aapent sinn.jpgSkepsis har kommet med ny bok. Åpent sinn eller høl i hue er en antologi som tar for seg en lang rekke emner fra alternativmedisin og spåmenn til Harry Potters hekser.

Av Asbjørn Dyrendal, Didrik Søderlind og Arnfinn Pettersen (publisert 28.09.2006)


Skepsis er ute med ny bok, og gleder seg over å kunne spre det skeptiske budskap over den interesserte delen av befolkningen. Resten vil som vanlig, og med god samvittighet, overse det hele.

Vi synes det er viktig og riktig likevel. Robert Merton mente vitenskap og vitenskapsetikk fordrer en «organisert skeptisisme». Det gjelder etter vårt syn også for offentligheten i et åpent samfunn.

Kritikk og selvkritikk

Å spre en skeptisk, kritisk holdning gjør ingen overvettes populær. Man blir gjerne beskyldt for å være negativ, lukket og åndelig fattig – eller, som Skepsis’ tidligere redaktør, Terje Emberland, anklaget for å ha ”drept kvinnen i seg”. Andre gode varianter vi har hørt i det siste inkluderer løpegutter og lakeier for hva nå det er våre ivrige korrespondenter er mest mot. Det kan vi leve med.

Fordelen er at vi kan tillate oss å være kritiske også til våre egne funn og metoder. Kritisk tenkning som fortjener navnet innebærer at man reflekterer over hvordan man unngår å lure seg selv. Selvbedrag er en umåtelig enkel felle å falle i. Derfor må man stille de samme kritiske krav til egne teorier og metoder som man gjør til andres, og stille seg åpen for kritikk. Personlige anekdoter unndrar seg gjerne slik kritikk, ikke sjelden ved at det hevdes å være «sant for meg».

Skepsis med og uten kvikksand

Skepsis kan lett bli en form for kunnskapsteoretisk «kvikksand»: Jo flere ting man forholder seg skeptisk til, desto vanskeligere kan det bli å manøvrere i virkeligheten. Hva kan man egentlig stole på? I hvor stor grad bør man stole på det? Finnes det pålitelig kunnskap, eller er alt bare uttrykk for noens ideologi og egeninteresse?

En slik skepsis, som nærmest utelukkende insisterer på å stille det ofte fornuftige spørsmålet «hvem tjener på dette?», ender fort opp i en ny, konspiranoid lettlurthet.

Vi har sett det gjentatte ganger i norsk offentlighet det siste året. Norske skribenter (og leserbrevskribenter) har stått i kø for å så tvil om den «offisielle konspirasjonsteorien» om hva som skjedde den 11.september 2001. Amerikanske myndigheter har kanskje ikke gjort seg fortjent til all verdens tillit de siste årene, men det kunne kanskje være en idé å undersøke hva som faktisk taler for den offisielle teorien, ikke bare mot.

Ikke minst bør man utsette egne, alternative kilder, data og hypoteser for like kraftig kritikk som man gjør med den offentlige. Ellers blir slik myndighetsskepsis bare en øvelse i å demonstrere hvem og hva man misliker.

Slagord som tittel

Når man likevel blir utskjelt og beskyldt for å være arrogant kan man like gjerne utbasunere det. Skepsis gjorde det i sitt gamle slagord: Det er forskjell på et åpent sinn og høl i hue!

Forskjellen er der fortsatt.

Denne gang er slagordet valgt som tittel på en antologi som tar for seg en rekke av våre favorittemner. Spriket er blitt relativt stort, fra Harry Potter til Holocaust-benektelse.

DaVinci og Potter

Vi begynner med to litterære betraktinger. Bjørn Are Davidsen, som blant annet har skrevet en norsk motbok til DaVinci-koden, ser nærmere på Hellig Blod, Hellig Gral, boken Dan Brown i betydelig grad lot seg, hm, inspirere av. To av bokens forfattere tapte som kjent en rettssak de anla mot Brown for å ha stjålet deres ideer. Det er en ikke så lite ironisk dom. Hadde de innrømmet at deres bok i stor grad er fiksjon, ville de hatt mye større sjanse i retten. Men ettersom de hevder at det dreier seg om faktisk historie, var de nærmest nødt til å tape. Ingen har som kjent opphavsrett til historien. Davidsen tar for seg bokens sentrale påstander og avdekker sannheten bak dem.

Rune Blix Hagen tar for seg det siste tiårets ubetinget største litterære suksess, Harry Potter-bøkene. Denne suksessen er del av (og i noen grad årsak til) det enorme fokuset på trolldom og magi som preger samtidens populærkultur, og Hagen ser nærmere på disse moderne underholdningsheksene og hvordan de henger sammen med historiske hekseforestillinger – forestillinger som ledet til uhyggelige lidelser og overgrep, og som fortsatt gjør det i deler av verden.

Pseudovitenskap

Vi gir oss så pseudovitenskapen i vold. Asbjørn Dyrendal stiller spørsmål om hvorvidt pseudovitenskap utgjør en etisk utfordring og konkluderer med et forsiktig ”ja”. Underveis redegjør han for hva pseudovitenskap egentlig er og for hva som skiller pseudovitenskap fra skikkelig vitenskap.

Deretter følger fire artikler som tar for seg ulike former for pseudovitenskap i praksis. Rolf Manne forteller den utrolige historien om da Røde Kors og Forsvaret ville bruke søkevinkler til å lete etter personer tatt av snøskred. Manne var selv sentral i arbeidet med å få bruken avskaffet.

Erik Tunstad spør seg hvorfor han stadig havner i krangler om evolusjonslæren, men aldri om tyngdekraften. Han ser nærmere på krasjonismen, troen på Bibelens skapelsesberetning, på hvem kreasjonistene er og hvor gode argumenter de har.

Didrik Søderlind tar for seg Holocaust-benektelse, pseudovitenskap på sitt aller mest ufyselige. Hvem lyver om gasskamrene? Og hvorfor gjør de det?

Alternative behandlingsformer

Tor Bach, Kristin Straumsheim Grønli og Erik Tunstad skriver om Den nye medisinen, skapt av den tyske kvakksalveren Ryke Geerd Hamer. Hamers idé er at alle sykdommer skyldes traumer og sjokk, også kreft og AIDS. Han påstår at den behandling vi i dag gir mot kreft, som strålebehandling, cellegift og morfin, ikke bare er uvirksom, men rett og slett er det som dreper den kreftsyke. Hamer advarer derfor dødssyke mennesker mot skolemedisinsk behandling. Han påstår dessuten at hans ideer er vel kjent blant jødiske forskere, men at jødene har holdt sin viten skjult overfor resten av verden. Hamer beskylder derfor en internasjonal jødisk sammensvergelse for å stå bak drapene på mer enn to milliarder mennesker, ved å skjule sannheten om Den nye medisinen.

Siv Ellen Kraft ser nærmere på NAFKAM -– Nasjonalt senter for forskning på alternativ og komplementær behandling – og argumenterer for at senterets arbeid lider under deres religionsforståelse: De har tatt til seg alternativmedisinens nyreligiøse selvforståelse heller enn å drive en analytisk tilnærming til dens religiøse fundament. (NAFKAM får for øvrig et hardt spark i Hamer-artikkelen.)

Fra reinsdyr til profeter og religion

Deretter blir det reinsdyr. Arnfinn Pettersen stiller det avgjørende (særlig i juletider) spørsmålet om hvorvidt man kan bevise at det ikke finnes flyvende reinsdyr. Og undrer seg over hvor mange reinsdyr det eventuelt er legitimt å massakrere for å bevise det – særlig siden det ikke lar seg gjøre.

Ronnie Johanson skriver om Anton Johanson, mer kjent som Lebesbymannen, Norges mest berømte profet gjennom tidene. Han vakte oppmerksomhet utover landets grenser og spådde etter sigende mange av de store verdensbegivenheter i sin samtid. Johanson tar for seg hans virksomhet og går spådommene etter i sømmene

Til slutt ser Terje Emberland og Arnfinn Pettersen nærmere på hvordan tre ulike religiøse bevegelser – teosofien, spiritismen og liberal teologi – har håndtert vitenskapens utfordringer. De fokuserer særlig på de strategier man brukte for å redde troen i møte med den moderne, vitenskapelige virkelighets-oppfatning og på religionsbegrepet som disse strategiene syntes å føre med seg.

Boken kan kjøpes her .