drjekyllmrhydeTeorier om multippel personlighetsforstyrrelse har gått på en kraftig smell internasjonalt. Norge er et av få land der teorien får økt innflytelse. Blant annet presenteres det som en «offervennlig» teori. Men det slår begge veier. I norsk rett ble det i 2008 for eksempel argumentert for at en morder handlet i en «annen personlighetstilstand» og dermed kunne ha krav på nedsatt straff. Det er ikke første gang. I denne artikkelen skisseres hva idéene bak MPF er, og hva som er galt med dem.

Av Tor Erik Nysæter & Leif Edward Ottesen Kennair (publisert 14.08.2009)

I en firemåneders periode fra oktober 1977 til februar 1978 var åsene ovenfor Los Angeles åsted for voldtekt, tortur og drap av minst ti jenter og kvinner i alderen 12 til 28 år. I media ble gjerningsmannen døpt ”the Hillside Strangler”, og etter intensiv etterforskning ble søskenbarna Kenneth Bianchi og Angelo Buono siktet og dømt for drapene. Under rettsaken hevdet Kenneth Bianchi at han var uskyldig, da hans andre personlighet «Steve Walker» hadde begått drapene. Dette ble bl.a. også bekreftet av enkelte psykiatere og psykologer som mente at Kenneth Bianchi hadde multippel personlighetsforstyrrelse (MPF).

Etterforskningsledelsen fikk inn en rettspsykolog for å intervjue Kenneth Bianchi på nytt, og da rettspsykologen la en felle for Bianchi ved å fortelle han at det var vanlig å ha tre eller flere personligheter ved MPF, dukket personligheten ”Billy” opp. Da han ble konfrontert med fellen og det at politiet hadde funnet en rekke bøker om psykologi i hans hjem, innrømmet Bianchi at han hadde simulert MPF for å slippe straffeansvar. Han erklærte seg skyldig i tiltalen og gikk med på å vitne for aktor for å få strafferabatt.

Det oppsiktsvekkende med denne historien er ikke at Bianchi forsøkte å lure seg unna straffeskyld – det oppsiktsvekkende er at mange psykologer og psykiatere trodde han faktisk hadde flere personligheter!

Hva er multippel personlighetsforstyrrelse?

Multippel personlighetsforstyrrelse (MPF) kjennetegnes ved at man har minst én alternativ personlighet som kan kontrollere atferd, som har egen hukommelse, og som fungerer mer eller mindre uavhengig av de andre personlighetene. I DSM-IV (APA, 1994) ble MPF erstattet med Dissosiativ Identitetsforstyrrelse (DIF), men symptomlisten er essensielt sett den samme, så i denne artikkelen vi vil bruke MPF og DIF om hverandre i teksten.

Hovedgrunnen til endringen fra MPF til DIF var misnøye med begrepet ’personlighet’, som kunne gi inntrykk av at en kropp kunne inneholde flere personer. Den nye betegnelsen, dissosiativ identitetsforstyrrelse, viser til at kjernen i pasientens problemer er en forstyrret opplevelse av egen identitet, samtidig som den refererer til at dissosiative reaksjoner er hovedårsaken til lidelsen (Benum, 2006; Gullestad, 2004). Dissosiativ identitetsforstyrrelse innebærer dermed utvikling av flere identiteter med distinkte kognitive, affektive og atferdsmessige mønstre (APA, 1994), via det Nijenhuis og kollegaer (2006) betegner som strukturell dissosiasjon av personligheten hvor ”det er pasientens ene personlighet som er splittet i to eller flere deler, i forhold til medfødte psykobiologiske systemer som ivaretar forskjellige funksjoner” (s.82).

Fra et biologisk perspektiv er det vanskelig å forklare hvordan disse ekstrasystemene skulle dannes. Det å påberope seg støtte fra psykobiologi eller genetikk er i hvert fall kun en grunnløs spekulasjon uten studier. Hovedproblemet med slike studier er at man ikke bare må kunne sannsynliggjøre at pasienter med DIF faktisk skiller seg fra andre grupper av pasienter når det kommer til psykobiologi eller genetikk, men også at disse observerte forskjellene er meningsfulle og at de kan forklares av de fremsatte årsaksforklaringene ved DIF (for eksempel traumer i barndom). Slike studier er dessuten vanskelige på grunn av mangelen på pasienter med reliable DIF-diagnoser. Her bør man også huske at normal personlighet defineres ut fra evnen til å forstille seg og gå inn i forskjellige roller.

Teorier om DIF (f.eks. Gleaves, 1996; Kluft, 1991; Lillenfeld et al., 1999) legger vekt på at DIF er en naturlig forsvarsrespons etter gjentatt traumatisering i barndom, da spesielt seksuelt misbruk: Dissosiasjon og fortrengning tenkes å holde minnene om traumene utenfor barnets bevissthet, ettersom den psykiske smerten tilknyttet disse minnene vil kunne medføre utålelig psykisk smerte (Herman & Schatzow, 1987; Ludwig, 1983; Putnam, 1985; Spiegel, 1991; Van der Hart, Nijenhuis & Steele, 2005). Disse avsplittede aspektene ved barnets mentale liv, antar DIF-teoretikere videre, vil etter hvert utvikle seg til alternative personligheter, selv eller identiteter med distinkte kognitive, affektive og atferdsmessige mønstre (Coons & Milsten, 1986; Lillenfeld et al., 1999; Ross, 1995; Van der Hart et al., 2005; Nijenhuis et al., 2006).

Et fremtredende fenomen ved DIF som bl.a. fremheves er at pasienter med DIF viser markante endringer i stemningsleie da som følge av skifte mellom ulike forskjellige identiteter. Sagt på en annen måte: personer med DIF skifter identitet når de skifter humør.

I følge DIF-teori kan denne ustabiliteten når det gjelder identitet og stemningsleie lett forveksles med og feildiagnostiseres som en annen psykisk lidelser, f.eks. bipolar lidelse, depresjon, personlighetsforstyrrelse eller schizofreni (Jakobsen, Benum & Anstorp, 2006; Aslagsen, 2003).

Det er flere åpenbare problemer med DIF teorien, og her er noen av dem:

· DIF teorien viser til en meget spesiell forståelse av personlighetsutvikling som står i sterk kontrast til den gjeldende konsensus innenfor dette fagområdet. Det er da ikke overraskende at DIF og tilhørende modell for personlighetsutvikling ikke nevnes i det nesten tusen siders oppslagsverket om personlighetsteori og forskning som kom ut i 2008 (se John, Robins & Pervin (Eds). Handbook of Personality: Theory and Research, 3rd ed. New York: Guilford).

· Traume er nøkkelforutsetning for å utvikle DIF. Hvorfor er det slik at de fleste som opplever traumer hovedsakelig har problemer med å la være å huske disse? (se bl.a. McNally (2003), Remembering Trauma. Cambridge, MA: Harvard University Press).

· Hvis DIF er så utbredt som det hevdes, hvorfor er det da så få pasienter som får en DIF diagnose i verdenssammenheng? Er det slik at de fleste som har DIF feildiagnostiseres og feilbehandles? Og hvorfor er det ikke flere som reagerer på at sin kjæres identitet eller personlighet svinger i takt med deres humør?

Fram til slutten av 1970-årene var MPF en ukjent og lite brukt diagnose og hadde ingen plass i det offisielle diagnosesystemet, men diagnosen ble innlemmet i DSM-III i 1980 etter omfattende lobbyvirksomhet fra interesserte terapeuter. De to siste hundre årene før 1980 fantes det ca 200 tilfeller med MPF-lignende symptomatikk nevnt i internasjonal forskningslitteratur (Bliss, 1980), men i 1980-årene var det en eksplosjonsartet økning i antall pasienter som ble diagnostisert med MPF, hvor bl.a. det i 1990 alene ble diagnostisert mer enn 20.000 personer med MPF i USA (Kringlen, 2002). Det ble i dette tidsrommet anslått at 1 % av alle amerikanere og rundt 5 % av universitetsstudenter hadde MPF (Ross, 1991).

Forsøk på å forklare den eksplosjonsartede økningen i diagnostisering av MPF involverte bl.a. argumenter for at pasienter med MPF hadde vært feildiagnostisert tidligere (Kluft, 1986, 1995; Loewenstein, 1993b), diagnosens underliggende biologiske fundament hadde endret seg, og at samfunnet var blitt sykere og overgrep mot barn har blitt mer bisarre (Ross, 1991).

Så endret det seg. Mellom 1993 og 1998 mistet den viktigste organisasjonen for studie og behandling av dissosiative lidelser halvparten av sine medlemmer samt at det vitenskapelige tidsskriftet for forskning på dissosiative forstyrrelse, Dissociation, sluttet å bli utgitt (Piper & Merskey, 2004b). I kjølvannet av dette ”forsvant” også de fleste av pasientene med MPF/DIF fra psykiatriske klinikker sammen med forskningsinteressen for MPF/DIF (Pope, Barry, Bodkin, & Hudson, 2006).

I samme tidsrom kom det en rekke kritiske artikler om MPF/DIF (se f.eks. Huntjens et al., 2006; Kringlen, 2002; Merskey, 1995; Piper & Merskey, 2004a, 2004b), og et kritisk fokus på nærliggende fenomen som ”falske minner”, dissosiativ amnesi[i] og dissosiativ fuge[ii] (Frankel, 1995; Kringlen, 2002; Pope, Hudson, Bodkin, & Oliva, 1998).

Dette skjedde også i Norge i miljøer som hadde vært opptatt av MPF/DIF. Men basert på kursreklame i fagtidsskrift, bokutgivelser og avisintervju de siste årene virker det som om MPF/DIF i enkelte behandlingsmiljøer i Norge igjen har blitt ”vekket til live”.

Hvor ble så de multiple personlighetene av?

Det viste seg (som antydet over) at det var flere alvorlige svakheter med diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse/dissosiativ identitetsforstyrrelse.

Et sentralt problem var spørsmålet om hvordan MPF/DIF kunne observeres og diagnostiseres korrekt. I følge Kluft (1985b) er tegnene på MPF flyktige, noe som gjør lidelsen svært vanskelig å diagnostisere. I DIF-litteraturen er det også vanlig å vise til at pasienter med DIF vanligvis gjemmer sine problemer fra klinikere, selv dem som de har kjent i årevis, og de benekter vanligvis å ha dissosiative symptomer (sic!) (Braun, 1986).

De har dessuten ofte ikke hukommelse om egen traumehistorie eller kunnskap om sine andre identiteter eller personligheter (Kluft, 1984; Loewenstein, 1993a; Putnam, Guroff, Silberman, Barban, & Post, 1986; Ross, 1997).

For å «få frem» de alternative identitetene anbefaler Kluft (1985a, referert i Piper & Merskey, 2002) å bruke fire til åtte timer på diagnostisk intervju hvor pasienten ikke må få anledning til å hente seg inn igjen ved å gå på do eller ha korte pauser. I likhet med Kluft (1985a) anbefaler Putman (1989) og Anstorp (2006) dessuten at terapeuten konsekvent skal henvende seg direkte til den eller de andre identitetene som terapeuten antar eksisterer via spørsmål som ”Hvem er du?”, ”Hvor gammel er du?”, ”Hva trenger du?”, ”Kjenner du noen av de andre personlighetene?”.

Det er vanligvis nødvendig for terapeuten å bruke fra en dag til seks måneder for å få den første av identitetene til å dukke opp (Ross, 1989). Dersom det ikke har dukket opp andre identiteter etter seks måneder kan det tolkes som at de andre identitetene enten er svært sterke og motstår press eller er i dvale og dermed vanskelig å nå (Kluft, 1985b).

Kan noe av dette forklare hvor de multiple personlighetene tok veien?

Ingen psykoterapeut kan i dag praktisere forsvarlig og ikke reagere på denne beskrivelsen av et drivhus for fremvekst av falske minner. Et av de mest kjente tilfellene av MPF, Sybil (Schreiber, 1973), har blitt avslørt å være et iatrogent tilfelle skapt av nettopp slike manipulative intervjuteknikker i kombinasjon med hypnose, medikamenter og pasientens ønske om å være nær, snill og å bli likt av sin terapeut (Rieber, 1999). Filmene og bøkene om bl.a. Sybil og ”Three Faces of Eve” gjorde MPF kjent i befolkningen, noe som har gjort at enkelte pasienter har forsøkt å simulere MPF for å oppnå finansielle-, juridiske-, eller sosiale fordeler, eller rett og slett for å få oppmerksomhet fra sin terapeut (Rogers, 1997). Hva er mer spennende enn en pasient med flere personligheter?

Kritikerne av MPF/DIF viser til at uavhengige terapeuter og forskningsmiljø ikke har kunnet påvise MPF/DIF. Dette i motsetning til f.eks. generalisert angstlidelse[iii] (GAD), som også er en lite bruk diagnose innen psykisk helsevern tross utbredelse i befolkningen. I motsetning til MPF/DIF har forskning på GAD påvist denne angstlidelsens eksistens uavhengig av forskningsmiljø, teoretisk orientering, terapeut eller metode.

Forskjellen mellom DIF og GAD blir dermed at GAD brukes lite fordi terapeuter innen psykisk helsevern har lite oppdatert kunnskap om denne lidelsen, mens MPF/DIF brukes lite fordi man må ha ”rett” fordypning og tro for å kunne se dette fenomenet. Dette mener kritikerne er en sikker indikasjon på at MPF/DIF-lidelsen er skapt av terapeuters forventning, en såkalt iatrogen lidelse, i kombinasjon med uheldige intervensjonsteknikker for å avdekke skjulte identiteter med tilhørende ”glemte” minner om traumer samt egenskaper ved klienten som gjør henne mer motagelig for suggestiv påvirkning (Merskey, 1995). Prototypen på en slik behandlingssekvens var pasienter som søkte hjelp for depresjon, angst eller spiseforstyrrelser (Kringlen, 2002), noe som også vises til i den nylige utgitte boken ”Dissosiasjon og relasjonstraumer” (Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006).

Terapeuten forklarer pasientens symptomer med at de er vanlige hos personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep, samt at det ikke er uvanlig å glemme eller fortrenge disse gjennom psykiske prosesser som fortrengning og dissosiasjon. Pasienten blir i tillegg ofte bedt om å lese seg opp på seksuelle overgrep og delta i støttegrupper med incestofre (Kringlen, 2002; Webster, 1996). Neste steg i behandlingen blir å forsøke å få frem alle de ulike identitetene, selvene eller personlighetene, slik at man har mulighet til å jobbe frem alle de skjulte traumene disse identitetene besitter (Piper & Merskey, 2004a).

Vanlige intervensjonsteknikker i arbeidet med traumegjenhenting beskrevet i DIF-litteraturen fra 1980 og -90 tallet involverer hypnose, diverse suggesjonsteknikker, medikamenter, rollespill med mer, hvor hensikten er at pasienten i mest mulig avslappet tilstand fritt og åpent skal danne hypoteser om hvem overgriperen(e) er og forsøke å gjenskape flest mulig detaljer knyttet til hvordan overgrepene kunne ha skjedd.

Bradshaw (1992) anbefaler dessuten at pasienter som ikke har minner om incest, men viser fem eller flere typiske symptomer på å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, som f.eks. depresjon, lav selvrespekt, mørkeredsel, fordøyelsesbesvær, fobier, nattlige mareritt, spiseforstyrrelser, stoff- eller alkoholmisbruk eller totalavhold, seksuell aversjon eller seksuell promiskuitet, hodepine m.fl. (se bl.a. Blume, 1990 for en oversikt) skal akseptere teorien om at de har blitt misbrukt og leve ”consciously with the idea for 6 months, in context with the awareness of the trace you acknowledge, and see whether any memories come to you” (Bradshaw, 1992, s. 43; se også Kringlen, 2002).

Ikke uventet kom det en rekke avisartikler, bøker, tv-program og rettssaker ut av dette, som bl.a. omhandlet rituelle satanistiske overgrep hvor hele bygdesamfunn var involvert i overgrep (og rituell ofring av spedbarn), samt incestanklager mot familiemedlemmer. Halvparten av rettssakene i Storbritannia i dette tidsrommet (hvor anklagene senere ble trukket tilbake eller kjent ugyldige) gjaldt biologiske fedre mens bare 3 % gjaldt stefedre (Gudjonsson & Howard, 1998). Dette står i sterk kontrast til at stefedre proporsjonalt står for langt flere voldelige overgrep mot barn enn biologiske fedre (Buss, 2005; Daly & Wilson, 1988). Disse anklagene var dessuten ofte uspesifikke, og de hadde som regel oppstått i terapi etter at offeret hadde søkt behandling for depresjon eller spiseforstyrrelser (Kringlen, 2002).

I siste halvdel av 1990-årene kom det en kraftig reaksjon mot de terapeutiske teknikkene og teoriene som dannet bl.a. det teoretiske grunnlaget for MPF/DIF (Kringlen, 2002). Det ble i tillegg klart at sentrale forutsetninger for utviklingen av MPF/DIF, som f.eks. alvorlige traumer i barndommen, ikke holdt ved nærmere ettersyn.

Et problem var at det frem til 1988 bare var åtte identifiserte tilfeller av DIF hos barn (Vincent & Pickering, 1988), noe som er svært uforenlig med DIF-teorier som hevder at den første ’alter’-personligheten vanligvis oppstår ved treårsalderen hos alvorlig traumatiserte barn (f.eks. Dell & Eisenhower, 1990; Kluft, 1984).

Et annet problem er at DIF-litteraturen rapporterer om at 60–75 % av DIF pasienter har vært utsatt for fysiske overgrep, 68–83 % for seksuelle overgrep og 89–97 % for enten fysiske eller seksuelle overgrep (Coons, 1994), hvor dette blir brukt som et sirkulært argument for at traume er årsak til DIF.

Det at noe opptrer sammen er ikke det samme som å si at det er kausalt. Det forklarer selvsagt heller ikke hvorfor de fleste som opplever traumer hovedsakelig har problemer med å la være å huske, eller hvorfor enkelte tåler å huske slike traumer uten å dissosiere (McNally, 2003). I tillegg viste det seg at opplevd traumatisering i barndom ikke kunne predikere hvem som senere utviklet DIF (Piper & Merskey, 2004b).

Det er også i denne sammenhengen betenkelig at traumene ikke er tilgjengelig for pasientens bevissthet da de altså «er dissosiert» til en annen identitet (selv, personlighet etc), og aktivt må søkes og hentes frem i terapi[iv]. Pope og kollegaer (1998) viste i en prospektiv studie at personer som har vært utsatt for veldokumenterte traumatiske opplevelser ikke utviklet dissosiativ amnesi for disse hendelsene eller DIF, men samtidig at ikke alle fortalte sin terapeut om disse hendelsene.

Selv om det har vært mye negativ forskning og presseomtale er det i dag fremdeles noen få, men standhaftige forskere utenfor USA som enda argumenterer for fenomenet MPF/DIF, da bl.a. miljøet rundt Ellert Nijenhuis (f.eks. Hermans, Nijenhuis, van Honk, Huntjens, & van der Hart, 2006; Reinders et al., 2006) og Vedat Sar (Sar, 2006; Sar, Akyuz, & Dogan, 2007; Sar et al., 2007). I USA er det fremdeles noe forskning på DIF selv om miljøet er relativt lite og utdøende (Piper & Merskey, 2004a). Hovedpublikasjonskanal for denne forskningen i dag virker å være det nokså anerkjente tidsskriftet Psychiatric Clinics of North America (f.eks. Brand, Armstrong, & Loewenstein, 2006; Dell, 2006; Loewenstein, 2006).

Hvorfor kan tanken om multiple personligheter være farlig?

Noen ideer er farlige, fordi vi som fagfolk er med på å definere pasientenes liv gjennom våre intervensjoner og gjennom vår faglige innflytelse. Det er falske minner-debatten et overtydelig eksempel på. Gjennom terapeutens suggesjoner, spørsmål, overbevisning og makt kan pasienter komme til å tro nesten hva som helst om seg selv. Gjennom minneavdekkende intervensjoner, som i laboratoriet er vist å kunne påvirke minner (se f.eks. Lofthus & Hoffman, 1989), vil terapeuten kunne overbevise pasienten om forhold som ikke stemmer historisk. Det paradoksale er at terapeuten også blir overbevist om at dette er sant, delvis pga. forventning og fordom, men også pga. pasientens beskrivelse og svar – selv om det er terapeuten som har skapt dem.

I stor grad er hele tradisjonen bak avdekking av skjulte minner er farlig idé som oppsto i kjølvannet av det Jeffrey Masson (1984) hevdet var Freud’s svik mot barnet – en påstand som førte til at Masson ble kastet ut av det psykoanalytiske fellesskapet. Ideen om at overgrep var vanlig koblet sammen med ideen om at traumer kan fortrenges (fremfor det som skjer ved PTSD, at traumene ikke lar seg fortrenge) og at det som utløser lidelse må gjøres bevisst for at offeret skal kunne bli bra igjen, førte til en bevegelse innen psykoterapi som var dedikert til målet å avdekke fortrengte overgrep.

Men målet helliger ikke middelet. Middelet er hukommelsesendrende. Derfor vil en ikke vite om overgriper nummer to er psykoterapeuten, eller om psykoterapeuten faktisk gjør noe hjelpsomt.

Det har ikke vært mulig å bevise at dette er hjelpsomt. Flere saker der psykoterapeuten blir overgriper mot pasienten sin i en jakt etter en annen overgriper (som kan ha eksistert eller ikke) er etter hvert dokumentert (se bl.a. Lofthus og Davis, 2006 for en gjennomgang av temaet). Minneavdekkende teknikker regnes i dag som feilbehandling på grunn av de negative konsekvensene som svært trolig oppstår som følge av denne typen behandling (Brandon et al., 1998; Lofthus & Davis, 2006).

Mindre dramatisk er alle ideene som gjelder hvorfor forskjellige pasienter med forskjellige psykiske tilstander har fått sine lidelser. Vi vet i dag ikke hvordan noen lidelser faktisk har oppstått – dette gjelder til og med for enkle fobier, som man lenge trodde man kjente årsaken til (Kendler, Myers & Prescott, 2002; Poulton & Menzies, 2002). Men på grunn av ideene om at (a) hvordan lidelser oppstår er vesentlig for hvordan lidelser behandles, og at (b) innsikt i hvordan lidelsen oppsto er viktig for pasienten, har man i mange psykoterapier et uhensiktsmessig fokus på spørsmålet ”Hvorfor?”.

Det er et par følger av disse ideene: For det første kaster man bort tid på et spørsmål man ikke kan besvare. Det er langt å foretrekke at psykoterapeuter oppfører seg som brannmenn – når man får en pasient som lider, forsøk å fjerne opprettholdende faktorer til lidelsen; slukk brannen. Ikke begynn å undersøke hvorfor pasienten lider, som detektiver eller arkeologer; slukk brannen! Det vi har kunnskap om er opprettholdende, ikke igangsettende faktorer. Det å endre opprettholdende faktorer er det som er dokumentert å hjelpe. Et annet, nærliggende poeng er dessuten at det å ikke anvende de best dokumenterte, evidensbaserte behandlingsmetodene faktisk kan forstyrre pasientens naturlige kapasitet til bedring – noe som vil forlenge pasientens lidelse langt ut over det som man kunne forvente i tråd med studier av naturlig remisjon (Bateman & Fonagy, 2006).

For det andre har man ingen informasjon i dag å gå ut i fra på gruppenivå, og det betyr at et hvert svar som gis en pasient er tilfeldig synsing. Det å gi noen en uriktig forklaring på hvorfor man lider kan ha uante følger – fra feilattribusjon til negative konsekvenser som følge av pasientens vurdering av fremtidige forhold. Terapeuten kan ikke ha oversikt over konsekvenser av historiene man dikter opp. Det er uprofesjonelt å spekulere fritt, når spekulasjonen vurderes som sannhet. Det å anta at narrativer hjelper ved å gi mening er å ikke ta ansvar for det at en meningsgivende historie også kan ha negative konsekvenser – og at de fleste mennesker forholder seg til slike historier som sannhet.

Diagnosen MPF/DIF har en nær tilknytning til tradisjonen rundt avdekking av skjulte minner. Det er farlig å bryte med det man vet innen vitenskapelig psykologi, og det er farlig å anta at man som terapeut vet mer enn forskningen har klart å vise – det åpner for uoversiktelige konsekvenser av intervensjoner. Det har lenge vært advart mot og til og med i enkelte profesjonsforeninger forbudt å benytte minneavdekkende metoder: fordi de ikke virker, og fordi disse metodene kan skape falske minner. Det er helt uetisk å utsette pasienter for slike teknikker.

Konklusjon

Hovedgrunnen til at de multiple personlighetene ble borte var nok at de aldri hadde vært der i utgangspunktet. Diagnosen kan best ansees som et kulturelt skapt fenomen, som bare ”innvidde” og ”troende” terapeuter kunne observere. Majoriteten av forskere og klinikere betegner i dag MPF/DIF-epidemien som en ganske pinlig affære for psykiatrien (Kringlen, 2002), hvor de fleste psykologer og psykiatere i USA og Canada ikke lenger mener at MPF/DIF er en akseptabel diagnose (Lalonde, Hudson, Gigante, & Pope, 2001; Pope, Olivia, Hudson, Bodkin, & Gruber, 1999).

Med tanke på hvor grundig MPF/DIF diagnosen har blitt motbevist, er det svært liten sannsynlighet for at denne diagnosen blir tatt med i DSM-V. Piper og Merskey (2004a) mener at i løpet av de neste ti årene vil diagnosen sammen med en del av de andre dissosiative lidelsene (f.eks. dissosiativ fuge, se bl.a. Hacking, 1996, for en historisk gjennomgang) gå i glemmeboka og etter hvert få samme status som spiritisme eller alternative trosretninger. I en nylig publisert artikkel konkluderer Piper, Lillevik & Kritzer (2008, s. 238) som følger i forhold til litteraturen omkring gjenkalte minner og dissosiativ glemsel (feilaktig kalt fortrengning): ”The present review shows that in 2008, science still fails to provide evidence for belief in repression and recovered memories, and that the Law continues to wrestle with these concepts.”

Det at disse spekulative teoriene får konsekvenser for pasientens videre mentale helse, forholdet til pasientens pårørende og gjennom å bli ført inn i rettssystemet gjør at en hver fagperson som benytter DIF beveger seg inn i farlig farvann – både med tanke på mulige uheldige behandlingenseffekter og etikk. Under slike omstendigheter må man støtte seg på mer enn personlig overbevisning.

Det er viktig for profesjonene innen psykisk helsevern å bli mer kritisk til teorier som kun genererer fantasi – både hos pasienter og hos behandlerne selv. Ikke minst når disse fantasiene beviselig kan være skadelig, både for pasienten og pårørende – men også innen rettsvesenet (Piper, Lillevik & Kritzer, 2008). Fagfolk må derfor unnlate å benytte teorier som ikke har god støtte i fagfelleskapet og i forskningslitteraturen – og som i verste fall kan være direkte skadelig for pasienten og i beste fall bare forstyrre pasientens naturlige bedringsprosess. Velger man å bryte med dette prinsippet må man selvsagt også ønske å bli etterprøvd av fagfeller, for pasientens beste. Målet er å hjelpe; ikke bidra til overgrep – målet helliger som sagt ikke midlet.

(Tor-Erik Nysæter er stipendiat og Leif Edward Ottesen Kennair 1.amanuensis (og instituttleder) ved Psykologisk institutt, NTNU.

Dette er en omarbeidet versjon av en artikkel som først ble publisert som ” Nysæter, T. E. & Kennair, L. E. O. (2007). Hvor ble det av de multiple personlighetene? Hvorfor tror psykologer på så mye rart..? Psykologisk Tidskrift, 11, 17–22.”. Med tillatelse fra Psykologisk Tidsskrift.)

Litteratur

Anstorp, T. (2006). Arbeid med delene! I T. Anstorp, K. Benum, & M. Jakobsen (red). Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Anstorp, T., Benum, K., & Jakobsen, M. (red) (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

APA. (1994). Diagnostic and statistical manual of mental disorders: DSM-IV (4. utg.). Washington, D.C.: American Psychiatric Association.

Aslagsen, H. (2003). Dissosiativ lidelse og bipolar affektiv lidelse: Differensialdiagnostikk og comorbiditet. Stavanger: Spesialistoppgave, Norsk Psykologforening.

Bateman, A. & Fonagy, P. (2006). Mentalization-based treatment for borderline personality disorder: A practical guide. Oxford, UK: University Press.

Benum, K. (2006). Når tilknytningen blir traumatisert – en psykologisk forståelse av relasjonstraumer og dissosiasjon. In T. Anstorp, K. Benum, & M. Jakobsen (red). Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Bliss, E. L. (1980). Multiple personalities: a report of 14 cases with implementations for schizophrenia and hysteria. Archives of General Psychiatry, 37, 1388-1397.

Blume, S. E. (1990). Secret survivors. New York: Balantine.

Bradshaw, J. (1992, August). Incest: When You Wonder If It Happened To You. Lear’s, 5, 43-44.

Brand, B. L., Armstrong, J. G., & Loewenstein, R. J. (2006). Psychological Assessment of Patients with Dissociative Identity Disorder. Psychiatric Clinics of North America, 29, 145-168.

Brandon, S., Boakes, J., Glaser, D., & Green, R. (1998). Recovered memories of childhood sexual abuse -Implications for clinical practice. The British Journal of Psychiatry, 172, 296-307.

Braun, B. G. (1986). Introduction. In B. G. Braun (Ed.), Treatment of multiple personality disorder. Washinton, DC: American Psychiatric Press.

Buss (2005). The murderer next door: Why the mind is designed to kill. New York: Penguin.

Coons, P. M. (1994). Confirmation of childhood abuse in child and adolescent cases of multiple personality disorder and dissociative disorders not otherwise specified. Journal of Nervous and Mental Disorders, 182, 461-464.

Coons, P. M., & Milsten, V. (1986). Psychosexual disturbances in multiple personality: charactheristics, etiology, and treatment. Journal of Clinical Psychiatry, 47, 106-111.

Daly, M., & Wilson, M. (1988). Homicide. New York: Aldine de Gruyter.

Dell, P. F. (2006). A New Model of Dissociative Identity Disorder. Psychiatric Clinics of North America, 29, 1-26.

Dell, P. F., & Eisenhower, J. W. (1990). Adolecent multiple personality disorder: a preliminary study of eleven cases. Journal of American Academic Child and Adolesecent Psychiatry, 29, 359-366.

Frankel, F. H. (1995). Discovering new memories in psychotherapy-childhood revisited, fantasy, or both? New England Journal of Medicine, 333, 591-594.

Gleaves, D. H. (1996). The sociocognitive model of dissociative identity disorder: a re-examination of the evidence. Psychological Bulletin, 120, 42-59.

Gudjonsson, G., & Howard, L. (1998). Forensic Psychology. London: Routhledge.

Gullestad, S. E. (2004). Dr. Jekyll and Mr. Hyde – tre forklaringsmodeller. Tidskrift for norsk psykologforening, ,609-611.

Hacking, I. (1996). Les Alienes voyageurs: How fugue became a medical entity. History of Psychiatry, 7, 425-449.

Herman, J. L. & Schatzow, E. (1987). Recovery and Verification of Memories of Childhood Sexual Trauma. PSYCHOANALYTIC PSYCHOLOGY, 4, 1-14.

Hermans, E. J., Nijenhuis, E. R. S., van Honk, J., Huntjens, R. J. C., & van der Hart, O. (2006). Identity state-dependent attentional bias for facial threat in dissociative identity disorder. Psychiatry Research, 141, 233-236.

Huntjens, R. J. C., Peters, M. L., Woertman, L., Bovenschen, L. M., Martin, R. C., & Postma, A. (2006). Inter-identity amnesia in dissociative identity disorder: a simulated memory impairment? Psychological Medicine, 36, 857-863.

Jakobsen, M., Benum, K., & Anstorp, T. (2006). Dissosiasjon – noen diagnostiske overveielser. In T. Anstorp, K. Benum, & M. Jakobsen (red). Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Kendler, K. S., Myers, J., & Prescott, C. A. (2002). The etiology of phobias. An evaluation of the stress-diathesis model. Archives of General Psychiatry, 59, 242-8.

Kluft, R. P. (1984). Multiple personality in childhood. Psychiatric Clinics of North America, 7, 121-134.

Kluft, R. P. (1985a). Making the diagnosis of multiple personality disorder. i F. F. Flach (red.), Directions in Psychiatry (pp. 3-10).

Kluft, R. P. (1985b). The natural history of multiple personality disorder. R. P. Kluft (red.), Childhood antecedents of multiple personality (pp. 197-238). Washington, DC: American Psychiatric Press.

Kluft, R. P. (1986). High-functioning multiple personality patients: three cases. Journal of Nervous and Mental Disorders, 174, 722-726.

Kluft, R. P. (1991). Clinical presentations of multiple personality disorder. Psychiatric Clinics of North America, 14, 605-629.

Kluft, R. P. (1995). Current controversies surrunding dissociative identity disorder. In L. Cohen, J. Berzoff & M. Elin (red.), Dissociative identity disorder: theoretical and treatment controversies (pp. 347-377). Northvale, NJ: Jason Aronson.

Kringlen, E. (2002). Seksuelle overgrep, gjenvunnet hukommelse og multippel personlighetsforstyrrelse. Tidskrift for Norsk Lægeforening, 122, 202-208.

Lalonde, J. K., Hudson, J. L., Gigante, R. A., & Pope, H. C. (2001). Canadian and American psychiatrists’ attitudes toward dissociative disorder diagnosis. Canadian Journal of Psychiatry, 46, 407-412.

Lillenfeld, S. O., Lynn, S. J., Kirsch, I., Chavez, J. F., Sarbin, T. R., & Ganaway, G. K. (1999). Dissociative identity disorder and the sociocognitive model: recalling the lessons of the past. Psychological bulletin, 125, 507-523.

Loewenstein, R. J. (1993a). Dissociation, development, andt psychobiology of trauma. Journal of American Academic Psychoanalysis, 21, 581-603.

Loewenstein, R. J. (1993b). Posttraumatic and dissociative aspects of transference and countertransference in the treatment of multiple personality disorder. In R. P. Kluft & C. G. Fine (red.), Clinical perspectives on multiple personality disorder (pp. 51-86). Washington, DC: American Psychiatric Press.

Loewenstein, R. J. (2006). DID 101: A Hands-on Clinical Guide to the Stabilization Phase of Dissociative Identity Disorder Treatment. Psychiatric Clinics of North America, 29, 305-332.

Lofthus, E. F., & Hoffman, H. G. (1989). Misinformation and memory: The creation of new memories. Journal of Experimental Psychology: General, 118, 100-104.

Lofthus, E. F., & Davis, D. (2006). Recovered Memories. Annual Review of Clinical Psychology, 2, 469–98

Ludwig, A. M. (1983). The psychobiological functions of dissociation. American Journal of Clinical Hypnosis, 26, 93-99.

Masson, J. M. (1984). Freud: The assault on truth: Freud’s suppression of the seduction theory. London: Faber and Faber.

McNally, R.J. (2003). Remembering trauma. Cambridge, MA, Harvard University Press.

Merskey, H. (1995). Multiple personality disorder and the false memory syndrome. British Journal of Psychiatry, 166, 281-283.

Nijenhuis, E. R. S., van der Hart, O., & Steele, K. (2006). Traumerelatert strukturell dissosiasjon av personligheten. In T. Anstorp, K. Benum, & M. Jakobsen (red). Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Piper, A., Lillevik, L., & Krinzky, R. ( 2008). What’s wrong with believing in repression? A review for legal professionals. Psychology, Public Policy, and Law, 14, 223–242.

Piper, A., & Merskey, H. (2004a). The persistence of a folly: critical examination of dissociative identity disorder. Part II. The defence and decline of multiple personality or dissociative identity disorder. Canadian Journal of Psychiatry, 49, 678-683.

Piper, A., & Merskey, H. (2004b). The persistence of Folly: A critical examination of dissociative identity disorder. Part I. The excesses of an improbable concept. Canadian Journal of Psychiatry, 49, 592-600.

Pope, H. G., Barry, S., Bodkin, A., & Hudson, J. I. (2006). Tracking scientific interest in the dissociative disorders: A study of scientific publication output 1984-2003. Psychotherapy and Psychosomatics, 75, 19-24.

Pope, H. G., Hudson, J. I., Bodkin, J. A., & Oliva, P. (1998). Questionable validity of ‘dissociative amnesia’ in trauma victims. Evidence from prospective studies. British Journal of Psychiatry, 172, 210-215.

Pope, H. G., Olivia, P. S., Hudson, J. I., Bodkin, J. A., & Gruber, A. J. (1999). Attitudes toward DSM-IV dissociative disorders diagnosis among board-certified American Psychiatrists. American Journal of Psychiatry, 156, 321-323.

Poulton, R., & Menzies, R. G. (2002). Non-associative fear acquisition: A review of the evidence from retrospective and longitudinal research. Behaviour Research and Therapy, 40, 127-149.Putnam, F. W. (1985). Dissociation as a response to extreme trauma. i R. P. Kluft (red.), Childhood antecendents of multiple personality (pp. 65-97). Washington, DC: American Psychiatric Press.

Putnam, F. W. (1989). Diagnosis and treatment of multiple personality disorder. New York: Guilford.

Putnam, F. W., Guroff, J. J., Silberman, E. K., Barban, L., & Post, R. M. (1986). The clinical phenomenology of multiple personality disorder: a review of 100 recent cases. Journal of Clinical Psychiatry, 47, 285-293.

Reinders, A. A. T. S., Nijenhuis, E. R. S., Quak, J., Korf, J., Haaksma, J., Paans, A. M. J., et al. (2006). Psychobiological Characteristics of Dissociative Identity Disorder: A Symptom Provocation Study. Biological Psychiatry, 60(7), 730-740.

Rieber, R. W. (1999). Hypnosis, false memory and multiple personality: A trinity of affinity. History of Psychiatry, 10(37), 3–11.

Rogers, R. (1997). Clinical assessment of malingering and deception (2. utg.). New York: Guilford Press.

Ross, C. A. (1989). Multiple personality disorder: diagnosis, clinical features, and management. New York: John Wiley & Sons.

Ross, C. A. (1991). Epidemiology of multiple personality disorder and dissociation. Psychiatric Clinics of North America, 14, 503-517.

Ross, C. A. (1995). The validity and reliability of dissociative identity disorder In L. Cohen, J. Berzoff & M. Elin (red.), Dissociative identity disorder: theoretical and treatment controversies (pp. 65-84). Nortvale, NJ: Jason Aronson.

Ross, C. A. (1997). Dissociative identity disorder: diagnosis, clinical features, and treatment of multiple personality. New York: John Wiley & Sons.

Sar, V. (2006). The Scope of Dissociative Disorders: An International Perspective. Psychiatric Clinics of North America, 29(1), 227-244.

Sar, V., Akyuz, G., & Dogan, O. (2007). Prevalence of dissociative disorders among women in the general population. Psychiatry Research, 149, 169-176.

Sar, V., Koyuncu, A., Ozturk, E., Yargic, L. I., Kundakci, T., Yazici, A., et al. (2007). Dissociative disorders in the psychiatric emergency ward. General Hospital Psychiatry, 29, 45-50.

Schreiber, F. (1973). Sybil. New York: Warner Communications.

Spiegel, D. (1991). Dissociation and trauma. i A. Tasman & S. Goldfinger (red.), American Psychiatric Press annual review of psychiatry (Vol. 10, pp. 261-275). Washington, DC: American Psychiatric Press.

Van der Hart, O., Nijenhuis, E. R. S., & Steele, K. (2005). Dissociation: An Insufficiently Recognized Major Feature of Complex Posttraumatic Stress Disorder. Journal of Traumatic Stress, 18, 413–423.

Vincent, M., & Pickering, R. (1988). Multiple personality disorder in childhood. Canadian Journal of Psychiatry, 33, 524-529.

Webster, R. (1996). Why Freud was wrong : Sin, science and psychoanalysis (rev. utg.). London: HarperCollins.

Noter

[i] Dissosiativ amnesi; Det viktigste fenomenet er tap av hukommelse, vanligvis for viktige hendelser av nyere dato. Amnesien er ikke av organisk art og er for omfattende til å kunne forklares med vanlig glemsomhet eller tretthet. Amnesien er vanligvis konsentrert rundt traumatiske livshendelser, som ulykker eller uventede tap ved dødsfall, og er vanligvis partiell eller selektiv. Total eller generalisert amnesi er sjelden, og er vanligvis del av en «fugue». Det er stor uenighet om validiteten til denne diagnosen.

[ii] Dissosiativ «fugue»; har alle trekkene til dissosiativ amnesi, men i tillegg målrettet reiseaktivitet utenfor det området pasienten ferdes i til daglig. Selv om det foreligger amnesi i perioden med «fugue», kan pasientens atferd i denne tiden synes fullstendig normal for utenforstående. Eksempl er folk som plutselig forsvinner fra familien, starter med et nytt liv og nye forhold i en annen del av landet, uten noe minne om sin fortid. Det er stor uenighet om validiteten til denne diagnosen.

[iii] Generalisert angst, eller bekymringsangst, er preget av kronisk bekymring om en lang rekke forhold. Pasienten opplever bekymringen som overdrevet, men opplever samtidig at bekymringen er ukontrollerbar – og i mange tilfeller oppleves bekymringen som mentalt eller kropsslig skadelig. Det er langt større enighet om validiteten av denne diagnosen enn diagnosene beskrevet i notene over. Se Kennair (2008). Generalisert angstlidelse. I Berge & Repål. Håndbok i kognitiv terapi. Oslo: Gyldendal.

[iv] Kringlen (2002) viser dessuten til at anvendelsen av begrepet fortrengning og dissosiasjon som forklaringsmodell for å ”glemme” traumer (se bl.a. Herman & Schatzow, 1987) er fjernt fra den tradisjonelle psykoanalytiske forståelsen.