Hva kan man se etter når man skal avgjøre om noe er pseudoarkeologi eller ikke? I denne fjerde og nest siste delen gir Jarle Stavik sine egne fem kriterier. Deretter anvender han dem på et knippe forfattere, fra Barry Fell og Jon Galster til Aasmund Sandland og Kjell Aartun.
Av Jarle Stavik (publisert 18.1.2007)
5. Analyseverktøyet
5.1 De pseudoarkeologiske kjennetegnene
For å gjøre arbeidet med oppgaven lettere velger jeg å bruke bare noen av kriteriene nevnt i kap 4.
I enighet med Hansson velger jeg å ikke bruke Gardners kjennetegn, om en person er utdannet i faget eller ikke. Jeg velger jeg å ta utgangspunkt i Stiebings, Fagans og Wienbergs metodiske kriterier og dessuten Gardners og Stiebings psykologiske kriterier da de er enkle å gjenkjenne og enkle å bruke på et arkeologisk materiale. For å unngå en lengre teoretisk diskusjon, velger jeg å ta utgangspunkt i hvordan og hvilket materiale man behandler i tolkningen, og hvordan man forholder seg til normalvitenskapen. Jeg har samlet kriteriene i fem punkter. For å finne ut om disse kriteriene er til stede hos utvalget av antatt pseudoarkeologiske tekster har jeg også til hvert enkelt kriterium stilt opp spørsmål til teksten.
1. Manglende bruk av kontekst.
Kontekst er grunnlaget for det meste av arkeologisk tolkning. Uten å ta utgangspunkt i hvordan funnmaterialet passer inn og forholder seg til annet materiale klarer en ikke å danne seg en god hypotese. Manglende bruk av kontekst er manglende bruk av arkeologisk metode.
Spørsmål til teksten: Tar man hensyn til det andre materialet fra den regionen som gjenstandene er hentet fra? Setter man gjenstanden i sammenheng med de omkringliggende funnene? Tar man hensyn til hva som vites om den perioden funnet er fra i stor skala?
2. Tolkninger som ikke tar hensyn til alt tilgjengelig relevant materiale.
Punkt 2 er beslektet med bruk av kontekst. Man kan ikke danne seg en teori omkring et materiale uten å ta hensyn til annet aktuelt materiale. Det er essensielt at man vurderer all relevant informasjon for å komme fram til en mest mulig korrekt slutning (Kahane/Cavender 2002: 6). Å plukke en enkelt gjenstand, sted eller monument og basere en hel tolking på denne uten å se på resten av det tilgjengelige materialet er et eksempel på manglende arkeologisk metode.
Spørsmål til teksten: Ignorerer man materiale som er skrevet om emnet som ikke passer til sin egen teori? Bruker man bare et lite utvalg kilder uten å ta hensyn til den andre litteraturen den er en del av? Bruker man ikke noen av de arkeologiske kildene og lager i stedet egne kildekategorier selv?
3. Mangel på håndfaste beviser.
Å hevde en teori uten å ha noen beviser for den, er spekulasjon, ikke en teori. En teori skal kunne etterprøves, om ikke nødvendigvis falsifiseres. Ingen forklaringer på hvorfor man ikke har en eneste fysisk levning kan erstatte det faktum at en ikke har noen beviser.
Spørsmål til teksten: Baserer man teorien på beviser som mangler? Plukker en enkeltkilder ut fra konteksten de er funnet, slik at det i realiteten ikke er snakk om noe godt bevis? Bortforklarer man en total mangel på beviser og hevder at teorien fremdeles kan være riktig?
4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist.
En gammel teori behøver ikke nødvendigvis å være dårlig, men hvis en ikke gjør seg bruk av noe annet nytt materiale annet enn av andre pseudoarkeologer, er det bare resirkulasjon av gamle ideer i stedet for ny forskning. Teorien må ikke nødvendigvis være ny, men hvis den er tilbakevist må man bidra med noe nytt i forhold til den som igjen gjør den aktuell for at den skal være gangbar.
Spørsmål til teksten: Baserer man seg utelukkende på en teori som ikke lengre er gangbar? Bruker man bare gammelt kildemateriale? Tar man ikke hensyn til forskning som er gjort etter at teorien man bruker gikk ut av bruk?
5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid.
Dette er det samlende psykologiske trekket. De fleste som skriver om pseudovitenskap er enige om er at den som regel inneholder kritikk av normalvitenskapen. Dette gir seg uttrykk i påstander om at en selv blir forfulgt for sine meninger. Motstanderne blir beskyldt for å ha føttene godt plantet innen en dogmatisk, ortodoks normalvitenskap. Ofte blir normalvitenskapen beskyldt for å holde tilbake kunnskap for å beskytte sine egne teorier (Frost 1993: 46).
Ideelt sett er ikke vitenskapelig kritikk rettet mot personer eller beskylder motstanderne for forfalskninger og juks. Dette er en retorikk der en bruker følelsesladde ord i stedet for å maskere mangelen på beviser (Fagan 2002a; Kahane/Cavender 2002: 170). Kritikk skal rette seg primært mot metodiske feil, motstridende fakta og andre faktaopplysninger. En slik kritikk er nødvendig for å drive vitenskapen fremover da den fungerer som en kontrollmekanisme, slik at teorier med lite hold blir luket ut. Å ta kritikk som personlig motgang er derfor mangel på innsikt i vitenskapelig metode.
Spørsmål til teksten: Bruker man ordet dogmatisk eller dogmer om det etablerte fagmiljøet eller deres teorier? Sammenligner en seg selv med pionerer som Galileo med henblikk på at også de var misforstått av sin samtid og at det samme gjelder for en selv? Hevder en at det er en konspirasjon innen faget for å undertrykke beviser som vil ødelegge de etablerte teoriene? Kommer man med andre nedlatende påstander? Fremhever en seg selv som en revolusjonær med en banebrytende teori?
Man finner som sagt ofte en spesiell type retorikk i pseudoarkeologi. I mine punkter vises dette delvis i hvordan man fremstiller seg selv som ”underdog” og motstanderne som forstokkede i punkt 5. Det kan også gjenkjennes i innholdet i mange av de andre punktene.
Eksempler på slik retorikk er når man bruker argumenter som at: Hvis ikke arkeologer klarer å motbevise ens påstander, er de riktige. At ”alt er mulig” og det derfor ikke er noe i veien for at ens egen teori skal stemme. Dette siste er en feil måte å bruke ordet ”mulig” i en vitenskapelig kontekst på. Pseudoarkeologene viser ikke verken til logisk eller fysisk mulighet, men i stedet til hva som kan bli mulig en gang i framtiden. Framtidig mulighet er irrelevant i en vitenskapelig diskurs.
”Vitenskapelig” språk, og å framstille ugyldige slutninger som logiske, er andre måter pseudovitenskapen bruker retorikk på. I analysearbeidet vil jeg derfor holde utkikk etter spesiell retorikk brukt som erstatning for beviser, men velger for enkelthets skyld å ikke bruke dette som et eget punkt.
Også gode vitenskapsmenn kan av og til gjøre feil derfor anser jeg det ikke som nok at man tilfredsstiller bare ett av kriteriene jeg har satt for pseudoarkeologi. Det er vanskelig å sette en nøyaktig grense ved hva som er innenfor og utenfor grensen mellom pseudoarkeologi og arkeologi, men hvis man gjenomgående har gjentatte trekk fra minst to av punktene mener jeg det er naturlig å si at det ikke lengre er snakk om god vitenskap.
For å være pseudoarkeologisk setter jeg derfor som et minimum at man minst tilfredsstiller 2 av kriteriene. I tillegg må personen framstille seg som vitenskapsmann eller for å drive med vitenskap for at en skal kunne analyseres for trekk av pseudoarkeologi.
Av praktiske grunner har jeg plukket ut et lite utvalg forfattere jeg skal analysere for å se om de er pseudoarkeologer. Disse kan deles inn i om de skriver om innskrifter eller om nasjonal historie. Etter å ha lest litteraturen ble arbeidsgangen kort som følger:
1. Avgjøre om hver enkelt forfatter oppfyller kriteriene som er satt opp. Er noen av dem pseudoarkeologiske, hvis så:
2. Ta for meg de som oppfyller kriteriene og se om det er noen likhetspunkter mellom dem og om de skiller seg fra amerikansk litteratur. Sammenligningen vil skje med Barry Fell som bakgrunn. Fell er interessant da han utviklet en metode for å tolke nordiske helleristninger som han brukte mest på amerikansk materiale.
5.2 Metodiske svakheter
Metoden kan kritiseres ut fra flere teoretiske standpunkter. Jeg har valgt å ikke bruke falsifikasjon og mangel på falsifiserbarhet som kjennetegn fordi jeg mener falsifiserbarhet er problematisk i forhold til arkeologi. Dette kan oppfattes som en svakhet spesielt siden såpass mange andre har ment at det er sentralt (Wienberg, Kitcher og Hansson). I tillegg står en alltid i fare for å se det man vil se eller forventer å se.
Man kan også kritisere det teoretiske grepet jeg har tatt, der jeg for det meste utelukker den vitenskapsfilosofiske diskursen omkring hva som er ekte vitenskap eller ikke. Det kan finnes mange alternative innfallsvinkler fra andre teoretiske ståsteder, men jeg tror at en omfattende filosofisk diskusjon ikke er strengt nødvendig med den innfallsvinkelen jeg har valgt.
Et annet problem som oppstår er at man ikke kan være sikkert på om godkjente arkeologiske teorier også inneholder de samme brister som man selv beskylder pseudoarkeologien for å ha. Dette kan vanskelig unngås med mindre en også gransker ”godkjent” litteratur med de samme ”briller” en gransker antatt pseudolitteratur. En så grundig analyse som emnet fortjener er det ikke mulig å gjennomføre innenfor rammene av en oppgave som dette.
6. En nordisk pseudoarkeologi? Analyse av noen utvalgte forfattere
Jeg vil i analysen ta utgangspunkt i et utvalg bøker med nordisk-relaterte tema som er blitt beskyldt av det arkeologiske fagmiljøet for å være pseudoarkeologiske og se etter de kriteriene som jeg har fastsatt.
Litteraturen kan videre deles inn i to: språk/skrift og nasjonal historie. (Elementer av skrift og språk er å finne igjen også i kategorien om nasjonal historie.)
Jeg vil først liste opp forfatterne innen hvert tema og deres kritikere. Deretter går jeg gjennom de enkelte forfatterne. Gjenomgangen av hver enkelt forfatter vil bestå av et resymé av bøkenes innhold, en analysedel og en del hvor jeg går igjennom hvilke av mine pseudoarkeologiske kriterier som eventuelt finnes hos den enkelte.
Jeg har valgt flere forfattere innen hvert område for å få et mer representativt utvalg. Ikke alle forfatterne har produsert like mye og skrevet like utfyllende, derfor blir det nødvendigvis forskjeller i hvor mye stoff som blir presentert om hver enkelt forfatter.
De utvalgte forfatterne er:
Språk og skrift
– Barry Fell (1917-1999) med bøkene Bronze Age America (1982) og America BC (1989).
Hans hovedteori er at flere forhistoriske folkeslag, deriblant skandinaviske bronsealderfolk og keltere har kommet til Nord-Amerika før Kristus og etterlatt seg tydelige spor i form av arkitektur, skrift og kulturutveksling med indianerne. Han er blitt kritisert av de aller fleste eksperter på gamle språk, historie, arkeologi og etnologi.
Fells hovedtema er amerikansk, men som nevnt hevder han at også fortidens nordboere har nådd Amerika, noen så tidlig som bronsealderen. Han tolker nordiske helleristninger og bruker også disse som mal for tolkninger av amerikanske helleristninger. Han er derfor aktuell her, spesielt siden nordiske forfattere har hentet inspirasjon fra ham. På grunn av at Fell er blitt grundig kommentert tidligere i utlandet vil hans bøker fungere som en mal jeg kan holde de andre bøkene jeg analyserer opp mot.
– John Galster med boken Helleristningernes tale (1987).
Han baserer seg for det meste direkte på hva som er skrevet av Barry Fell i Bronze Age America. Galster har ikke fått bred publisitet i Norden, men bidrar i min oppgave med å bringe den Amerikanske diskusjonen om pseudoarkeologi inn på et rent nordisk område.
– Kjell Aartun med Runer i kulturhistorisk sammenheng: En fruktbarhetskultisk tradisjon (1994).
Hans teori er at folkeslag fra middelhavet spesielt fra Troja og Kreta har hatt kolonier i Norden i Bronsealderen. Disse semittiske folkeslagene var i følge ham den herskende folkegruppen i Norge helt fram til vikingtiden. Alle runer og andre inskripsjoner som er skrevet før vikingtiden er derfor stort sett skrevet på semittisk språk. Dette språket er det samme som man snakket i den minoiske kulturen og tekstene beskriver fruktbarhetskultiske riter. Han er blitt motsagt av eksperter på runer og nordiske språk så vel som av arkeologer.
– Aasmund Sandland med bøkene Helleristninger – et budskap fra fortiden (1997) og Hyperborea: hvordan var egentlig Norden i førhistorisk tid? (2001).
Hans hovedpoeng er at det er mange ting som tyder på at folket i Norden var mer avansert en normalvitenskapen gir dem kreditt for. Dette illustrerer han blant annet med at helleristinger i mange tilfeller er et slags skriftspråk, der noen av dem tyder på en forhistorisk kontakt mellom Norden og den minoiske kulturen. Det skal ha vært en del av et stort handelsnettverk der norsk gruvedrift var en viktig del.
Sandland har hatt liten publisitet og salgstall og er derfor ikke blitt spesielt kritisert fra vitenskapelig hold.
Nasjonal historie
– Thor Heyerdahl (1914-2002) og Per Lillieström med bøkene Ingen Grenser (1999) og Jakten på Odin (2001).
Heyerdahl har lenge vært beskyldt av arkeologer i USA for å være pseudovitenskapelig (Frost 1993: 46). Det er spesielt hans stillehavsforskning som for det meste ikke er anerkjent (Terrell 1998: 56). Enkelte har til og med beskyldt ham for å presentere andres idéer som sine egne (Skolmen 2000), spesielt hans teorier om emigrasjon fra Amerika til stillehavsøyene.
Med de to siste bøkene skrevet i samarbeid med Lillieström har han tatt steget over på nordisk forhistorie. Deres hovedteori er at Snorres framstilling av Odin som en historisk person er riktig. Dette forsøker de å vise ved å sammenligne kulturtrekk, språk, sagalitteratur og ved å foreta en arkeologisk utgraving. De er blitt imøtegått av forskere innen både religionsvitenskap, språkforskning, arkeologi, etnologi og historie.
– Einar Madsen med boken Norges arv fra fortiden. Folkeheltene som drog mot nord (2002).
Dette er en lite kjent bok utgitt for egne penger. I oppgaven lar jeg denne utvalgte boken representere den store delen av lite kjent litteratur som man ved første øyekast karakteriserer som pseudoarkeologisk. Hans hovedteori kan oppsummeres med at det meste av romerske keisere og andre europeiske personligheter og hendelser egentlig stammer fra Norge. Videre er hovedkonklusjonen at alle kilder som omtaler Danmark før vikingtiden egentlig omtaler Norge og derfor at alle danske storverk og konger egentlig var norske.
– Per Linge med boken Fra Ragnarok til Svolder – guder og vikinger ved Svinesund (1986).
Linge mener det har eksistert et omfattende festningsverk i Svinesundsområdet. I sentrum av dette området lå Svolder som var den viktigste maktbasen til de norske kongene før Olav Trygvason. Området skal også i forhistorisk tid ha gitt opphav til Åsatroa. Åsgard skal ha ligget i området på sletta Id i nærheten av en gård som het Voll (altså Idevollen). Linge har mest vært kritisert i lokal presse.
Letingen etter de pseudoarkeologiske kriteriene må gjøres med hjelp av kommentarlitteratur da det kreves en svært god innsikt i de enkelte emnene som blir tatt opp for å kunne bekrefte eller avkrefte tilstedeværelsen av de kriteriene jeg har valgt. Mange av de utvalgte forfatterne, f. eks. Heyerdahl går på tvers av forskjellige faggrener, ikke bare arkeologi, som jeg ikke har bakgrunn for å kommentere. Derfor blir det nødvendig å dra inn kritikk mot forfatterne andre steder fra der dette er aktuelt. Denne litteraturen gir seg utslag i publiserte artikler, bøker og internettsider.
– Barry Fell er blitt kritisert på flere nettsider, viktigst for meg i denne oppgaven er likevel den publiserte kritikken av Feder (1999: 111-132), O Hehir (1990) og Bock (1992).
– John Galster kan analyseres med utgangspunkt i litteraturen som kommenterer Fell.
– Asmund Sandland kan analyseres med utgangspunkt i kritikken av Fell da han bruker elementer fra denne i sine bøker.
– Kjell Aartun er blant annet kritisert i Forskning nr. 6 1994, hvor han blir motsagt av en rekke språkforskere.
– Heyerdahl/Lillieström med Ingen grenser og Jakten på Odin er blitt kritisert i en rekke artikler blant annet i Newsweek (20.08. 2001) og i Aftenposten som gir seg utslag i svar og motsvar i perioden 25.11.00 til 09.04.01 (Steinsland, Heyerdahl, Mundal, Stalsberg og Jackson: kronikker i Aftenposten). I tillegg er Lillieström blitt kritisert i kronikk i Aftenposten 26.02.01 som han besvarer 17.03.01 (Seaver, Lillieström: Kronikker 2001). Den mest omfattende kritiske artikkelen er bokomtalen i Mål og Minne 1/2002 (Hovdhaugen et al. 2002).
– Madsen, ”Norges arv Fra Fortiden” er av en slik karakter at de fleste med elementær utdannelse i historie eller arkeologi ikke vil ha noen vanskeligheter med å finne ut hvor forfatteren gjør feil, hvordan han gjør det og hvor aktuelle kildene hans er.
– Linge har vært kritisert i lokalpressen. Hovedsakelig vil jeg måtte prøve å klare meg uten kommentarlitteratur i dette tilfellet.
6.1 Skrift og språk
Skrift og språk har vært brukt som beviser for innvandring fra et sted til et annet siden 1500- tallet (Bock 1992: 437, Williams 1995: 124). Den vanligste metoden er å sammenligne ord fra forskjellige kulturer med like eller beslektede betydninger med hverandre og se om de ligner hverandre. På amerikansk grunn har det som sagt blitt brukt for å vise førcolombisk innvandring fra den gamle verden. I Europa var det en vanlig metode på 1900-tallet for å spore kulturgrupper som germanere, ariere etc. Formålet var ofte å bevise bestemte teorier, som f.eks. at historisk kjente grupper som goterne kom fra Götaland eller Gotland.
Innskrifter av forskjellig type har også blitt brukt som beviser for innvandring fra et område til et annet omtrent like lenge som språklige likheter.
I mange tilfeller har gamle innskrifter på europeisk språk i Amerika vist seg å være forfalskninger. Mange av dem blir likevel fremdeles brukt som beviser for tidlig innvandring i dag. Eksempler på dette som er ganske kjent innenfor amerikansk arkeologi er Spirit Pond-steinenene (Williams 1991: 220), Davenporttavlene (Williams 1991: 92) og kanskje den mest kjente mulige forhistoriske innskriften på amerikansk grunn: Kensingtonsteinen.
Sistnevnte er fremdeles omdiskutert. Mange mener i dag at det er en forfalskning, men også en del profesjonelle arkeologer holder den som i det minste usikker eller ekte. Williams (1991: 194) avfeier steinen som en forfalskning mens Hanson (2002) legger fram argumenter i to bind, som stort sett er basert på språklige indisier og kjemiske analyser av steinens overflate, for at den er ekte. Diskusjonen er antagelig langt fra over.
Jeg vil ta opp temaet ved først å ta for meg en antatt pseudoarkeolog med høy profil som blant annet arbeidet med nordiske helleristninger, Barry Fell. Deretter vil jeg snevre meg inn på temaet på en mer nordisk basis ved å se på en bok av John Galster som tar for seg Fells teorier fra et dansk perspektiv. Når jeg har gått veien fra det internasjonale til det mer lokalt nordiske, fortsetter jeg med noen mer eller mindre kjente norske forfattere. Kjell Aartun som er uenig med og Aasmund Sandland som er mer eller mindre enig med Galster/Fells teorier.
6.1.1 Barry Fell
Howard Baraclough “Barry” Fell (1917-1994) var professor i marinbiologi ved Harvard. Under hans mange reiser for å studere strømmer i stillehavet og andre farvann oppdaget han flere inskripsjoner på språk som egyptisk, gresk og fønikisk flere steder på stillehavsøyene. Dette, i tillegg til en interesse for osteologi, førte ham inn på emnet arkeologi (Galster 1987: 14).
Etter hvert fant han og hans tilhengere tusenvis av inskripsjoner over hele Nord-Amerika. Fell, som senere ervervet språkkunnskaper i gamle europeiske språk, tolket disse som beskjeder fortidens sjøfarere og kolonister har etterlatt. Hans hypotese ble at flere fortidsfolk, blant dem keltere, egyptere, fønikere, etruskere, baskere, bronsealders nordboere, grekere, romere og en rekke andre folkeslag, hadde vært klar over eksistensen av Amerika lenge før moderne tid. De hadde benyttet seg av denne kunnskapen til å drive utstrakt handel på tvers av Atlanterhavet og Stillehavet, og til å danne varige kolonier i den nye verden. Dette skal ha etterlatt seg spor i indianernes språk og kultur, spor som fremdeles skal være mulig å se i dag.
Hans teorier var omdiskutert, spesielt siden han kom ut med tre bøker (America BC, Bronze Age America og Saga America), som solgte enormt godt i USA. Blant hans tilhengere er han for eksempel beskrevet slik:
“ROCK CUT INSCRIPTIONS are studied by academics under the category of «Rock Art.» The early European colonists noticed them, but being a poorly educated lot, they had no idea as to their meanings and could not relate to the answers given by the Native Americans to whom they made inquiry. For several hundred years, this lack of insight was the standard for study. Then came Dr. H. B. «Barry» Fell, a Harvard scholar with an avocation for ancient writings. To his credit he solved the riddle of the Phaistos disk,[4] determined that the Etruscan language was related to and decipherable by using Hittite and found the secrets in the Rongo-rongo tablets of Rapa Nui (Easter Island). He was this centuries greatest linguist” (”In praise of Barry Fell,” http://www.equinox-project.com/drfell.htm).
På grunn av all publisiteten ble det etablerte arkeologimiljøet tvunget til å engasjere seg for å svare på Fells påstander. Dette førte til en omfattende debatt i aviser, vitenskapelige tidsskrifter og andre medier.
Jeg skal her gjenomgå Fells første og siste bok, America BC (1989) og Bronze Age America (1982). Det er i den siste boken Fell kommer inn på nordisk territorium, men det er nødvendig å se på Fells første verk også, da det er her han først redegjør for og presenterer de ideer som de senere bøkene er basert på.
”America BC” og ”Bronze Age America”
Fells første bok om forhistoriske innskrifter i Amerika tok USA med storm, der mange kritikere utenfor arkeologenes rekker i begynnelsen var fulle av lovord. Fell ble kreditert for å ha åpnet en stor del av USAs ukjente fortid som nå atter kom til heder og verdighet.
Det aller meste av boken går med til å hevde at keltere har vært i Amerika, på grunnlag av ogam-inskripsjoner. I tillegg berører han også flere andre folkestammer som skal ha vært i Nord-Amerika og etterlatt skrifter. Grunnlaget er inskripsjoner funnet i USA og Canada. Det er snakk om innskrifter på forskjellige språk fra Europa og middelhavsområdet.
Etter hvert som innskriftene er blitt tydet, forteller han, er det kommet for en dag at mange av de indianske kulturene har hentet mange trekk fra Europa. Kelterne er sentrale, men andre folkeslag finnes. Baskiske sjøfolk kom til Pennsylvania, og libyske og egyptiske sjøfolk seilte helt opp Mississippi til Arkansas, Iowa og Dakota. Nordboere og baskere kom til St. Lawrence, hvor de påvirket språket til flere amerikanske stammer.
Fell baserer sine teorier på funn av ”Ogam-inskripsjoner”. Dette keltiske skriftspråket er normalt regnet som inspirert av latin og hjemmehørende utelukkende på de britiske øyer. Fell mener derimot at innskriftene er langt eldre. De er ifølge ham en druidisk oppfinnelse man kan se spor av allerede i bronsealderen.
Han mener ogam først oppsto som et taust fingerspråk druidene i mellom. Språket ble senere adoptert av andre folkeslag som sameksisterte med kelterne på den iberiske halvøy og i Nord-Amerika. Dette er en tidlig opprinnelig type ogam som ikke bruker vokaler. Grunnen til at man ikke finner lignende innskrifter i Europa, er at de der er blitt rasert av kristne.
Konsekvensene av Fells forskning er i følge ham selv enorme, de er også et spark i baken til amerikanske arkeologer som vil bli tvunget til å forandre sitt syn på fortiden. Fell foreslår et samarbeid mellom europeisk og amerikansk arkeologi siden man kan lære mye om Europas kulturer ved å benytte seg av de amerikanske innskriftene.
Hans argumenter for at innskriftene er ogam er delvis språklige. Keltisk språk er delt opp i Q og P grupper etter uttalemessige særegenheter i språkutviklingen. I følge Fell brukte bare Q–keltere ogam, mens P-kelterne brukte latin eller gresk skrift. Q-keltisk ble snakket på kontinentet og i Spania og det er derfra de fleste keltiske innvandrerne til Amerika i førkristen tid kom fra. For Fell er det en selvfølge at ogam var ett hemmelig språk brukt av druidene, som får en gjenomgående rolle som innovatører og byggmestere i hans bok.
Fell mener et annet bevis for innvandring fra Europa er megalittiske anlegg spredt utover Nord-Amerika – mange av dem med innskrifter på ogam. Iberisk ogam-skrift i Amerika, funnet i såkalte ”rotkjellere” løser dermed gåten om hvem som bygde dem.
Den tradisjonelle forklaringen er at det er nettopp rotkjellere, lagerlokaler laget av de tidlige kolonistene. I følge Fell derimot, var ”kjellerne” allerede der da kolonistene ankom. De ble bare gjenbrukt til ”rotkjellere”.
Siden han har funnet (det han mener er) inskripsjoner på dem er det mulig å datere dem, og datoen blir satt til så tidlig som 2000 f.kr. De fleste er religiøse inskripsjoner viet til solguden Bel. Senere innskrifter med juliansk tidsregning er også funnet, noe han mener tyder på en kontinuerlig bruk av lokalene.
Inskripsjonene tyder på en omfattende transatlantisk handel. Når egypterne, i følge Fell, kunne dra helt til Sumatra for å finne gull så var uten tvil skipene til syrerne gode nok til å krysse Atlanterhavet: ”[…] no one denies the ocean-going capability of the viking ships, yet their exhumed remains show them to be flat bottomed” (Fell 1983: 115). Når vikingene kunne greie det kunne også bronsealderens sjøfarere det.
Selv om han medgir at det ikke er funnet beinmateriale fra europeiske folk i graver i Amerika, hevder han at funnene av mange bronsegjenstander og andre redskaper med et tydelig europeisk preg er bevis nok. At de som ikke er av rent hamret kobber er innført i moderne tid, regner han som usannsynlig da man har tydelige megalitter i Amerika, som er klare paralleller til de man bygde i Europa. Dette viser at megalittene i Europa også er bygd av kelterne, antagelig under kontroll av druidene.
Hans argumenter mot at rotkjellere og andre megalittiske monumenter i Amerika er moderne, er at de er astronomisk innrettet slik at de korresponderer med viktige astronomiske hendelser som vinterjevndøgn. De inneholder dessuten skrifter og symboler. Hvis de skulle vært bygd som rotkjellere, ville ikke dette vært tilfelle, da 1800-tallets bønder var enkle mennesker uten den druidiske innsikt som kreves for å bygge slike byggverk.
Det er derfor ikke tvil om at rotkjellere og andre megalitter i virkeligheten er keltiske byggverk brukt av druidene for å observere astronomiske fenomener. At det er nettopp druider forklarer han med at man finner juliansk tidsregning på noen av dem og at det derfor må være yngre enn 47 f.Kr. Julius Cæsar beskrev druidene som dyktige astronomer, og det er derfor man kan slutte at det var disse som sto for byggverkene.
”My purpose in this book is to make known a remarkable discovery that demonstrates that a Scandinavian king made a voyage to America around 1700 BC, to barter textiles with the Algonquian Indians in return for metallic copper ingots” (Fell 1982: 11).
Slik starter innledningen av Bronze Age America. For å imøtegå protester om at det ikke fantes skriftspråk i Skandinavia griper han tilbake til sin påstand om tidlig Ogam, som han først hevdet i America BC. Han mener bronsealderens skandinaver brukte en blanding av Ogam og skriftspråket Tifinag. Det siste er å finne hos Nord-Afrikas berberfolk. Denne konklusjonen baserer han på to fakta.
1. Det finnes streker og punkter rundt og i bronsealdersristninger i Norden.
2. Hvis en bruker en kombinasjon av moderne dansk og en ordbok i norrønt for deretter å tolke strekene og prikkene som bokstaver og lese dem baklengs, forlengs eller hulter til bulter får man en forståelig mening.
Fell leser ristninger fra flere steder i Norden. Blant hans tolkninger viser han til bokstaver rundt skipsristninger som han staver KUGGR, altså en kogge (Fell 1982: 18, 118).
Et annet eksempel er stedsnavnet Backa som han mener er et ord som ikke er i bruk i moderne skandinavisk språk, men som opprinnelig betyr ”a kind of blunt-headed arrow”. En innskrift i nærheten viser en slik pil. Innskriften skal leses som ”sol bakkas”, som skal være et religiøst konsept (Fell 1982: 20).
Skandinaviske innskrifter deler han inn i tre deler: 1. Korte innskrifter til undervisningsformål, 2. Bønner om seier, trygg ferd etc., 3. Fortellende materiale som forklarer viktige hendelser. I disse innskriftene er skålgroper tifinag og bl.a. mannskapsrekkene på båtristninger ogam. Språket er vokalløst og blir av og til skrevet fra venstre til høyre, og av og til omvendt, noen ganger begge deler.
Fells forklaring på hvorfor et berberalfabet er å finne i nordisk bronsealder, er at siden de utvilsomt er der, er påstandene fra eksperter om at man ikke hadde skriftspråk i Norden feil.
I stedet mener han at tifinag opprinnelig kom til Nord-Afrika fra Norden, men at det senere døde ut der slik at man i dag bare finner det i Nord-Afrika. Hans teori er at innskrifter og relieffer som omtaler et folk som angrep Egypt fra sjøen i Ramses III tid, skal være de som innførte det nordiske alfabetet i Nord-Afrika. Noe av grunnlaget for å si dette er at de invaderende på relieffene blir avbildet som om de har horn på hjelmene sine akkurat som vikingene. [red.anm. For en arkeolog er det selvfølgelig at alle vet at vikingene faktisk ikke hadde horn på hjelmene sine.]
Den nordiske kongen het Woden-lithi, kom fra Ringerike og ble i Amerika i fem måneder. Han lot etter seg en inskripsjon som forteller om oppholdet, reisen og opprettelsen av en permanent handelskoloni. Siden det ikke står noe om en oppdagelse av nytt land, regner Fell med at det var et kjent faktum at Amerika eksisterte på den tiden. Fell mener at de fleste av figurene på stedet er laget senere av Algonquin-indianere, bortsett fra noen få skipsfigurer.
De figurene som er opprinnelige, viser skipsfigurer lik de man finner i Skandinavia, og gudebilder (blant annet Tor, komplett med hammer, og guden Tyr som mister hånden til fenrisulven). Disse bildene ble etterlignet senere av indianerne som står for det meste av helleristningene ristet inn etter Woden-lithis tid.
Fell ble gjort oppmerksom på ristingene av andre, og mener de er særlig interessante fordi selve ristningene er erklært ekte av fagfolk. At mange av de samme fagfolkene ellers er uenige med ham om tolkningen av bildene som skrift og at de er av samme type som de man finner i Skandinavia, avviser han med at de er uvitende på dette punktet.
”Their [de som støtter Fell] opinions therefore, together with the detailed analyses that they have published, must be taken into account when some archaeologists, both in America and Britain, attempt to discredit the research on American inscriptions. The claims of the latter that epigraphers in America are deluded by forgeries, or even forge the alleged inscriptions themselves, have to be dismissed as ignorant remarks made without personal knowledge of the scripts or the languages involved, and generally without knowledge of the sites at which the inscriptions occur” (Fell 1982: 44).
Ved å bruke Tifinag-alfabetet og sammenligne de korte ”innskriftene” i Norden med den mye lengre og mer komplette amerikanske inskripsjonen i Peterborough, har han klart å rekonstruere Woden-lithis skriftspråk. I tillegg til tifinag består språket av ogam som er sammensatt med figurene til å danne en rebus, som til sammen blir ord. Ved å tolke denne rebusen kommer man fram til at språket i bronsealderen er fullt forståelig hvis man bare har kunnskap til dagens nordiske språk og en ordbok i norrønt (Fell 1982: 102). Det at ristingene er skrevet på et forståelig språk gjør at Peterborugh-ristningene er ekstra fine til å gi et innblikk i fortidens folk i Nord-Amerika.
Peterboroughristningene gir en innsikt i bronsealderens religion der soldyrking var viktigst, men der også de norrøne gudene hadde sin plass. Blant de gudene som ble dyrket allerede da var Odin, Tor, Tyr og Loke (som Fell mener er Odins sønn). I tillegg er det avbildet andre figurer som kan minne om menneskelige harer, samt et bilde av en julenisse:
”In Scandinavia to this day the equivalent of Santa Claus is called the Yule-man (though nowadays he wears Icelandic costume, as does our own American Santa). The Scandinavian Yule-man also has a troop of jule-nisser (yule dwarves) who accompany him” (Fell, 1982: 142).
Disse harelignende julefigurene har etter hvert gitt opphav til påskeharen.
Fell mener at man allerede i steinalderens Skandinavia hadde et ferdig utviklet skriftsystem. Derfor er det mulig å tolke neolittiske helleristninger i lys av resultatet fra Peterborough. Det er i disse en kan finne de første gjenkjennelige uttrykk for teutonske språk. Bronsealderens folk er dermed blitt undervurdert. Man hadde et allerede utviklet skriftspråk som man kanskje kan spore tilbake til hulemalerier så gamle som 20 000 år. Der kan man finne ord som ligner på det man fremdeles har i dag. Det er likevel sannsynlig at skrift på så gamle malerier er yngre enn selve maleriene. Mange av maleriene kan også være yngre enn man tidligere har hevdet, siden figurer på løsartefakter som ligner på disse bare er 2000 år gamle.
Analyse
De fleste lingvister, arkeologer og historikere avviser hans teorier på de aller fleste punkter (f. eks Bock 1992, Feder 1999, O Hehir 1990, Williams 1991). De har påpekt gjentatte feil i metode, grammatiske feil og historiske misforståelser. De fleste av hans inskripsjoner er blitt avblåst som plogmerker, innfødt kunst eller forfalskninger (Bock 1992: 438).
Fell hevder at de aller fleste inskripsjonene er skrevet på ogam. Ogam er alminnelig tillagt en inspirasjon fra latin, og er bare er å finne på de britiske øyer. ”Innskriftene” er også svært forskjellige fra annen kjent Ogam, i tillegg til at de er eldre og ofte skrevet på et annet språk enn keltisk. Derfor blir det fra eksperthold hevdet at det ikke er snakk om ogam eller noe skriftspråk overhodet (Bock 1992: 440).
Fells argumenter mot dette er at siden det finnes førkristen ogam i Nord-Amerika og i Europa, er definisjonen andre bruker feil. Arkeologenes forklaring at mange av “innskriftene” er plogmerker blir også motsagt med samme type argument. At siden det er et forståelig språk så kan det ikke være dannet av en plog. Han sier at han har viet en del tid til problemet med å granske hvordan en stein blir seende ut når den blir truffet av en plog, og at det ikke dannes slike merker siden plogen spretter av steiner når den treffer den i stedet for å dras over overflaten (Fell 1989: 13).
Mot dette argumentet blir det ofte hevdet at det Fell ser som skrift, så godt som alltid mangler vokaler og at man derfor kan lese hva som helst ut av tegnene (O Hehir 1990: 112). Dette gjelder spesielt siden mange av innskriftene kan leses fra flere sider. Et moderne eksempel: NGDWTRST kan for eksempel bli IN GOD WE TRUST eller IN GOOD WATER SITE. Man kan også lese teksten baklengs.
Hvis man ikke finner en sammenheng i bokstavene i engelsk (eller i Fells tilfelle – keltisk) kan man alltids hevde at det er en norsk setning (i Fells tilfelle f. eks baskisk) og se om man da får en sammenheng, eller fransk (i Fells tilfelle f. eks Punisk). Med et slikt system hevder Fells motstandere at man kan få en mening ut av hva som helst.
Bock (1992: 439) viser til at Fell har en tendens til å ta med merker som tillater en tolkning i ogam eller andre gamle europeiske skriftspråk, men utelate de han ikke klarte å sette inn i den samme sammenhengen. Han referer flere kilder som har analysert Fells oversettelser. Bock presenterer en grundig studie av Fells metode gjort av en ekspert på keltisk språk og ogam, Brendan O Hehir, hvor Fells påstander blir plukket fra hverandre punkt for punkt:
”Fell always implicitly rejects the diachronic understanding of language and wilfully assumes that any meaning he can find for a modern Scots Gaelic word must have been contained in the Old Irish ancestor of the word. The error is analogous to imagining that when Shakespeare writes of ”trains of fire” he is talking about steam locomotives” (O Hehir 1990: 3).
Hans konklusjon er at ikke bare er ogam og keltisk uegnet til å skrives uten vokaler fordi det ville bli uforståelig, men at innskriftene ikke ligner på ogam, ikke inneholder keltisk språk, og at Fell i realiteten ikke har noen spesielt god innsikt i det språket han hevder å oversette.
Bock bruker videre Stiebings tre kriterier for å vise at Fell er utpreget pseudovitenskapelig i sin metode og retorikk. Den samme konklusjonen blir gitt av Feder (1999: 111-132). Han sammenligner Fells teorier med dem framlagt av Garcia flere hundre år tidligere.
I følge Feder (Op. Cit.), ignorerer Barry Fell mesteparten av det arkeologiske og etnografiske materialet som har vært innsamlet. Ingen av hans beviser kan vises å tilhøre en kontekst som forbinder dem med tidligeuropeiske kolonier. Feder mener Fells beviser består av tre kategorier: lingvistikk, inskripsjoner og arkitektur.
Lingvistisk er metoden feil. Som nevnt tidligere trengs en grammatisk analyse for å vise likhetspunkter. Med bare et visst antall lyder den menneskelige tunge kan produsere, er likheter sannsynlige.
Inskripsjonsbevisene kommer heller ikke bedre ut. Fell godtar inskripsjoner som har vært avvist som forfalskninger siden 1800-tallet, som for eksempel Spirit Pond-steinen og Davenporttavlene (Williams 1991: 95). F.eks Davenporttavlene er også ”funnet” i en kulturhistorisk kontekst hvor den ikke hører hjemme, da gravhaugen de ble funnet i var fra en kjent indiansk kultur med ellers typeriktige artefakter (Williams 1991: 96). Hvor dette ikke er tilfelle, er ingen av inskripsjonene som er undersøkt av eksperter funnet genuine. De aller fleste er tilfeldige merker i stein eller innfødt bergkunst.
Arkitektoniske beviser dreier seg stort sett om megalittiske konstruksjoner. Disse skal ha vært bygd av keltere under ledelse av druider. Med dette tar han ikke hensyn til at kelterne kom inn i bildet lenge etter megalittene først ble bygd i Europa rundt 5000 f.kr (Joussaume 1988: 20). Megalittbygging ble erstattet av en annen gravskikk i bronsealderen (Davidson 1967: 42). Man har i mange tilfeller kilder som viser konstruksjon av slike byggverk som ”rotkjellerne” helt opp til moderne tid (Feder 1999: 118).
Videre er kelterne tidligst nevnt i skriftlige kilder på 500 tallet f. kr (Powel 1963: 15). Materielt er det få som skriver kelterne lengre tilbake en 900 f. kr (Powel 1963: 11) og det er vanlig å regne den keltiske kulturen til rundt 700 f. kr, med ankomst i Spania, hvor Fell antar mange av dem har utvandret fra, tidligst på 400 tallet f. kr (Jones og Pennick 1995: 79). I tillegg er det ingen artefakter på stedene som tyder på europeisk influens (Feder 1999: 116).
For Feder er det den komplette mangelen på artefakter som er viktigste tegn på at det ikke har vært kolonier fra ”den gamle verden” i Amerika før Columbus, hvis en ser bort fra vikingene. De få artefaktene Fell viser er oftest ikke europeiske, men indianske. Det er gjort flere utgravinger som har vist moderne artefakter på mange steder som er blitt påstått å være keltiske i USA. Stedene har blitt vist å ha samme fundament som nærliggende gårdshus etc.
Som nevnt innledningsvis er det få som godtar Fells påstand om førkristen Ogam. Hvis man ser bort fra dette, som er Fells viktigste bevismiddel, blir det svært lite igjen av hans argumenter. De språklige lihetene han peker på er blitt tilbakevist på grunn av metodiske feil, og de arkeologiske gjenstandene er ikke godtatt som genuine av de fleste av Amerikas arkeologer. Bronsegjenstandene han viser til er for en stor del usmeltet, hamret rent kobber som indianerne kjente bruken av. Megalittene er blitt forklart på annet vis, spesielt hans viktigste sted, Mystery Hill, som er blitt arkeologisk undersøkt uten at det er funnet spor av annet enn tidlig indiansk aktivitet og spor fra kolonitiden (Feder 1999: 118).
Det er, som han selv sier, ikke funnet noen inskripsjoner i ogamens hjemområder på megalittene som er datert til en tidligere periode enn bronse- og steinaldersdateringene til Fell. Megalittene i Europa er bygd i neolitikum (Joussaume 1988: 20).
Det er også en åpenbar miss når han kaller vikingskipene for flatbunnede da disse har kjøl (Johnstone 1980: 115). Videre var de sjøgående skipene i middelhavets bronsealder heller ikke flatbunnede, men hadde kjøl (Johnstone 1980: 77). Å sammenligne vikingskip med skip bygd i middelhavsområdet før Kristus viser også manglende innsikt i forskningsmaterialet. Det er snakk om en helt annen byggeteknikk, vikingskipene var klinkbygde (Johnstone 1980: 119) mens bronsealderens skip i middelhavet var kravellbygd (Johnstone 1980: 89f) og festet med trenagler og sying (Johnstone 1980: 82). Skipene i denne perioden prøvde så langt de kunne, å holde seg nært land i stedet for å krysse åpne havstrekninger (Johnstone 1980: 81).
Fells bakgrunn i nordiske språk skrev seg fra et opphold i Danmark der han lærte å snakke moderne dansk (Galster 1987: 14). Hans kunnskap i nordiske språk kan ikke ha vært overveldende tross det. Et typisk eksempel på hvordan han bruker dagens moderne dansk til å tolke bronsealderens helleristinger, er eksempelet der han hevder ordet ”backa” ikke lengre er i bruk i det nordiske språket og betyr en butt pil (Fell 1982: 20). Ordet ”bakke” er den dag i dag et av de mest brukte nordiske ordene for en skråning i terrenget.
Det man kan spekulere på, er om den samme språklige mangelen er tilfelle i Fells bruk av andre språk som keltisk, baskisk, egyptisk etc. I følge O Hehir (1990: 112) mangler Fell kunnskap i moderne keltisk og viser en nesten ikke-eksisterende kunnskap i gammel keltisk.
Hans kunnskap når det gjelder båttyper er heller ikke spesielt utfyllende siden han nevner at man seilte over Atlanteren (Fell 1982: 36). De fleste kilder tyder på at seilet ikke kom til Norden før i Merovingertid, over tusen år etter Woden-lithis angivelige ferd.
De pseudoarkeologiske trekkene
1. Manglende bruk av kontekst:
Fell ignorerer tidsforskjellen mellom megalittiske anlegg og bronsealderens keltere. Han sammenligner klinkbygde vikingskip med kravellbygde middelhavsskip som i tillegg har flere hundre års forskjell mellom seg. Teknikken som benyttes og de sjøgående egenskapene er forskjellige. Man antar at bronsealderens skip i middelhavet prøvde så langt som mulig å følge land (Johnstone 1980: 81). Det er da usannsynlig at man i stor skala har reist over Atlanterhavet. Videre ignorerer han den historisk kjente konteksten til steinkamrene han kaller megalittiske anlegg, mange av dem i realiteten er bygd så nylig som 1800-tallet (Feder 1999: 118).
Peterboroughristningene blir tatt ut av den indianske kulturen de tilhører. Fell overser at ristningene i Peterborough ikke er spesielt like de som finnes i Norden. Han tar ikke hensyn til at de fleste av bronsealderens helleristninger viser en konformitet som tyder på at de er laget av folk innenfor samme kultur. Siden de nordiske ristningene har såpass stor formlikhet er det naturlig å vente den samme formlikheten på andre ristninger innfor den samme kulturen. Når denne ikke blir funnet tyder det på at ristningene ikke er blitt laget av samme kultur.
Hans referanser til bronsealderens folk som har på seg vikinghjelmer (Fell 1982: 279) og derfor må komme fra Norden, viser også en tydelig forvirring i forhold til både artefakttyper og den ikke ubetydelige detaljen at det er ca 1800 års forskjell mellom de egyptiske avbildningene og vikingtiden.
2. Tolkninger som ikke tar hensyn til alt tilgjengelig relevant kildemateriale:
Funn av indianske artefakter og moderne artefakter under og i de megalittiske anleggene blir ignorert til fordel for en analyse bare av arkitekturen (Feder 1999: 116-119). De kildene som peker på at mange av hans mest profilerte bevis er forfalskninger blir også ignorert. Han introduserer nærmest en egen kildekategori, epigrafi, for å bevise sine teorier. I sine tolkninger av skriftene ignorerer han tidligere forskning gjort på området. Dette gjelder for eksempel for hans tolkning av vokalløs ogam som han også introduserer som en ny skrifttype (O Hehir 1990). Tilgjengelig materiale om hvordan en lingvistisk analyse skal utføres med hensyn til annet enn tilfeldige ordsammenligninger blir ikke tatt med i betraktingen (Feder 1999: 112).
Fell tar ikke hensyn til at det arkeologiske kildematerialet for Peterboroughdistriktet ikke inneholder nordiske artefakter bare indianske (Bock 1992: 443). Han tar heller ikke inn i tolkningen all den etnografiske og antropologiske forskningen som er gjort på de kulturene som har holdt til i distriktet. Som i America BC bruker han ikke korrekte lingvistiske metoder for å påvise språklikheter (Bock 1992: 441). Slik kan han hevde at de lokale indianerne snakket baskisk, og at keltisk og norrønt ble tatt inn i det lokale språket.
All forskning som er gjort på norrønt og urnordisk språk blir utelatt i bevisbyrden. Dette vises tydelig i mangelen på referanser til eksperter innen faget. Hvis man hadde lagt til veie det man vet om urnordisk ville han visst at det i overgangen til yngre jernalder fant sted et språkskifte i Norden, som førte til det man i dag kaller norrønt språk (Spurkland 2001: 31).
Det urnordiske språket hadde etter det man kan lese av de få innskriftene som er bevart, en helt annen uttale og grammatikk ulikt gammelnorsk, som oppsto som språk i perioden etter 500 e.kr. Det er derfor rimelig å anta at bronsealderens nordiske språk var så forskjellig fra dagens nordiske språk og norrønt at det ikke er mulig å utføre en slik tolkning som Fell gjør ved å ta utgangspunkt i dansk og en norrøn ordbok.
En typisk feil er hans henvisning til ordet ”Kugr” som skal være det samme som det moderne kogge (Fell 1982: 18, 118). Det han kanskje ikke visste er at ordet ikke var i alminnelig bruk før i middelalderen og at det betegner en båttype som er ulik vikingskipene, for ikke å si bronsealderens skip (Christensen 1966: 9, Johnstone 1980: 112).
Videre tyder mye på at man utover i romertiden så en forandring i religion i forhold til hva man hadde i eldre jernalder. Den norrøne troen gjennomgikk også mange forandringer i konkurranse med kristendommen. Det er derfor rimelig å anta at åsatroen slik den var i vikingtiden, ikke eksisterte i bronsealderen. Ristninger i Norden, hvor de antatte kolonistene skal ha kommet fra, viser heller ikke tegn på åsatro.
Når man likevel ser Åsaguder (Æser) i amerikanske bronsealdersristninger, er dette antagelig et eksempel på en såkalt ”inkblot”–hypotese (Feder 1999: 185): Hva man ser er avhengig av den som ser det. Slik kan forskjellige personer se forskjellige ting uavhengig av hva den som opprinnelig lagde bildet har ment å framstille.
3. Mangel på håndfaste beviser:
Fell har i realiteten ingen beviser som blir godtatt av annet enn sine tilhengere. Verken hans lingvistiske, epigrafiske eller arkitektoniske beviser er godtatt av eksperter innen området (Bock 1992, O Hehir 1990, Feder 1999: 111-119). Mangel på beviser blir bortforklart med at slike fremdeles kan bli funnet eller at de er fjernet.
Et eksempel på hva han mener er gode materielle beviser, er økser av jern med prikkornamentering. Noen slike har vært funnet i Nord-Amerika. Prikkene blir tolket som tifinag. Fell bruker ikke funnkontekst til å tolke det arkeologiske funnet. I stedet trekker han kun fram gjenstanden som et tegn på at hans teori stemmer (Fell 1982: 177).
Når Fells tolkning av bronsealdersristninger er avvist blir det ingen ting igjen av hans teori. De eneste beviser han har, er hentet ut fra sin kontekst, slik som jernøksene, og er derfor ikke brukbare som arkeologiske beviser. De få arkeologiske bevisene han viser til kan ofte relateres til indianske kulturer eller moderne kolonister. Et eksempel er kobberredskaper som han mener er et tegn på innflytelse fra den gamle verden og på en massiv kobberutvinning (Fell 1982: 130). De innfødte i Amerika kjente til bruken av kobber. Dette var hamret kobber som ikke er beslektet med bronseframstilling som han later til å tro (Feder 1999: 117). Fell har dermed ingen håndfaste beviser.
4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist:
Hans måte å sammenligne ord på, er den samme som ble brukt etter Amerikas oppdagelse for å vise innvandring fra diverse folkeslag (Bock 1992: 437, Williams 1995: 124, Feder 1999: 87, 111). Ideen om en innvandring av kulturspredende folk fra den gamle verden er heller ikke ny. Egyptere, fønikere, romere, grekere etc., blir nevnt som pseudovitenskapelige invandringsteorier allerede av Wauchope (1962: 3) lenge før Fell utgav sine første bøker. Slik sett kaster Fell seg inn, ikke bare i en gammel teori som er forkastet, men også inn i gammel pseudoarkeologisk teori.
Mange av bevisene hans, slik som Newport-tårnet (Williams 1991: 217), Spirit Pond-steinene (Williams 1991: 220), Davenporttavlene, Kensingtonsteinen etc., har vært i bruk i lengre tid av andre (Williams 1991: 92, 194, 217, 220) med samme teorier, skjønt den eneste han referer til er Harold Gladwin. Fells referanser er stort sett til egne verker eller kolleger i ”The Epigraphic Society” slik at lite nytt materiale blir brukt.
5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid:
Det er ikke vanskelig å finne tegn på dette i Bronze Age America. I America BC er Fell mer forsiktig. I stedet peker han på hva som må forandres innen arkeologien (Fell 1989: 13). Den viktigste forandringen er å lære å tolke gamle innskrifter da det er så mange av dem i Nord-Amerika.
I Bronze Age America derimot henviser han til sine kritikere som ignoranter og uvitende innenfor fagfeltet de kritiserer. Samtidig kan man lese mellom linjene at han med dette henviser til seg selv som eksperten på området (Fell 1982: 44). Det er interessant å merke seg at kritikken av det normalarkeologiske miljøet er blitt sterkere med denne senere utgivelsen en den var i hans første bok. Selv om man også i America BC kan se tegn på at han forventer faglig motbør er dette tatt enda mer for gitt og gir seg uttrykk som mer uttalt kritikk i Bronze Age America.
Både America BC og Bronze Age America inneholder nok pseudoarkeologiske kjennetegn til at de trygt plasserer seg innen den pseudoarkeologiske sjangeren.
Med dette utgangspunktet vil jeg se videre på om det samme kan sies om nordiske forfattere.
6.1.2 Jon Galster
Galster er i følge seg selv amatørhistoriker (Galster 1987, bokomslag). Han har gitt ut flere bøker under pseudonym og i eget navn om historiske tema.
”Helleristningernes tale…I Norden og Amerika”
I lang tid har Norden manglet en historie før runene. Man har måttet nøye seg med det arkeologene har klart å tolke ut av tilfeldige artefakter. Dette er nå i ferd med å endre seg, skriver Galster. Akkurat som med Egypt før Champollion og Mykene før Ventris er Nordens forhistoriske språk i ferd med å bli forståelig. Dette er på grunn av en manns verk, Barry Fell.
Galster mener Fell er en ny Schliemann, som tross motbør fra det etablerte miljøet gikk sine egne veier og fant Troja. Han mener leserne må ha dette i minnet før de kommer med ubegrunnet kritikk av ”vor tids største skrift- og sprogforsker” (sitat fra omtale på baksiden av boken).
Galters mål med Helleristningernes tale er å benytte seg av materialet som Fell beskriver i Bronze Age America (BAM) til å understøtte Fells teori og vise at man snakket og skrev forståelig dansk allerede i bronsealderen.
Store deler av boken går med til å gjengi bilder og tekst fra BAM. Galster beskriver selv Fell som ”vor tids største sprogforsker” og sammenligner ham med Champollion når det gjelder å finne løsningen på gamle skriftspråk. Han introduserer Fells bakgrunn og underbygger hvordan Fell har brukt det nordiske materialet ved å vise til hvor godt Fell snakket dansk. Han beskylder det etablerte for å ikke ta Fell alvorlig da han i motsetning til Ventris ikke er død. Fell er for Galster en vitenskapsmann uten de vanlige fordommene man finner hos andre vitenskapsmenn.
Galster beskriver hvordan Woden-lithi reiste fra Norden og brakte tilbake kobber som til sammen skal ha veid nær 250 millioner kilo. Fells tolkning blir karakterisert av Galster som bestående av tre forskjellige skriftsystemer, rebus, oldruner (tifinag) og ogam.
Galster kommer med lite nytt i forhold til hva Fell har skrevet. For en stor del er boken en forkortet oversettelse av BAM. Han gjennomgår i detalj tolkningen av ristningene i Peterborough, men hopper lett over Fells teorier om den videre skjebnen til kolonien. Hans store misjon er å vise at man nå kan tolke bronsealdersristningene i Norden og få et innblikk i den tids religion og kultur, takket være Barry Fell.
Med grunnlag i Peterboroughristningene gir Galster seg ut på å tolke et lite utvalg nordiske helleristninger, for det meste med utgangspunkt i tolkninger av ristningene allerede gjort av Fell. Han mener at mange av ristningene kan ha vært brukt til å undervise barn i oppførsel, religion, lesekunst og andre nyttige ferdigheter. I motsetning til innskriftene i Amerika er alle innskriftene korte enkeltsetninger som fremstiller hendelser eller ønsker om trygg ferd.
På bare få punkter er det forskjeller i hva Fell og Galster mener. En av dem dateringen av et østeuropeisk funn med runer (Galster 1987: 95). Dateringen er grunnet i et beger som Fell mener er fra romertid. Galster mener det må være fra bronsealderen siden det, og resten av funngjenstandene inklusivt våpen, er av bronse. Slik mener Galster at runene som skrift kan plasseres tusen år lengre tilbake i tid enn hva man tidligere har antatt.
Galster føler videre at det er viktig å forklare hvordan det var mulig for skandinaver å reise til Amerika. I tråd med Fell peker han på at skipene i bronsealderen var langt mer sjødyktige enn man tidligere har antatt. Han mener seilet kom langt tidligere til Norden enn man før har antatt.[5] For å vise dette drar han paralleller til vikingenes oppdagelser og deres påståtte kolonisering av Amerika. I likhet med Fell, mener han at Newporttårnet er tegn på en mer omfattende kolonisering i Nord Amerika av nordboere, enn hva man antar innen normalvitenskapen (Galster 1987: 107).
Det er grunnlagt en ny vitenskap med Barry Fells oppdagelse, mener Galster, der Peterborough-ristningene er Nordens Rosettastein. Menneskene i overgangen mellom stein- og bronsealder var et avansert samfunn med et velutviklet skriftspråk og en religion og sagnverden som sto nært opp til hva man finner i Edda-skriftene. Denne kulturen mener Galster er kommet inn i Skandinavia med stridsøkskulturen.
Tydingen av bronsealderens skriftspråk har også som resultat at sammenlignende språkforskning må revideres. En rekke ord man normalt regner for låneord, mener Galster man kan finne igjen i ristninger, slik at man finner langt færre låneord i dansk enn opprinnelig antatt. En revisjon av språkforskningen må gjøres med bakgrunn i tolkning av de nordiske ristningene. Da vil man finne at de germanske folkeslagene ikke bare gjenfinnes i mye av Vest-Europas nåværende befolkning, men også står for mesteparten av Nord-Amerikas befolkning inklusivt indianerne.
Boken avsluttes med nytolkning av Runamo-innskriften, gjort i samarbeid med Barry Fell. Han mener at noe av ”innskriften” ikke er naturlige sprekker men en tekst på arabisk skrevet med runer.
Analyse
”Helleristningernes tale” er for en stor del en tributt til Barry Fell. Slik er det enkelt å bruke det samme kritiske materiale på ”Helleristningernes Tale” som på Barry Fell. Den store forskjellen er at Galster vektlegger at språket som ble brukt er dansk og opphavet til det danske språket.
Pseudoarkeologiske kjennetegn
1. Manglende bruk av kontekst:
Galster stiller ikke spørsmål ved Fells tolkning av Peterboroughristningene som nordiske bronsealdersristninger. Selv når han nevner at de inneholder ord som ikke kom inn i dansk før i middelalderen (Galster 1987: 115), tar han det heller som et tegn på at den etablerte språkforskningen er feil enn at Fell bare har drevet med vill gjetting.
Dette kan for en stor del se ut til å komme av at Fell ikke kan ta fundamentalt feil i følge Galster. At bronsealdersristningene ikke er like desom finnes i Peterborough, og at den amerikanske teksten er mye mer komplett enn de mange tusen nordiske ristningene, blir ikke oppfattet som problematisk. Galster, som Fell, tar ikke hensyn til konteksten til Nordens bronsealderskultur og heller ikke den kulturelle konteksten til indianerne som levde nær Peterborough.
2. Tolkning som ikke tar hensyn til alt tilgjengelig relevant kildemateriale:
Det Galster i virkeligheten gjør er å ignorere alt materiale innen språkforskning og arkeologisk forskning som er gjort på området han tar for seg, når han bruker moderne dansk for å tolke bronsealderens språk, ettersom språket var radikalt forskjellig (Spurkland 2001: 31). I stedet bruker han arbeidet av en enkelt mann som få eksperter på området er enige med. Ved å basere seg på en mann som er uenig med de fleste andre på feltet, utelukker han samtidig benyttelsen av annet tilgjengelige kildemateriale.
3. Mangel på håndfaste beviser:
Siden Galster baserer seg for en stor del på materiale fra en annen, har han ingen håndfaste beviser ut over Fell. De originale delene av boken dreier seg stort sett om tidlig runeskrift i Øst-Europa, funnet på noen få gjenstander. Dateringen av gjenstandene kan synes tvilsom, og om gjenstandene skulle være så gamle som han selv mener, er det fremdeles ingen ting som tyder på at innskriftene som ligner mye på gresk skrift kan ha kommet til i ettertid. Galster sitter slik igjen med få beviser, bare spekulasjoner, siden Fells teorier ikke holder vann.
4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist:
Bortsett fra det man finner hos Fell er det lite nytt å gripe fatt i. Teorier i denne kategorien finner man i hans egen form først og fremst i hans tolkning av Runamo-”innskriften” som ekte. Han baserer seg på en tidlig avskrift og mener at den gamle teorien om at den er skrevet rund Harald Hildetanns tid kan være riktig. Ingen av hans kilder på dette feltet (bortsett fra Fell) er nyere enn 1840 og baserer seg på en tid før Runamo-”innskriften” ble vist å være naturlige sprekker.
5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid:
Helleristningernes tale er spekket med påstander om fagmiljøets manglende kompetanse og trangsynthet. Dette gir seg spesielt utslag i forsvaret av Fell, som han mener ikke blir gitt den heder han fortjente (Galster 1987: 12, 17, 22, 24). Dette, mener han, skyldes fagmiljøets manglende evne til å godta folk som ikke har utdannelse på fagfeltet. I tillegg spekulerer han i at Fell ikke fikk den nødvendige heder fordi han ikke var død, noe han mener er en faktor som spiller inn i om en foregangsmann som ikke er faglært blir godtatt eller ikke.
Helleristningernes Tale inneholder elementer av alle de pseudoarkeologiske kriteriene. Slik kan man muligens si at den pseudovitenskapelige diskusjonen også finnes i Norden, i alle fall i ett tilfelle.
Helleristningernes Tale er for en stor del basert på arbeid gjort i USA, så det er fremdeles interessant å se om man finner noe man kan kalle for ”genuin” nordisk pseudoarkeologi.
6.1.3 Aasmund Sandland
Sandland har pr 2004 skrevet tre bøker som i det minste delvis omhandler helleristninger. Sentralt for ham er å vise at man også hadde evne til avansert tenkning i fortiden. Dette vises i nordiske helleristninger, som han mener er et protoskriftspråk med trekk hentet fra middelhavskulturene.
Jeg skal ta for meg hans to første bøker i denne oppgaven: Helleristninger – et budskap fra fortiden og Hyperborea: Hvordan var egentlig forhistorisk tid i Norden.
>Resymé:
Sandlands første bok er bare 39 sider. Den dreier seg hovedsaklig om helleristninger og at de kan ha vært et slags skriftspråk på linje med hieroglyfer. Det er i hovedsak snakk om spesielle tegn som skiller seg ut ved å være mer abstrakte enn andre, og som i tillegg kan bli funnet flere steder som er viktig i den sammenheng. På linje med Fell mener også han at skålgroper kan ha en betydning, siden de ligner på det nordafrikanske Tifinag-alfabetet (Sandland 1997: 4).
Det er et viktig poeng for ham at folk på den tiden har vært smarte nok til ikke alltid å risse inn sine figurer, men der det var mindre utsatt for vær å ha malt dem. ”Det kan være et uttrykk for at disse menneskene hadde både fornuft og logikk” (op.cit. : 4). Han peker også på lignende symboler fra kelterne og germanerne. Dette er trolig fordi det var en felles kultur i Nord-Europa på den tiden, siden man finner megalitter over store deler av Nord-Europa. Han peker også på at man finner paralleller til de nordiske symbolene i Nord-Italia. At det har bodd nordboere her, mener han kan forklare hvorfor romerne hadde så store problemer med å erobre akkurat dette fjellfolket.
Sandland mener at mange helleristninger har en astronomisk funksjon, spesielt såkalte ”slipskåror”. Han baserer seg på tidligere arbeider av enkelte astronomer som mener slipskårene peker ut en spesiell, 19-årig månesyklus.
Ved å se på antallet og retningen til skårene, mener han det er mulig å se når det første skåret ble risset, så vel som når de andre ble risset inn. Dette er i følge Sandland tydelige beviser på at skårene viser oppdagelsen av denne typen syklus 2000 år før den offisielt ble oppdaget. Månesyklusen har også blitt holdt rede på med andre ristninger slik som skålgroper i visse antall, og uvanlige antall mannskapsrekker på helleristningsskip.
Tredje del av boken er på engelsk og var opprinnelig framstilt på en kongress om helleristninger. Dette er den eneste delen med litteraturliste. Det er interessant å merke seg at noe av denne litteraturen baserer seg på ESOP og Barry Fells Bronze Age America. Sandland mener å ha funnet en ristning som har en klar betydning.
Noen ristninger i Norge og Sverige, spesielt i nærheten av sølv- og kobberrike områder mener han står for henholdsvis sølv og kobber. Dette baserer han på et tegn Barry Fell hevder står for ”trade goods in general” (Sandland 1997: 33). Denne bruken av symboler kan komme som følge av kontakter med den minoiske kulturen på Kreta, siden visse ideer og varer ble transportert langt i bronsealderen. Symbolbruken forsatte ut over i jernalderen da man kan finne lignende symboler hos kelterne.
Formen på den aktuelle ristningen, en stående eller liggende firkant, kan stå for attraktive varer som skinn, huder, lær, ull og metallstykker. ”It is perhaps not by chance that banknotes through all times up to this day, have had the form of [en firkant] in most cases” (Sandland 1997: 34). Symbolet fikk muligens en mer spesialisert form med et kryss for å hentyde til andre handelsvarer.
Symbolet kan ha fått sin form ved at man gikk ut fra det felles tegnet for handelsvare og deretter plasserte en rune bokstav Ü fra angelsaksisk tradisjon inn i firkanten. En annen forklaring kan være at det gamle tegnet for kobberbarre ble utviklet til et stilistisk bilde av den minoiske øksen, og at det deretter ble satt inn i en firkant.
”Det er opplest og vedtatt at runeinnskrifter var de første skriftlige meddelelsene i Norden. Jeg tillater meg å sette et spørsmålstegn ved denne ”evige sannheten” «(Sandland 2001: 51). Sandland mener han går på tvers av det tradisjonelle synet, og at gjentagelser av symboler med lik form, utelukker at helleristningene er ”rabbel og krot”. Mange symboler, slik som helleristninger med slangemotiv, mener han har en forbindelse med andre kulturer. Han peker på at slangen vises i keltisk mytologi og at den også finnes igjen i USA, der Great Serpent Mound er et slående eksempel. Dette mener han er tegn på at kontakt mellom kontinentene og på tvers av Europa har vært mye mer vanlig enn hva normalarkeologien mener.
Hyperborea er ment som en påminnelse om at fortidens folk var mer avanserte enn forskerne vil ha folk flest til å tro. Dette gjør han ved åhenvise til flere felter der han mener det er manglende forskning. Sandland mener det er meget trolig at det ble utvunnet kobber i Norden allerede i bronsealderen og kanskje så tidlig som ”kobberalderen”, altså på slutten av nordisk neolitikum.
Selv om det pr. dags dato ikke er noen beviser for kobberfremstilling så tidlig i Norden mener han dette må revurderes på grunn av en rekke indisier. For det første er det forekomster av kobbermalm og gedigent kobber som er lett tilgjengelig i Norden. Det finnes spor av bronsealderbosetninger ikke alt for langt fra steder der det er forekomster. På slike bosetninger er det også funnet støpeformer for bronse som han tolker dit hen at det kan ha vært en større innenlands produksjon. At man visste å få det varmt nok til å smelte bronse mener han er en indikator på at de også visste hvordan man kunne få den nødvendige temperaturen til å utvinne kobber. Videre peker han på at det er en glidende overgang mellom bronse- og jernframstilling. At framstilling av jern, i følge Stenvik, topper seg på 200 tallet e. Krf. tar han til fordel for at det allerede var utviklet solide metallurgiske kunnskaper så tidlig som i bronsealder (Sandland 2001: 16).
Funn av hodeskaller med tydelige rester etter vellykkede trepaneringer har dukket opp i Danmark. Sandland antyder at dette er oversett eller fortiet fordi de strider mot de etablerte teoriene som hevder fortidens mennesker var alt for primitive til å klare en såpass avansert medisinsk opperasjon.
Som i Helleristninger hevder han at fortidens folk hadde en omfattende astronomisk kunnskap. Dette vises spesielt hos en 132 cm lang målestav funnet i Borremose (Danmark).
Hovedargumentet for at Borremosestaven er så viktig er at 132 er et mål som går opp i lengden av 1/140-dels stadion. Lengden på et stadion har vært omdiskutert, men Sandland baserer seg på en lengde som tilsvarer 184, 8 m. Dette anser han som riktig lengde fordi et stadion er et geodetisk lengdemål og har med meridianlengder å gjøre. Han tar utgangspunkt i et megalittanlegg på Brogar som ligger omtrent nøyaktig på den 59 breddegrad. Lengden fra ekvator til 59 breddegrad er 6 541 985, 560. Hvis man deler denne avstanden med 59 får man 110 880, hvis man så deler med 600 får man 184,8 som da altså er en stadion. Han bruker deretter forskjellige andre måleenheter og viser at hvis man deler på det rette tallene går tallene opp i 184, 8 uten rest (Sandland 2001: 32).
Sandland henviser til arbeid gjort av tidligere forskere som har hatt lignende teorier og viser til eksempler der man har brukt de forskjellige lengdemålene. ”De gamle” (Sandland 2001, s. 33) hadde beregnet jordomkretsen til 216 000 stadier. Ved å dele på 24 timer vil man få rotasjonshastigheten til jorden som er 4, 62 meter/sec. Dette er lengdemålet OR som har vært brukt i megalittanlegg i Tyskland, et klart tegn på at de gamle lengdemålene har vært geodetiske. Målestaven fra Borremose, som jo er 1/140 dels stadion, er derfor meget viktig fordi den viser at man i Norden også gjorde seg bruk av målesystemer som baserte seg på meridianlengder.
”Det å opponere er i dag ikke forbundet med livsfare. Uten noen sammenligning forøvrig vil jeg minne om at det ikke alltid har vært slik” (Sandland 2001: 94). Han nevner Galileo og Bruno som eksempler. Slik blir det, tross hans påstand om det motsatte, en sammenligning mellom hans arbeid og deres. De var også banebrytende og misforstått i begynnelsen. ”Som en vil forstå har jeg ikke uten videre noen nesegrus beundring for alle som kaller seg eksperter, og som mener seg å besitte den hele og fulle sannhet” (Sandland 2001: 95).
Analyse
Åpenbare innsigelser mot Sandlands påstander dreier seg om i hovedsak to ting: Kronologi og avstand. Han peker på megalittannleggene som tegn på felles kultur, men disse er fra yngre steinalder, ikke fra bronsealderen (Joussaume 1988: 20). En vesentlig tidsforskjell.
Å påstå at mannskapsrekkene på helleristningsskip står for månesykluser, er også en påstand som er vanskelig å bevise, siden det er mange skip som har mannskapsrekker med antall som ikke stemmer med syklusene.
At det er en angelsaksisk rune som er brukt i handelssymbolet hos Sandland er også lite sannsynlig. For det første baserer det seg da på at man hadde runer i bronsealderen. De fleste mener runene ikke oppsto tidligere enn 100 e.kr (Spurkland 2001: 14). For det andre baserer det seg på at det fantes noe som var angelsaksisk i bronsealderen – en vesentlig kronologisk forskjell etter som Sakserne som separat stamme først ble konsolidert århundret før Kristus (Jones og Pennick 1995: 111). Anglerne og Sakserne angrep Britannia som separate stammer så sent som 550 (Jones og Pennick 1995: 112). Angelsaksiske ble de ikke før stammene ble assimilert inn i hverandre etter at de slo seg ned i England – en forskjell på minst 1000 år.
Hvis kobberframstilling var så vanlig som Sandland mener i Hyperborea, ville det antagelig ikke være så lite kobber og bronse i funn fra bronsealderen i Norge som det faktisk er. Selv om Stenvik (1990: 209) nevner at det kan ha vært en metallurgisk tradisjon i Norge i bronsealder, betyr ikke det at det direkte førte til en topp i jernfremstilling 700 år senere (ca 200 år e. Kr). Denne toppen er også nokså lokal og finnes stort sett bare i Midt-Norge (Stenvik 1990: 210).
Kobberframstilling i Norge i bronsealderen er mulig, men ikke bevist. Det er også nærliggende å tro at hvis det hadde vært tilfelle ville man funnet mer bronse på linje med hva man finner i Sør-Skandinavia. Hovedproblemet til Sandland her er å dokumentere sine påstander.
Han sier også at trepanering er et forbigått tema i nordisk arkeologi. Samtidig motsier han seg selv med å peke på litteratur som ble utgitt om emnet så tidlig som på 1800-tallet (Sandland 2001: 26). Dette viser at dette ikke er et oversett emne. Det er snarere utdebattert og ikke noen stor nyhet.
I hans behandling av måleenheter er det også noen svakheter. Omtrent uansett hvilke tall man velger, vil det kunne gå opp i mange andre tall hvis man bare deler eller ganger med rett tall. Dette er den type regning som også ble brukt om pyramidene i sin tid, med utgangspunkt i et konstruert lengdemål antatt å tilsvare den bibelske cubit (Gardner 1957: 175). Denne lengden baserte seg på lengden av en eneste dekkhelle, den eneste kjente på den tiden og man antok at denne lengden var den måleenheten som var blitt brukt i konstruksjonen. At det senere er funnet dekkheller med andre lengder er visst ikke like viktig.
En annen ting er at siden de forskjellige lengdemålene har forskjellig lengde i cm, vil det ikke være så problematisk å få enkelte megalittanlegg til å passe til en av disse lengdene uten desimaler. Megalittanleggene er fra neolitikum, mens Borremose-staven er yngre. I følge Sandland selv ca 2000 år gammel (Sandland 2001: 29). (En annen ting er at jordomkretsen ikke ble beregnet før i gresk tid, altså lenge etter byggingen av megalittanleggene.)
En vesentlig mangel med hans argumenter mot det tradisjonelle synet på helleristninger er at det er svært få som mener de er rabbel og ”krot” (Sandland 2001: 56). Mange forskere i dag er enige om at helleristninger er symboler (Sognnes 1999: 11, Clottes 2002: 101) og bruk av symboler som forteller noe (Sognnes 1999: 12, Clottes 2002: 103). Om ikke de forteller en direkte historie, så representerer de noe, et offersted, territorialgrenser etc. At de er et skriftspråk er heller ikke noe nytt. Barry Fell bruker de samme argumentene om ristninger han mener er skandinaviske i Nord-Amerika. Kanskje ikke så rart, siden Sandland i sin bok referer til ESOP, Epigraphic Society Occasional Publications, som Fell var grunnlegger av. Alle samfunn bruker symboler til å meddele noe. Det betyr ikke at alle symboler kan klassifiseres som skriftspråk.
Tross hans mangel på respekt for eksperter bruker han i gjennom boken flere kilder fra slike når de passer med teoriene hans, f. eks Stenvik (Sandland 2001: 16).
Det er til slutt svært få utdannede vitenskapsmenn i dag som påstår at de besitter den hele og fulle sannhet. Dette er et for det meste tilbakelagt stadium, som det kan se ut som om Sandland har hengt seg fast i.
Pseudoarkeologiske tegn
1. Manglende bruk av kontekst
Sandland har vesentlige kronologiske mangler. Som forskjellen mellom bronsealder og jernalder i hans forklaring om angelsakserne og deres runer (Sandland 1997: 37). Han godtar også tolkninger av Barry Fell som av de fleste arkeologer og eksperter på gamle språk er regnet for pseudovitenskapelig arbeid (Bock 1992, O Hehir 1990, Feder 1999). Han sammenligner fenomener som ikke stemmer overens i tid, som for eksempel megalitter med den første bergningen av jordomkretsen gjort av Erastothenes (276-194 f. kr.) (O’Connor & Robertson 1999). En avstand i tid på flere hundre år fra da megalittene ble reist (Williams 2000: 210, Joussaume 1988: 20). Han sammenligner fenomener som ligner hverandre tross både avstand i tid og rom, f. eks slanger i Europa og Serpentmound i USA (Sandland 2001: 89).
2. Tolkninger som ikke tar hensyn til alt tilgjengelig relevant kildemateriale
I likhet med Fell mener han at man innen normalvitenskapen har en alt for liten tro på fortidens folk og deres åndsevner. Han mener at den normale holdningen blant arkeologer er at folk før var dummere enn hva man er nå. Denne påstanden viser at Sandland neppe har lest mye moderne arkeologisklitteratur. Det er i dag normalt å regne fortidens mennesker som like intelligente som nåtidens mennesker, der forskjellen bare ligger i den teknologiske utviklingen. Slik kan det virke som om mye kildemateriale ikke har vært tatt i betrakting. Hans kildehenvisninger tyder også på dette.
Med alle de kronologiske feil som blir gjort igjennom Hyperborea og Helleristninger (f. eks. Sandland 2001: 31 og 89), er det tydelig at mye av det brukte kildematerialet er andre pseudoarkeologer, for eksempel Atlantis-forskeren Spanuth (Sandland 2001: 21). Sandland blander gode (Stenvik etc.) og dårlige kilder (Spanuth) og plukker det han finner for godt fra hver av dem. Med de kildene som er oppgitt og måten han tolker dem er det ikke risikabelt å konkludere med at Hyperborea og Helleristninger inneholder dette punktet.
3. Mangel på håndfaste beviser
Sandlands argumentasjon baserer seg på beviser som befinner seg til dels langt fra hverandre i tid, for eksempel bronsealder og angelsaksere (Sandland 1997: 37). Slik blir argumentene påstander uten godt grunnlag. Teksten blir for en stor del spekulasjoner om at det kan være en sammenheng, uten at det blir fremmet noen beviser for at det kan være slik. I stedet baserer han seg på indisier, der det tydeligvis er nok å samle sammen nok indiser til at hans klient får medhold.
Der Sandland ikke refererer til tidligere arkeologiske funn som trenger oppmerksomhet, blir bevisbyrden først og fremst lagt til astronomi og matematikk. Selv om noe astroarkeologi delvis er inne i varmen (Roslund et. al 1999, Rabow 2000), er mesteparten av Sandlands kilder og tolkninger av den typen som ikke er det. I følge Fagan (2002 b) er oppkonstruerte astronomiske beviser en av de klassiske måtene for pseudoarkeologer å lage seg egne beviser der ingen finnes. Som nevnt kan man med metoden som blir brukt av Sandland, Smyth og andre komme fram til hvilket som helst tall som stemmer overens med et annet hvis en bare deler eller ganger med rett tall. Hvis man i tillegg bruker oppkonstruerte måleenheter øker en denne sjansen enda mer.
4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist
Bruken av matematisk/astronomisk fiksing er et relativt gammelt triks. Samtidig er metoden beslektet med de som er brukt av mer moderate astroarkeologer. Slik er det vanskelig å sette fingeren direkte på noen klart utdaterte teorier på dette punktet.
En annen sak er påstanden om at arkeologer mener folk før var dummere enn de er nå. Dette har ikke vært normal arkeologisk teori på lenge, men det har vært brukt som argument av pseudoarkeologer siden begynnelsen av dette århundret, f. eks av Gladwin i Men out of Asia (1947).
Sandland anfører også at det etablerte mener seg å besitte den absolutte sannhet. Det finnes mange eksempler på at det ikke er tilfelle (Kuznar 1997: 147, Sognnes 1999: 119). Sett fra et vitenskapsfilosofisk ståsted er en slik holdning som Sandland mener at det etablerte har avleggs. Man mener man i dag at man ikke kan finne den absolutte sannhet. Den innflytelsesrike vitenskapsfilosofen Karl Popper mente for eksempel at man aldri ville finne den absolutte sannhet, bare teorier som motsto falsifisering bedre enn andre (Chalmers 1999: 60).
5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid
Man merker lite til dette i Helleristninger, annet enn at han peker på det han mener er den eksisterende holdningen blant arkeologer å tro at helleristninger er rabbel og krot, og at de mener at fortidsmenneskene var dumme og lite utviklet (noe han setter seg fore å motbevise). Å være uenig med flertallet, selv om han har misforstått eller overdrevet deres standpunkt, kvalifiserer ikke som en nedlatende holdning.
I hans andre bok finner man derimot klare tegn på dette. Det er tydelig at Sandland mener hans teorier er nye og at de strider mot alt som ”selverklærte eksperter” som tror på en ”absolutt sannhet” står for. Han imøtegår kritikk han vet vil komme med det klassiske argumentet der han sammenligner seg med misforståtte genier med store ideer som før eller siden ble godtatt – som for eksempel Galileo (Sandland 2001: 94).
Sandland oppfyller alle kriteriene jeg har satt opp for typisk pseudoarkeologi. Han kommer med veldig lite som ikke har vært sagt før av andre med lignende metoder. Han baserer seg faktisk stort sett på arbeid som har vært gjort av andre pseudovitenskapsmenn, og han har lite originalt stoff. At han forfekter det samme i to bøker og kriteriene er til stede i større og mindre grad i begge bøkene er et ytterligere tegn på at det er snakk om pseudovitenskap og ikke bare en engangsforeteelse.
6.1.4 Kjell Aartun
Dr. Philos i Ugaritiske språk, Kjell Aartun har vært en relativt omdiskutert person i forskjellige fora. De fleste bøkene hans, også doktorgraden, er skrevet på tysk. Foreløpig er bare en bok om emnet er utgitt på norsk. Det er særlig hans bøker om minoisk skrift og hans bok om runer som er blitt bestridt av andre språkforskere. Altså 1) hans påstander om at han har klart å løse gåten rundt den minoiske hieroglyfskriften linear A (Letnes 1994) og 2) hans påstander om at det har eksistert minoiske handelsutposter i Norge (Lund 2002, Ekeberg 2003, Olsen 2002). Slike kolonier eller rester av innvandrede trojanere eller andre med semittisk språk, mener han å finne på Rogalandskysten (Nord-Hidle), Kongsberg og på omtrent alle steder der runer er brukt før 900–tallet. Hans påstander er blant annet blitt imøtegått av Dr. Philos Terje Spurkland: ”-En teori fullstendig uten bakkekontakt,” og professor James E. Knirk ”-Ufunderte fabuleringer framstilt som vitenskap” (Letnes 1994).
”Runer i en kulturhistorisk sammenheng – En fruktbarhetskultisk tradisjon”.
Aartuns hovedpoeng i Runer er at man tradisjonelt har diskutert runenes opphav og deres tolkning, men at nyere funn gjort av ham selv tyder på at tolkningsproblemet ligger i at man har tatt utgangspunkt i helt feil språk ved tolkningene: Det er ikke urnordisk, men et semittisk språk arvet fra trojanerne og minoerne.
Resymé
Forfatteren hevder det er funnet runer flere steder utenfor Nord-Europa, spesielt på Kreta i rester av den minoiske kulturen, og på fastlandet, i Troja, Ugarit og andre områder i Syria og Palestina (Aartun 1994: 13). Dette var folk som snakket et semittisk språk og de eldste runene her er fra så tidlig som 3000–tallet f.kr (Op.cit. :15).
Nøkkelen til deres tydning ligger i å ta utgangspunkt i minoisk skrift, spesielt linear A som Aartun mener han har klart oversette. Flere steder har runer og linear A blitt brukt samtidig i ”rosetta-stein-lignende” tilfeller slik at tolkning av runene blir relativt lett. Forsøk på å forklare runene som avstammet fra gresk eller latin mener han derfor er mislykket. Det er heller slik at Gresk og Latinsk skrift stammer fra runene, ikke omvendt (Op.cit.). Aartun peker på en rekke sammenfallende lyder mellom språket brukt i runene og semittiske språk for å understreke sitt poeng.
Selve ordet rune er i virkeligheten også et semittisk ord som har betydninger som: ”hemmelighet”, ”indirekte eller flertydig tale”, ”gal uttale eller skrivefeil,” ”intim samtale mellom to personer”, ”forelskelse” og ”Elskov” (Aartun 1994: 19). Det er de siste betydningene av ordet rune Aartun mener er mest sentrale.
Noe av forklaringen på den angivelig utstrakte bruken av semittisk språk og skrift i Nord-Europa er ifølge Aartun at det var et utstrakt handelsnettverk over hav og land mellom Troja/Kreta og landene lengre nord. I tillegg til indirekte kontakt ble det også dannet små og store handelskolonier. Den viktigste varen fra nord var rav.
Aartuns kanskje viktigste argument for at runene er et semittisk skriftspråk er Snorre.[6] Han beskriver i Heimskringla hvordan Odin stammet fra Troja og senere vandret inn i Nord-Europa med sitt folk og dominerte den allerede eksisterende kulturen der. Dette har gått upåaktet hen fra de fleste forskere, mener Aartun (Op.cit.: 24). Snorre som historisk kilde til disse tidlige tidene er blitt sørgelig ringeaktet, spesielt siden funnene av semittisk språk og runer beviser at det har vært folk fra denne kulturen her. Runene i Norden er identiske med de som ble brukt i Troja, med samme språk og skriftbasis.
Selve kulturen rundt runene er grunnet på en fruktbarhetskult. Omtrent alle runetekster på dette språket Aartun tar for seg er seksuelle skrifter på en blanding av runer og linear A. Innskriftene er altså skrevet i en blanding av bokstav og billedskrift. Enkelte vokaler mangler, i tillegg er de fleste ordene analogier, ikke direkte beskrivelser av det de skal vise. Det de beskriver er kjønn og kjønnsakter. Der f. eks ord som slam/søle er analogier for sperma, det samme betyr ordet rim. Fisk, slange etc. står for fallos. For å få en sammenhengende mening er det i tillegg nødvendig å sette inn ord og setninger der disse mangler, da de er underforstått og ikke nedskrevet.
Blant de norske runeinnskriftene han nevner er en av de mest kjente Tunesteinen (Op.cit.: 55), i tillegg nevner han rundt 40 andre eksempler blant annet flere fra gjenstander i Oseberg og Gokstadfunnet. ”Vårt bidrag til å begrunne riktigheten av hovedtrekkene i Snorres beretning om orientalsk innvandring til Europa, vil i denne sammenheng være å se nærmere på en del karakteristiske innskrifter med runer og minoisk skrift i Norge” (Aartun 1994: 50). Aartun mener det er tydelige runer med fruktbarhetskultisk innhold på flere steiner og gjenstander i Norge. De fleste har hieroglyfer i tillegg til runer.
Det semittiske innslaget forsvinner på 900-tallet ved at det ”indoeuropeiske/germanske” tok over kulturdominansen (Aartun 1994: 106). De tok over runene til eget bruk for sitt eget språk. Man finner likevel trekk arvet fra den semittiske kulturen:
”Eddadiktingen og skaldediktingen, som er særegen for Norge og Island, representerer for eksempel ganske åpenbart, i hovedtrekkene, en videreføring av en eldgammel orientalsk praksis med diktere, tradisjonsbærere og personer som var dyktige i talekunst”. (Aartun 1994: 107)
At semittisk tradisjon har fortsatt, kan man også se i kunsten blant annet fra stavkirkene. Slanger, vinranker og lignende er der levninger fra fruktbarhetskultusen der de var synonymer for kjønn.
Analyse
Aartuns argumenter er som sagt blitt imøtegått. Han bruker et konsist språk med mange eksempler på oversettelser og tolkninger, og presenterer alle teorier som om de var vel aksepterte. Han presenterer sin teori om at språket på allerede tolkede runesteiner ikke er urnordisk, men semittisk som absolutte fakta. Det blir omtrent ikke nevnt at dette er påstander som strider mot alt annet gjort av runologer (f. eks Spurkland 2001: 47). Med sin bevisførsel prøver Aartun å slå fast at det er den endelige løsningen på runenes gåte.
Boken har en vitenskapelig utforming, dog med manglende kildeanvisninger. Det kan imidlertid unnskyldes med at det er stort sett ham selv som har funnet ut av alle forandringer i nordisk kultur, fra bronsealder og fram til vikingtiden. Han baserer seg stort sett på egne forskningsresultater omkring et språk som ingen annen har tolket, og som mange innenfor det internasjonale forskningsmiljøet omkring minoisk kultur mener ikke holder mål.
Pseudoarkeologiske kjennetegn
1. Manglende bruk av kontekst
Aartuns Runer blir satt inn i en nordisk sammenheng, der svært få arkeologiske beviser tyder på at det har vært noen kolonier eller direkte kontakt mellom Norden og semittiske områder. Aartun bruker stort sett ikke tolkninger der skrift blir satt i kontekst med kulturen som levde på samme tid som de ble skrevet. F. eks viser ikke det arkeologiske materialet tegn på minoisk innflytelse, som man vel ville ha ventet hvis det hadde vært kolonier i Norge. Funn av vesentlige artefakter fra den aktuelle kulturen mangler, og man får dermed en parallell til mangelen på artefakter på amerikansk område av europeisk oppkomst som blant annet Feder regner for sentralt i å bevise slike påstander.
Aartuns tolkninger på nordisk grunn er grunnet for en stor del utelukkende på de skriftene han mener å finne, ikke på den samtidige arkeologiske kulturen i Norden. De fleste mener at runene har en latinsk og/eller gresk opprinnelse og slik ikke kan ha stammet fra minoisk skrift (Spurkland 2001: 13, Bæksted: 14).
2. Tolkning som ikke tar hensyn til alt tilgjengelig relevant kildemateriale
Aartun ignorerer eller avfeier arbeid gjort de siste hundre årene som har tolket mange av de samme runeinnskriftene han tar for seg og fått en forståelig mening ut av dem.
Et godt eksempel er Tune-steinen som man har tolket på en helt annen måte ved å bruke urnordisk som utgangspunkt (Spurkland 2001: 31-83, Bæksted 1943: 7-45). I tillegg ignorerer han mye av det arkeologiske bevismaterialet som ikke stemmer over ens med hans tolkning.
3. Mangel på håndfaste beviser
Aartun baserer seg som sagt stort sett på skrift.
Få mener det han ser som minoisk skrift i Norge er skrift, så nær som de runesteinene han tar for seg. Mange steder ser han også hieroglyfer som andre ikke kan se, som for eksempel på Tune-steinen (Letnes 1994).
På denne steinen er det skrevet på urnordisk med den gamle futharken. Den er tradisjonelt tolket som en gravskrift, og den er også regnet som viktig fordi den indikerer at kvinnene som satte opp runesteinen hadde arverett og slik gir innblikk i noe av den tidens kjønnsroller (Spurkland 2001: 49). Aartuns tolkning er at det i stedet dreier seg om en erotisk skrift som i blomstrende vendinger beskriver en kjønnsakt (Aartun 1994: 55-60). Ingen andreen Aartun har vært i stand til å se hieroglyfer på steinen.
I tillegg leser han mange runer som helt andre bokstaver enn hva runologer gjør (Letnes 1994). En annen ting å legge merke til er at det er snakk om svært lang tid mellom bronsealders Troja/Kreta og Odins påståtte innvandring, for ikke å si de fleste eksemplene på runeinnskrifter han viser til. Aartun lager slik for en stor del sine egne beviser i stedet for å søke støtte i det arkeologiske materialet – et typisk trekk når en mangler beviser.
4. Bruk av foreldede teorier som er tilbakevist
Aartun tar til orde for en mer direkte tolkning av Snorre.
Dette var vanlig metode i Norge på 1800-tallet. Etter det har en hatt en mer kritisk holdning til Snorres skrifter med basis i hvilken kulturell kontekst han skrev under. Til Aartuns fordel baserer han denne påstanden på hva han selv mener er materiale som kaster nytt lys på saken. Hvis dette hadde vært tilfelle hadde det vært legitimt å bruke opp igjen en gammel teori. Som nevnt i punkt 3. har han egentlig ikke noen håndfaste beviser å basere en gjenopptagelse av bokstavelig tolkning av Snorre på.
5. Henvisning til det etablerte fagmiljøet eller deler av det som dogmatisk, trangsynt eller en selv som forfulgt eller misforstått og forut for sin tid
Alle runeinnskrifter og kulturforandringer kan tilskrives semittisk kolonisering fra Troja og Kreta. Dette blir presentert skråsikkert som en absolutt og vedtatt sannhet som vanskelig skal kunne imøtegås. Det er en ny teori som feier alle andre av banen. Alle anerkjente forskere innen feltet er med det motbevist. Andre forskere blir ikke nevnt unntatt der han kan bruke dem til å støtte sine teorier.
Heller ikke blir status rundt den daværende diskusjonen nevnt. Han nevner at Snorres teorier ufortjent har blitt forbigått av de fleste forskere. Men ellers er andre forskere lite nevnt. Dette er en bok som nærmest utelukkende dreier seg om forfatterens nyvinninger som er slik fremlagt at det ikke åpner rom for å nevne at noen er uenige med ham.
Det er vanskelig å se tilstrekkelige tegn på dette punktet til å godkjenne det som oppfylt.
Aartuns Runer i en kulturhistorisk sammenheng oppfyller fire av mine kriterier for pseudoarkeologi. Det hadde vært interessant om Aartun hadde gitt ut enda en bok å se om punkt fem hadde vært til stede i en eventuell oppfølger. Da som en følge av kritikken han fikk av det etablerte etter å ha utgitt Runer, slik man finner det hos Fell og Sandland.