enhoaxes.jpeg
Hva driver en svindler? Hvorfor og hvordan lar vi oss lure? Og hva er de ”gode” svindelhistoriene? Under tyveårsjubiléet for skeptikerbevegelsen i 1996, gjorde jeg dette intervjuet med Gordon Stein, som døde av lungekreft noen få dager etterpå. Et oppslagsverk om svindel – Encyclopedia of Hoaxes – ble et av de siste bidragene fra skeptikeren og ateisten Gordon Stein.

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 27.04.2007)


Gordon Stein hadde de siste årene av sitt liv ansvar for biblioteket ved Center for Inquiry i Buffalo, New York. Det arbeidet han jevnt med å fylle opp. Flere av bøkene hadde han selv skrevet eller redigert. Det gjaldt for eksempel oppslagsverket Encyclopedia of the Paranormal som nettopp var ferdig fra forlaget da jeg foretok intervjuet.

En encyclopedi om bedrag

Stein var spesielt stolt av dette verket, slik man ofte er når noe nettopp er blitt ferdig. Men han var heller ikke akkurat misfornøyd med Encyclopedia of Hoaxes, et oppslagsverk om all verdens svindel og lureri.

Så hva er egentlig en ”hoax”?

Stein forteller at det engelske «hoax» har betydninger som spenner fra bløff og «practical jokes» til svindel og grovt bedrageri. Det bringer også assosiasjoner om den freidige bedrager som ikke alltid gjør ting for egen vinning, men for å lure andre ved å la dem lure seg selv. Som to av bløffmakerne i boka hans, Doug Bower og Dave Chorley. De to aldrende britiske hobbykunstnerne satte i gang kornsirkelmanien i England, og inspirerte en generasjon til å snike seg ut om natten for å lage stadig nye og fantasifulle figurer. Men ikke alle er som dem.

Vi kan for eksempel definere «hoax» som en bevisst og planlagt løgn som gir seg ut for å være en sannhet, og som har til hensikt å trekke andre med i forestillingen, sier Stein.

Han fortsetter:

Det er mange typer bløff og bedrag, og mange måter å dele dem opp på. Vi kan for eksempel skille mellom bedragerier etter hensikt. Noen inngår i et større mål, mens andre kun har til hensikt å more den som utfører dem. En annen inndeling er etter hvem som utfører dem eller etter betydning. Mange blir utført av enkeltindivider, mens det i noen tilfeller er en større gruppe som står bak. I noen tilfeller går bedraget over lengre tid og kan få stor betydning, andre ganger er det kortvarige og lite betydningsfulle affærer. Man kan også dele etter hva slags medium det foregår innenfor: mediabløffer, kunstsvindel osv. Det er litt av det siste vi gjorde med oppslagsverket.

-Hvorfor et oppslagsverk om bedrag?

-Jeg laget oppslagsboken fordi litteraturen på det tidspunktet var så forferdelig uoversiktlig. Det fantes en del spredde artikler, samt en og annen bok om spesifikke tilfeller, men ingenting oversiktlig og generelt. Derfor dette oppslagsverket med korte introduksjonsartikler. Her finner du alt fra militære og religiøse bedragerier til de parapsykologiske og vitenskapelige.

Innenfor disse kategoriene kan du finne mange typer bedragerier. Mange bedragerier kan forstås som en «practical joke», der målet er moroa med selve utførelsen, og kanskje litt det å demonstrere at andre lar seg lure.

Poenget er selve «sporten» i det. Mange av dem som utfører slike bedragerier innser først senere at det kan ha skadelige følger å føre noen bak lyset på den måten de har gjort. I andre tilfeller er bedraget instrument for noe annet: svindle til seg penger eller berømmelse, støtte en spesiell sak, eller å avsløre svakheter i et system.

Vi kan også se på hvordan et bedrag blir mottatt og bedømt hos publikum når den blir kjent: Noen blir bedømt som heroiske, som sosiale velgjerninger, mens andre blir tenkt på som komiske, mens en rekke andre helst er «skurkaktige». Av og til blir én og samme hendelse bedømt forskjellig blant ulike grupper, slik at den kan dekke alle tre kategorier.

Har du noen personlige favoritter?

-Det er mange gode fortellinger blant disse bedragene, men en av mine virkelige favoritter er nesten blitt glemt. Det er synd, for den var så godt forberedt og gjennomført at det alene kvalifiserer til å bli husket.

Det luciferanske frimureri

-Historien handler om «Leo Taxil», eller Gabriel Jogand-Pages som han egentlig het, og hvordan han i en årrekke lurte både presse og en rekke store organisasjoner trill rundt. Jogand-Pages var prestehater, og var spesielt kritisk til den katolske kirke. Samtidig var han motstander av frimureriet, og ble oppsatt på å få disse to til å bekjempe hverandre.

Til dette formålet oppfant han pseudonymet Leo Taxil, og også – blant annet – en egen skikkelse som han kalte Diana Vaughan. Han lot henne ”avsløre” at frimurerne i hemmelighet var satanister. I egne tidsskrifter ga han damen en forhistorie – slektskap med gamle mystikere som Henry Vaughan, en familiepakt med Djevelen – og en høy stilling i en superhemmelig frimurerorganisasjon i Kentucky. Han ga henne omtale i en månedlig spalte der han skrev hennes selvbiografi, siterte fra fiktive foredragsturnéer og gjorde i det hele tatt det som sto i hans makt for å skape en troverdig person. Deretter lot han henne konvertere og forlate frimureriet fullstendig, og avsløre ytterligere momenter i «den fryktelige hemmeligheten bak frimureriet».

Saken slo sterkt an, forteller Stein, men det var også nok av kritikere.

-Til slutt ble det et enormt press på at Diana Vaughan skulle uttale seg offentlig i Frankrike. Og Leo Taxil fulgte opp. Han annonserte en pressekonferanse som skulle avholdes den 19 april 1897. Journalister fra hele verden stilte opp. Det gjorde naturlig nok ikke Diana Vaughan. Leo Taxil fortalte først at hun dessverre hadde forlatt landet, deretter avslørte han til en rasende mengde at det hele var en bløff.

Mengden ble så rasende at Taxil måtte fraktes vekk under politieskorte. Slik sluttet en langvarig bløff som hadde influert svært mange, og til og med vært drivkraften i en egen antifrimurer organisasjon.

Noen ganger, sier Stein, er poenget for svindleren å avsløre andres lettlurthet og egen overlegenhet. I tilfeller som Taxils blir det viktig å holde bedrageriet skjult.

Et annet slikt tilfelle er det han mener er historiens mest innflytelsesrike: det litterære falskneriet «Konstantins donasjon», et brev angivelig forfattet av keiser Konstantin. Dette brevet ble brukt som dokumentasjon på at pavene hadde rett på et eget, stort område rundt Roma. I flere århundrer hadde pavene nok makt til at falskneriet ble godtatt, og sikret dermed inntekter og innflytelse.

Mannen som ikke fantes

Et tredje godt eksempel på at man ønsker å skjule bedrageriet for dem som blir utsatt er den filmatiserte historien om «mannen som ikke fantes».

-«Mannen som ikke fantes» utspilte seg under den andre verdenskrig, i perioden før de alliertes invasjon av Italia. De allierte forsøkte å feilinformere aksemaktene om hva slags planer de hadde videre, og iverksatte en operasjon for å lure tyskerne til å tro at angrepet ville skje fra Hellas og Sardinia, ikke Sicilia.

Planen var at tyskerne ved et «tilfelle» skulle komme over topphemmelig informasjon som dirigerte dem i feil retning. Det de gjorde var å «fake» en flystyrt utenfor Spanias kyst – uten fly riktignok. Fra denne flystyrten skulle det så drive i land informasjon som virket ekte nok til at tysk etterretning ville bite på.

Til dette formålet trengte de liket av en ung mann som var død av drukning eller lungebetennelse – vannet i lungene maskerer sykdommen i tilfelle obduksjon – som kunne fungere som «kurér». Da detaljene var i orden «plantet» de mannen – fra en ubåt fordi et ekte flyslipp ville ødelegge kroppen for mye – sammen med en livbåt og litt vrakrester.

De hadde kledd ham opp som major – det var forøvrig store problemer med å få på ham uniformsstøvlene – og lenket en kurérkoffert til armen hans. På mannen fantes ID, lånekort til biblioteket, overføringsbrev fra diverse generaler, brev fra hans forlovede, regning for forlovelsesringene samt en klage fra husverten på at han var sent ute med leien igjen. I tillegg til slike personlige saker hadde «major William Martin» korrektur på en militær bok, et brev til general Eisenhower med forespørsel om forord til en amerikansk utgave – og de topphemmelige dokumentene med de alliertes planer for angrep på Hellas og Sardinia.

Slik bygget de opp en fiktiv skikkelse fra bunnen av, og lot det drive i land hos de spanske myndighetene, med en liten bønn om spansk etterretning ville sjekke sakene og sende informasjonen videre. For å gjøre operasjonen ytterligere plausibel ble «major Martin» og hele flymannskapet oppført på lister over ukens døde.

Noen dager etter fikk de radiobeskjed om at «major Martin» var funnet på stranda. Man tok kontakt med spansk diplomati og krevde dokumentene tilbakelevert, noe som etterhvert ble gjort. Undersøkelser viste at dokumentene var blitt åpnet, og da invasjonen kom var det blitt gjort betydningsfulle troppeforskyvninger i feil retning. Bløffen var en suksess på alle måter.

Motivasjonen bak

-Kan du si noe mer om bedragernes eller bløffmakernes motivasjon?

-Motivasjonen varierer selvfølgelig med hva slags handlinger det er snakk om.

Leo Taxil hadde en slags personlig, ideologisk begrunnelse for sine handlinger, og ideologi kan være en drivkraft hos noen. Ofte er ideologi bare en av mange faktorer. Den militære bløffen sier seg selv.

Blant andre alminnelige drivkrefter finner vi diverse varianter av å bevise at man selv er overlegen andre, at man har klart å lure andre. Det er disse som gjerne avslører sin egen bløff.

Men vi må ikke hoppe helt over den enkleste av dem alle, nemlig ønsket om økonomisk gevinst og kanskje litt berømmelse på kjøpet. I den forbindelse kan jeg kanskje nevne en historie til som også demonstrerer noe om hvordan man fanges inn av en bedrager.

Clifford Irving var en relativt etablert forfatter, ikke spesielt kjent, men han hadde en grei nok karriere. I 1970 fant han ut at han skulle forsøke å selge en falsk selvbiografi til forleggeren sin. Ikke sin egen, men Howard Hughes’! Hughes var, i tillegg til å være styrtrik, en svært tilbaketrukken mann som mange var nysgjerrige på, og det fantes mengder med spekulasjoner om ham i populærpressen. Hughes skydde offentligheten, og snakket aldri med noen utenfra, og var slik sett en perfekt skikkelse å skrive om.

I løpet av omtrent et år hadde Irving fått tilgang til så mye stoff fra andre at forlaget var overbevist om at han måtte snakke sant. Men de hadde egentlig bitt på mye tidligere, dels av nysgjerrighet og dels av grådighet. Irving hadde gitt dem forfalskede brev til seg selv fra «Howard Hughes», skaffet en bankkonto i Sveits under navnet H.M.Hughes til sin kone, og fikk store summer overført dit som «forskudd til Hughes».

De første falskneriene av Hughes håndskrift var forøvrig forferdelig dårlige, men de skaffet ham tilgang til ekte brev av Hughes, som han senere benyttet som en slags mal. Dette bedrageriet var kanskje en banal historie, men den ville aldri blitt oppdaget om det ikke var for ett, svært uventet og ganske tilfeldig trekk: Etter en del oppstyr rundt den forestående utgivelsen ringte faktisk Howard Hughes til forlaget og sa fra at det hele var falskneri og oppspinn. Da forlaget fikk bekreftet hans identitet måtte de trekke boken. Irving har aldri senere fått utgitt en bok på det forlaget…

Historien illustrerer to poeng: bedragerens motiv her var selvfølgelig primært penger. Han gikk langt for å skaffe mest mulig forskudd ut av forlaget, og brukte den falske «H.M. Hughes»-kontoen i Sveits til dette formålet. Forlaget på sin side lot være å lytte til kritiske røster på grunn av nysgjerrighet og grådighet på forventet profitt. Det er bedragerens strategi: hvis de er grådige, lokk dem med penger, hvis de ønsker makt eller sex får du dem til å tro de vil oppnå det.

Mange typer bedragere

-Det er like mange typer bedragere som bedragerier, fortsetter Stein. Noen bedriver en sjelden «practical joke», andre gjør karriere av det samme og ender opp som en slags offentlige, «halvautoriserte» moromenn. De blir tilegnet en slags offentlig rolle lik hoffnarrens, der de lurer den ene institusjon eller kjendis etter den andre. Så har du et bredt spekter fra fordelaktige løgner til den profesjonelle svindleren som lever av å appellere til andres svakeste sider.

Et bedrag følger en viss dynamikk, der bedrager og offer ofte inngår faste mønstre. Et godt mønster for bedrageren består i å finne offerets svakhet og manipulere i forhold til dette. Bedrageren vil ofte legge det til rette slik at offeret gjør mest mulig av arbeidet selv. Jo mer de selv arbeider for å komme frem til en slutning eller et ønske, jo mer identifiserer de seg med den, og desto mindre påvirkelige blir de for motargumenter. En god svindler får offeret til å føle seg overlegen, som den som bidrar med noe, mens de i realiteten blir manipulert fra begynnelse til slutt.

-Det viktige med et bedrag er ikke sannhet, men troverdighet. En dyktig bedrager, eller en god bløff, virker på offeret av de samme årsaker som ligger til grunn for andre ting vi velger å tro. Det blir gitt visse forutsetninger som vi ikke ser grunn til å betvile, eller ikke ønsker å tvile på. Videre bygges det opp logisk og slik at det er fordeler ved å tro aktivt. Deretter har man investert såpass mye i å tro at det blir ubehagelig å trekke det i tvil.

Poenget er at som offer for bedrag begynner vi gjerne med å ønske å tro, deretter vi tro. Og det hemmelighetskremmeri som et bedrag gjerne er vevet inn i øker gjerne vår tillit til den prosessen som fører oss mot klippens kant. For når man virkelig involverer seg, ender man gjerne opp med å lage sine egne, gode grunner til å fortsatt tro.

Ved ett tilfelle ble det for eksempel reist tvil – utenfra forlaget – om Irvings biografi. En representant for forlaget svarte at dersom Irving skulle ha fabrikert det de hadde sett så langt, ville han ha vært av Shakespeares kaliber – og det visste de jo alle at han ikke var. Det må ha ergret Irving kraftig.

-Er det noen spesielle typer mennesker som faller spesielt lett for bedrag?

-Noen mennesker er mer lettlurte enn andre.

De kan være flinkere til å overtale seg selv om at det de ønsker var sant også må være sant, eller de kan være mer tillitsfulle enn vanlig.

Men alle lar seg bedra, og vi har lettere for å la oss overtale til å tro på noe når vi ikke har gode grunner til å mistro det: Når den som sier noe er en autoritet, når saken spiller liten rolle for oss, når vi ikke har kunnskap nok til å bedømme sannsynligheten for at noe er sant. Det siste er en faktor som også viser seg i at utdannelse og intelligens spiller en rolle i hvor lett man lar seg bedra.

Den andre siden av saken er grunner til å tro: at det passer med fordommer, at vi tror vi tjener på det, at mange andre tar del i det osv. Selv om vi er lettere å bedra i noen situasjoner enn andre, og noen er mer lettlurt enn andre, så kan selv den mest veltrente og intelligente vitenskapsmann la seg lure – som tryllekunstnere og «synske» har demonstrert i mange år. Det var mange professorer som lot seg lure av Uri Geller. Det viktigste er at vi alle bedriver former for selvbedrag og lette bedrag i ting som valg av selvpresentasjon. Slik sett er en del «bedrag» vanlig kost og hører hjemme i forlengelsen av normal atferd.