Ikke alle forestillinger om utenomjordiske skikkelser gjør dem til myke New Agere. I Rauni-Leena Luukanens bok Universets barn formidler de f.eks. at «‘Den gamle menneskerasen’ må bort før en ny rase og en ny tid kan ta plass på jorden.» Dette budskap henviser ikke så mye til rasedoktriner som til en esoterisk apokalyptikk. Vår tids «aliens» har ikke bare hentet karaktertrekk fra eldre overnaturlige vesener eller samtidige kulturelle uttrykk som science-fiction romaner og filmer, sier religionshistoriker Tomas Mansikka fra Universitetet i Åbo. De har også arvet trekk fra en eldre skikkelse: Den høyt innviede magiker, hevet over menneskehetens lidenskaper. Her gir han et riss av en lite kjent forhistorie.
Av Tomas Mansikka (publisert 02.10.2006)
Debatten om utenomjordiske vesener har en lang, om lite kjent, forhistorie. Diskusjonen kan se ut til å være typisk for vår tid, men på sett og vis begynte den «nye tidsalder» allerede på 1600-tallet. Mye av det som ble skrevet og sagt den gang har fortsatt sin aktualitet, for egentlig har forbløffende lite skjedd i denne debatten.
Tanken om at de utenomjordiske godt kan være oss overlegne både på et teknisk og et åndelig plan er for eksempel av gammel dato, selv om denne tankens betydning ser ut til å ha fått en ny dimensjon i vår tid. Jeg tror man kan belyse noe vesentlig i så henseende gjennom å peke på en ganske spesiell utvikling som den religiøse adept – en person innvidd i hemmelig kunnskap eller en hemmelig orden – har gjennomgått de siste trehundre årene. Her vil jeg gi en kort historisk bakgrunn til emnet.
Fornemme planeter
Den vitenskapelige revolusjon fra 1600-tallet og fremover har blitt beskrevet som en overgang fra en lukket verden til et åpent univers. Det var også på denne tid de seriøse debattene om mulighetene for utenomjordisk liv skjøt fart. Den kopernikanske, heliosentriske modellen av universet ga nemlig grunnlag for en oppfatning om «verdenenes mangfold.» Den åpnet for at det i et uendelig univers med utallige stjerner kunne finnes jordlignende planeter med intelligente innbyggere lik oss mennesker.
Bruddet med et antroposentrisk verdensbilde innebar samtidig et hardt slag både for renessansehumanismens oppfatning av menneskets verdighet og opphøydhet og den kristne oppfatningen om mennesket som skapt i Guds bilde. Disse problemene ble forsøkt løst på ulike vis.
Kepler, som var overbevist om at det fantes intelligent liv på andre himmellegemer, ble mest opprørt over at vi tilsynelatende nå havnet i en slags konkurranse vedrørende vår verdighet. Det kunne jo finnes bebodde planeter i «mer fornemme» strøk av universet enn vår planet, planeter som hadde et mer behagelig klima osv. Det ville samtidig innebære at innbyggerne på alle vis hadde det bedre og forøvrig var mer fremstående enn oss, mente han. Han løste dilemmaet ved å konstatere at vår sol nok er den klareste av alle stjerner og jorden derfor den fornemste blant planeter!
Problemene teologene hadde å kjempe med kunne lyde omtrent slik: Hvis det finnes intelligente skapninger på andre planeter, må ikke også de være skapt av Gud? Om de dessuten er menneskelignende vesener, må ikke også de være besmittet med Adams synd? Og i så fall: Er Kristi frelsergjerning gyldig også for dem?
En tidlig oppfatning om at utenomjordiske kunne være oss overlegne, finner man hos dominikanermunken Tommaso Campanella, forfatteren til det utopiske diktverket Solbyen. I et forsvarsskrift for Galileo fra år 1622 møter han kirkens kritikk med å hevde at selv om de utenomjordiske skulle være lik oss har de ikke med nødvendighet blitt rammet av Adams synd og behøver følgelig heller ikke frelse. Selvfølgelig forutsatt at de ikke har begått annen synd!
Høyere nivå?
På 1600- og 1700-tallet var vanskelighetene med å akseptere idéen om utenomjordiske vesener primært av religiøs natur. Men når tanken så smått – og mer eller mindre av nødvendighet – begynte å aksepteres (motstanderne var som regel også motstander av den heliosentriske teori), var det derfra et kort steg til å sammenligne disse postulerte skapningene med oss selv i et tids- og utviklingsperspektiv.
Mange kom da frem til at det sannsynligvis fantes arter som hadde nådd et høyere sivilisasjons- og vitenskapsnivå enn oss mennesker. En anelse mer problematisk ble spekulasjonene når de nådde spørsmålet om de utenomjordiskes «åndelighet.» Hvis de utenomjordiske også var Guds barn, men med en ufattelig mye lengre utviklingshistorie bak seg, ville de ikke også være langt viderekomne i åndelig henseende? Ville de ikke i forhold til oss være en slags gudelignende overmennesker?
Idéer om utenomjordiskes åndelighet ser fra første stund ut til å ha dreid seg om ikke en helgenaktig, men en magisk eller teknisk religiøsitet. Det henger sannsynligvis sammen med de begynnende forhåpninger til vitenskap og teknikk fra og med 1600-tallet, en tid som ikke skilte så sterkt mellom vitenskap og magi som vår. Naturviterne kunne ses på som en slags magikere, og det var jo også dem som åpnet for hele dette nye perspektivet på universet.
Jeg tror vi må vende oss mot nettopp denne «magiske» åndelighet og dens historie for å forstå den atmosfære som utmerker visse bevegelser også i vår tid, nemlig dem som i sin søken etter fullkommenhet retter blikket ut i universet. Denne spesielle «magikernatur» ser videre ut til å være nært knyttet til forestillingen om «overmennesker.»
Vitenskap – religion – magi
Det finnes mange variasjoner i forestillinger om overmenneskenaturer i vår kultur. En av de viktige som har spilt en sentral rolle i vår sammenheng, er forestillingen om den rosenkreutziske magiker-adept, og fremfor alt den utvikling denne skikkelse gjennomgikk fra og med slutten av 1700-tallet.
I denne tradisjonen var ofte magiker-adepten og naturviteren én og samme person. Men på 1600-tallet og et stykke ut på 1700-tallet fantes det også tydelig kristelig-religiøse dimensjoner hos naturforskeren. All virkelig kunnskap var i siste instans av Guds nåde, tenkte man. Bakenfor lå en paracelsistisk naturfilosofi med dennes religiøse vitenskapsideal. De sanne vitenskapsmenn var – i tillegg til å være oppdagere i naturens rike – også forskere i de åndelige domener, alkymister og religiøse ledere; gudbenådede bærere av større hemmeligheter.
Fra adept til overmenneske
I revolusjontiden ble Europa for siste gang «invadert» av mystiske adepter og rosenkreutzere. Dette ga epoken preg av å være en kontrastenes tid, der rasjonalister og fornuftsdyrkere fantes side om side med mystiske adepter og hemmelige ordener. Men akkurat rundt denne tid ser man også at adepten begynner å få trekk som minner om det senere «overmennesket.» Han blir mer og mer verdensfremmed og religiøst nøytral, ikke lenger magisk-religiøs, men rent magisk, eller kanskje «magisk-teknisk.»
Fra 1800-tallet tok naturvitenskap og teknikk i stadig større grad over hverdagen og preget også tenkningen. I dette nye idéklimaet gjennomgår forestillingen om den magisk-religiøse adept en metamorfose til et «magisk-teknisk» overmenneske, kanskje til ytterste konsekvens.
Den mest tidstypiske og innflytelsesrike skikkelse får han i den engelske romanforfatter og parlamentsmedlemmet Sir Edward Bylwer-Lyttons romaner. I Zanoni (1842) skildres to innvidde rosenkreutzeres forehavender på fascinerende vis. Det nye hos disse innvidde er at de i sin storslagne ensomhet gir inntrykk av å være kalde, ufølende overmennesker.
I en senere roman, A Strange Story fra 1862, skildres en adept som er opphøyd over menneskets lidelser og svakhet, og samtidig mangler all moral.
Trenden fortsetter i en tredje roman av samme forfatter, Vril: The Power of the Coming Race fra 1872. Her skildres en slekt av overmennesker som holder til i jordens indre [se Skepsis nr.5]. Slekten har gang på gang måttet flytte vekk fra alvorlige oversvømmelser på jordoverflaten og til et underjordisk rike. Her har de, uforstyrret av krig og andre omveltninger, kunnet oppnå en høyere grad av fullkommenhet enn dem på overflaten. Blant annet har de utviklet en hos oss nærmest utryddet psykisk kraft, vril, som gir dem enorme krefter til både godt og ondt…
Beretterjeg’et, som ved en tilfeldighet snubler inn i disse underjordiske regioner, kommer således langt fra til noe paradis, og når han til slutt klarer å ta seg ut derifra er det med lettelse. Tilbake blir dog den gruelige visshet om at en rase hensynsløse overmennesker lever nær oss, og når som helst kan klatre opp og ta over vår verden.
En ubehagelig parantes er Vrils status som meget populær lesning blant nazister. Det eksisterte også en Vril-losje i Berlin på 1920-tallet.
Eliten og villdyrene
Bulwer-Lyttons adepter øvde en sterk innflytelse på okkultismen mot slutten av 1800-tallet. I den teosfiske bevegelsen fikk temaet ‘adepter’ en meget fremstående plass. Det var også gjennom teosofisk samfunn at tanken om det «store hvite brorskap» ble spredd, idéen om et hemmelig selskap av innvidde som styrer hele menneskeslekten fra en utilgjengelig plass i Himalaya et sted…
Det ser ut til å være nettopp den åndelighet som bæres av denne adepten i sin mest ekstreme variant som en ufølsom og upersonlig betrakter – som «overmenneske» – som for en stor del gjennomsyrer vår tids «utenomjordiskes» sjelsliv. Faktisk kunne man i mer «vitenskapelige» kretser i århundrets første tiår høre forkynt tanker som ad omveier ser ut til å bekrefte dette. For populærastronomen og mystikeren Camille Flammarion, forfatter av bl.a. bestselgeren «Bebodde verdener» (1862), ble livet på andre planeter en slags åndelig målestokk for vårt enda svært primitive liv her på jorden. Om utenomjordiske noen gang skulle beslutte seg for å ta kontakt med oss mennesker, ville de selvfølgelig vende seg til nettopp astronomene, mente han. På sine gamle dager pleide Flammarion innlede sine høytidstaler til det franske astronomiske selskap med å si at astronomene var de eneste opplyste mennesker på vår planet. Ved ett tilfelle ytret han følgende ord: «Vårt forbund utgjør en intellektuell elite som tydelig skiller seg fra resten av menneskeslekten. Alt tyder på at vi lever på en planet av villdyr.»
Det er ikke astronomene våre tiders «utenomjordiske» henvender seg til, men andre priviligerte – de såkalte «kontaktgruppene». Men visst får vi en følelse av at Flammarions ord lyder velkjente?
Litteratur
Dick, Steven J., «The Origins of the Extraterrestrial Life Debate and its Relation to the Scientific Revolution», i Journal of the History of Ideas Vol XLI, Jan-March 1980.
Koyré, Aleksander: From the Closed World to the Infinite Universe. Baltimore:Johns Hopkins University Press 1994.
McIntosh, Christopher, The Rosicrucians. Northamptonshire:Crucible 1987.
Nilson, Peter, «Människan och värdsalltet: Ett tema i kosmologisk forskning», i Lychnos 1981-82, Uppsala 1982.
(Oversatt av Asbjørn Dyrendal)