisk umulig?

«Dette virker som en fysisk umulighet når vi tar i betrakting at etasjene som sviktet i ”impact zone” møter, skal overkomme, og akselerere de 70-90 etasjene med intakte stål og betongkonstruksjoner under seg.»

Vi skal altså akseptere at denne «fysiske umulighet» har unngått oppmerksomhetene til bygningsingeniører og eksperter på rivning av bygninger, mens det store gjennombruddet kommer fra en teolog og en sosialantropolog. Merk at Røyrvik kun synser her. Han lister først opp en rekke misforståelser som skyldes hans egne dårlige undersøkelser, og så, uten noen kvantitative eller vitenskapelige analyser, ingen formler eller utregninger, sitter han i stolen sin og konkluderer at alle verdens eksperter, og våre egne øyne, må ta feil.

«Samtidig greide gravitasjonskreftene å brekke opp alle stålbjelkene»

Det er feil.

«og pulverisere nærmest all betong «

Igjen feil.

Ingen eksplosjon
Selv om vi skulle godta at nærmest all betong ble «pulverisert», må det nødvendigvis ha skjedd som følge av kollapsen. Hvis KTerne mener at eksplosiver pulveriserte hele bygningen på denne måten, er det jo påfallende at det i dag står en eneste bygning på Manhattan.

Konspirasjonist Jim Hoffmans kalkulasjoner, siden trukket tilbake, kom frem til at det ville kreve eksplosiver tilsvarende 5 kilotonn TNT å få den observerte effekt. Hiroshima-bomben var til sammenligning på 12-14 kilotonn. Det var merkelig at andre ikke oppdaget en så voldsom eksplosjon. Seismikken viser ingen eksplosjon. Dette skulle, hvis KTerne hadde noen logiske evner overhodet, være nok til å få dem til å slutte å fable om hvor usannsynlig det er at det som faktisk skjedde, skjedde. Deres «eksplosjons»-teorier er i strid med alle observerte fakta.

«og annet innbo fullstendig, i enorme røykskyer som ble skapt fra toppen av og ned før noe materiale traff bakken,»

Jeg klarer rett og slett ikke å forstå hva Røyrvik fabler om her. Selvsagt oppsto ikke all skaden i luften, men videre knusing av massene foregikk da de styrtet sammen i en stor haug.

«og som vokste mange ganger større enn volumet på byggene selv (og som landet utenfor, mye av det langt utenfor, tårnenes egne fotspor).»

Røyrvik synes å være fascinert av at støv- eller røykskyene var av mye større volum enn bygningene. Faktisk viser flyfoto at de dekket store deler av Manhattan. Selv når et vanlig, lite hus brenner, vil røyken kunne dekke enorme områder. Røyk og støv har mye, mye lavere tetthet enn bygningene; det er derfor de holder seg oppe i luften. Jeg må nesten spørre hvor mye av dagen Røyrvik befinner seg i den virkelige verden, når han synes dette er et problem.

«Tårnene var overkonstruert for å tåle sammenstøt fra fly og enorme branner.»

Men ikke samtidig.

«Stål smelter ikke eller svekkes fundamentalt av de relativt sett små brannene som fant sted her.»

Det er feil. Stål svekkes radikalt ved selv vanlige branner, som vi har sett tidligere. Røyrvik påstår at disse brannene var små. Bildene og filmer fra de brennende tårnene viser at dette er totalt feil.

«Disse brannene var av mye kortere varighet enn andre storbranner som har skadet (men aldri kollapset) skyskrapere tidligere.»

Som vi har forklart utallige ganger, var det kombinasjonen av ødeleggelsen fra selve flykollisjonene, de mange brannene og det faktum at kollisjonene hadde revet bort brannisolasjonen fra stålbjelkene som forårsaket at tårnene kollapset. Disse andre bygningene hadde ikke fått en Boeing 767 inn gjennom veggen. Det er merkelig at noen kan overse en såpass sentral del av denne katastrofen.

Branninferno

«Det er en myte at det var et branninferno i tårnene.»

Tull. Se selv.

«Mesteparten av drivstoffet brant opp i ildkuler i luften utenfor tårnene i løpet av få sekunder.»

Igjen feil. Kun 10 til 25 prosent av flybensinen brant opp utenfor tårnet, ifølge NIST. Drivstoffet inni tårnene ville brenne opp i løpet av noen minutter, men på det tidspunktet ville tepper, inventar, papirer og dokumenter, PCer, gardiner, osv være i stand til å opprettholde flammene i lang tid. Det er tåpelig å diskutere hvorvidt det var noe brennbart i disse kontorbygningene, all den tid vi kan se på film og bilder at de vitterlig brant!

«Den enorme mengden av svart røyk fra byggene viser også at dette er branner med relativt sett svak varme. Det er bare å konsultere bildene og filmene.»

Det er uklokt å basere sine analyser av temperatur på røyksignaler. Før petroleumsbaserte og syntetiske materialer kom i vidstrakt bruk, var fargen på røyken ofte en god indikasjon på temperaturen ved alminnelige husbranner. Men det er ikke lenger tilfelle. Plast og olje brenner som kjent ofte med svart røyk, og under høye temperaturer.

«18 mennesker skal også ha greid å ta seg ned fra etasjene over ”the impact zone”, etasjene hvor flyet traff i WTC 2, altså gjennom det såkalte branninfernoet. Noen mennesker klarte seg altså, der stålet måtte gi etter.»

Som bildene og filmen tydelig viser, var det ikke branner overalt i tårnene samtidig. Brannene oppsto og døde ut rundt omkring i tårnene etter hvert som de spredde seg og konsumerte brennbart materiale. Trappene befant seg i kjernen av tårnene, borte fra kontorene.

Men det er verd å merke seg at bare 18 mennesker klarte å komme seg levende gjennom dette området i sørtårnet og ut, og ingen i nordtårnet. Alle andre, omkring 2,000 mennesker, som befant seg over eller i etasjene som ble truffet av flyene, omkom. Det er et knusende faktum for Røyrviks påstand om ‘relativt sett små branner’ i tvillingtårnene. De enorme menneskelige konstnadene setter også Røyrviks respektløse forakt for fakta i et grelt perspektiv.

«En viktig del av den offisielle forklaringen er at flyenes sammenstøt rev bort brannisolasjonen fra bærebjelkene.»

Brannisolasjonen som var brukt i WTC var sprayet på. I tester var det lett å fjerne den; faktisk kunne du gjøre det med håndkraft. Et stort passasjerfly som braser inn i dem vil nok gjøre jobben.

«Dette blir svært lite troverdig, når brann aldri før har forårsaket kollaps av stålkonstruerte høyhus, med eller uten brannisolasjon.»

Hvorfor i alle dager er det lite troverdig at et flykrasj kan fjerne isolasjon? Røyrvik svarer ikke på det, han skifter tema og begynner å snakke om andre høyhus. Han har heller ingen dokumentasjon på at noen bygger skyskrapere med nakent stålskjelett noe sted i verden. Jeg håper virkelig ikke det.

Uttalelsen er irrelevant, fordi ingen har påstått at kun brann var årsaken til kollapsen. At branner isolert sett ikke har gjort lignende ting andre steder, er irrelevant fordi disse andre bygningene ble ikke truffet av passasjerfly som gjorde store strukturelle skader.

Glødende metall
Artikkelen fortsetter ufortrødent:

«Et av de vitenskapelig sett mest forbausende aspektene ved 911 er at det lå glødende metall i flere uker etter 911 i ruinene på ground zero. Det er vanskelig å forklare dette uten å bruke teorien om at det var eksplosiver som detroniserte byggene.»

Dette illustrerer vel bare hvor trist resultatet blir når man fabler om emner man ikke har snøring på. Hvordan i alle dager skulle eksplosiver bidra til at det var glødende metaller på bakken? Tvert imot blåser eksplosjoner materien utover i stor fart. Temperaturen ble opprettholdt fordi bygningene brant når de kollapset, og store masser ble fanget under jorden. Eksplosiver har ikke noe med saken å gjøre.

«Professor i fysikk Steven E. Jones, spesialist på feltet metall-katalysert fusjon,»

Et fint ord for kald fusjon, et meget kontroversielt felt som er omtrent så langt borte fra det relevante tema som vi kan komme.

«viser dette i detalj, hvordan de tekniske observasjonene sammen med egne eksperimenter og analyser av rester av smeltet metall (som viser seg å være jern) fra ground zero, tyder på at det var eksplosiver av klassen thermite som fikk bygningene til å kollapse. Det er nesten helt umulig for hydrokarbon-branner å smelte stål, mens en thermite reaksjon reduserer stålet ved å fjerne oksygen og utløse intens varme, med smeltet jern som sluttprodukt.»

Røyrvik blir lett imponert når noen kommer opp med formler og tall som underbygger hans egne fordommer. Han har ingen forståelse av noe av det som diskuteres, men er overbevist om at dette må være riktig.

Merkelig nok er det ingen metallurger, ingen bygningsingeniører og ingen rivningsspesialister som er enig med Prof. Jones. Hans påstander om svovel (pdf), smeltet stål og thermite (også her, pdf) er lite konsistent med fakta og med den eksplosjons-teorien han forsvarer.

I sin argumentasjon argumenterer Røyrvik delvis for at tårnene ble revet ned med termitt, et stoff som kan brenne stål, men han argumenterer også for konvensjonelle eksplosiver. Når han argumenterer for «støv» og «pulverisert betong» som et argument for ekplosiver, forkaster han i virkeligheten termitt-teorien. Og omvendt vil argumenter for termitt kreve at han forkaster påstandene om eksplosiver. Røyrvik ønsker å ha så mange muligheter for en konspirasjon åpne som mulig, uten hensyn til at de to påstandene er gjensidig utelukkende. Røyrvik kan ikke tro på begge delene samtidig. Han bare graver opp et hvilket som helst argument, som støtter hans forutinntatte ide om en kontrollert nedrivning, uten hensyn til at hans «beviser» slår hverandre ihjel.

Et enormt arbeid
Som jeg nevnte innledningsvis i denne artikkelen, ble det gjennomført et enormt opprydnings- og etterforskningsarbeid i månedene og årene etter 11 september 2001, og mye arbeid pågår ennå. Hundrevis av fremtredende eksperter på slike undersøkelser, inkludert politietterforskere, andre offentlige etater, akademia og private konstruktører tok så snart som mulig fatt på den enorme oppgaven. I tillegg deltok tusenvis av frivillige som arbeidet dag og natt. Dette er dokumentert i avisartikler, i akademiske og vitenskapelige tidsskrifter og websider som ikke er vanskelig å finne. For eksempel er det interessant å lese om arbeidet gjennomført av Professor Jonathan Barnett fra det prestisjetunge WPI og hans team for å få et innblikk i omfanget av innsatsen som ble nedlagt. I de offentlige FEMA og NIST rapportene er det også listet hundrevis av profesjonelle fra akedemia, det offentlige og private kontraktører som bidro med sin innsikt.

Når vi vet alt dette, kan vi bare konkludere med at i neste avsnitt, rapporterer Emil André Røyrvik fra et parallelt univers.

«Bortsett fra de avrevne stålbjelkene, som raskt ble fjernet fra ”ground zero”, og uten å bli underlagt rigide kriminaltekniske undersøkelser og sendt til gjenvinning (altså svært alvorlig bevisforspillelse), fantes svært få identifiserbare gjenstander eller folk på ”ground zero”. Av de i alt 2780 menneskene som omkom er over 1100 ennå ikke identifisert. Seks uker etter angrepet var bare 425 mennesker identifisert. Omlag 20 000 rester av mennesker ble funnet på og rundt ground zero. Over 6000 av disse var så små at de fikk plass i små testrør. Bare tolv mennesker kunne identifiseres visuelt. Av de 1401 menneskene som er identifisert er 673 basert ene og alene på DNA-analyse. Menneskene i tårnene ble kort sagt revet i fillebiter. Alt ikke-metallisk materiale i angrepet ble transformert til pulver og småbiter. Kan pannekaketeorien forklare dette? Overhodet ikke. Mer sannsynlig ville ikke et flykrasj og brannene hindret positiv identifikasjon av et eneste menneske. Nå ligger menneskerestene på søppelfyllingene med det i sammenhengen mørkt ironiske navnet ”Fresh Kills” på Staten Island i New York. På toppen av en fylling med husholdningsavfall. De etterlatte fortviler selvfølgelig over den makabre behandlingen av ofrene fra myndighetenes side. En søppelfylling egner seg lite som sørgested. I lys av myndighetenes voldsomme utnyttelse av ofrene for tragedien 911, kan man bare spekulere i årsakene til denne særdeles lite verdige behandlingen av ofrene og deres etterlatte. Er gjerningsmennene oppsatt på å kvitte seg med det menneskelige bevismaterialet for evig og alltid?»

For å ta det siste først, så har Fresh Kills Landfill fått sitt navn etter kille, et gammelt nederlandsk ord som kan bety elvebredde, og har ingenting med drap å gjøre. Søppelplassen, som tidligere dekket omtrent halve området, ble i virkeligheten stengt før området ble tatt i bruk under etterforskningen etter 11 september. Staten New York er svært stolt av arbeidet som er gjort for å endre Fresh Kills fra en søppelplass til en naturskjønn park.

Ringeakt for fakta
Akkurat som etterforskerne av en flyulykke metodisk transporterer hver eneste bit av flyet til et egnet sted, ble selvsagt ikke granskningen av restene etter 9/11 katastrofen gjennomført på Ground Zero. Denne websiden gir noen utrolige oversiktsbilder som viser hvordan Fresh Kills Investigative Site var et sted hvor nærmest en hel by ble bygget opp rundt disse undersøkelsene.

I motsetning til hva Røyrvik påstår i de ignorante setningene ovenfor, gikk forskere møysommelig gjennom massene for å finne og teste rester etter ofrene av terror-handlingen. Stål og betong ble metodisk undersøkt og testet, noe som er grundig beskrevet i NIST-rapporten. Og hvordan tror han egentlig man fant «over 6000» menneskerester som var «så små at de fikk plass i små testrør»? De lå ikke akkurat pent stablet ved siden av, men vitner om det nitidige arbeidet som ble nedlagt i å gå gjennom de enorme mengdene vrakrester.

Det bør ellers ikke overraske noen, de enorme ødeleggelsene tatt i betraktning, at identifiseringen av de omkomne tok tid og i noen tilfeller ikke var mulig. Etter tsunami-katastrofen i det Indiske hav julen 2004 ble det gjennomført et enormt internasjonalt prosjekt for å
DNA-identifisere de omkomne. Først på sommeren var det siste norske offeret identifisert. For andre land, med flere ofre, tok det år.

Røyrviks totale ringeakt for fakta og i hvor stor grad han baserer sin «argumentasjon» på ren diktning skulle nå være tydelig. Som vi ser fortsetter han å late som om «pannekaketeorien» er den offisielle forklaringen på kollapsen, enda et eksempel som viser at han har unnlatt å gjennomføre selv de mest rudimentære undersøkelser av saken før han forfattet denne artikkelen.

Rester av kritisk sans
Skribenten har derimot satt seg grundig inn i konspirasjonsteoriene rundt 11. september, men det er i det minste hyggelig å legge merke til at det finnes rudimenter av kritisk sans i Røyrviks gjennomgang av noen av de mest absurde teoriene:

«Eieren av WTC, Larry Silverstein er sitert i en PBS dokumentar på å ha sagt følgende
om WTC 7:

”I remember getting a call from the, er, fire department commander, telling me that they were not sure they were gonna be able to contain the fire, and I said, «We’ve had such terrible loss of life, maybe the smartest thing to do is pull it.» And they made that decision to pull and we watched the building collapse.

Mange kritikere sier uttrykket ”pull it” er sjargong for en kontrollert nedriving. Dette er imidlertid lite underbygget. Silverstein har senere sagt at han refererte til å ”pull out” brannfolk i bygget. Men i følge FEMA-rapporten var det ingen brannfolk i bygget på grunn av manglende tilgang på vann.»

Ganske riktig er det ingen i rivningsbransjen som vil forstå uttrykket «pull it» som relevant til noen kontrollert eksplosjon. Dette var en samtale mellom eieren av bygget og brannsjefen, og den helt naturlige forståelsen er at det var en enighet om å trekke ut brannfolkene. Og FEMA-rapporten, som understreket at dette var foreløbige konklusjoner, viser seg å ta feil på et punkt. I NIST-rapporten finner vi detaljerte opplysninger om at brannfolk undersøkte bygningen, basert på intervjuer med dem, som også bekrefter problemene med fraværet av vannkilder. Besultningen ble tatt om å la bygningen brenne.

Røyrvik lar her fornuften fare igjen, og siterer en brannmann som forutsier at bygningen vil kollapse som et bevis for at den var rigget med eksplosiver på forhånd. I virkeligheten var dette selvsagt en profesjonell vurdering. Eller tror Røyrvik at brannfolkene, som mistet hundrevis av kolleger denne tragiske dagen, var med på å dekke over det som ville vært en enorm forbrytelse?

Kunstflyging mot Pentagon?

Når Røyrvik nå beveger seg fra WTC til angrepet på Pentagon, ser vi igjen et lysglimt av fornuft:

«Hva så med Pentagon? Mange spekulasjoner har versert om at det slett ikke var et fly som traff Pentagon i det hele tatt. FBI sin inndragning og hemmelighold av alle overvåkningsfilmer, som kunne ha avgjort saken umiddelbart, har helt bensin på disse spekulasjonene. Filmene som til slutt ble frigitt gir ingen svar. En skikkelig gjennomgang av de tekniske sidene, som for eksempel størrelsen på hullet i veggen, sammenholdt med vitneobservasjoner, gir ingen sterk grunn til å betvile at det var passasjerflyet som traff Pentagon.»

Dette er som kjent i skarp kontrast til noen av de mest høylytte KTerne, blant annet franskmannen Thierry Meyssan, som ble kjent for sin fantasifulle ide at Pentagon ble rammet av en krysserrakett. Røyrvik bruker ellers Meyssan som kilde for artikkelen, men på dette sentrale punktet har han tatt til vettet. Det er selvsagt solide beviser for at Pentagon ble rammet av en 757. Flyet fløy tross alt lavt over en trafikkert motorvei, og blir beskrevet av hundrevis av vitner.

Røyrvik kan likevel ikke fri seg fra å gi FBI skylden for konspirasjonsteoriene. Det er lite gjennomtenkt. Myndighetene beslagla selvsagt filmer fra overvåkingskameraer i området, selv om sjansen for å se noe på dem var minimale. Disse filmene tilhører fremdeles de opprinnelige eierne, og myndighetene kan ikke gi dem ut til offentligheten uten tillatelse. I tillegg er det vanlig i alle rettsstater at det er restriksjoner på offentliggjøring av bevismateriale som kan bli brukt i en eventuell rettssak. KTerne ser konspirasjoner på høylys dag uten å overveie noen mer naturlige forklaringer.

Mytiske rakettbatterier
Når Røyrvik skal beskrive det han mener er mistenkelig med angrepet på Pentagon, ser vi at han igjen er ute å svømme.

«Men det er rikelig med andre grunner til å stille spørsmålstegn ved den offisielle versjonen. Det mest usannsynlige er kanskje piloten og hans bedrifter. Det var visstnok Hani Hanjour, som etter å ha overmannet den meget erfarne Vietnam-veteran piloten fant sitt mål.»

Som vi skal se, er det ingenting usannsynlig med det Hanjour gjorde den dagen.

«Den best bevoktede bygning i verden, utstyrt blant annet med sitt eget automatiske bakke-til-luft rakettbatteri.»

Dette er en fantasi som KTerne har gjentatt til det kjedsommelige siden Thierry Meyssan først kom med påstanden. Det eksisterte ikke noe «automatisk» luftforsvarsbatteri ved Pentagon. Det var nok like greit, for Pentagon ligger like ved Washingtons Ronald Reagan airport, og det hadde neppe vært lurt å «automatisk» skyte ned alle passasjerfly som daglig tar av og lander her. Ingenting tyder på at det overhodet eksisterte noe antiluftskyts rundt Pentagon før 11 september. Det er faktisk en kontorbygning, ikke en militærbase.

«Hanjour fløy først inn i luftsone P-56-A, det strengt kontrollerte luftrommet som strekker seg ca. tre mil i alle retninger fra Washington monumentet, men også inn i P-56-B, den fem kilometer ultrasikre sonen over det Hvite Hus (også visstnok med sitt eget bakke-til-luft rakettbatteri), Capitol og Pentagon.»

Dette rakettbatteriet eksisterte heller ikke før 11 september. Det er verd å merke seg at «strengt kontrollert» her er i juridisk forstand, ikke fysisk. Det var ikke noen fysisk hindring for at Hanjour eller hvem som helst kunne fly hvor de ville, og de brydde seg nok neppe så mye om risikoen for straffeforfølgelse senere.

Jagerfly og «the peace dividend»

«Han fløy også bare noen få kilometer fra Andrews Air Force Base, som til enhver tid skal ha minst tre skvadroner med jagerfly parat.»

Dette er også en gammel KT sviske som er tilbakevist utallige ganger, men likevel kommer opp igjen og igjen.

På denne tiden var det 113 Fighter Wing, DC Air National Guard som hørte hjemme på Andrews. Dette var en skvadron deltidsflygere som ikke var klar for aksjon på et øyeblikks varsel. Om pilotene var på basen, ville flyene likevel måtte bestykkes og tankes opp før «scramble». Det var på Langley de kampklare flyene sto.

USA hadde bare 14 kampklare fly som hadde til oppgave å forsvare de 48 fastlandsstatene den 11. september, langt under det nivå det var under den kalde krigen. Fra Langley ble to F-16 fly sendt opp kl 9:30, men uten noen ide om hvor eventuelle mål befant seg. Flight 77 traff Pentagon 9:37.

Det eneste eksempelet på at et sivilt fly ble avskjært av kampfly over kontinental-USA mellom den kalde krigens slutt og 11 september 2001 var tragedien da golf-spilleren Payne Stewart og fem passasjerer fløy fra Florida til South Dakota i et Lear jet som hadde mistet kabintrykket i stor høyde. Det tok 1 time og 19 minutter fra flykontrollen mistet kontakt med flyet til et F-16 fikk visuell kontakt med det. Dette jagerflyet hadde alt vært i luften da det ble omdirigert for å sjekke Stewarts fly. Men det kunne ikke gjøre noe for å hindre at flyet krasjet etter at det hadde gått tomt for drivstoff.

Pilotfantasier
Røyrvik fortsetter:

«Han når utrolig nok sitt mål, men flyr forbi Pentagon og utfører en 270 graders nedadgående spiral hvor han sank 2000 meter på to minutter, «

Dette er feil. Som kartet over flyturen viser, var denne spiralen på 330 grader, nesten en full sirkel, før det kommer frem til Pentagon. Flyet var opplagt for høyt til å kunne treffe Pentagon fra siden, og derfor gjennomførte Hanjour en spiral for å komme ned i høyde. Han traff Pentagon fra den siden flyet ankom, og gjorde ikke noe spesielt for å treffe en bestemt side av bygget.

«så flater han ut, slår ned lyktestolper når han krysser veien, «

Jeg tror ikke dette regnes som et godt argument for at man er en fantastisk flyger.

«flyr helt langs bakken uten å berøre gresset, og smeller inn i Pentagon fra første etasje og oppover, gjennom den delen av Pentagon som var under restaurering. I all sin galskap, en fenomenal bedrift.»

Galskap, utvilsomt. Fenomenalt, neppe.

«Her er det åpenbart et uttall [sic] problemer.»

Med Røyrviks påstander, mer presist.

«For det første kunne ikke Hanjour engang fly, i følge sin egen flyskole og en flyplass hvor han ville leie et småfly. Ikke engang et Cessna småfly kunne han manøvrere. Langt mindre et stort og svært komplisert kommersielt passasjerfly.»

Det er rett og slett feil. Hanjour hadde faktisk privatflysertifikat og til og med lov til å føre kommersielle fly. Ganske riktig var han ingen mønsterelev, og spesielt på grunn av språkproblemer ble han flere ganger oppfordret til å finne seg et annet yrke, men han oppnådde sertifisering, og han fullførte også simulatortrening for en 737. Det var delte meninger om Hanjours evner blant staben på flyskolen.

Virkelige piloter (pdf), som KTerne er lite tilbøyelig til å konsultere før de presenterer sine ekspertuttalelser, sier at det slett ikke var noe imponerende med det flykaprerne gjorde på denne dagen. De trengte ikke å lande eller å ta av. De fløy på en meget fin og klar dag. Det de skulle gjøre var å styre passasjerflyene mot et bestemt mål, og treffe noen gigantiske bygninger. Kaprerne var ikke stjernepiloter, men det de gjorde var heller ikke vanskelig.

«Og hvorfor skulle denne ”mesterpiloten som ikke kunne fly”, og som hadde slike enorme ressurser til rådighet, som gjorde at han hadde greid å ta seg glatt inn gjennom verdens best bevoktede luftrom, gjøre seg den ekstra halsbrekkende umaken med 270 graderen for å kunne treffe den delen av Pentagon som ville gjøre minst skade? For å vise seg?»

Dette spørsmålet oppstår, som de fleste andre i artikkelen, fordi Røyrvik roter med fakta.

«Flyet kom fra nordvest så det enkleste og klart hurtigste ville derfor vært å fly rett i den delen av Pentagon hvor forsvarsminister Donald Rumsfeld og de andre toppsjefene har kontorer. Den soleklart beste opsjonen for fanatiske muslimer skulle man tro.»

Forutsatt at kaprerne visste noe om hvem som satt hvor i Pentagon-bygningen. Uansett valgte de det sikre: å styre direkte mot bygningen fra den kanten flyet kom. Ganske riktig traff de den nylig renoverte seksjonen av Pentagon, noe som reduserte skadene betraktelig. Tatt i betraktning av alt som gikk galt på denne forferdelige dagen, bør vi ikke være forundret over at noen få ting gikk amerikanernes vei, tross alt.

Heltemot på Flight 93

Etter å ha levert noen fabler basert på sine egne misforståelser, flytter Røyrviks teser seg nå over til det siste kaprede flyet, Flight 93.

«Hollywood slapp nylig filmen ”United 93”, som omhandler skjebnen til det fjerde flyet. Filmen følger den offisielle versjonen, om at passasjerer ombord holdt på å overmanne kaprerne fordi de trodde de satt på et selvmordsfly, men at kaprerne fikk styrtet i ødemarka nær Shanksville i Pennsylvania. Øyevitneskildringer og tekniske bevis tyder imidlertid på at flyet ble skutt ned.»

Tekniske bevis, som Røyrvik i denne artikkelen ellers viser total ringeakt for, viser slett ikke noe slikt.

«Flyrester ble funnet over en mil unna punktet, og en del av en motor som veide
ett tonn ble funnet omlag to kilometer unna.»

Motoren ble i virkeligheten funnet omkring 300 meter unna, i flyets fartsretning. Hvis flyet hadde vært skutt ned, skulle det vært tydelig på i det minste en av motorene, med rotorblader spredd over et stort område. Det var ikke tilfelle.

«Svært mange vitnebeskrivelser stemmer overens med de tekniske funnene,»

Det er riktig, men det betyr det motsatte av hva Røyrvik tror. Mange vitnebeskrivelser har også blitt forvrengt av KTerne.

«blant annet at de så et annet fly i nærheten, og mange hørte smell før de så flyet
bevege seg uregelmessig.»

Dette flyet var et Dassault Falcon 20 business jet eid av FV Corp. Det ble bedt av flykontrollen å ta seg en runde for å lete etter flight 93. Det lokaliserte vraket og fløy rundt det for å markere posisjon. Det er overhodet ikke noe mystisk med dette flyet.

Som vanlig etter store og traumatiske hendelser, er det ikke alltid samsvar mellom vitneutsagnene. Siden de aller fleste stemmer med de tekniske bevisene og den såkalte offiselle historien, er det rimelig å konkludere med at denne stemmer. Det finnes overhodet ikke noe bevis for at flyet ble skutt ned, og mye som viser det motsatte.

«En person som ringte fra flyet rapporterte om en eksplosjon og røyk som kom ut fra flyet, og rapporter fra ”cockpit voice recorderen” tyder på at man hører vind fra et hull i flyet.»

Alt dette er feil. Mannen ringte fra toalettet på flyet, og kunne opplagt ikke ha sett noe slikt. Han sa det heller ikke. Dette var enda et av de tidlige ryktene som senere viste seg å være feil.

Det tredje tårnet, gull og dollar

Røyrvik tar oss som sagt med på en virvelvind av udokumenterte påstander i sin oversikt over 9/11 konpirasjonsteorier, men i denne artikkelen skal jeg nøye meg med to eksempler til, knyttet til hans heller patetiske forsøk på å leke detektiv ved å «følge pengene»: Igjen vender vi tilbake til WTC 7.

Fra å ha vært eid og bygd som en ressurs for offentligheten av New Yorks Port Authority kom WTC komplekset for første gang på private hender i midten av 2001. Seks uker før 11. september ble leasen kjøpt av et partnerskap mellom Larry Silversteins bedrift Silverstein Properties og Westfield America. De skaffet seg en solid forsikringspolise som inkluderte en klausul om at i tilfelle terrorangrep kunne partnerskapet innløse den forsikrede verdien av eiendommene og bli løst fra sine 99-årige kontraktsforpliktelser.»

Det er neppe nødvendig å presisere at hvis bygningen opphører å eksistere, vil kontrakten ikke lenger være særlig meningsfull. Når KTere prøver å få det til å se ut som om Silverstein var med på det store komplottet ved å påstå (dog ikke dokumentere) at forsikringen nevner terroristangrep eksplisitt, bør vi huske at WTC ble rammet av en stor terroraksjon i 1993.

«Dette viste seg å bli verdifullt. Silversteins investering i WTC 7 alene var på omlag 386 millioner dollar, mens de i 2002 innløste en forsikringssum på 861 millioner dollar. En gevinst på 500 millioner dollar. For tvillingtårnene ble det enda mer lukrativt. Silverstein vant i 2004 i retten på at angrepet på WTC måtte betraktes som to separate hendelser, og derfor få utbetalt forsikringspremien to ganger. I følge Forbes kan han få utbetalt opp mot 4,6 milliarder dollar.»

Hensikten med Silversteins forsikring var å gjenoppbygge skyskraperen, og WTC 7 er i dag gjenåpnet i samme område. Dette kostet ham mer enn de $4,6 milliarder han fikk i forsikring. Rettsprosessen om forsikringene er ennå ikke avgjort, men så langt tyder alt på at Silverstein har tapt mye penger på bygget.

Hvis Silverstein hadde noe forhåndskjennskap til dette angrepet, var det tåpelig av ham å prøve å kjøpe forsikring for kun $1,5 milliarder. Han ble presset av långiverne til å gå opp til $3,5 milliarder.

Det er betimelig å spørre seg om eieren av WTC 7 ville blitt utsatt for slike ondskapsfulle konspirasjonsteorier om navnet hans var for eksempel Jones, og ikke det jødiske Silverstein.

Røyrvik gjentar spekulasjonene omkring «put options» på flyselskap før 11 september, og på sedvanlig vis underslår han at disse ikke var spesielt oppsiktsvekkende for dem som kjente sakens fakta.

Deretter kommer han inn på en historie som synes å være inspirert av actionfilmen Die Hard in New York:

Siden bombingen av WTC i 1993 har mengden av gull som oppbevares i hvelv under WTC 4 vært en godt bevart hemmelighet, men rapporter tyder på at det må ha vært et sted mellom 650 og 950 millioner dollar. WTC 4 ble rasert 911, og det gullet som ble berget ut tyder på verdier i underkant av 300 millioner dollar. Gullverdier i 500 millioner-dollar-klassen kan altså være borte. Og ødelagt av raseringen av WTC 4 er det ikke.»

Referansen er til en nyhetsartikkel i Times som KTere har lang tradisjon i å misforstå, og Røyrvik har heller ikke noen dokumentasjon på at noe gull er borte. Eiere av store verdier har en tendens til å klage hvis de går tapt.

Man kan ikke fri seg fra følelsen at hvis den store konspirasjonen er i stand til å kontrollere hele USAs statsapparat, sikkerhetstjenesten og militæret, i tillegg til media og ingeniørene, ville det finnes svært mange enklere måter å stjele 500 millioner dollar på. Og hvorfor skulle det en gang være nødvendig å stjele for dem som alt styrer verdens «hypermakt»?

Etter sine lange og heseblesende demonstrasjon av sin totale ringeakt for fakta, går Røyrvik til slutt over i en ganske forutsigelig og kjedelig politisk tirade mot George Bush og den amerikanske regjeringen, komplett med de obligatoriske sammenligninger med Nazi-Tyskland.

«Som læregutter av nazistenes propaganda-maskineri har Bush-administrasjonen tatt
Goebbels læresetning på alvor: Hvis du repeterer en løgn mange nok ganger, vil folk
svelge den.»

Det er på dette punktet, etter at jeg har vadet gjennom Røyrviks utallige resirkulerte løgner, at mitt ironi-meter eksploderer.