Artikkel

Fusk eller heksejakt? Saken mot Eva Lundgren

la de smaa.jpeg
Årene 2005 og 2006 ble årene da forskningsfusk ble et allment diskusjonstema. Den tydeligste og best kjente i Norge er Sudbø-saken. Men det var også andre saker som lå mer i grenseland. Et svensk kontrovers endte i desember 2005 med at den norskfødte sosiologiprofessoren Eva Lundgren ble frikjent for forskningsfusk. Eller ble hun det? Og hva dreide saken seg egentlig om?


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 12.10.2006)

Den 15. desember 2005 leverte en granskningskommisjon ved Uppsala Universitet sluttrapport om Eva Lundgrens forskning. Deres oppdrag hadde blant annet vært å sjekke om hun hadde fabrikkert kildemateriale til flere av sine forskningsarbeider. Noe slikt lot seg ikke dokumentere. Hun ble formelt frifunnet for forskningsfusk. Samtidig sablet kommisjonen ned viktige deler av forskningen hennes som noe nær verdiløs synsing.

Ordlyden var i følge flere kritikere slik at om Lundgren hadde blitt gransket etter det svenske Vetenskapsrådets regler og ikke etter Uppsala Universitets, kunne hun blitt felt. Men det ble hun ikke. Eva Lundgrens forskning er ikke uhederlig, men «stollig» konkluderte Svenska Dagbladet i en leder. Det siste mente de da også på forhånd. Omvendt jublet støttespillerne over «frikjennelsen», slik de tidligere hadde rast mot at man i det hele tatt hadde satt i gang en granskning.

Det var på mange måter en pussig og fascinerende sak. Den har reist spørsmål om forskerens frihet og ansvar, om redelighet, regelverk og pragmatiske løsninger. Noe av dette kommer jeg innom, men først og fremst skal jeg gi en gjennomgang av sakens utvikling. La oss begynne med begynnelsen: hva førte til at hun ble gransket?

Kjønnskrigen

Rabalderet ble utløst av fjernsynsprogrammet Könskriget. Den todelte dokumentaren ble sendt i mai 2005 og tok for seg svensk radikal feminisme i forskningen, på krisesentere og i regjeringen.
Første del var i hovedsak viet fortellingen til «Caroline». Hun var en av to unge svenske kvinner som hadde vært på et opphold ved krisesenteret ved Umeå og senere tvunget med på en flukt mellom Norge og Sverige. Gruppen hadde fått panikk fordi de trodde at en omfattende svensk satanistkonspirasjon var ute etter å drepe jentene. Det andre programmet konsentrerte seg om å vise hvordan svenske radikalfeminister bekjempet tanker om å behandle voldelige menn. Vold er nemlig normalt for menn i patriarkatet, derfor må man først og fremst gjøre noe med «kjønnsmaktsordningen».

Eva Lundgrens forskning bandt sammen de to programmene. Lundgren ble fremstilt som sjefsideolog for svensk radikalfeminisme. Ledelsen for krisesenterbevegelsen ROKS ble presentert som noen av hennes mest ekstreme disipler, men heller ikke regjeringen, ved tidligere likestillingsminister Margareta Winberg og (nåværende) likestillingsrådgiver Gunilla Ekberg, slapp unna. Ekberg ble beryktet ved å si til journalisten at hun bare kunne glemme å søke hjelp ved et krisesenter om hun skulle behøve det. De hjalp ikke forrædere, fortalte hun – uten å være klar over at tapen fortsatt gikk.

Oppstyret startet umiddelbart etter det første programmet. ROKS-leder Ireen von Wachenfeldts uttalelse «män er djur» var blant flere som ga et inntrykk av rasismelignende ideologisk mannshat som klebet ved alle deltagerne etterpå. Andre deler av bråket stammet fra historien om Caroline. Programmet fulgte den påtvungne, paranoide flukten fra «satanistene» og fortalte om forestillinger som var knyttet til ideen om en satanistisk overgriper-konspirasjon.

En effektiv måte å få frem dette på var å klippe inn et av Eva Lundgrens innlegg i debatten om satanistiske rituelle overgrep: «Det är inte bara att det sker i ungdomsmiljöer, det vill jag gärna understryka, dessa grymma ritualer, där fostret skärs ut, styckas, offras.»[1] Det var ikke mye, men det fungerte effektivt i sammenhengen.

Først var fokuset mest på ROKS, men etterhvert skiftet det mer og mer mot Eva Lundgrens person, mediebidrag og forskning. Universitetet i Uppsala ble etter eget utsagn nedrent av sinte e-poster og telefoner fra publikum. Flere kolleger ved universitetet mente at hun brakte forskningen i vanry. Ifølge Expressen uttalte hennes tidligere dekan at saken var «en kris för universitetet» og rektor Bo Sundquist var «bekymrad».[2] Men på dette tidspunkt var ikke rektor mer bekymret enn at han tenkte at et offentlig debattmøte kunne ordne opp i saken. Da kunne motsetninger luftes og Lundgren forsvare seg. Dette lot seg ikke gjennomføre. Man satte igang en forundersøkelse for mulig forskningsfusk istedet.[3]

Mediale motspill

I mellomtiden forsvarte Lundgren seg offentlig. Hennes utspill genererte mer motstand, samtidig som debatten også mobiliserte hennes egne tilhengere. De så reaksjonene etter Könskriget som angrep på (i ulikt monn) fri forskning, ytringsfrihet, feminismen, (feministisk) kjønnsforskning, og det viktige feminismen hadde oppnådd. En ivrig debattant skrev for eksempel at: «Ryker Eva Lundgren ryker fler. Og da er vi kanskje tilbake der det hele startet. Husbråk, ingen krisesentre, ingen voldtektsanmeldelser.»[4]

På motsatt side ble det hevdet at Eva Lundgrens forskning var undermåls, konklusjonene styrt av ideologi, og finansieringen styrt av politikere som ville ha ideologisk riktig forskning.[5]

Den forskningsideologiske debatten kan karakteriseres med to skjellsord: Fra kritikersiden ble Lundgren iblant kalt for «postmodernist», noe som i denne sammenhengen er en beskyldning om at man styrer sine konklusjoner etter sin egen interesse, uavhengig av hva som er mest sannsynlig gitt ens materiale. Fra forsvarets hold ble det mer konsekvent, og høyest fra Lundgren selv, ropt «positivist» mot kritikerne. Også dette er i debatten lite annet enn et skjellsord, som skal bety at man er blind for at forskning preges av samfunnet man lever i og naivt tror at data taler for seg selv.

Lundgrens nedtoning av påstandene om rituelle barnedrap fikk mer oppmerksomhet. Hun påsto etterhvert at hun aldri hadde sagt at slike fant sted i Sverige, i alle fall ikke i noe større omfang.[6]

Problemet var at norske og svenske medier hadde dokumentert at hun tidligere hadde sagt det motsatte.
Jeg la spesielt merke til denne benektelsen fordi jeg har arbeidet med moralpanikken om satanisme og var godt kjent med at Lundgren hadde presentert sin overbevisning om ritualdrap både til pressen og i forskningsrapporten La de små barn komme til meg.[7] Der forteller Lundgren historien om «Matilda», som i svenske media er kjent som «Södertäljeflickan», etter en meget kjent politisak. Lundgrens erkefiende Jan Guillou oppsummerte «Matildas» fortelling i Aftonbladet:

”Södertäljeflickan var ofrivillig medlem i en satanistisk och barnätande sekt i
Stockholm. De små barnen, mellan 2 och 15 år gamla, som var djävulssektens kärnverksamhet, hämtades i olika omgångar från «barnhem i Östeuropa», där de efter köp drogades och packades ned i pappkartonger för att fraktas till djävulsdyrkarnas högkvarter i Stockholm. Där packades barnen upp och kläddes av nakna och hissades med järnkedjor upp i var sin liten bur intill taket i ett mörkt rum. Där fick de vistas, då och då utfodrade med gröt, tills det var dags att dö.”[8]

Barna ble dels drept av «drop-in-kunder», dels av sekten selv, fortalte «Matilda». Hun hadde selv ofret svært mange, helt fra hun var liten. Restene ble spist, men siden ikke alt lot seg spise, gravde man ned rester i svarte plastsekker. Hun pekte ut nedgravingsstedet. Politiet har lett grundig, uten å finne noe.

Lundgren hevder nå at hun aldri har gått god for dette, om enn i ordelag som sår tvil om hva hun faktisk mener.[9] Problemet er at hun sa og skrev noe helt annet den gang. I boken skriver hun for eksempel: «Tror jeg på det Matilda beretter? Ja – dessverre.»[10] Lest i sammenheng med forskningsrapporten er det klart at hun sa noe helt annet om ritualmord på 1990-tallet enn hun nå liker å gi inntrykk av å ha sagt.

Sataniske feltarbeider?

I kampen for sin troverdighet gjorde Lundgren det klart at hun hadde grunnlag for sine uttalelser. Selv om hun ikke vedkjente seg sine tidligere meninger om ritualdrap, hadde hun gode grunner til å tro det verste, også om satanistmiljøer. Til Dagens Nyheter sa hun:

”… jag vet att det sker övergrepp i satanistiska kretsar, jag har varit deltagande observatör i tre satanistiska grupper i Sverige och Norge under en tioårsperiod. De beskrev väldigt grova våldtäkter och ännu grövre saker när de berättade om sina riter. När man säger att det inte finns några fällande domar om satanistiska övergrepp så gäller det i Sverige. I Norge finns det.”[11]

Siden dette gjaldt mine egne forskningsfelt, ble jeg både interessert og forundret. Jeg kjente ikke til noen slik domfellelse i Norge. Det var også nytt at det skulle ha eksistert større, organiserte satanistmiljøer i Norge på 1980-tallet, helt uavhengig av påstandene om hva de gjorde. Enda mer overraskende var det at det skulle ha vært to i samme by, slik hun hevdet. Beskrivelsen av virksomheten stemte dårlig med hva forskningen kjenner. Det var også besynderlig at disse feltarbeidene var helt fraværende i forskningen hennes. De eksisterte bare i media. Og hvorfor ikke en gang nevne dem i en rapport om et lignende felt når hun skal gi bakgrunnskunnskap?[12]

Jeg forsøkte på enkleste vis å sjekke opplysningene. Det fantes etter andre solemerker ikke så mange norske satanister på 1980-tallet, men svensk satanistmiljø var veletablert på det tidspunkt. Den angivelige virksomheten stemte dog dårlig med deres. En sentral skikkelse i den svenske Satankyrkan svarte kjapt at ingen han kjente til hadde hatt kontakt med Lundgren.[13] Han kunne heller ikke tenke seg noen andre det eventuelt kunne vært og lot til å være av den oppfatning at det nok utspilte seg scener i Lundgrens sinn som ikke nødvendigvis hadde noen motpart i virkeligheten, selv om hun kanskje trodde det.

Jeg gikk deretter gjennom gammelt avismateriale og fant ut at de to norske gruppene skulle ha eksistert i Bergen. Lundgrens angivelser var vage, men konkrete nok til at det var et utgangspunkt for en runde med korrespondanse og telefoner.

Den mest konkrete ledetråden førte ingen steder. Lundgren fortalte i 1991 Dagbladet at hun nesten var blitt ofret av satanister.[14] Hun fortalte flere ganger at hun ikke hadde vært alene under ”nesten-ofringen”. Hun hadde vært der sammen med en kvinnelig kollega. Denne kvinnelige kollegaenhar dessverre aldri fremtrådt eller vært navngitt. Jeg har forsøkt å spore henne opp, men så langt har jeg ikke lykkes.[15]

Forsøket på å finne utenforstående som hadde hørt om disse, etter byens og tidens målestokk store miljøene, var like forgjeves. Hverken forskere, okkultister eller journalister hadde hørt om dem. Et par hadde riktignok hørt noe også andre steder enn i media. Problemet var at de hadde hørt det fra Eva Lundgren.

Mitt kildetilfang har vært meget begrenset, så det er selvfølgelig mulig at Eva Lundgren virkelig var den eneste som kom i kontakt med slike miljøer. Når jeg tviler, er det blant annet fordi mine øvrige kontakter kjenner relaterte miljøer langt bedre enn Lundgren – og til dels er etablert i dem selv. Foreløpig kommer jeg derfor ikke til å inkludere to sektlignende, farlige Bergens-satanistgrupper på 1980-tallet i min historiske oversikt over satanisme i Norge. Det er vanskelig å basere en historikk på Lundgrens ord når påstandene virker lite plausible, svarene er unnvikende og man ikke kan få verifisert de opplysninger som er gitt.

Historien om den angivelige dommen for rituelle overgrep i Norge passer slik inn i et mønster. Her skal vi se sammenhengen fra to steder påstandene ble fremmet, først SVTs program Korseld:

”Var finns dokumentationen och bevisen för rituella mord på barn och foster?

– Det som kriminologen i dokumentären jobbat med är dödligt våld. Det som är rapporterat till polisen. Nu vet vi sedan evinnerliga tider att det våld som kommer till polisen är bara 15 procent av allt våld. Och sådana känsliga fall hamnar inte där.

Om någon blir mördad, skulle det inte finnas någon som saknas, som eftersöks och utreds?

– Jag vill inte tas till intäkt för det där. Det jag har gjort är att intervjua ungdomar om grova rituella övergrepp …

Om det här förekommer måste det ju finnas några polisanmälningar?

– I Norge finns fall med fällande domar.

Men inte i Sverige efter 1980?

– Det kan inte jag svara på. Men polisen kan heller ingenting om detta … Inkompetensen är stor.”[16]

I et tilsvarende intervju i Dagens Nyheter ser det slik ut:

”Du har studerat satanism och rapporterat om rituella sexövergrepp, till och med barnamord. Varför har rättsväsendet inte lyckats hitta några kroppar eller andra bevis?

– Jag har haft två ingångar i detta. Jag har dels intervjuat barn och vuxna som varit utsatta för sexuella övergrepp. En del av dessa övergrepp föreföll vara utförda under ritualer. Som religionsvetare intresserade det givetvis mig. Jag vet att det finns vanföreställningar och mycket droger i dessa miljöer. Det behöver inte ha varit så som barnen berättar, men det kan vara det. Man måste ta en skräckslagen unge på allvar. Och jag vet att det sker övergrepp i satanistiska kretsar, jag har varit deltagande observatör i tre satanistiska grupper i Sverige och Norge under en tioårsperiod. De beskrev väldigt grova våldtäkter och ännu grövre saker när de berättade om sina riter. När man säger att det inte finns några fällande domar om satanistiska övergrepp så gäller det i Sverige. I Norge finns det.”[17]

Norge skulle altså ha dommer for rituelle overgrep, eller ”satanistiske” overgrep som det heter i intervjuet med Dagens Nyheter. Hvilke dommer er det snakk om?

Når Lundgren til slutt lot seg presse til å svare på dette[18] så viste det seg at det var Varg Vikernes hun tenkte på. Men Vikernes er ikke dømt for rituelle eller satanistiske overgrep. For det første har hverken drapet på Øystein Aarseth eller kirkebrannene noe videre til felles med ”rituelle mord på barn och foster” eller seksuelle overgrep. For det andre finnes det dommer for «Vikernes-lignende» forhold også i Sverige.[19] Påstanden om norske dommer fungerer dermed primært til å avlede kritisk oppmerksomhet og som pseudo-dokumentasjon.

Spørsmålet er om det er uvitenhet eller slett tenkning som har ledet Lundgren til sitt noe tvilsomme forsvar. Inntil jeg kan få bekreftet eksistensen både av de satanistgrupperinger hun hevder å ha studert og hennes faktiske studier der, våger jeg heller ikke se bort fra muligheten for bevisst løgn. Svarenes preg av retorisk tåkelegging og manglende vilje til å adressere reelle poenger øker ikke tilliten.

Det er dermed neppe noen overraskelse at jeg ikke var utvetydig motstander av at Lundgren ble gransket for ”uhederlighet i forskningen”.

Det er kanskje mer overraskende at jeg heller ikke var noen varm forkjemper for granskningen. Det skyldtes usikkerhet om den faktiske anklagen, om dette var rimelig, gitt forsknings- og ytringsfrihet, og et ubehagelig inntrykk av at undersøkelsen primært var satt igang for å redde universitetets rennomé. Det siste er et legitimt motiv, men ting skal allikevel gå ordentlig for seg. Å sette igang en slik granskning i full offentlighet, samtidig som man påstår at man verner om Eva Lundgrens gode navn og rykte, virker ikke tillitsvekkende. En anklage for fusk kleber nemlig like hurtig, om enn muligens ikke like lenge, som en dom. Men hvis universitetet hadde en begrunnet mistanke om fusk, hadde de i realiteten ikke noe valg.

Heksejakt og paradigmeskifter

Andre var mer kritiske til universitetetsledelsen. Mot slutten av granskningsprosessen skrev DN-journalisten Jenny Jewert en artikkel under tittelen «Sökes: rektor med ryggrad.»[20] Jewert mente universitetsledelsen hadde latt seg presse unødig av oppstyret i media. Hvem skulle stå opp for det frie ord og den frie forskning dersom universitetsledelsen falt sine ansatte i ryggen på denne måten?

Blant favoritt-temaene i saken var hvorfor man fokuserte på Lundgren. Hvordan kunne man gå løs på ytringer i media – var det ikke ytringsfrihet? I den grad det dreide seg om hennes forskning og dens fokus: Hadde hun ikke frihet til å forske på det hun ville, med de metoder som passet til problemstillingene? I hovedsak ble Lundgren presentert som et offer for en medialt opp-pisket stemning. Det var en heksejakt på gang.

Årsaken ble ansett for å være sammensatt, men primært mente man at det dreide seg om et backlash. Menn og samfunnsordenens støtter følte seg truet, og Eva Lundgren var velegnet som første offer. Kjersti Botnedal og Marianne Brantsæter skrev i Morgenbladet at:

”Striden i dag handler blant annet om Eva Lundgrens (og mange feministforskeres) forståelse av vold i et normalitetsperspektiv, versus motstandernes forståelse av vold som avvik. For dersom menn tyr til vold fordi de for eksempel er beruset eller i ubalanse, trenger ikke adferden å rikke ved vår felles kulturelle forståelse av kjønn.”[21]

Etter deres oppfatning, en de deler med mange av Lundgrens støtter, blir Eva Lundgren angrepet fordi hun forteller samfunnet alt for ubehagelige sannheter om seg selv. Det er ikke egentlig kvalitet eller sannhet som er under lupen, men friheten til å fronte ubehagelige innsikter, både i forskning og i offentligheten.[22]

Denne tråden blir tatt opp av Thonette Myking i Dagbladet.[23] Hun appellerer til vitenskapsteorien og mener at siden de som gransker Lundgren er både ”anklagere og dommere,” er det dobbelt bekymringsfullt at Lundgrens forskning ”ikke utforskes ut i fra dennes forutsetninger”.[24] Vitenskapstradisjoner blir presentert tildels som uforenelige (inkommensurable), slik at granskere som står utenfor Lundgrens perspektiv ikke er i stand til å forstå det de ser.

Tilsvarende kritikk ble reist både av Lundgren selv og av andre støttespillere. For eksempel undertegnet fjorten forskere et innlegg som klaget over at granskerne ikke befant seg innenfor Lundgrens felt.[25]

Spørsmålet reiser seg dermed om det var noe som tilsa at granskningskommisjonen – vitenskapsteoretikeren Margareta Hallberg og statsviteren Jörgen Hermansson – skulle være diskvalifisert fra å kunne utføre en kompetent granskning? Jeg kan ikke se det. Hvem som reelt sett er sakkyndige kan rett nok komme an på både feltet og hva anklagene består i. Da bør vi kanskje se nærmere på hvilke anklager granskerne skulle granske.

Granskningen

Først og fremst var det Lundgrens vitenskapelige produksjon som skulle granskes. Komiteen utelukket at Lundgrens uttalelser til massemedia skulle være med. Det er muligens rimelig. Hverken Uppsala Universitet (UU) eller det svenske Vetenskapsrådets (VR) reglement har like klare, anvendelige regler om formidlingsvirksomhet i sine redelighetskrav som det norske, der det heter at ”kravet om etterrettelighet er like sterkt ved forskningsformidling som ved forskningspublisering”.[26]

Komiteen understreker at de er satt av rektor til å gjøre en forundersøkelse vedrørende spørsmål om vitenskapelig uhederlighet, inkludert Lundgrens troverdighet som forsker.[27] Man fokuserer først og fremst på fabrikkering av data, men mandatet er videre: «Granskningen kommer därför i huvudsak att koncentreras till frågan om det finns en rimlig koppling mellan slutsatser eller teser i Lundgrens vetenskapliga arbeten och den empiri som åberopas.”[28]

Granskerne følger utredningen God sed i forskningen (SOU 1999:4) i at det må dreie seg om bevisst, løgnaktig argumentasjon for at det skal være vitenskapelig uredelighet.[29] Dersom dette innebærer manipulasjon av data, «datamassasje», kaller SOU 1999:4 dette for ”förfalskning”, noe som faller under samme ledd av UUs reglement som fabrikkering. Dersom det dreier seg om bevisst fordreining i fremstillingen, kalles det for «medveten övertolkning».[30] Disse formene for uredelighet plasseres i samme hovedgruppe av uredelighetsformer.[31]

Vi ser at granskerne har to ganske forskjellige oppgaver. Den første er stor nok: Å finne ut om det virkelig eksisterer undersøkelser og om data er representert korrekt. Den andre er på samme tid både enklere og vanskeligere. Det enkle er å se om det trekkes rimelige konklusjoner og om argumentasjonen er redelig. Den vanskelige delen er å avgjøre om eventuell overtolkning er bevisst løgnaktig. En undersøkelse av «medveten övertolkning» kan ellers gli over i en mindre fuskrelevant bedømmelse av kvalitet. Granskerne understreker at de ikke skal granske kvaliteten i Lundgrens forskning, men i praksis er dette vanskelig når man skal undersøke Lundgrens ”trovärdighet som forskare”.[32]

Mandatet er med andre ord bredt, og de anklager granskningen må antas å basere seg på,[33] gjelder både fabrikkering, forfalskning og bevisst feiltolkning. Anklagene kan ikke ha vært spesifisert til konkrete arbeider, for granskerne skaffet seg kopier av hele Lundgrens produksjon. I praksis lettet granskerne jobben for seg selv ved å fokusere på ”de delar av Lundgrens forskning som åberopar empiriska belegg.”[34]

Dette fokuset leder dem til ganske ødeleggende konklusjoner.

Granskernes funn

Det alvorligste punktet gjaldt fabrikkering: Hadde Lundgren virkelig gjort de intervjuer hun sa hun hadde gjort?

Konklusjonen er, med et visst forbehold, at det finnes et reelt datagrunnlag. Forbeholdet skyldes at granskerne bare fikk tilgang til en liten del av grunnlagsmaterialet. Lundgren fortalte at en del av det andre var makulert og at resten var av en slik art at hun ikke hadde anledning til å utlevere det.

Dette utgjør selvfølgelig et problem for granskerne. Dersom man undersøker anklager om oppdiktede intervjuobjekter og den som granskes ikkeleverer ut dokumentasjon, hva gjør man da?

Begge granskerne betrakter det som et alvorlig problem, og Hallberg konkluderer korrekt med at spørsmålet da ikke lar seg besvare.[35] Problemet var at granskerne ikke hadde mulighet til å undersøke noe annet enn det materialet det fikk tilgang til. Granskningen var dermed lagt opp slik at det var vanskelig å oppdage fabrikkering.

Man kan si at dette bare dreide seg om en forundersøkelse og at en fullstendig granskning (i regi av Vetenskapsrådet) ville hatt bedre anledning til å gå i dybden. Slik betingelsene var, kan man spørre seg om kvalitative forskere i det hele tatt løper noen risiko om de dikter opp informanter. Hvordan skulle det bli oppdaget når man kan nekte å levere ut eksisterende data og granskerne ikke kan få sjekket dem i felten?

Konklusjonen er likevel som ventet. Personlig tror jeg ikke det har vært noen datafabrikkering. Til tross for rykter om slikt fusk og min skepsis til den delen av hennes virke jeg har grunnlag for å si noe om, stemmer det ikke med mitt bilde av Lundgren.

Selv om jeg har fått begrunnelser for mistankene før, er paradoksalt nok granskernes rapport første gang jeg har tenkt at en slik mistanke kanskje kan ha noe for seg. Mine overfølsomme varselsklokker kimer i det minste svakt når jeg leser at

”Lundgren på flera ställen hävdar att hon intervjuat många fler personer än de som förekommer i ovan diskuterade arbeten. Hon nämner fyra grupper om tio kvinnor i vardera, fyra grupper om tio män i vardera (t.ex i ref 27, 28, 34, 57). Vi har efterfrågat underlaget (utskrifter eller kassettband) till dessa men inte fått tillgång till det. I skrift efter skrift återkommer i stället samma kvinnor (och män) som belägg för att tesen om våldets normaliseringsprocess har stöd i empirin (se t.ex ref 27, 34, 57, 59 (med Westerstrand) och/eller som exempel på misshandlare eller misshandlade i de fyra grupper kvinnor respektive män som Lundgren säger att hon följt och intervjuat (t.ex ref 28).”[36]

Hvorfor intervjue så mange, deretter konsekvent bruke så få, og til slutt nekte å levere ut grunnlagsmaterialet? Dessverre har Eva Lundgren valgt å ikke besvare den anklagen jeg ser implisert her. Dermed er det ikke så lett å vite om det finnes en god forklaring, selv om flere er mulige.

På spørsmålet om Lundgrens «troverdighet som forsker» er granskerne noe delt. Begge er enige i at Lundgrens forskning ikke gir basis for de vidtrekkende konklusjoner hun trekker av den i sine egne tekster. Hun viser i henhold til deres gjennomgang manglende vilje til å prøve sine egne teser kritisk og er tilbøyelig til å bli enøyd på en måte som utelukkende støtter hennes egne posisjoner. Hallberg konkluderer at «den kritiska och reflekterande forskarrollen har upphävts» og mer sammenfattende at:

”Här finns empiriska påståenden som saknar empirisk grund, oklarheter vad gäller urval och antal intervjupersoner, avsaknad av alternativa tolkningar, påståenden som motsägs av egna data, generaliseringar utifrån ett litet underlag. För min del betyder det att trovärdigheten i Lundgrens forskning måste ifrågasättas.”[37]

Det betyr at hun ikke finner «en rimlig koppling mellan slutsatser eller teser i Lundgrens vetenskapliga arbeten och den empiri som åberopas”.[38] Uten kravet om bevisst løgn ville de dermed vært nødt til å felle henne, for Hermansson har også krasse betraktninger om manglende evne til kritisk refleksjon og fravær av støtte i data for de konklusjoner Lundgren trekker.

I forhold til det granskerne kaller et av de mest sentrale resultater i undersøkelsen Slagen dam, viser statistiske grunnlagsdata, sier de begge, at konklusjonen skulle vært den motsatte av den Lundgren og medforfatterne trekker. Hermansson er med andre ord omtrent like kritisk som Hallberg. Derimot er han klar på at:

”Detta något enögda förhållningssätt är emellertid inget som Lundgren är ensam om. Det finns ett ganska stort antal kolleger som befinner sig i samma läger och det är förvisso ett problem. Det finns dock inte heller här grund för att hävda att det rör sig om vetenskaplig ohederlighet.”[39]

Begge har rosende ord når det gjelder Lundgrens produktivitet og kreativitet. Det hjelper bare så lite når de samtidig sår grunnleggende tvil om kvaliteten og holdbarheten i forskningen. Hallberg er i tillegg åpen for at universitetet kan gå videre med en mer fullstendig granskning.

Lundgrens forsvar – reglementet

Lundgren imøtegår granskerne på flere punkter i to lange tilsvar, men ikke minst går hun til krig mot granskningen.[40] Den var uten saklig grunnlag, mener hun, siden det mangler en spesifikk anklage og en anklager.

Siden både hun selv og hennes støttespillere gjentatte ganger har pekt på uttalelser fra blant andre den kjente statsviteren Bo Rothstein som nettopp slike anklager, halter det litt. Rektor har også selv gått god for at det finnes anklager bak granskningen.

Selv om det er høyst uheldig med anklagere som er anonyme for anklagede, så åpner Vetenskapsrådets retningslinjer[41] for utredning av mistanke om uredelighet for at rektor kan gå videre selv om anklager er fremmet anonymt.[42]

Jeg er dog tilbøyelig til å være enig med Lundgren i at en mer spesifikk anklage ville vært en fordel – både for universitetet, henne selv og for granskerne.

Lundgren hevder også at granskerne er i strid med sitt oppdrag og regelverket når de bedømmer hennes troverdighet som forsker.[43]

Det går imidlertid frem av rapporten at denne spesifiseringen av oppdraget kom fra universitetets ledelse. Siden det granskerne legger i begrepet «troverdighet» faller inn under beskrivelsen av «förfalskning» og «medveten övertolkning» i SOU 1999:4, er temaet heller ikke utenfor regelverket. «Förfalskning» står faktisk i nøyaktig samme paragraf hos UU som fabrikkering av data (§1.1), og at «medveten övertolkning» rammes fremgår av §3.1.

Når det gjelder materialet, forklarer Lundgren at hun dels ikke har lov til å levere ut materialet, dels har lovet å ikke utlevere, og dels var bundet av forskningsetiske regelverk til å holde det konfidensielt. Det siste gjelder både for norsk og svensk materiale.

Skriftlig materiale både fra Den norske nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi (NESH) og det svenske Vetenskapsrådet (VR) sier imidlertid relativt identiske ting. Ingen av dem ser ut til å være helt i takt med Lundgrens argument: 1) Det finnes muligheter for eventuell nødvendig dispensasjon fra lovpålagt taushetsplikt.[44] 2) Informanter skal ha informasjon om at andre kan bruke materialet og 3) det normale er at et forskningsmateriale skal gjøres tilgjengelig for andre for etterprøving.[45]

I VRs retningslinjer sies det tilsvarende, og i bestemte ordelag, at man ikke kan love informantene at ingen andre under noen omstendighet kan ta del i materialet. Det nevnes spesifikt granskning av materialet som en slik anledning.[46]

At deler av Lundgrens materiale derimot kan være destruert på legitimt vis, er en annen sak. Det virker helt rimelig.

Lundgren har kritisert Uppsala Universitet for å ha foretatt granskningen i full offentlighet. Det er da heller ingen tvil om at universitetet i sin behandling av Lundgren ikke hadde videre suksess med å iaktta «största möjliga konfidentialitet» til beskyttelse for den anklagede, slik universitetets reglement krever.

Det har Lundgren helt rett i.

Tvert imot ble offentligheten invitert inn, via en pressemelding om granskningen.[47] Det er vanskelig å konkludere med at universitetets beslutning var motivert med å beskytte Lundgrens rykte. På tross av at de sa det selv.

Lundgrens forsvar – saksinnhold

Lundgren svarer på en del spesifikke punkter i kritikken, men har slik jeg oppfatter det to hovedpunkter på et mer generelt plan.

Det første punktet er påstanden om at to forskjellige vitenskapsteoretiske og metodiske synspunkter står opp mot hverandre: «En positivistisk vetenskapsförståelse ges tolkningsprimat över en hermeneutisk/tolkande vetenskapsförståelse.”[48] Det er positivisme mot hermeneutikk. Dette har vært hevdet en rekke ganger. Hva som eventuelt skulle gjøre vitenskapsteoretikeren Hallberg eller statsviteren Hermansson til positivister, eller ute av stand til å forstå «hermeneutikk», forblir uklart.

«Positivisme» fungerer ikke utelukkende som skjellsord, men knyttes saklig til det andre punktet: kompetanse. Når man hverken har arbeidet med lignende metoder eller materiale som Lundgren, og dertil blir ansett for å tilhøre et diametralt omvendt vitenskapsteoretisk synspunkt, hevder hun at de heller ikke har kompetanse til å gjennomføre en granskning.

Dette viser seg blant annet i at granskerne gjentatte ganger etterspør det Lundgren kaller «»rå»-material som inte finns i denna typ av studier».[49] I tillegg skiller de på en for Lundgren fremmedartet måte mellom teoretiske og empiriske arbeider.

Det er uklart hvorfor det er så merkelig å spørre etter notater, lydbåndopptak eller lignende materiale i forhold til en granskning som både skal undersøke om det finnes intervjuer og om de er tolket og anvendt på rimelig vis. Hvordan kan det ha seg at «råmaterial» ikke skulle ha eksistert i det hele tatt, såfremt da ikke forskningen er fabrikkert?

Lundgren forteller da også at nedtegnede intervjuer går flere runder mellom informant og forsker, og at det er siste, godkjente og deretter anvendte intervju hun (om noe) oppfatter som «rådata».[50] Men før den tid har man tydeligvis flere versjoner, kanskje opptak og transkripsjoner.[51]

Lundgren protesterer gjentatte ganger på granskernes spørsmål om det er belegg for hennes slutninger. Hun motsetter seg ikke at man skal kunne etterprøve forskningen, men mener at det å søke belegg er fremmed for hennes måte å bedrive forskning på. Hun foretrekker å bruke et begrep som gjennomskinnelighet i teksten, hvilket innebærer at resonnementer og arbeidsmåter synliggjøres i teksten. Det ser ut til at hun overser at granskningen også dreier seg om mistenkt fabrikkering og forfalskning. Da hjelper det ikke om teksten gir inntrykk av å være gjennomskinnelig.

I andre del av sitt forsvar berører Lundgren spesifikke arbeider og kritikken mot dem i noe mer detalj. Noen poenger virker gode, men jeg våger ikke helt å stole på dette inntrykket, siden jeg ikke kjenner hennes forskning utover det som dreier seg om rituelle overgrep. Det kan skyldes overdreven mistenksomhet fra min side, men det jeg vet inngir ikke tillit.

Lundgren benekter igjen at hun har trodd på de bestialske fortellingene barna har gitt henne.[52] For å understreke hvor klart hun har gitt uttrykk for at man ikke kan tolke fortellingene bokstavelig, siterer hun fra forskningsrapporten La de små barn komme til meg:

”Eksemplene illustrerer at vi ikke automatisk kan tolke barns minner bokstavelig. (…) Derfor er enhver beretning om rituelle overgrep vanlige [sic] å tolke. Men det gjelder også tolkninger av minner om ‘vanlig’ incest (336).”[53]

Det er dessverre vanskelig å si at dette tilbakeviser granskernes påstand. Hvis man flytter blikket litt høyere på samme side som Lundgren velger å sitere fra, leser man at:

”Det drives sterk manipulering med barn i rituelle overgrepsmiljøer: Jeg har selv hørt eldre barn fortelle hvordan voksne kler seg ut som og agerer farlige dyr. Hvem er den tigeren Vera er så redd for? Virker hun troverdig dersom hun forteller om tigre i bur midt i Stockholm? Mange barn blir dopet, blant annet for at det skal skapes så forvridde forestillinger at de ikke virker troverdige i fall de slipper fram hemmeligheter.”[54]

Det er mot denne bakgrunnen utsagnet om manglende bokstavelighet må leses. Det betyr, slik Lundgren skriver like under sitt valgte sitat, at om «beretningene er vanskelige å tolke og ikke i utgangspunktet må tolkes «fundamentalistisk», skyldes det nettopp at barna med stor sannsynlighet har seksuelle eller rituelle overgrepserfaringer”.[55] De har bare vært dopet eller manipulert slik at de skal virke mindre troverdige.

Tvil presenteres riktignok gjentatte ganger i teksten, men alltid som noe man skal overkomme. Allerede på de første sidene sammenstilles tvil på Lundgrens informanter med Holocaust-benektelse, som en psykologisk motstandsmekanisme mot å tro på det bestialske.[56] Man må kjempe med og overvinne tvilen, slik Lundgren forteller at hun selv har måttet gjøre, for ikke å havne på overgriperens side.[57] Og hun skriver selv eksplisitt at hun tror. Lundgren erklærer tydelig at hun, «dessverre», tror på Södertäljeflickan. Det er ikke noen engangsforeteelse. Når det gjelder andre informanter som forteller om rituelle overgrep og ritualmord, skriver Lundgren: «Selv tror jeg de har deltatt i den makabre virksomheten de forteller om.”[58]

Vi ser det samme når hun har opptrådt i offentligheten. For å ta et av mange eksempler, sa hun til Bergens Tidende den 19/4-1994:

«Det finnes organisert kontakt mellom norske og svenske miljøer der barn blir brukt i rituelle sammenhenger. I satanistiske miljø blir unge jenter knyttet til miljøet som kjærester og gjort gravide. Fosteret blir brukt til ofring.»

Omfanget kan ikke ha vært lite, ettersom Lundgren mente å vite at «Tusentalls grove barnepornofilmer viser det vi forteller».[59]

Tusentalls grove barnepornofilmer fra Norden, der barn blir «brukt i rituelle sammenhenger» og fostere «brukt til ofring»? Og hun har sett materialet?

Jeg synes nok at granskerne har sine ord i behold, når de skriver at Lundgren og hennes medarbeidere utgår «från att de övergrepp som barnen i boken berätter om har skett”.[60] Lundgrens forsvarstale er på dette punkt er ikke pålitelig.

Man må imidlertid ettergå kildebruken og kjenne feltet for å se dette. Dermed tør jeg heller ikke stole på at de øvrige, tilsynelatende rimelige, kritiske innvendinger hun har mot granskningen holder.

Avsluttende diskusjon

Universitetet i Uppsala (UU) valgte å følge den mer utvetydige konklusjonen til Hermansson og frikjente Eva Lundgren for forskningsfusk, uten fullstendig granskning. Man kunne ikke påvise fabrikkering av data, og innstillingen var uklar når det gjaldt «trovärdighet» (hvilket altså inkluderer forfalskning av data og spørsmålet om Lundgren bevisst hadde forvrengt tolkningen av dem).

Beslutningen virker ikke urimelig ut fra UUs ovennevnte regelverk, som tilsier at ”missbedömningar och tolkningsfel som begås i god tro icke betraktas som ohederlighet” (§3.1).

Bo Rothstein[61] og andre har hevdet at UU har svakere formuleringer i sitt regelverk enn hva det svenske Vetenskapsrådet (VR) har. Her kan «avsteg från god vetenskaplig sed» inkludere «missvisande analys av data som förvränger tolkningen.”[62] Det er ikke nødvendig med intensjon. Hvis dette er VRs linje, så ville komiteens argumenter ført til videre granskning.

En senere publikasjon, dog uten status som retningslinjer,[63] introduserer imidlertid et skille mellom ”avvikelse från god forskningssed” og ”vetenskaplig oredlighet”.[64] For at noe skal inkluderes i kategorien «vetenskaplig oredlighet» forlanger VR som UU at det foreligger et bevisst forsett om å bedra. Et avvik fra god forskningsskikk kan være alvorlig nok, men er ikke nødvendigvis et resultat av forsettlig bedrag, og er i så fall ikke å anse som uredelighet. Her ser det ut til at også VR mener forsettlighet er nødvendig for at uredelighet skal foreligge, slik SOU 1999:4 og UUs reglement også gjør.

Hverken reglement, skrifter eller utredninger gir noen konsekvent gjennomgang av skillet mellom forsettlig uredelighet og ulike grader av uaktsomhet. De mer omfattende dokumentene skiller iblant mellom direkte uredelighet og avvik fra god forskningsskikk på en måte som minner om det juridiske skillet mellom ulike grader av uaktsomhet, men dessverre er det vanskelig å si at dette er gjennomført.

Her er det etter mitt skjønn et grenseland, mellom den aktsomme gode tro som er i tråd med god forskningsskikk, opp til en uaktsomhet som ligger nær opp mot bevisst uredelighet.[65] Hvor grovt klanderverdig bør noe være før det kommer inn under regelverket? Når og hvordan beslutter man at noe er over en grense? Må man virkelig bevise forsettlighet, og hvordan gjør man det?

Granskerne foretar så vidt jeg kan se ingen diskusjon om hvor grensen går mellom forsettlig bedrag og ulike grader av ”uaktsom” over- og feiltolkning. Hvordan man eventuelt skulle kunne oppdage forsettlig mistolkning, er så vidt jeg kan se ikke berørt i det hele tatt. Dette kan være en svakhet ved granskningsrapporten, siden vi ikke vet hvordan man skulle komme frem til at forsettlighet foreligger. På tross av den brutale bedømmelsen av Lundgrens forskning, kommer derfor likevel tvilen tiltalte til gode.

Samtidig bidrar det vage begrepet ”troverdighet” – som for det første anvendes til erstatning for mer presist definerte begreper og som for det annet lett glir over i en bedømmelse av kvaliteten på Lundgrens forskning– til at ”frikjennelsen” får preg av slakt.

Det er ubehagelig, noe både Hermansson, Lundgren og hennes støttespillere understreker. På den annen side viser den knusende kritikken at selv om noe ikke faller under et snevert regelverk for fusk, kan det allikevel være et brudd på ”god sed i forskningen”.

Dette er ikke det eneste punktet hvor jeg mener granskerne og universitetet kunne ha gjort en bedre jobb. Hallberg har fortalt at de nesten la ned arbeidet da de ikke fikk tilgang til grunnlagsmaterialet.[66]

Det er høyst forståelig. Hadde ikke mandatet vært videre, måtte de også gjort det. Men når universitetet setter i gang en granskning for mulig fabrikkering, er det ikke bra at man ikke vil bevilge de midler som skal til for å komme til bunns i anklagen. I praksis lar granskerne fabrikkeringsspørsmålet stå åpent, og det er ikke bra for noen.

Jeg tror også, ut fra den behandling Hallberg og Hermansson har gitt på ”mitt” felt, at litt spesialistkompetanse ikke hadde vært av veien. Granskerne skriver for eksempel at de ikke har noen mulighet til å kontrollere om for eksempel rituelle ofringer har funnet sted. De burde tatt med i betraktningen at noen av de påståtte hendelsene er etterforsket, uten at man fant noe der det burde vært klare spor. Tidligere etterforskning gir dermed en viss sannsynlighetsovervekt for at granskerne kunne kommet til den konklusjon at fortellingene neppe holder. Men da må man vite om det.[67]

Når en granskning først er igangsatt, mener jeg at den bør gjøres ordentlig. Det er blitt gjort vanskelig både av et meget vidt mandat, vage begreper og manglende midler til undersøkelse av eventuell fabrikkering. Granskerne fikk en vanskelig jobb, og selv om de har arbeidet etter beste evne, mener jeg det er svakheter i granskningen.

Jeg synes hverken begrepsbruken eller diskusjonen er klar nok, og selv om det ikke er deres feil, er ikke granskningen av fabrikkering gjennomført. Derfor er jeg av den oppfatning at om man mente alvor med en innledende undersøkelse, så burde man ha gjennomført en fullstendig granskning. Det kunne om ikke annet gitt frikjennelsen tyngde. Å bli ”frikjent” på den måten Lundgren blir, er ingen verdig skjebne.

Men selv om jeg kritiserer mandatet for å være for vidt, er jeg også usikker på om det ikke er for snevert. Selv om det er problematisk, savner jeg en spesifisert regel lik Den norske nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologis uttalelse om at etterretteligheten skal være like stor ved formidling som ved forskningspublisering. En forsker skal være fri til å presentere sin forskning og til å mene kontroversielle ting i offentligheten. Men man bør ikke uten videre kunne hevde at ens forskning viser noe som ikke er tilfelle.

Problemet er å løse dette på en måte som ikke knebler kritisk debatt. Selv om Lundgrens mediale opptreden neppe bør kalles for fusk, blir problemet ikke mindre av de gjentatte, misvisende fremstillingene av egen forskning jeg har vist over. Jeg ser ikke klare tilfeller av bevisst fordreining i forskningen hennes, men jeg har vanskelig for å se en del av utsagnene i media som noe annet.

Hermansson kritiserer avslutningsvis universitetet for å ha gitt Lundgren anledning til å isolere sin forskning på en egen avdeling.

Jeg vil gi Lundgren rett i at det er meningsløst ut fra granskningen å si noe om dette, ettersom den granskede forskningen går forut for avdelingen.

Dette er noe annet enn å påstå at en slik organisering er et heldig valg. Det sier bare at de kritikkverdige momenter granskerne påpeker, inkludert fraværet av kritisk diskusjon av egne teser, har kunnet finne sted innenfor alminnelig institusjonell virksomhet. Om denne ikke har fungert godt nok, er det ingen umiddelbar grunn til å tro at et mer isolert miljø med Lundgren på toppen vil fungere bedre. Lite er mer talende i den sammenheng enn Lundgrens kommentarer til pressen i forbindelse med den drepende kritikken hun ble utsatt for: ”De har helt andra ämnen och forskningsfält än jag. Därför bryr jag mig inte”, sa hun til Dagens Nyheter.[68]

En slik innstilling til kritikk er ikke oppløftende. Og den blir ikke bedre av å bli omfavnet av så mange støttespillere med den tamme unnskyldningen at det dreier seg om “hermeneutikk”.

Takk til

Rolf Manne for gjennomlesing og kommentarer, og til deltagere på Vitenskapsteoretisk forum for innspill.

(Artikkelen er tidligere publisert i Humanist nr.1 2006 og er gjengitt med tillatelse.)

Litteratur

Gustafsson, Bengt, Göran Hermerén & Bo Petersson. 2005. Vad är god forskningssed? Vetenskapsrådets rapportserie 1. Stockholm.

Hallberg, Margareta. 2005. Komplettering av utlåtande med anledning av Eva Lundgrens komplettering av sitt försvar. Uppsala 14/12-2005. http://www.samfak.uu.se/rapporter/kommentarer_MH.pdf

Hallberg, Margareta & Hermansson, Jörgen. 2005. Granskning av Professor Eva Lundgrens forskning i enlighet med Uppsala Universitets regler avseende förfarandet vid anklagelse om vetenskaplig ohederlighet. Uppsala, 9/12-2005. http://www.samfak.uu.se/rapporter/Granskarnas_rapport.pdf

Lundgren, Eva. 2005. Eva Lundgrens försvar. Uppsala, 15/12-2005. http://www.samgenus.uu.se/Del%20I.pdf

—-, 2005a. Eva Lundgrens försvar – kompletterande kommentarer. Uppsala, 15/12-2005. http://www.samgenus.uu.se/Del%20II.pdf

Lundgren, Eva, m/Kersti Aldén, Agneta Lundström, Nea Mellberg & Maggi Wikström. 1994. La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep. Oslo.

NESH. 2005. Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Oslo.

SOU [Statens offentliga utredningar] 1999:4. God sed i forskningen. Stockholm.

Noter

[1] Også transkribert i Bo Rothstein og Anne Marie Morhed: «Fusk på vanlig svenska.» Dagens Nyheter 14/6-2005.

[2] «Professorn: Män mördar barn i skogen.» Expressen 30/5-2005.

[3] Jeg var selv aktiv i debatten rundt dette tidspunkt, og er selvfølgelig ingen uinteressert observatør. Se f.eks. Asbjørn Dyrendal, Kjønnskrigen og Eva Lundgren, Forskning.no 6/6-2005, En gledelig vending? Dagbladet 3/7-2005, Sociologiprofessorn och satanismen, Upsala Nya Tidende 1/7-2005. Deler av det saklige innholdet gjentas her.

[4] Kjersti Botnedal: Hvem farer med løgn? Morgenbladet 12.8.2005. Botnedal skrev flere innlegg som frilansskribent – og ble kort tid etter ansatt hos Eva Lundgren.

[5] Her kan nok en del av temperaturen også knyttes til det som ble opplevd som finansiell og politisk tilstramning for forskningens vilkår. Samtidig var deler av kritikken også preget av en grenseoppgang mot en forskning som mange mente var av pseudovitenskapelig karakter.

[6] «Jag var frestad att blunda för ritualer med foster och djur.» Dagens Nyheter 12/6-2005.

[7] Lundgren 1994.

[8] Jan Guillou: «Genusprofessorns sensationella forskning.» Aftonbladet 13/11-2005.

[9] Et eksempel: «Å skille mellom «rimelige» overgrep og det som er «for mye» og bare forholde meg til det første, fremstod som en altfor lettvint løsning. Jeg var – og er – overbevist om at de forteller om noe som er en skrekkfylt virkelighet, med store skader som konsekvens.» (Eva Lundgren, «Satanistprofessor, jeg?» Dagbladet 30/6-2005.)

[10] Lundgren 1994:196.

[11] ”Rakt på sak: Eva Lundgren.” Dagens Nyheter 28/05-2005.

[12] Når et avisintervju fra 1990 blir viet noen ord i ”La de små barn”, skulle man tro at to feltarbeider, drapstrusler og en ”nesten-ofring” skulle fortjene litt plass i teksten – spesielt når det nå i etterkant plutselig ble så relevant igjen at det måtte nevnes som bakgrunn for nettopp den forskningsrapporten hvor hun unnlot å nevne det.

[13] Carl Abrahamsson, personlig korrespondanse 15/6-2005.

[14] ”Eva måtte rømme fra Satan-møte.” Dagbladet 13/6-1991.

[15] Den som ble anslått som den mest sannsynlige kandidaten var umulig å finne. Hennes daværende samboer hadde ikke hørt noen slik historie fra henne.

[16] Korseld 24/5-2005. Transkripsjon av Dick Erixon som stilte spørsmålene.

[17] ”Rakt på sak: Eva Lundgren.” Dagens Nyheter 28/5-2005.

[18] Eva Lundgren. ”Är bakgrundskunskaper något misstänkt?” Upsala Nya Tidning 12/7-2005.

[19] F.eks. «Satanister skyldiga till mord eller medhjälp enligt tingsrätten.» Aftonbladet 28/5-1998.

[20] Dagens Nyheter 03/12-2005.

[21] «Menns vold mot kvinner – Könskriget.» Morgenbladet 15/7-2005.

[22] Bekymringen for at granskningen skulle innsnevre rommet for å fronte ubehagelige sannheter ble også ytret av blant andre undertegnede. Dette spørsmålet er behandlet spesielt i retningslinjene for slike granskninger, og det er tatt opp i en rekke svenske forarbeider for reglementet.

[23] «Lundgren-saken en hekseprosess.» Dagbladet 30/11-2005.

[24] ibid.

[25] «Eva Lundgrens granskare saknar kompetens för uppgiften.» Dagens Nyheter 14/12-2005. Noe lignende hadde ti sosiologiprofessorer kritisert i et åpent brev allerede på sensommeren. («Tio professorer kritiserar Lundgrengranskningen,» Upsala Nya Tidning 2/9-2005.)

[26] NESH 2005 §47 (s.35).

[27] Hallberg & Hermansson 2005:2.

[28] ibid.:3.

[29] SOU 1999:4: 45f.; Hallberg & Hermansson 2005:3.

[30] ibid.:48f.

[31] ibid.:54. Om granskerne hadde gjort slike presiseringer tydeligere, ville det vært klart hvorfor granskningen tok for seg både spørsmålet om det virkelig fantes data og om det var trukket rimelige konklusjoner av dem.

[32] Hallberg & Hermansson 2005:3f.

[33] Lundgren etterlyste offentlig, gjentatte ganger, en spesifikk anklage. Enkelte offentlige svar fra ledelsen fikk meg til å tro at Lundgren hadde rett, og at granskningen var satt i gang ut fra noe så ynkelig som press fra media. Når jeg til slutt allikevel har konkludert annerledes, skyldes det at Lundgren selv skriver at rektor henviser til anklager, og at andre av hennes støttespillere viser til at uttalelser fra blant andre den kjente statsviteren Bo Rothstein kan ha blitt ansett som anklager av ledelsen, uten at de var formalisert som anklager (Kjersti Botnedal «Hvem farer med løgn?” Morgenbladet 12/8-2005.).

[34] Hallberg 2005.

[35] Hallberg & Hermansson 2005:18.

[36] ibid.:10.

[37] ibid.:18.

[38] ibid.:3.

[39] ibid.:19.

[40] Lundgren 2005; 2005a.

[41] Styrevedtak 29.9.2004, protokoll 7/2004, bilag 11, pkt.4.

[42] I tillegg har mot granskningens slutt journalisten Nathan Shachar gjentatte ganger anklaget Eva Lundgren for både fabrikkering og forfalskning (f.eks. «Svaren ett formligt vax i Lundgrens händer», Dagens Nyheter, 29/11-2005). Lundgren har etter mitt skjønn besvart dette tilfredsstillende, men her er for det første anklagene spesifisert, og for det andre gjenstår det fortsatt å tilbakevise anklagene om fabrikkering. Det burde være like lett, men av en eller annen grunn unnviker hun å ta opp hansken når det gjelder den mest alvorlige anklagen.

[43] Lundgren 2005:3f.

[44] NESH 2005:9.

[45] ibid.:19; 27, pkt.31.

[46] Gustafsson et.al. 2005:35f.

[47] På den annen side er det faktisk også her et par tynne unnskyldninger som kan tale til universitetsledelsens forsvar. For eksempel skal ledelsen også beskytte universitetets og forskningens rennomé. Når anklagene var fremmet og støyen var så høylytt, kan det å meddele en granskning nok være et slags ledd i å forsikre om at ting blir gjort. Og det er faktisk ikke slik at man har krav på spesiell taushet ved slike granskninger. (SOU 1999:4, 101f.)

[48] Lundgren 2005:4.

[49] ibid.

[50] ibid.:19.

[51] De kan selvfølgelig være makulert, siden mye av denne forskningen foregikk for flere tiår siden. Derimot virker det på Lundgren selv som om de har eksistert og at hun egentlig forstår at det er noe slikt det er snakk om. (ibid.:16f.)

[52] Lundgren 2005a:6f.

[53] Lundgren et.al. 1994:336, sitert i Lundgren 2005a:7, ellipser i original.

[54] Lundgren et.al. 1994:336.

[55] ibid.:336f.

[56] ibid.:13ff.

[57] F.eks. ibid.:195.

[58] ibid.:196; 162.

[59] «Fosterofring i satanistmiljø.» Bergens Tidende 19/4-1994.

[60] Hallberg & Hermansson 2005:7. De siterer også gjentatte tilfeller der slikt tas for gitt, uten noen kvalifisering om «tro».

[61] F.eks. Arne Jarrick og Bo Rothstein «Uppsala Universitet friar sig självt», Upsala Nya Tidende, 22/1-2006.

[62] 2004:4, pkt.7.

[63] ibid., pkt.6.

[64] Gustafsson et.al. 2005:75.

[65] Poenget ble gjort klart for meg av en trondheimsjurist jeg dessverre har glemt navnet på, under et foredrag på NTNU den 24/1-2006.

[66] «Jag har aldrig sett nåt liknande.» Hallands Nyheter, 17/12-2005.

[67] Når jeg ser på behandlingen av argumenter, tidligere forskning etc i La de små barn, slår det meg også at en viss saklig spesialistkompetanse ville ha vært til hjelp dersom man skulle diskutere fordreining, bevisst misvisende fremstillinger og lignende avvik fra god forskningsskikk. Nå har jeg allikevel ikke så mye imot at man lar være, ettersom dette etter mitt skjønn mest av alt hører hjemme i fagdebatter.

[68] ”Eva Lundgren kritiseras men frias”, Dagens Nyheter 15/12-2005.