visjontidsskr «New Age» blir ofte sagt å ha et monistisk og mildt livssyn, der det ikke er plass til ondskapens krefter. Men verden er likevel full av problematiske fenomen og hendelser, og det store «paradigmeskiftet» lar stadig vekk vente på seg. Hvordan takles dette ideologisk? Med henvisning til store og små sammensvergelser? I denne masteroppgaven i religionsvitenskap ser Jørgen Lie nærmere på ondskapsforståelsen som viser seg i tre årganger av Alternativt Nettverks magasin Visjon, og visjonene viser seg å inkludere mer mørke enn man kanskje venter.

Av Jørgen Lie (publisert 27.09.2009)

Ondskapsforståelse i New Age: En diskursanalyse av magasinet Visjon.

Masteroppgave i religionsvitenskap

Norges teknisk-naturvitenskapelige Universitet

Det historisk-filosofiske fakultet

Institutt for arkeologi og religionsvitenskap

Vår 2009

INNHOLDSFORTEGNELSE

1. Innledning.

1.1 Presentasjon av tema og problemstillinger.

1.2 Valg av materiale.

1.3 Valg av metode.

1.4 Forskningskontekst.

1.5 Avhandlingens disposisjon.

2. New Age – sentrale elementer og røtter.

2.1 Innledning.

2.2 Definisjoner av New Age.

2.3 Den private troen.

2.4 New Age – sentrale elementer.

2.5 New Age – røtter.

2.6 New Age – i takt med og i opposisjon til det moderne samfunnet.

3. Ondskapsforståelse i den vestlige verden.

3.1 Innledning.

3.2 ”Svak” og ”sterk” ondskap.

3.3 Kirketro og folketro.

3.4 Forklaring gjennom fornuft.

3.5 Mesmerismen, kristen vitenskap og New Thought.

3.6 Tradisjonell ondskapsforståelse i New Age.

3.6.1 Uønskede handlinger.

3.6.2 Den kosmiske rettferdighet

3.7 Konspirasjonsteori som forklaringsmodell og ”sterk ondskap”.

4. Diskursanalyse som metode.

4.1 Innledning.

4.2 Diskursteoriens utvikling.

4.3 Diskursanalysen og dens begrepsapparat.

5. En diskursanalyse av Visjon – Del I: Etablering av diskurser, nodalpunkter og momenter

5.1 Innledning.

5.2 Analysens disposisjon.

5.3 Autoritetskritikkdiskursen.

5.3.1 Nodalpunkter og momenter.

5.4 Ignoransediskursen.

5.4.1 Nodalpunkter og momenter.

6. En diskursanalyse av Visjon – Del II: Hegemoni, intertekstualitet og vitenskapslikhet.

6.1 Innledning.

6.2 Hegemoni i skolemedisin.

6.2.1 Språklige virkemidler.

6.2.2 Intertekstualitet

6.3 Hegemoni i organisert religion.

6.3.1 Språklige virkemidler.

6.3.2 Intertekstualitet

6.4. Hegemoni i myndigheter og media.

6.4.1 Språklige virkemidler.

6.4.2 Intertekstualitet

6.5 Hegemoni i egoet.

6.5.1 Språklige virkemidler.

6.5.2 Intertekstualitet

6.6 Hegemoni i materialisme.

6.6.1 Språklige virkemidler.

6.6.2 Intertekstualitet

6.7 Vitenskapslikhet og vitenskapelige titler.

7. Avsluttende diskusjon.

Litteraturliste

Primærlitteratur.

Sekundærlitteratur.

Internettkilder.

Sammendrag

Noter

Etterord

1. Innledning

1.1 Presentasjon av tema og problemstillinger

I denne avhandlingen skal jeg drøfte ondskapsforståelse innenfor et vidt og uoversiktlig felt med betegnelsen ”New Age”. Dette er spesielt interessant fordi New Age i utgangspunktet framstår som en bevegelse med lite fokus på det negative og ikke har noen klar ontologisk definert ondskap. New Age har i dag millioner av tilhengere over hele verden. Imidlertid er det mange som ikke engang er klar over at de faller innunder merkelappen New Age, og mange av dem som er klar over det, anerkjenner den ikke. Noe av problemet er at New Age både kan defineres vidt og snevert, og med det innebefatte vidt forskjellige ting. I snever forstand er New Age en millenaristisk bevegelse hvor den nye tidsalderen, Vannmannen, står sentralt. New Age i vid forstand kan beskrives mer som en samlebetegnelse på en forholdsvis diffus og uorganisert kultur som har røtter i vestlig esoterisme, men også i motkulturen som oppstod på slutten av 1960-tallet (Heelas 1996:54-57).

New Age som et uttrykk for den bredere New Age-kulturen vil bli denne avhandlingens hovedfokus. Paul Heelas (1996:16) poengterer at selv om man benytter seg av begrepet New Age-bevegelse skal ikke dette implisere at det er snakk om en organisert enhet (1996:16). New Age-tilhengere kan isteden kalles konsumenter av spiritualitet. De plukker ideer og tanker fra et omfattende felt som beskrevet som New Age. Tilhengerne står fritt til å velge det som passer dem selv best, og sette det sammen etter eget ønske. Man kan si at fokuset er vendt innover, mot individet, gjerne formulert som spørsmålet: Hva kan New Age gjøre for meg? Heelas (1996:2) har beskrevet New Age som en religion der man forherliger selvet. Selvet finnes i alle mennesker, og målet er å komme i kontakt med det og å utvikle det på en best mulig måte. Dette henger sammen med oppfattelsen av at det finnes en dyp og indre kjerne av sannhet som er felles for alle – en perennialisme – som kan oppdages ved å se forbi alle verdens religioner og tradisjoner (Heelas 1996:27-28).

Fokuset på individet er med på å skape et komplekst og tvetydig forhold til autoriteter. På den ene siden har man oppfatningen om at selvet er genuint for hver enkelt og at alle kan finne fram til sannheten ved å se inn i seg selv. Dette betyr at man ikke kan sette sin lit til ”sannheter” som kommer fra andre kilder enn selvet: ”´Truths´ provided by the dogmas of religious traditions, or by other people – parents, scientists, even putatively-spiritual masters – might well be erroneous” (Heelas 1996:21). Man skal stole på sin egen intuisjon og sine egne, individuelle erfaringer. Samtidig er New Age-feltet fullt av guruer og lærere som er ment å skulle hjelpe den enkelte å finne den indre sannheten. Dette er yoga-lærere, spirituelle og åndelige veiledere, og de som spår om framtiden. Selv om man skal finne fram til sannheten selv, kan disse aktørene utvilsomt oppfattes som autoriteter innenfor New Age. Et sentralt spørsmål i denne avhandlingen vil følgelig være hvordan man i New Age forholder seg til autoriteter og videre hvilke autoriteter dette er.

Et annet spørsmål vil være hvordan man i New Age forklarer uønskede hendelser, eller ting som ikke er som de bør være. Dette henger sammen med oppfatningen om at selvet er delt i to mellom det lavere selvet, eller egoet, og det høyere selvet. Egoet er forbundet med problemer for menneskene. Følger man egoets prinsipper vil man handle impulsivt og ugjennomtenkt, og etter gale premisser og motiver. Som et motstykke til det høyere selvet forsøker egoet å forlede mennesket og hindre det i å nå den indre sannheten (Hanegraaff 1996:220). Der egoet er impulsivt og ureflektert, er det høyere selvet gjennomtenkt og et resultat av at mennesket har tatt et valg om å leve livet på den rette måten.

Man kan si at egoet er sentralt i den tradisjonelle ondskapsforståelsen i New Age. Mennesket er skapt godt og uønskede hendelser er et resultat av ignoranse og negative tanker – nemlig at man lever etter egoets prinsipper. Egoet er det nærmeste man kommer ”ondskap” i en emisk forståelse av New Age.[1] En alternativ forklaring på uønskede handlinger og hendelser er å se dem som ledd i en læringsprosess. De negative opplevelsene skal ses som et steg på veien mot å bli opplyst. Selv om opplevelsene kan oppfattes som negative, er ideen at man kommer styrket ut av dem, som et ledd i en evolusjon (Hanegraaff 1996:277). Ved siden av dette finnes det få konkrete emiske uttalelser om ”ondskap” i New Age. Dette betyr ikke at det ikke finnes andre forklaringsmodeller for uønskede hendelser og handlinger. Selv om tilhengere i New Age først og fremst ser på egoet som opphav til uønskede handlingers negativitet, kan man med et etisk perspektiv peke på langt flere former for ondskapsforståelse.

Det er viktig å presisere at begrepet ”ondskapsforståelse” i denne avhandlingen brukes som et analytisk begrep for å vurdere hvordan artikkelforfatterne og intervjuobjektene i Visjon takler og forklarer uønskede hendelser og handlinger. Hva eller hvem retter de sin oppmerksom mot? Dette er gjerne de som synes å motarbeide eller er uenige i visse temaer og synspunkter som forfattere og intervjuobjekter står for, og som i egenskap av dette utgjør et fiendebilde. Følgelig blir dette fiendebildet sentralt i ondskapsforståelsen. I denne avhandlingen er problemstillingen som følger:

Hvilke former for ondskapsforståelse kommer til uttrykk i magasinet Visjon?

En underordnet problemstilling vil være å vurdere hvordan formene for ondskapsforståelse kommer til uttrykk og hvordan de opprettholdes i teksten.

1.2 Valg av materiale

Materialet som analyseres i denne avhandlingen er artikler i magasinet Visjon. Dette er et livsstilsmagasin som gjennom artikler og annonser henvender seg til et publikum som er opptatt av forskjellige sider av New Age. Bladet utgis av Alternativt Nettverk som på sin nettside beskriver seg selv slik: ”Alternativt Nettverk er et felles forum som skal stimulere til informasjon, debatt og aktivitet. Bl.a. innen personlig og spirituell utvikling, alternativ medisin, økologi, global bevissthet, alternative livssyn og et mer helhetlig verdensbilde” (Alternativt Nettverks hjemmeside). Alternativt Nettverk tar sikte på å synliggjøre det mangfoldet av organisasjoner, grupperinger og enkeltpersoner som står for og arbeider innenfor de nevnte feltene. De vil ikke oppfattes som et talerør for alle disse, men snarere være en naturlig møteplass for alle med slike interesser.

Visjon er magasinet som representerer denne målsettingen. Det ble etablert i 1992 som Nettverk-nytt og har i mellomtiden også hatt navnet Alternativt Nettverk. Bladet fikk sitt nåværende navn i 2006 og kommer i dag ut annenhver måned. Visjon tar for seg en rekke alternative tankegods innenfor områder som økologi, livssyn, alternativ medisin, åndelighet, spiritualitet, holisme, filosofi og selvutvikling. Temaene tas i tur og orden opp gjennom intervjuer, reportasjer og kronikker. Tidvis er det stor sammenblanding av temaer slik at både artikkelforfattere og intervjuobjekter diskuterer en rekke forskjellige ting i en og samme artikkel. Bladet inneholder også annonser som tilbyr healing, yoga, tarot, coaching, astrologi og flere andre former for kurs, tilbud, utviklingsseminarer, ofte med henvisninger til østlige og gjerne svært gamle tankesett og religioner. Disse annonsene vil imidlertid ikke bli behandlet i denne avhandlingen.

Annonsene har likevel hatt betydning for mitt valg av Visjon som materiale. Våren 2008 gjorde jeg en diskursanalyse av nettopp disse, både for å få kunnskap om metoden og for å få innsikt i et materiale som kunne sies å ha forankringspunkt i New Age-miljøet. Selv om jeg konsentrerte meg om annonsene, fikk jeg likevel en viss kjennskap til artiklenes tematikk. Jeg fattet interesse for dem og begynte å vurdere dem som mulig materiale til den nå foreliggende masteravhandlingen. Det viste seg at Visjon egnet seg godt til en studie av ondskapsforståelse i New Age fordi det her fantes mange forskjellige uttrykk for ondskap. I prosessen vurderte jeg også magasinet Nexus – et New Age-magasin som gis ut i Australia og mange andre land. Det kunne ha vært en god kilde for ondskapsforståelse, men valget falt på Visjon både på grunn av min kjennskap til magasinet og dets umiddelbare tilgjengelighet. Magasinet finnes på de fleste biblioteker i Norge og selges i tillegg fritt på det norske markedet. Deler av flere utgaver finnes også på den tilknyttede nettsiden.

Visjon er etter min mening det nærmeste man kommer en framstilling av et norsk New Age-miljø som er godkjent av miljøet selv, og som i egenskap av dette også er den mest representative framstillingen av det. Magasinet er en svært viktig aktør i New Age-miljøet i Norge, og sier følgelig noe om New Age i Norge generelt. Selv om miljøet ikke har noen styring fra sentralt hold, er bladet for mange en naturlig møteplass hvor ulike behov kan bli tilfredsstilt og spørsmål besvart. I tillegg til annonser og artikler har bladet egne sider for spørsmål, svar og debatt. På den tilknyttede nettsiden finnes det også forum og arkiv for gamle artikler som har vært publisert i bladet. Jeg har valgt å se bort fra denne nettsiden i min avhandling siden magasinene etter min mening utgjorde en representativ og tilstrekkelig omfattende kilde for å finne uttrykk for ondskapsforståelse i New Age.

Jeg valgte selv hvilke årganger jeg ville fordype meg i, men de eksakte numrene jeg legger til grunn for min analyse er de som der og da var tilgjengelige fra Visjons redaksjon. Jeg har altså ikke valgt ut konkrete numre, men latt tilgjengeligheten av materialet styre hvilke blader jeg har analysert, innenfor den perioden jeg hadde fastsatt. Når det gjelder utvelgelsen av perioden – årgangene 2006, 2007 og 2008 – har dette noen konsekvenser. Tre årganger er tilstrekkelig for å gi et bilde av generelle trender i Visjon over en kortere periode, men de lange linjene kan ikke analyseres. Å vurdere historiske trender er da heller ikke avhandlingens fokus. Man kan skaffe seg viten om ondskapsforståelsen i Visjon i tilstrekkelig grad ved å studere de tre utvalgte årgangene. Samtidig er det med det utvalgte materialet mulig å få kunnskap om en viss kontinuitet og tilbakevending av temaer og artikler, både i bladene hver for seg og over noen årganger.

Helt konkret består det utvalgte materialet av elleve blader fordelt på følgende måte: nummer 4-6 fra 2006, nummer 3, 5 og 6 fra 2007 og nummer 1-5 fra 2008. Som nevnt er Visjon også tilgjengelig på biblioteker, men ettersom bladene bare kunne lånes, og det sjelden forelå komplette årganger, valgte jeg å konsentrere meg om det innkjøpte materialet. Man kan selvfølgelig innvende at bladene kunne ha vært kopiert, men jeg anså det materialet jeg hadde som tilstrekkelig omfattende for min avhandling.

1.3 Valg av metode

På et forholdsvis tidlig tidspunkt var det klart at jeg ville bruke diskursanalyse for å skaffe meg viten om materialet. Min tidligere erfaring med metoden tilsa at den egnet seg godt for tekstanalyse, i tillegg til å få viten om etableringen av sannheter i et materiale og om hvordan disse skapes og opprettholdes. Diskursens grenser definerer hva som er akseptable meningsytringer innenfor den, for eksempel hva som skal oppfattes som uønskede handlinger og ytringer. Knyttet opp mot problemstillingen anså jeg etableringen av sannheter som nyttig for å analysere hvilke former for ondskapsforståelse som finnes i Visjon, og like viktig – hvordan de produseres og formidles i teksten. I samråd med både medstudenter og instituttansatte landet jeg til slutt på en kombinasjon av flere teoretikere. Boken Diskursanalyse som teori og metode av Marianne W. Jørgensen og Louise Phillips (1999) forble sentral gjennom hele skriveprosessen og kan karakteriseres som min hovedkilde til diskursteorien. Selv om boken ikke fremmer egne teorier, er den svært nyttig for å forstå andres teorier, og enda nyttigere når det gjelder å kombinere flere teoretikere. Teoretikerne jeg har valgt å benytte meg av er Ernesto Laclau, Chantal Mouffe, Olav Hammer og Norman Fairclough. Laclau og Mouffes begrepsapparat er sentralt for å vurdere hvordan diskursene konstitueres og opprettholdes. Spesielt vil begrepene diskurs, nodalpunkt, moment og hegemoni være viktige. Jeg vil også komme inn på diskursiv kamp. I tillegg benytter jeg meg av Olav Hammer og hans begrep ”vitenskapslikhet”, som handler om legitimering gjennom tilsynelatende vitenskapelige begreper. Jeg benytter også Norman Faircloughs teorier om intertekstualitet for å vurdere hvordan diskursene opprettholdes og reproduseres, samt noen av hans teknikker for tekstanalyse.

1.4 Forskningskontekst

New Age som faghistorisk felt har gjennom 1990- og 2000-tallet vokst betydelig. Paul Heelas, professor i religion og modernitet, ga i 1996 ut monografien The New Age Movement som da var et av de første virkelige oversiktsverkene over New Age. Den favner bredt, men tar opp flere ting som er sentrale for denne avhandlingen, som forståelsen av selvet og dikotomien mellom New Age og mainstream-kulturen.

Professor i religion Wouter Hanegraaff utga samme år monografien New Age Religion and Western Culture: Esotericism in the Mirror of Secular Thought og ble med det en av de første som skrev en bok om New Age-miljøet basert på miljøets egne tekster og bøker. Som bokens tittel gir uttrykk for, tar den for seg hvordan New Age-miljøet kan ses i forhold til den vestlige esoterismen. Hanegraaffs bok er i likhet med Heelas’ også en oversiktsbok, men den er til gjengjeld så omfattende og detaljrik at den egner seg best nærmest som et oppslagsverk. Hanegraaff er en av de få som behandler ondskapsforståelsen i New Age forholdsvis utførlig, og er følgelig sentral for denne avhandlingens problemstilling.

Christopher Partridge, professor i samtidsreligion og forfatter av blant annet dobbeltbindsverket The Re-Enchantment of the West (2004-2005), viderefører Colin Campbells begrep ”det kultiske miljø” og introduserer begrepet “okkultur” for å beskrive det han omtaler som den spirituelle atmosfæren i Vesten. Bøkene er sentrale for å forstå hva slags fenomen New Age er og hvordan det har oppstått. Partridge gjør rede for de bevegelsene som har sprunget ut av okkulturen i andre halvdel av 1900-tallet gjennom en sammenblanding av spiritualitet med musikk, bøker, film og andre sider av det moderne samfunnet.

Ved siden av disse bøkene finnes det også en rekke artikler og artikkelsamlinger som alle har vært relevante for denne avhandlingen. Blant disse er Beyond New Age, redigert av Steven Sutcliffe og Marion Bowman (2000), og Handbook of New Age, redigert av Daren Kemps og James R. Lewis (2007). I førstnevnte er blant annet professor i sosiologi, Steve Bruce sin artikkel “The New Age and Secularisation” interessant for å forstå hvordan New Age har vokst fram i takt med sekulariseringen i den vestlige verden. I antologien Handbook of New Age har James R. Lewis’ artikkel ”Science and the New Age” viktig informasjon om legitimering av autoritet i New Age. I tillegg har David Pococks artikkel ”Unruly Evil” i antologien The Anthropology of Evil, redigert av David Parkin (1985), vært sentral i utviklingen av denne avhandlingens forståelse av ondskap.

I Skandinavia er New Age et hyppig debattert felt. Mikael Rothstein, redaktør for blant annet New Age Religion and Globalization (2001) og Lise-Lotte Frisk, religionsprofessor og forfatter av blant annet Nyreligiositet i Sverige: Ett religionsvetenskapeligt perspektiv (1998), har begge gitt viktige bidrag til forskningen. For denne avhandlingen har spesielt professor i religionshistorie, Olav Hammer, vært viktig med boken På spaning efter helheten: New Age en ny folketro? (2004). Dessuten har Hammers artikkel ”Ondskan som krympte” i antologien Berättelser om ondskan: En historie genom tusen år (2000) gitt nyttig kunnskap om ondskapsforståelse i New Age. Av andre forfattere har jeg stadig vendt tilbake til Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson og deres innføringsbok i vestlige samtidsreligion Kulturens refortrylling (2005).

En del av ondskapsforståelsen i Visjon kan knyttes opp mot konspirasjonsteori, og jeg har i denne forbindelse blant annet benyttet meg av Richard Hofstadters essaysamling The Paranoid Style in American Politics (1996) og professor i statsvitenskap Michael Barkuns bok A Culture of Conspiracy (2003). Jeg har også hatt god nytte av den norske artikkelsamlingen Konspiranoia, redigert av Arnfinn Pettersen og Terje Emberland (2003). Disse bøkene har alle gitt meg verdifull viten om konspirasjonsteorienes hovedtrekk og deres historiske utvikling.

Det finnes også flere masteravhandlinger med New Age som tema. Gunnhild Gylland benytter i sin avhandling Tilbake til fortiden: Etablering av Egypt som et hellig sted innen New Age (2006) diskursanalyse som verktøy. Gyllands avhandling har vært nyttig for å se analyseverktøyet i bruk i sammenheng med New Age. En annen masteravhandling analyserer også materialet jeg har lagt til grunn for denne avhandlingen: Mari Tampuus Trender og tendenser i tidsskriftet ’Alternativt Nettverk’ (2006). Denne har ikke vært spesielt relevant for min egen avhandling, men den er med på å bekrefte at Visjon er et magasin som er viktig for forståelsen av New Age i Norge.

Når det gjelder min egen forskning, tar jeg sikte på å tilføre kunnskap i det jeg vil kalle et mangelfullt forskningsfelt om ondskapsforståelse i New Age. Selv om både Wouter Hanegraaff og Olav Hammer behandler temaet, fokuserer de stort sett på emiske forståelser av ondskap, slik som egoet, og negative handlinger som skal ses på som lærdom. Ingen av dem går for eksempel spesielt inn på autoriteter som ondskapsforståelse. I dette henseende vil denne avhandlingen kunne være med på å utvide horisonten for varianter av ondskapsforståelse i New Age.

1.5 Avhandlingens disposisjon

Avhandlingens andre kapittel tar for seg de sentrale elementene i New Age. Dette har to formål. For det første er New Age den konteksten mitt materiale må forstås ut fra og det er dermed naturlig å gi en introduksjon av feltet. I tillegg vil jeg gjøre bruk av elementer i New Age i den senere analysen.

Kapittel tre er en redegjørelse av ondskapsforståelse som begrep og en nærmere forklaring av hvordan det implementeres i denne avhandlingen. Her vil jeg komme inn på flere former for ondskapsforståelse, en redegjørelse av ”svak” og ”sterk” ondskap, i tillegg til forskjellige måter å forholde seg til og forklare ondskap på.

I kapittel fire vil jeg redegjøre for diskursanalyse som teori og metode. Her tar jeg for meg de forskjellige teoretikere jeg har latt meg inspirere av, samt de konkrete analyseteknikkene jeg vil benytte.

Kapittel fem og seks er analysekapitler. Jeg har valgt å dele analysen i to der kapittel fem brukes til å etablere diskurser, nodalpunkter og momenter i materialet og kapittel seks tar for seg hvordan diskursene produseres og konstitueres i teksten, og hvordan det skapes hegemoni i materialet.

Det siste kapittelet inneholder en avsluttende diskusjon, der jeg blant annet vurderer de diskursive kampene rundt materialisme, samt konkluderer hvilke uttrykk for ondskapsforståelse som finnes i Visjon.


2. New Age – sentrale elementer og røtter

2.1 Innledning

New Age er en bevegelse som oppstod i takt med de institusjonelle religionenes tilbakegang på 1900-tallet. Sentrale elementer i bevegelsen er knyttet til forståelsen om at livet ikke leves på den rette måten, om egoet og det høyere selvet, sannhetsrelativisme og at alle mennesker er sin egen autoritet. Mange av elementene og ritualene i New Age er hentet fra eldre religioner, men også fra vestlig esoterisme, okkultisme og teosofi. Sentrale trekk herfra er teorien om korrespondanser, mikro/makro-teorier og sammenblandingen av vitenskap og religion. Med motkulturen kan man snakke om New Age som en etablert bevegelse. Denne ønsket å distansere seg fra det moderne samfunnets grunne verdier som materialisme og kapitalisme, men også institusjoner, autoriteter og regler. Imidlertid har New Age ikke bare distansert seg fra det moderne samfunnet, men også tatt opp i seg flere av dets sentrale elementer.

2.2 Definisjoner av New Age

Selve begrepet ”New Age” gir assosiasjoner til en ny tidsalder, noe som i utgangspunktet også stemmer. Som sagt i innledningen har begrepet sin opprinnelse fra den astrologiske tidsregningen der ”New Age”, Vannmannens tidsalder, avløser ”Old Age”, Fiskenes tidsalder (Hanegraaff 1996:96-97). Med den nye tidsalderen kommer også forventningene om en bedre tid, et skifte hos menneskene som skal føre til et bedre liv og en opplyst verden (Hanegraaff 1996:331-333).

Wouter Hanegraaff skiller i New Age Religion and Western Culture mellom New Age i snever og vid forstand. Det jeg nettopp har beskrevet, er den snevre, millenaristiske varianten (Hanegraaff 1996:333). I denne avhandlingen ser jeg altså på New Age som et mye videre fenomen. New Age er mer enn bare forestillingen om en ny verden. I en videre forstand kan fenomenet forstås som en stor smeltedigel av nye og gamle trosretninger og tankesett, og tilhengerne er ikke nødvendigvis opptatt av Vannmannens tidsalder (Hanegraaff 1996:97). Denne varianten har sitt opphav i motkulturen på 60- og 70-tallet (Hanegraaff 1996:10-11). Selv om New Age i vid forstand inneholder mye tankegods som strekker seg lenger tilbake i tid enn dette, er det vanskelig å snakke om et New Age-felt som i det minste er bevisst sin egen eksistens før dette (Hanegraaff 1996:17).

Karakteristisk er det at New Age i denne varianten inneholder det man selv bestemmer seg for at det skal inneholde. Det er opp til hver enkelt å sette sammen det som passer dem best. På den måten får man en bevegelse som forandrer karakter i takt med de menneskene som praktiserer den, og de som har meninger om den. New Age er på mange måter en privat tro.

2.3 Den private troen

Et begrep som ofte brukes for å omtale denne private troen er ”nyreligiøsitet”. Det er etter min mening en uheldig betegnelse. Religioner og livsfilosofier som omtales som nyreligiøsitet gir inntrykk av at de er nye, hvilket gir opphav til misforståelser. De er ofte slett ikke nye, men har gjerne utviklet seg over lengre tid, og mye av tankegodset er gammelt. Dette problemet er forøvrig velkjent innenfor religionsvitenskapen (Gilhus & Mikaelsson 2005:19). Om en religion er ny vil selvsagt bli et definisjonsspørsmål, og sett opp mot tradisjonelle religioner som Jødedom, Kristendom og Islam, er New Age definitivt yngre. Men begrepet vil etter min mening skape unødvendig forvirring om religionenes opphav. Ofte er det vanskelig å tidfeste opphavet i det hele tatt. Nye ting blir dessuten svært fort gamle i det moderne samfunnet. Jeg synes derfor New Age beskrives best som en ikke-institusjonell, eller en uorganisert og privat religion i den forstand at det ikke finnes noen retningslinjer fra et sentralt hold.

Religionen, eller bevegelsen New Age er et typisk moderne fenomen som har oppstått i den vestlige verden i takt med at de institusjonelle religionene har mistet tilhengere. August Comte hevdet på 1800-tallet at samfunnet beveget seg fra ”det teologiske”, gjennom ”det metafysiske”, til ”det vitenskapelige” (McGuire 2002:285). Ideen var at vitenskapen til slutt skulle erstatte religionen i det moderne samfunnet (Hervieu-Legér 2000:23). Et tegn på dette er for eksempel at gudstjenestene i kirken Norge er lite besøkt, og at mange synes å bry seg lite om statsreligionen som helhet.

Imidlertid har det samtidig med institusjonelle religioners nedgang i vestlige samfunn vokst fram en bevissthet rundt en gruppe mennesker som ikke tilhører noen institusjonell religion, men som likevel kan kalles religiøse, eller spirituelle. Dette er representanter for den private troen, de som kan ses nærmest som spiritualitetsforbrukere, eller konsumenter av spiritualitet. Selv om kirken mister tilhengere, lever altså troen i beste velgående, men snarere som en privat tro, eller ”Sheilaism”.  ”Sheilaism” er utbredt i store deler av den vestlige verden og er en beskrivelse av den personifiseringen av tro som finner sted, særlig i New Age, og selve begrepet stammer fra Robert Bellahs omtale av Sheila Larson, som uttalte: ”I believe in God. I am not a religious fanatic. I cannot remember the last time I went to church. My faith has carried me a long way. It’s Sheilaism. Just my own little voice” (Bellah 1985:221). Dette kan ses i sammenheng med det Grace Davie kaller ”tro uten å tilhøre” – ”believing without belonging”. Ifølge henne er dette typisk for store deler av det europeiske samfunnet. Ser man på den skandinaviske varianten, kan man snu setningen på hodet og si ”belonging without believing”. De skandinaviske landene er per definisjon kristne, og svært mange har medlemskap i en eller annen form for kristent trossamfunn, men samtidig går store deler av befolkingen aldri i kirken (Davie 2000:3). Religion har på mange måter blitt en privat sak. Den har altså ikke blitt borte, bare gått over i andre former.

Christopher Partridge kaller denne gruppen av private troende for en del av den spirituelle atmosfæren i Vesten. I sin bok The Re-Enchantment of the West introduserer han begrepet ”okkultur” og beskriver dette miljøet og hvordan det har oppstått:

Although, because the most conspicuous streams of religion are drying up, it may look as though the West is experiencing creeping secularization, this, in fact, is not the whole story. What we are witnessing in the West is a confluence of secularization and sacralization. Spiritualities are emerging that are not only quite different from the dying forms of religion, but are often defined over against them, and are articulated in ways that do not carry the baggage of traditional religion. Unlike those forms of religion which are in serious decline, the new spiritual awakening makes use of thought-forms, ideas and practices which are not at all alien to the majority of Westerners. They emerge from an essentially non-Christian religio-cultural milieu, a milieu that both resources and is resourced by popular culture – the ‘occult milieu’, what I refer to as ‘occulture’ (Partridge 2004:4).

Dette kultiske miljøet er altså nært knyttet til det moderne, vestlige samfunnet, der det tar til seg mange av de tankesett som allerede er kjent for folk flest. Det er nettopp i dette miljøet at New Age som bevegelse har oppstått.

Som vi skal se nedenfor har mye av New Age-bevegelsen i sin nåværende form røtter i motkulturen på 60-tallet. Dette innebærer en kritikk mot samfunnet på flere plan. Blant annet, som vi skal se i analysen, er det en utbredt kritikk av materialisme og kapitalisme. Kritikken er myntet på at deler av samfunnet er tuftet på grunne, materialistiske verdier, og at folk ikke er spirituelle nok i sin tilværelse.

2.4 New Age – sentrale elementer

Ettersom New Age tilsynelatende er en bevegelse med varierende innhold, vil det virke som et paradoks å skulle si hva den inneholder. Men det finnes elementer som er overbyggende hos de fleste av tilhengerne. Paul Heelas (1996:18) har i sin bok The New Age Movement identifisert en basislære i tre deler. Den består av en påstand om at livet ikke er som det burde være, hvordan livet hadde vært om det hadde vært levd på best mulig måte, og til sist hvordan man oppnår et slikt liv. I utgangspunktet er mennesket født rent og perfekt, men er siden besudlet av samfunnet:

(…) we malfunction because we have been indoctrinated – or, in the New Age sense of term, been ´brainwashed´ – by mainstream society and culture. The mores of established order – its materialism, competitiveness, together with the importance it attached to playing roles – are held to disrupt what it is to be authentically human (Heelas 1996:18).

Man kan her spore en viktig del av New Age – en tydelig kulturkritikk. I store deler av New Age-kulturen er målet å distansere seg fra det vestlige samfunnets grunne, materialistiske verdier. Lever man etter samfunnets normer og regler, vil selvet bli besudlet og ikke fungere optimalt. Derfor oppfordres det ofte til å ta avstand til flere av sidene ved det moderne samfunnet. Dette skal jeg komme nærmere inn på i analysen.

Ved å skape sine egne leveregler vil man også få et bedre liv. Mennesket som lever i takt med samfunnet, vil ifølge deler av New Age leve på vegne av sitt ego. Egoet, eller det lavere selvet, er menneskets sinn som er påvirket av samfunnet og representerer impulsive, ureflekterte og umodne handlinger. Den gale måten å leve livet sitt på er ekvivalent med egoet, og målet er følgelig å leve etter egoets motstykkes prinsipper – det høyere selvet, eller det autentiske selvet. Det høyere selvet representerer på sin side det rene menneskesinnet, ubesudlet av samfunnet, slik det var ved fødselen. Det høyere selvet kan også sies å være den indre sannheten, eller ”Gud”, ”Kilden”, ”det indre barnet”, ”hjertets sannhet”, eller ”den indre spiritualiteten” (Heelas 1996:19).

Det finnes videre en rekke forskjellige metoder for å komme i kontakt med sitt høyere selv: meditasjon, forskjellige ritualer, yoga, psykoterapi, eller andre aktiviteter som får det menneskelige sinn til å reflektere over sin situasjon og sine muligheter. Målet er å blokkere egoets impulser og slippe inn det høyere selvet. På denne måten vil man begynne et nytt og bedre liv. Det hele kan minne litt om hvordan man i militæret kan oppleve å bli brutt ned mentalt, for deretter å bli bygget opp igjen med nye synspunkter. Man får beskjed om at de gamle tankesettene er ubrukelige og gale, mens man samtidig får servert løsningen på hvordan man kan komme seg ut av den ulykken man har havnet i. I analysen vil jeg komme nærmere inn på hvilken plass forståelsen av egoet har i forhold til ondskapsforståelsen i New Age.

Klarer man å leve livet etter det høyere selvets prinsipper, vil man oppleve en slags ”ytterste visdom” eller ”ytterste sannhet”. Denne ytterste sannheten er noe hver enkelt kan finne fram til. Dette fører igjen til et interessant perspektiv på hva sannhet er. Ettersom alle kan finne fram til sin egen sannhet, betyr det at sannheten blir fullstendig relativ. Det at alle i praksis har rett, fører videre til en skepsis mot de som hevder å kjenne sannheten utover ens egne perspektiver. Sett opp mot kildematerialet som jeg har lagt til grunn for denne oppgaven, tilsvarer denne skepsisen mot sannhetsautoriteter den ene av diskursene jeg skal analysere i kapittel fem og seks. Her retter skepsisen seg mot en rekke forskjellige autoriteter som organisert religion, skolemedisinen, myndighetene og media.

Konsekvensene av denne sannhetsrelativismen er at den enkelte kan sies å være sin egen gud. Hvert enkelt menneske er sin egen autoritet. Forskjellen på rett og galt bestemmes av en indre intuisjon som ikke lar seg påvirke av ytre autoriteter: ”(…) what lies within – experienced by way of ´intuition´, ´alignment´ or an ´inner voice´ – serves to inform the judgements, decisions and choices required for everyday life. The ´individual´ serves as his or her own source of guidance” (Heelas 1996:23). Dette har nær sammenheng med skepsisen mot autoriteter. Man skal ikke tro på det andre forteller deg, men høre på sin egen, indre stemme.

Dette betyr i utgangspunktet at man skal benekte enhver form for ytre autoriteter. En bevegelse uten autoriteter høres svært idealistisk ut, og i praksis er det heller ikke så enkelt som at New Age er autoritetsløs. Man kan plassere tilhengerne av New Age på en linje med de som lytter til seg selv på den ene siden, mens de som følger hjelpere utenfra, slik som forkskjellige guruer og spirituelle ledere, kan plasseres på den andre (Heelas 1996:34). I virkeligheten finnes det et vell av veiledende og autoritative stemmer som har makt i New Age og som leder folk på veien. Dette er guruer som viser deg veien til sannheten, eller mennesker som har hatt opplevelser de vil dele med andre og forklare hvorfor de opplevde. En rekke tenkere har påvirket New Age i flere retninger. Dette er blant andre Annie Beasant, Bhagwan Shree Rajneesh, Carl Gustav Jung, George Gurdjieff og senere Fritjof Capra og Ken Wilber (Heelas 1996:5, 44-48, 67). New Age har utvilsomt sine inspirasjonskilder og er ikke så tradisjonsløs som det kan virke som. Den låner hemningsløst fra en rekke tradisjoner, særlig fra de østlige retningene, men også fra vestlig, esoterisk tenkning, som vi skal komme tilbake til nedenfor. Man kan også se paralleller mellom karma og den ytterste visdom fra buddhistisk tenkning, og det lavere og det høyere selvet i New Age (Jacobsen 2000:46).

Det tas i New Age ofte avstand fra tradisjoner, slik som organisert religion. Noe av grunnen til dette er at man innad i bevegelsen leter etter den ytterste sannhet uavhengig av religioner. Ideen om at en slik visdom finnes, er et uttrykk for perennialisme:

The perennialized viewpoint involves going beyond traditions as normally conceived, going beyond differences to find – by way of experience – the inner, esoteric core. This means that New agers can ´draw´ on traditions whilst bypassing their explicit authoritative doctrines, dogmas and moral codes. Instead in detraditionalized fashion, they can discern – by way of their own experience, their gnosis or experiential knowledge – those spiritual truths which lie at the heart of, say, Vedanta of shamanism (Heelas 1996:28).

Man kan altså finne alle religioners indre kjerne av sannhet uten å måtte gå gjennom religionenes tradisjonelle doktriner; det holder å gå inn i seg selv.

New Age lar seg vanskelig beskrive uten også å komme inn på holisme. Dette er ideen om at alt i verden henger sammen, og har sitt opphav i esoterismens teorier om korrespondanse, som vi skal komme tilbake til nedenfor. Helhetstenkningen kommer særlig tydelig til uttrykk i den alternative medisinen. Ideen er at mennesket ikke kan behandles reduksjonistisk, del for del, men helhetlig fordi alt i kroppen henger sammen. Den alternative medisinen har dette som et hovedprinsipp, og dette kommer til uttrykk i flere former for alternativ behandling som fotsoneterapi og healing. Målet er å gjenopprette ”balanse” i kroppen hos syke pasienter (Tighe & Butler 2007:415).

Som vi skal se i analysen er kontrastene mellom holistisk medisin, og skolemedisin et stadig tilbakevendende tema i Visjon. Skolemedisinen blir ofte gjenstand for kritikk gjennom sin bruk av kjemikalier, og for å vurdere deler av kroppen isolert fra hverandre. Den utgjør med andre ord en ”gal” måte å behandle sykdom på.

2.5 New Age – røtter

Tilhengere av New Age går altså ofte tilbake i tid for å finne de riktige tankene og ideene i gamle kulturer og religioner. Det er viktig for mange at de kan spores langt tilbake i tid, og fenomenene får tyngde og seriøsitet i egenskap av at de er gamle. Fenomenene tas ofte ut av kontekst og brukes på nye måter i selvkomponerte versjoner. Olav Hammer kaller dette fenomenet for de- og re-kontekstualisering. Man tar noe ut av en sammenheng og plasserer det på nytt i en helt annen kontekst. Disse elementene som settes i en ny sammenheng, har i utgangspunktet ingen naturlig relasjon til hverandre, som for eksempel når man blander sammen buddhistisk meditasjon med et markedstilpasset distribusjonssystem for salg av bøker. Rekontekstualisering innebærer også at elementene man tar ut får en ny betydning. Dette fenomenet kan gå helt ned på individuelt plan, hvor man selv velger ut elementer av forskjellige kulturer og religioner og setter dem sammen slik man selv finner det for godt (Hammer 2003:45).

Denne hangen til å søke etter det gamle gjør at opprinnelsen til New Age kan virke noe uklar. En emisk framstilling av opprinnelsen vil ofte resultere i ”evige sannheter” og røtter som ”strekker seg tilbake til menneskenes tidlige morgen”. Selv om mange av ideene utvilsomt er så gamle, er fenomenet New Age i virkeligheten svært mye yngre. New Age har klare paralleller til og røtter i den vestlige esoterismen og okkultismen fra 1700-tallet. Esoterisme er opprinnelig forbundet med noe skjult, som en organisasjon kun for spesielt innvidde. Det finnes flere esoteriske tradisjoner, for eksempel den jødiske mysterietradisjonen kabbalisme, og hermetisme. Kabbalisme og hermetisme har til felles at deres tilhengere praktiserte magi, og at læren ofte ble forent gjennom filosofer og teologers tolkning av det kristne verdensbildet, for eksempel i Rosenkorsordenen. Noen av de esoteriske lærers viktigste trekk er blant annet ideen om korrespondanser, at det finnes sammenhenger mellom et virkelig og et åndelig univers. Menneskers handlinger får dermed konsekvenser i hele universet gjennom mikro/makro-forbindelser:

Universet blir i esoterismen forstått som en levende helhet, et hierarki av materielle og åndelige vesener gjennomsyret av åndelige krefter. Magi alkymi og helbredelsestekniker er basert på læren om korrespondanser og ideen om det levende univers, og utøverne tar i bruk kreftene for sine formål (Gilhus & Mikaelsson 2005:41).

Disse ideene finner vi igjen i New Age som holisme. Forståelsen av mennesket som en helhet er særlig vesentlig i den alternative medisinen, som vi skal komme tilbake til i analysen.

New Age har også røtter i okkultismen. Okkultisme kan defineres som: “(…) essentially an attempt to adapt esotericism to a disenchanted world: a world which no longer harbours a dimension of irreducible mystery based upon an experience of the sacred as present in the daily world” (Hanegraaff 1996:423). Emanuel Swedenborg og Franz Anton Mesmer er begge viktige i utviklingen av okkultismen gjennom deres kombinasjon av vitenskap og fokus på åndelighet. Spiritisme og fokuset på spiritualitet er noe av ettertidens levninger fra deres arbeider som har påvirket blant annet New Age. Særlig gjelder dette troen på at man selv kan finne fram til sannheten uten å måtte gå gjennom autoriteter i vitenskap og religion (Gilhus & Mikaelsson 2005:42-45).

Esoterisme og okkultisme er direkte inspirasjonskilder for teosofien som oppstod på 1800-tallet. Teosofien har, blant annet gjennom å være en viktig formidler av indisk religion, også betydd mye for New Age, spesielt gjennom teosofiens motto: ”Ingen religion står høyere enn sannheten” (Gilhus og Mikaelsson 2005:57). Spiritisme og teosofien er med andre ord forløpere til den skepsis mot sannhetsautoriteter og forherligelse av egen autoritet som jeg skal behandle senere. Helena Blavatsky, som sammen med Henry S. Olcott stiftet Teosofisk Samfunn i 1875, bør nevnes kort i denne sammenheng. Blavatsky er viktig fordi hun sto for mesteparten av stiftelsens tekster og gjennom sine angivelige åndelige evner var svært innflytelsesrik i Teosofisk Samfunn. Men selv om teosofien er en av New Ages forløpere, må teosofiens direkte innflytelse i dag sies å være forholdsvis perifer (Heelas 1996:43).

Av andre inspirerende skikkelser er Carl Gustav Jung og George Ivanovitch Gurdjieff verdt å merke seg. Et av Jungs viktigste bidrag til New Age er psykologien:

Carl Gustav Jung turns out to be a direct link between the esoteric traditions and the contemporary New Age movement. His contributions consisted in his ability to present an esoteric worldview in psychological terms, thereby providing a “scientific” alternative to occultism (Hanegraaff 1996:513).

Det sentrale er hans sakralisering av psykologien slik at menneskets egen psyke kan forstås som en gud. På den måten slipper man omveien om de tradisjonelle religionene, slik man siden har kommet fram til i New Age. Hva er poenget med en kirkelig gud når man kan tilbe seg selv?

Det er vanskelig å komme utenom motkulturens påvirkning når man skal snakke om New Age. Motkulturen inneholdt blant annet den velkjente hippiebevegelsen. Selv om vi har sett at røttene til denne mangefasetterte bevegelsen strekker seg lengre tilbake i tid, inneholdt motkulturen viktige formative elementer. Det er ikke vanskelig å se likhetene mellom 60-tallets motkultur og en variant av dagens New Age-tilhenger: opptatt av miljøet, skeptisk til autoriteter, og på leting etter de ekte verdiene i samfunnet. Disse ekte verdiene er gjerne ensbetydende med det motsatte av materialisme og kapitalisme, eller den vestlige verden i et nøtteskall:

The basic assumption of the counter-culture, namely that people should be free to express their authentic nature, ensures that capitalism, the forces of law and order, the educational establishment, indeed any form of self control which thwarted self-expressivity, came under attack (Heelas 1996:50).

Motkulturen hadde sitt definitive opphav i USA, og særlig fokuset på indre spiritualitet var sentralt, gjerne kombinert med en utstrakt bruk av rusmidler for å komme i kontakt med sitt indre.

Mange mener at New Age som bevegelse først kan sies å være et faktum i og med motkulturen på 60-tallet. Dette betyr ikke at New Age kan ses i sammenheng kun med motkulturen, men selv om røttene strekker seg mange år tilbake i tid, er det først nå man kan snakke om en bevegelse som er bevisst sin egen eksistens. Det er også verdt å merke seg at bevegelsen stadig er i utvikling, store deler av den er forandret siden 60-tallet, men det viktige er at man fra og med da kan snakke om New Age-bevegelsen som et fenomen.

2.6 New Age – i takt med og i opposisjon til det moderne samfunnet

Motkulturens trekk er imidlertid ikke enerådende i New Age. Selv om bevegelsen på mange måter fortsatt er kritisk til det moderne samfunnet, kan man identifisere en tydelig gren i New Age som også omfavner modernitetens prinsipper. Heelas (1996:90) beskriver dette som velstands-New Age. Fornekterne og omfavnerne av modernitet kan plasseres på hver sin ende av skalaen, selv om de alle er en del av New Age:

New Age activities can be thought of as falling along a Weberian spectrum, from the world-rejecting to the world affirming (…). At the former end of the spectrum, the emphasis is very much on avoiding the contaminating effects of life in the mainstream. Rejecting all that is offered by capitalistic modernity, the dawning of the New Age essentially has to do with experiencing the bet of the inner world, that is the domain of spirituality. The emphasis is very much on detachment. In contrast, at the latter end of the spectrum importance is attached to becoming prosperous. Inner spirituality is here utilized as a means to the end of experiencing the best of the outer world, rather than being intrinsically valued. Downplaying, even ignoring, the role played by detachment, the emphasis is now on empowerment and prosperity (Heelas 1996:30).

Kort forklart kan man si at New Age-tilhengerne på den ene siden har svært mange fellestrekk med motkulturen fra 60-tallet. De motsetter seg mange av det moderne samfunnets grunnverdier, og særlig de som har direkte med materialisme å gjøre. På den andre siden finner vi de tilhengerne som omfavner modernitetens verdier og bruker dem aktivt i en New Age-tolkning som ofte ses i bedrifter og andre arenaer der profitt og arbeidsmaksimering er viktige elementer. Som vi skal se avslutningsvis i avhandlingen, er det mulig å påvise elementer også av denne formen for New Age i Visjon.


3. Ondskapsforståelse i den vestlige verden

3.1 Innledning

I dette kapittelet er mitt mål først og fremst å skape klarhet i begrepet ”ondskapsforståelse”. Fokuset vil være rettet mot hvordan mennesker i den vestlige verden har forholdt seg til forskjellige former for ”ondskap”. At jeg tar utgangspunkt i den vestlige verden, kan begrunnes med at New Age i første rekke har sitt nedslagsfelt her. ”Ondskap” som begrep har mange tolkningsmuligheter. Jeg vil derfor problematisere det ved å skille mellom ”svake” og ”sterke” former for ondskap. Mer generelt er dette kapittelets formål å redegjøre for forskjellige former for ondskapsforståelse med fokus på hva og hvem som har blitt oppfattet som ondskap og hvordan man har taklet og forklart uønskede handlinger og hendelser.

3.2 ”Svak” og ”sterk” ondskap

Begrepet ”ondskapsforståelse” vil først og fremst være et analytisk redskap for å vurdere hvordan aktørene i Visjon takler og forklarer uønskede hendelser, ytringer og handlinger. Jeg tar utgangspunkt i at man kan snakke om grader av ondskap. Ondskap kan gi assosiasjoner til en ond ”kraft”, eller onde hensikter. I Norsk Riksmålsordbok har ”ondskap” synonymer som ”djevelskap”, ”skurkaktighet” og ”svik”. Ikke alle disse synonymene kan karakteriseres som like ”onde”. ”Djevelskap” vitner om gjennomgripende onde handlinger som for eksempel Holocaust. Adolf Hitler og Nazi-Tysklands forsøk på å utrydde et helt folk er i manges øyne et godt eksempel på onde hensikter, og handlingene kan nærmest synonymiseres med ”ondskap”. ”Skurkaktighet”, derimot, virker betraktelig mildere. Skurkaktige handlinger kan for eksempel være å stjele et eple i butikken, eller å bryte seg inn i sin søsters sparegris. Ikke mange ville karakterisere sparegristyven som ”ond”, eller hans handlinger som ”djevelskap”. Det virker å ha mer med lovbrudd og tvilsom moral å gjøre enn at tyven er djevelaktig i sin framferd.

Man kan si at ikke alle handlinger er like onde, ei heller alle aktører. I artikkelen Unruly Evil skiller David Pocock mellom ”svak” og ”sterk” ondskap. Denne begrepsbruken er nyttig for å forklare ”grader av ondskap”. I den ”svake” formen vil man få problemer med for eksempel å kalle sparegristyven for ond. Handlingen er gal moralsk sett, men det fører ikke automatisk til at individet også er ondt. Ordet ”ond” blir for sterkt. Andre typer svak ondskap kan for eksempel være ubehageligheter eller andre uønskede handlinger og hendelser. ”Svak” ondskap er mulig å forstå rent psykologisk. Sparegristyven begikk lovbruddet fordi han var ute etter pengene, og han blir ikke automatisk karakterisert som ”ond”. Sentralt i denne typen ondskap blir det dermed å finne årsaken og forklaringen til at handlingen fant sted. Med ”sterk” ondskap blir det annerledes. Sterk ondskap skal forstås som det motsatte av det gode, det ondeste av det onde, en slags inkarnasjon av ondskap (Pollock 1985:50-51). Handlinger som begås av aktører som er gjennomgripende onde, er ofte vanskelige å forstå. Mer er det handlingen som bekrefter at aktøren er ond. Det er følgelig en forskjell i hvordan man forklarer disse to variantene av ondskap. I den svakere varianten leter man etter mulige årsaker til at handlingen fant sted, mens man i den sterkere varianten forklarer handlingen gjennom en ond aktør. Hitler begikk onde handlinger fordi han var ond. Selve motivet blir mindre interessant. Forklaringen er at onde aktører begår onde handlinger fordi de er onde av natur.

3.3 Kirketro og folketro

Representanter for sterk ondskap har gjerne noe umenneskelig over seg. De er uforståelige monstre, ufattelig onde av natur. En slik aktør fikk man etter hvert i kristendommen gjennom Djevelen som en klart definert ontologisk og sterk ondskap. Djevelen fristet menneskene til å gjøre gale ting og stod som en ytre motpol til den allmektige og kjærlige Gud.

Den onda och den gode sidan utgjordes av två hierarkiska trianglar med oavvisliga ledare och ett mer diffust fotfolk i vasen. Djävulens attribut som inpråntades genom den kristna ikonografin under det första årtusendet av vår tideräkning har en lång historia, med rötter i antikens Grekland og Främra Orienten (Raudvere 2000:21)

Kirken var lenge av den oppfatning at Djevelen var en høyst ekte figur som kjempet om menneskenes sjel. Det fantes ikke grenser for hva han fristet folk med for å lokke dem over på den gale siden. Overnaturlige evner er en ting, snarveier til andre former for kunnskap og tvilsom moral var andre fallgruver. Oppfatningen om en levende djevel var også viktig hos kirkefedre som Augustin og Thomas Aquinas, som mente at Satan gjorde sitt ytterste for å hjemsøke folk (Hammer & Raudvere 2000:10).

Kirkens påvirkning av folks ondskapsforståelse gjorde at vanlige folk var redde for dommens dag og straffen som kunne vente dem, og bildet av et helvete med evige pinsler var høyst levende. Det var særlig etter reformasjonen at djevelskikkelsen ble så tydelig. Mens ondskapen i middelalderen mer framsto som et resultat av kunnskapsløshet og menneskelig svik, fikk Djevelen nå en sentral plass i læren om frelse (Raudvere 2000:46). Kirken var også tjent med at Jesus fikk en opplagt motstander. Det var lettere å se Jesus og hans godhet når Djevelen var ufravikelig ond. På samme måte utgjorde himmelen det lokkende paradiset, mens helvete var en svært avskrekkende straff. Dualismen mellom det gode og den onde, evig paradis mot evig pinsel, gjorde kirkens budskap forståelig og tydelig.

En annen form for ondskap finner man i Det gamle testamentet i Bibelen. Den jødiske gud har tidvis noe uklare motiver bak sine handlinger. Ved flere anledninger blir menneskene satt på prøver for å teste deres hengivenhet til herren deres. Abraham blir i 1. Mosebok pålagt å ofre sin egen sønn, og selv om han til slutt blir fritatt for denne oppgaven, går det klart fram at han er villig til å ofre sine kjære fordi han frykter sin guds vrede. Den samme guden viser seg fra sin mørkere side i Jobs bok, der Job blir satt på en rekke uutholdelige prøvelser for å teste hans hengivenhet til sin gud. Her er Satan den som tester Job, på oppdrag fra Gud: ”Da sa Herren til Satan: ”Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på” (Job 1,12). Job sier selv: ”Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?” (Job 2,10). Han forutsetter altså at Gud også kan være opphav til ondskap.

Den gammeltestamentlige gud framstilles tidvis både som hevngjerrig og uberegnelig. Han kan sies å være et uttrykk for svak ondskap, ettersom man etterstreber å forklare hans handlinger. Uttrykket ”Guds veier er uransakelige” er også med på å ”frita” den gammeltestamentlige guden en merkelapp som kan minne om sterk ondskap.

Forskjellen er påtagelig om man sammenligner den gammeltestamentlige gud med hans egenskaper i Det nye testamentet. Her er forskjellen mellom gud og djevel, eller Jesus og djevel, tydeligere. Jesus fremmer det gode budskapet, mens Djevelen har rollen som frister – en som skal lede Jesus og menneskene ut på gale veier. Gud framstilles som den allmektige gud, skaperen, som står for alt godt i verden.[2]

Selv om kampen mellom det gode og det onde i kristendommen har vært dominerende, har også hverdagslige ting vært sentrale både i denne religionen og i folks ondskapsforståelse generelt. Eksempler på hverdagslig, eller svakere ondskap kunne være svik, sykdom, konflikter, fattigdom og andre ting som menneskene alltid har hatt nære forhold til.

3.4 Forklaring gjennom fornuft

Med opplysningstiden fikk man andre former for ondskapsforståelse. Kirken fikk konkurranse fra den nye tanken om at alt kunne forklares ut fra fornuft. Selve bildet av lidelsen ble annerledes. Ideen var at ondskapen spilte en mindre rolle enn først antatt. Olav Hammer kaller dette ”Ondskan som krympte” (Hammer 2000:250). Det ble foreslått at den kristne gud hadde mindre makt enn først antatt. Selv om han hadde skapt verden, kunne han ikke på forhånd til fulle forstå hvordan den ville se ut.

Man kan snakke om to forskjellige måter å forminske ondskapen på. Den første går i stor grad ut på at ondskapen er kontrollerbar. Det finnes ondskap i verden, men med de riktige metodene vil man kunne unngå å bli rammet av den. ”Endast okunnighet om vilka medel som krävs för att motarbeta lidandet hindrar oss från att leva ett liv i fullkomning och harmoni. Och lösningarna handlar nästan alltid om att tänka snarare än handla på ett annat sett” (Hammer 2000:255). Den andre formen for forminsking går ut på at ondskapen i verden er en illusjon. Ondskapen er et kollektivt mareritt. Begge former for ondskapsforminskning handler om menneskenes muligheter til å frigjøre seg fra ondskapen gjennom innsikt. På den måten kan man si at begge disse grenene handler om at ondskapen egentlig ikke eksisterer. Den er bare en form for menneskelig forvrengning av verden.

Legger man til at menneskets ressurser ble sett på som uendelige, og at sinnet var den ytterste sannheten, ser man at dette er tankestrømninger som passer godt sammen med filosofien i New Age. Disse to måtene å forminske ondskapen på har begge sitt opphav i den animalske magnetismens far, Franz Anton Mesmer.

3.5 Mesmerismen, kristen vitenskap og New Thought

Ideen om ”animalsk magnetisme” består i at det i menneskekroppen finnes en usynlig og magnetisk væske som er en mellomting mellom ånd og materie. Mesmers lære forutsetter troen på at verden er gjennomsyret av okkulte krefter, og systemet svevde altså et sted mellom religion og vitenskap. Hans tilhengere forfektet både ånd og materie (Hanegraaff 1996:430). Mesmer brukte tidlig magneter og senere en form for transe i sin praksis og kunne angivelig kurere en rekke symptomer hos sine pasienter. Med sin elev Puységur startet han en praksis som ble en slags blanding mellom alternativ medisin og folkereligiøsitet. Puységur fikk senere også elever, og en av disse, Charles Poyen, reiste på 1830-tallet rundt i USA på med et slags mesmerisk show. Hans tro på menneskets evner var nærmest uendelig og blandingen av healing og folkereligion kan man kjenne igjen i nåtidens New Age, der troen på menneskets evner og egenskaper er så sentral (Hammer 2000:257).[3]

Poyens arvtager skulle bli Phineas Quimby, som innførte det han kalte kristen vitenskap. Dette skyldtes at han sammen med sine metoder brukte kristen terminologi. Hans teorier gikk i hovedsak ut på at pasienter kunne helbredes ved hjelp av samtale. Han konsentrerte seg om å overbevise pasientene om at deres sykdom skyldtes misforståelser. De var ikke egentlig syke, men hadde gale forestillinger om både seg selv og omverdenen. Denne misforståelsen skyldtes legenes evne til å implantere negative tanker hos pasienten. Om ikke legen hadde gitt pasienten en diagnose, hadde heller ikke pasienten vært syk. Quimby mente at man i ytterste konsekvens også kunne unngå døden, om man bare innså at den var et resultat av feil innstilling: ”(…) allt lidande finns i oss själva och uppstår på grund av någon idé som vi är fångna i. (…) [G]ennom att befria vår själ ur fångenskapen får vi evigt liv (Dresser oversatt av Hammer 2000:258). Quimby mente altså at alle lidelse var et resultat av feilaktige konklusjoner i menneskesinnet.

Quimbys filosofi ble videreutviklet hovedsaklig i to retninger. Den første sto Mary Baker Eddy for. Hun sammenfattet Quimbys mesmeriske tenkning med kristen tro og videreførte ideen om at materie bare er en illusjon. Etter at hun selv angivelig helbredet seg selv etter en ulykke, skulle mirakler stå sentralt i hennes filosofi. Den kan sammenfattes slik: Den materielle verden er en illusjon og en drøm, og det finnes en skjult virkelighet som er basert på ånd. Denne virkelighetsforståelsen førte til noen sentrale påstander ved siden av antagelsen om at det ikke finnes materie: Det finnes ingen synd, ingen sykdom, og det eksisterer ingen ondskap (Hammer 2000:260-262). I tillegg mente hun som Quimby at døden kunne overvinnes. Alt dette bunnet i et svært optimistisk menneskesyn.

Den andre retningen etter Phineas Quimby er healingbevegelsene som med et samlebegrep kalles New Thought. Forskjellene mellom kristen vitenskap og New Thought er betydelige, og det var til tider en stor konflikt mellom dem. Mens Eddy og den kristne vitenskapen i stor grad baserte seg på kristent tankegods, var New Thought i større grad eklektisk og tok opp i seg terminologier fra mange forskjellige religioner, spiritisme og vitenskap. Eddys organisasjon var i stor grad enhetlig og styrt av henne, mens New Thought var friere og mer sammensatt av flere retninger (Hammer 2000:263). Likevel var det i New Thought snakk om noen sentrale elementer som overlappet alle retningene. Ånden settes over det materielle, og det onde påvirker bare det materielle. Det onde manifesteres gjennom sykdom, lidelse, fattigdom og død. Ondskapen er et resultat av et forvrengt syn på verden. For å unngå det onde må man kjenne til de rette teknikkene. Og ettersom verden ses på som åndelig, trengs det åndelige teknikker for å oppnå det store målet – et lykkelig liv.

I tillegg til mesmerismens sterke tro på menneskets evner, finner vi igjen elementer av kristen vitenskap og New Thought i New Age. At man kan helbrede seg selv gjennom psyken skal vi komme tilbake til i analysen, og forståelsen av ånd og materie som motsetninger kan overføres til prinsippene om egoet og det høyere selvet. I tillegg er ideen i New Thought om at ondskapen er en illusjon, en feilaktig tolkning mer enn en reell størrelse, høyst aktuelle tanker i New Age-bevegelsen.

3.6 Tradisjonell ondskapsforståelse i New Age

I New Age er det ikke så sentralt om handlinger er gode eller onde, men snarere hva som er motivet bak dem. Ideen er at man med gode tanker automatisk får gode handlinger. Man kan si at man i New Age bytter ut vilje-etikk med spirituell gnosis – viten: ”(…) the supreme moral task is not to do what is good and avoid evil but, rather, to develop one’s inner divine potential (Hanegraaff 1996:281). Det overordnede målet er å utvikle og opplyse sinnet, å forsake egoet for å komme i kontakt med sitt høyere selv. Slik skaper man en positivitet rundt viten og kunnskap, mens det motsatte, uvitenhet og uopplysthet, blir negativt. Et uopplyst menneske handler på vegne av egoet, mens det opplyste mennesket handler etter det høyere selvets prinsipper.

3.6.1 Uønskede handlinger

Selv om man er fokusert rundt tanken og ikke handlinger, betyr det ikke at det ikke finnes uønskede handlinger i New Age. ”Human actions are regarded as undesirable to the extent that they run counter to the cosmic evolutionary process” (Hanegraaff 1996:280). Evolusjonen i New Age har sammenheng med prinsippet om karma som man kjenner fra østlige religioner. Karma tolkes i New Age-sammenheng som den moralske versjonen av en universell lov om kosmisk evolusjon. Enklere forklart er målet hele tiden at verden skal bli opplyst og gå framover spirituelt. Ved at menneskene gjør de rette tingene, det vil si forsøker å frigjøre seg fra egoet, vil den kosmiske evolusjonen gå i riktig retning. Ettersom verden ses på som holistisk, at alt henger sammen i et mikro/makro-kosmos, vil menneskenes bevissthet påvirke den kosmiske bevissthet, og dermed den kosmiske evolusjonen.

Det som bringer evolusjonen framover blir altså sett på som positive hendelser, mens det som bremser den, ses på som negativt. Hendelsenes karakter, om de oppfattes som onde eller gode, er uviktig, det er deres funksjonalitet og formål som er det sentrale. På denne måten oppfattes ingen handlinger som egentlig onde, men snarere som at alt som hender har en dypere årsak. Konseptet om ondskap forklares som en misforståelse i det menneskelige sinnet. Når mennesket feiltolker de negative hendelsene som et bevis på at det finnes en dualisme, en kamp mellom det gode og det onde, oppstår oppfattelsen av at det finnes noe ondt. Dette er ifølge Hanegraaff (1996:277) en illusjon.

På samme måte som evolusjonshemmende handlinger er uønskede, ser man at bebreidelse og dømming av andre mennesker er lite tilgodesett.

New Age authors point out that this attitude is based on a set of fundamental beliefs: belief in the reality of sin and guilt, on the one hand, and a belief that we are at the mercy of ”circumstances”, on the other, Both are merely limiting assumptions, not objective truths. Once we start “taking responsibility” for whatever happens to us, by accepting that our circumstances are self-created, we naturally have to stop putting the blame on others (Hanegraaff 1996:293).

Om man dømmer andre mennesker, viser man gale holdninger. Disse holdningene skaper igjen negative handlinger. Det er tanken og ikke handlingen som er sentral. Et eksempel på negativ tenkning er troen på at mennesket er syndig. Ved å tenke ondt om seg selv bremser mennesket sin egen utvikling, og dermed den kosmiske evolusjonen. I likhet med fordømmelse, bebreidelse og synd, er frykt et begrep med svært negative konnotasjoner. Det kan ses på som årsaken til lidelse. I tillegg anses menneskets dømmekraft, i motsetning til de kosmiske lovene, som begrenset og utilstrekkelig (Hanegraaff 1996:287).

Frykten ses i sammenheng med personligheten og egoet. De uønskede handlingene kan forklares ved at mennesket lar seg styre av egoet (Heelas 1996:19). Egoets handlinger kan karakteriseres som ubevisste og er et resultat av at mennesket er ignorant og uvitende (Hanegraaff 1996:281). Egoet kan følgelig ikke lastes moralsk for sine handlinger ettersom det ikke vet bedre og samtidig handler ubevisst. Dermed blir man i New Age også nærmest fritatt for handlinger som er åpenbart moralsk forkastelige: ”(…) evil behaviour is regarded as the regrettable outcome of spiritual ignorance on the part of the limited egos (Hanegraaff 1996:281). Onde handlinger kan dermed forklares gjennom menneskets handling etter egoet, og dets uvitenhet. Med andre ord får man en dualitet mellom spirituell innsikt og ignoranse, snarere enn mellom det onde og det gode. Det er den manglende spirituelle innsikten som ses på som negativ, ikke selve handlingen.

Det er altså negative tanker som skaper negative handlinger. Men på samme måte som det er tanken som skaper negativitet, er det også mulig å unngå negativitet ved å tenke annerledes (Hanegraaff 1996:293). Man kan spørre seg om ikke mennesket likevel har et moralsk ansvar for sine negative handlinger dersom det er bevisst at de skyldes ignoranse og manglende kunnskap. Om man da ikke gjør noe for å utvikle denne kunnskapen, kan man ikke da lastes for handlingene likevel? Svaret på dette synes å være at menneskesinnet er født perfekt, men at det siden er besudlet: ”The great refrain, running throughout the New Age, is that we malfunction because we have been indoctrinated – or, in the New Age sense of term, been ”brainwashed” – by mainstream society and culture” (Heelas 1996:18).  Det moderne samfunnet har skylden.

3.6.2 Den kosmiske rettferdighet

Med tanke på det store fokuset på individet i New Age er det en vanlig oppfatning at man selv har ansvaret for ulykker som inntreffer, tatt i betraktning at man på egenhånd skaper den verden man lever i. De hendelsene som oppfattes som negative, skal også ses på mer som utfordringer, enn som onde (Hammer 2000:243). Denne individualistiske siden av New Age står i motsetning til den kosmiske loven. ”On the foundational level of spiritual reality – the ”spacious present” (or ”implicate order”, etc.) from which all phenomenal realities emerge and on which they depend – no duality exists” (Hanegraaff 1996:277). “Implicate order”, eller ”den inkluderende orden”, som kvantefysikeren David Bohm kaller det, er en idé om at tid og sted ikke er de dominerende faktorene når det gjelder forholdet mellom de forskjellige elementene (Bohm 1980:xv). Bohm mente at verden må forstås holistisk, og ikke som et sett med separate deler. Hans holisme har siden inspirert New Age-bevegelsens verdensbilde.

I New Age henger denne holismen sammen med fraværet av dualitet. Man har isteden en kosmisk rettferdighet. Alle er med i et slags kosmisk spill (Hanegraaff 1996:283). I denne rettferdigheten finnes det ingen ondskap, men snarere en idé om at negative og positive hendelser alltid veier opp for hverandre. Man har ingen dikotomi mellom det onde og det gode. De finnes ikke som metafysiske størrelser (Hanegraaff 1996:277). Det negative må forstås som lærdom for mennesket, som et skritt videre i evolusjonen.

Dette verdenssynet kan i ytterste konsekvens få noen interessante resultater. Blant annet vil handlinger som i utgangspunktet er moralsk forkastelige, slik som Holocaust, bare være en del av lærdommen i det rettferdige kosmos. Det vil for en New Ager være verre å ta inn over seg at Holocaust skal være forårsaket av en genuin ondskap, enn at jødene skal ha lidd en fullstendig meningsløs død. Det gir mer mening i at det hele hendte med en intensjon, altså balanse i kosmos (Hanegraaff 1996:290). Denne verdensoppfatningen om at tilsynelatende onde handlinger bare er et resultat av utjevning, gir en slags løsning på det ondes problem. Selv om det finnes lidelse i verden, kan ikke det tas til inntekt for at det finnes noen genuin ondskap.

Man kan foreløpig konkludere at det til tross for et stort fokus på individualisme i New Age også eksisterer en universalistisk, kosmisk lov. Selv om man i stor grad er overlatt til seg selv, og lever etter en slags Kardemomme-lov, synes den kosmiske rettferdigheten å være noe tvetydig. På den ene siden kan lærdommen virke dyrekjøpt gjennom vanskelige opplevelser. Samtidig kan menneskene påvirke verdens karma ved å tenke og gjøre de rette tingene. I New Age bestemmer man i stor grad sin egen skjebne. Med positiv innstilling får man også positive resultater. Det er opp til en selv. Om man legger den mest ekstrem-positive tenkningen til grunn, kan menneskene i praksis unngå alle problemer, det være seg sykdom, fattigdom, og til og med selve døden.

3.7 Konspirasjonsteori som forklaringsmodell og ”sterk ondskap”

Egoet og den kosmiske rettferdighet er typiske forklaringsmodeller for uønskede hendelser i New Age. Ser man på New Age fra et utenfra-perspektiv er det mulig å finne flere eksempler på ondskapsforståelse. I Visjon beskrives forskjellige autoriteter som skolemedisin, organisert religion og myndigheter som aktører med ”gale” holdninger. Som vi skal se i analysen benytter artikkelforfattere og intervjuobjekter seg blant annet av konspirasjonsteoretiske forklaringsmodeller når disse autoritetene omtales.

På sitt mest typiske er en konspirasjon en teori om en ond gruppe mennesker som jobber systematisk og effektivt for å undergrave den gode moral og verdens gode mennesker (Barkun 2003:3). En konspirasjon av dette omfanget, også kalt ”Den store konspirasjonen”, kan i praksis forstås som et dualistisk verdensbilde med den klassiske kampen mellom det gode og den onde. Konspiratørene er altså så mektige at man må ty til sterke midler for å knekke dem. De har ofte en rekke egenskaper som ytterligere nyanserer forskjellene mellom dem og resten av den gode verden:

(…) he is a perfect model of malice, a kind of amoral superhuman: sinister, ubiquitous, powerful, cruel, sensual, luxury-loving. Unlike the rest of us, the enemy is not caught in the toils of the cast mechanism of history, himself a victim of his past, his desires, his limitations. He is a free, active demonic agent. He wills, indeed he manufactures, the mechanism of history himself, or deflects the normal course of history in an evil way. He makes crises, starts runs on banks, causes depressions, manufactures disasters, and then enjoys and profits from the misery he has produced. (…) Very often the enemy is held to possess some especially effective source of power: he controls the press; he directs the public mind through “managed news”; he has unlimited funds; he has a new secret for influencing the mind (brainwashing); he has a special technique for seduction (the Catholic confessional); he is gaining a stranglehold on the education system (Hofstadter 1996:31-32)

En slik aktørs handlinger forklares gjennom dens iboende ondskap. De onde handlingene skjer fordi aktøren er ond. Det kan altså karakteriseres som sterk ondskap.

Mange av artikkelforfatterne og intervjuobjektene i Visjon har som mål å avsløre konspirasjonene de mener finner sted. I egenskap av dette kan de tidvis karakteriseres som konspirasjonteoretikere. Teoretiker i denne sammenhengen betyr altså at personen har en teori om at en konspirasjon har funnet sted. Richard Hofstadter, i sin klassiske bok om konspirasjonsteorier The paranoid style in American Politics, beskriver forskjellene mellom en kritisk distanse til verdens begivenheter og den paranoiditet som preger en konspirasjonsteoretiker: ”The central image is that of a vast and sinister conspiracy, a gigantic and yet subtle machinery of influence set in motion to undermine and destroy a way of life” (Hofstadter 1996:29). Konspirasjonsteoretikeren tegner et bilde av en formidabel motstander med enorme ressurser: «History is conspiracy, set in motion by demonic forces of almost transcendent power” (Hofstadter 1996:29).

Der konspiratørene, altså de som står bak konspirasjonene, er onde og kyniske overmennesker, er deres ofre ofte uskyldige, uvitende og gode, noe som er med på å gjøre konspiratørenes handlinger enda ondere. Konspirasjonsteoretikerne er de som har fått nyss om konspiratørenes hemmelige planer (Dyrendal 2003:20). Dette får man gjerne ved å finne skjulte tegn eller budskap, gjerne fordi man angivelig er i stand til å se gjennom slørene av løgner som konspiratørene har lagt ut for å skjule sine spor. Dette er med på å gjøre bevisførselen noe underlig. Ettersom det kreves spesielle egenskaper for å avsløre konspirasjonsteoriene, er det ikke alltid enkelt å forklare for utenforstående hvordan man har fått tak i bevisene. Ofte ser man en intens jakt på bevis hos teoretikeren, men bevisførselen har en tendens til å herme etter faglitteraturens prinsipper, uten å faktisk kopiere dem. Man ser snarere ofte at konspirasjonsteoretikere bruker hverandre som referanser i en slags sirkelreferering. Teoriene bærer preg av å være ufalsifiserbare (Barkun 2003:7). Verden er uansett en konspirasjon, og hans bevisførsel vil bli motarbeidet eller sabotert av fienden. Alle bevis som framsettes for å svekke konspirasjonsteorien, er fiendens verk, og fører dermed til at teorien, i konspirasjonsteoretikerens øyne, bare blir ytterligere bevist.[4]

I Visjon er det flere artikler som omhandler konspirasjonsteori direkte, og enda flere som har konspiratorisk argumentasjon. Hyppigst omtalt er konspirasjonen der skolemedisinen aktivt jobber for å undergrave den alternative medisinen, eller at den farmasøytiske industrien, sammen med myndighetene, har profitt som motiv framfor menneskers helse. Som vi skal se framstilles aktørene i denne konspirasjonen med mange av de gjenkjennelige særtrekkene. De er skruppelløse, mektige, og skyr ingen midler for å oppnå det de har satt seg fore. Samtidig framstilles ofrene for konspirasjonen, det vil si alternativmedisinerne, som hjelpeløse og uskyldige ofre, systematisk motarbeidet av den kyniske legemiddelindustrien.


4. Diskursanalyse som metode

4.1 Innledning

I det følgende vil jeg redegjøre for diskursanalysen som teori og metode for denne avhandlingen. Med andre ord vil diskursanalysen være min måte å tilegne meg kunnskap om materialet. Avgjørende for mitt valg av denne metoden er først og fremst dens egnethet for tekstanalyse. Sentrale spørsmål som skal besvares er: Hvilke varianter av ondskapsforståelse finnes i materialet? Hvordan kommer de til uttrykk? Disse skal jeg få svar på gjennom en analyse som i første rekke dreier seg om å finne diskurser og videre vise hvordan de konstitueres. Jeg vil rette spesiell oppmerksomhet mot midlertidige fastlåsninger i diskursene i form av hegemoni, der spesielle tegn i diskursen blir til ”momenter”. Enklere forklart betyr dette ord i teksten som fylles med et bestemt meningsinnhold som er med på å opprettholde diskursen. En måte å finne uttrykk for ondskapsforståelse på er å lete etter aktører i teksten som forsøker å overbevise leseren om at budskapet som fremmes er sant, og samtidig hvilke fiendebilder artikkelforfatterne og intervjuobjektene presenterer i teksten. Videre blir fokuset å finne hvordan aktørene presenterer dem som virkelighet, og hvordan de skaper disse forestillingene. Jeg vil også avslutningsvis vie oppmerksomhet til diskursive kamper jeg mener finnes i teksten. Dette er tilfeller der flere aktører kjemper om å fylle begreper med et bestemt meningsinnhold. I Visjon er tekstene preget av enstemmighet, altså at budskapene som fremmes er forholdsvis homogene, men det er mulig å påvise at det kjempes om meningsutfylling ved enkelte anledninger.

Diskursanalysen jeg skal ta i bruk er forsøkt skreddersydd til det aktuelle materialet. En diskursanalyse har med andre ord ikke en fast oppskrift man som forsker er forpliktet til å følge. Marianne W. Jørgensen og Louise Phillips oppfordrer i boken Diskursanalyse som teori og metode å kombinere elementer fra flere diskursanalytiske perspektiver når man utfører en diskursanalyse (1999:12). I denne avhandlingen benytter jeg elementer av diskursanalysemodellene til Ernesto Laclau og Chantal Mouffe og Norman Fairclough. I tillegg bruker jeg noen begreper fra Olav Hammer. De to førstnevnte kan sies å stå for én innfallsvinkel da de stort sett har forfattet bøker i fellesskap. I det følgende kapittelet vil jeg kort se på diskursteoriens utvikling, og deretter gjøre rede for det begrepsapparatet jeg vil benytte meg av i analysen.

4.2 Diskursteoriens utvikling

Aller først er det verdt å bemerke at diskursanalyse er bruken av diskursteori i praksis. Diskursteori har tradisjonelt mange av sine røtter i sosialkonstruksjonismen. Særlig gjelder dette dens kritiske fokus på hvordan man tilegner seg kunnskap. I utgangspunktet ser man på sosiale størrelser og kategorier som sosialt skapt, og dermed ikke som evige og uforanderlige. Det finnes flere grader av sosialkonstruksjonisme, der den mest radikale varianten hevder at den sosiale virkeligheten kun består av diskurs. En mer moderat variant foreslår at menneskene konstruerer mening gjennom sosial samhandling (Olsen 2006:56). Den franske filosofen Michel Foucault anses ofte som grunnleggeren av diskursteorien. Hos Foucault finner man mange av de viktige prinsippene som man også i samtidens diskursanalyser benytter seg av. Dette er blant annet de prinsipper man finner i sosialkonstruksjonismen om at det ikke finnes noen ren viten, men at all kunnskap er diskursive konstruksjoner (Jørgensen & Phillips 1999:22).[5]

Diskursene kan oppfattes som strukturer meningsutvekslingen foregår innenfor. Det som er selvfølgelig innenfor én diskurs, kan oppfattes som usant eller uvesentlig innenfor en annen. Som jeg var inne på i innledningen, vil diskursens grenser definere hva som er akseptable og ikke-akseptable meningsytringer. I denne avhandlingen er målet å finne hvilke former for ondskapsforståelse som er rådende innenfor diskursene jeg skal analysere.

4.3 Diskursanalysen og dens begrepsapparat

Diskursanalysen tar utgangspunkt i at ren viten ikke eksisterer. Den er alltid diskursivt skapt. Å lokalisere de ordene som diskursen forsøker å låse fast betydningen av er en viktig del av analysen. Det er dette man i første rekke griper tak i når man utfører en diskursanalyse. Viktige spørsmål er: Hvem hevder å kjenne sannheten? Hvordan skapes den diskursivt? Og hvilke konsekvenser får dette?

Helt konkret har jeg funnet fram til min form for diskursanalyse gjennom hovedsaklig Laclau og Mouffes begrepsapparat, Hammers vitenskapslikhet, og Faircloughs teorier om tekstanalyse og intertekstualitet. Laclau og Mouffes og Faircloughs syn på diskurs har sine røtter i sosialkonstruksjonismen. De er av den oppfatning av at måten man kommuniserer på er med på å forme omverdenen, subjektene i den, og hvordan de forholder seg til hverandre sosialt (Jørgensen & Phillips 1999:15).

Laclau og Mouffe diskuterer i sin bok Det radikale demokrati: diskursteoriens politiske perspektiv i hvilken sammenheng diskursbegrepet skal settes inn. De tar utgangspunkt i politikken som et definert felt alle kan relatere seg til. Politikken er noe alle vet hva er, og blir praktisert gjennom et sett av spilleregler som ofte ikke utdypes, men som er inneforståtte. Laclau og Mouffe spør så: Hvor foregår denne defineringen av feltet? I hvilket medium skjer definisjonen? Svaret er diskursen. Diskurs er en mengde utsagn i bestemte innbyrdes relasjoner, som alle er med på å forme forståelsen av et felt (Laclau & Mouffe 2002:14).

For å beskrive de diskursive mekanismene i språket har Laclau & Mouffe utviklet et forholdsvis omfattende begrepsapparat som de benytter seg av i sine analyser. Begrepene som følger vil jeg gjøre direkte bruk av i min analyse.

Diskurs

En diskurs kan ses som den rådende definisjonen av et felt og videre som en midlertidig fastlåsning av betydning. Diskursen vil hele tiden forsøke å lukke betydningen av feltet ved å låse fast tegn. Dette gjøres ved at tegnenes betydning lukkes; det finnes bare plass til én betydning, én definisjon. Man kan si at denne utelukkelsen av betydning er ”(…) et forsøk på å standse tegnenes glidning i forhold til hindanden og dermed et forsøg på at skabe entydighet” (Jørgensen & Phillips 1999:37). Laclau & Mouffe kaller alle de utelukkede mulighetene for ”det diskursive felt”. Det kan beskrives som et slags ubenyttet reservoir av meninger. Prosessen hvor det strides om å utfylle begrepene med meningsinnhold, kalles ”diskursiv kamp”. Når tegnene er låst, altså at deres meningsinnhold er fastlåst, kalles de momenter. Motsatt kalles de uten fastlåst betydning for elementer.

Det er verdt å merke seg at en diskurs i praksis ikke finnes eksplisitt i teksten. En diskurs må påvises analytisk. Dette er en av diskursanalysens hovedoppgaver. I analysen av Visjon vil jeg i all hovedsak argumentere for å ha påvist to diskurser: en autoritetskritikkdiskurs og en ignoransediskurs. Disse diskursene har igjen nedslagsfelt i en større New-Age-diskurs, ettersom materialet jeg har benyttet meg av er en viktig kilde i New Age-miljø. New Age skal med andre ord forstås som en overbyggende diskurs hvor autoritetskritikkdiskursen og ignoransediskursen er situert.

Ettersom påvisning av diskurser først og fremst er et resultat av analytiske overveielser, skal jeg her utdype mitt valg. Det er alltid mulig å påvise flere diskurser i et tekstmateriale. Fairclough poengterer at man i en analyse vil finne kategorier i materialet som er mer og mindre interessante, og at man bør rette fokus på et lite, sentralt utvalg (Fairclough 1992:231). Dette vil jeg også ta til følge i min analyse. Jeg har lokalisert flere diskurser i mitt materiale enn jeg kommer til å analysere. De diskursene jeg har valgt å fokusere på, er de som er relevante i forhold til min problemstilling.

Når jeg nå har endt opp med to diskurser underlagt én overbyggende New Age-diskurs, er dette først og fremst et resultat av mitt ønske om å få analysen så oversiktlig som mulig. Jeg kunne valgt å definere flere temaer som diskurser, for eksempel skolemedisinen, som er en del av autoritetskritikkdiskursen, eller også definert organisert religion som en egen diskurs. I stedet har jeg valgt å forstå disse sentrale ordene i materialet som ”nodalpunkter”.

Nodalpunkt

Et nodalpunkt er et ”privilegert tegn”, et knutepunkt i en diskurs som andre tegn ordner seg rundt (Laclau & Mouffe 2002:270). I min analyse ser jeg altså begrepene ”skolemedisin” og ”organisert religion” som nodalpunkter underlagt autoritetskritikk-diskursen.

Nodalpunktene kan dermed defineres som viktige temaer, men ikke fullt så omfattende som diskursene. Ettersom nodalpunktene er knutepunkter, orienterer de en rekke begreper rundt seg. I dette tilfellet vil skolemedisin ordne rundt seg eksempelvis begrepene ”kjemikalier” og ”farmasøytisk industri”. Disse begrepene kan defineres som momenter i teksten, da deres betydning er forsøkt fastlåst i den diskursen de hører innunder. En fullstendig oversikt over dette forholdsvis komplekse analytiske systemet vil jeg komme tilbake til i analysedelen. Nå til de siste viktige begrepene fra Laclau & Mouffe.

Hegemoni

Hegemoni minner om begrepet ”objektivitet”. Objektivitet kan beskrives som en avleiret diskurs, en fullstendig fastlåsning, der den diskursive kampen tilsynelatende ikke er tilstede, og innholdet tas som selvfølgelig (Jørgensen & Phillips 1999:48). Diskursen er så fastlåst at det ikke lenger stilles spørsmål ved den. Det synes ikke å være en diskusjon om meningsinnholdet. Hegemoni kan plasseres på en skala midt mellom objektivitet og ”det politiske”, der det politiske kan beskrives som et tilfelle der det er en konflikt, en uenighet om meningsfastlåsningen. Hegemoni er ikke like fastlåst som en avleiret diskurs, men er i mange tilfeller et steg på veien dit: ”Veien fra politisk konflikt til objektivitet går over hegemoniske interventioner, hvor alternative virkelighedsopfattelser undertrykkes, og én bestemt opfattelse af verden står tilbage som den naturlige (Jørgensen & Phillips 1999:48). En hegemonisk diskurs kan beskrives som en dominerende diskurs. Den er bestemmende i forhold til hvordan man tenker og handler innenfor et felt: ”Truly hegemonic discourses are so integrated that they are not even recognized by those subject to them, but are instead treated as a part of the natural order of things” (Dryzek 2006:8).

Dette begrepet kan man knytte opp mot etableringen av hva som i materialet skal gjelde som sannhet. For å eksemplifisere: i Visjon finnes det en utbredt oppfatning om at medisin skal praktiseres gjennom alternativ behandling. Samtidig ses skolemedisinen på som en reduksjonistisk næring som ikke ser mennesket som en helhet, men som et sett av deler. Det har blitt etablert et hegemoni der alternativ behandling ses på som den riktige metoden. I analysen vil jeg se på hvordan dette hegemoniet etableres ved å se på den direkte språkbruken i artiklene.

Diskursiv kamp

Visjon er et svært homogent materiale. Framstillingen av temaer gjøres ensidig, og det legges ikke eksplisitt opp til debatt i noen av artiklene. Etableringen av hegemoni forblir også analysens hovedfokus. Likevel er det i enkelte tilfeller mulig å spore en flerstemmighet, eller diskursiv kamp, altså en kamp om å fylle tegnene i diskursen med meningsinnhold. Nodalpunktet ”materialisme” er gjennomgående i materialet preget av hegemoni, men det kan argumenteres for at det i enkelte sammenhenger er en diskusjon om dets meningsinnhold, og at det dermed sås tvil om det skal ses på som noe negativt.

Flytende betegner

Dette er tegn som forskjellige diskurser kjemper om å fylle med innhold på nettopp deres måte. Flytende betegnere er også elementer som i høy grad er åpne for forskjellige meningsinnhold (Jørgensen & Phillips 1999:39). Et nodalpunkt kan også omtales som en flytende betegner når det foregår en kamp for å utfylle det med mening. Flytende betegnere er spesielt godt egnet for å analysere konflikter i diskursen.

Vitenskapslikhet og vitenskapelige titler

De alternativmedisinske talspersonene bruker i mange tilfeller skolemedisinske og andre vitenskapelige termer for å legitimere sitt arbeid. Dette virker som en noe underlig praksis, når det uttalte målet er å distansere seg fra det vitenskapelige paradigmet. Fenomenet blir av Olav Hammer kalt ”vitenskapslikhet”. New Age (Hammer 2004a:242). Vitenskapslikhet må ses i sammenheng med Fritjof Capras bok The Tao of physics, som med sin undertittel An exploration of the Parallels Between Modern Physics and Eastern Mysticism forsøkte å blande vitenskap med østlig tankegods. Boken har vært svært viktig for New Age og kan ses på som en inspirasjon og årsak til at man i New Age nettopp blander vitenskapelige uttrykk inn i sin argumentasjon for å skape legitimitet (Lewis:2007:216-224).

Denne måten å formulere seg på har den effekten at noe høres vitenskapelig ut, selv om det ikke nødvendigvis er tuftet på vitenskapelige prinsipper. Dette er med på å øke troverdigheten hos aktørene fordi mange vil synes at slike vitenskapslike ord og uttrykk er med på å gjøre argumentasjonen mer seriøs. Ord som ”frekvenser” og ”energier” er eksempler på vitenskapslike ord i New Age som synes å øke seriøsiteten, men som ikke trenger å ha noe med vitenskap å gjøre. Selve vokabularet hentes fra vitenskapen, samtidig som budskapet forsøker å distansere seg fra den. Dette paradokset, som jeg velger å kalle et retorisk grep, finner man igjen i mye av New Age-litteraturen, blant annet i Visjon.

Jeg vil i analysen også rette fokus mot bruken av vitenskapelige titler. Selv om artikkelforfatterne forsøker å distansere seg fra vitenskapens premisser, bruker de selv titler hentet fra den i presentasjonen av seg selv. Dette er også med på å øke troverdigheten i argumentasjonen hos artikkelforfatterne.

Tekstanalyse

Tekstanalyse i denne avhandlingen skal ikke forstås som en ren lingvistisk analyse av språkets oppbygning. Her vil den først og fremst dreie seg om å finne ut hvordan aktørene i diskursen gjennom språkbruk opprettholder hegemonier i teksten. Sentralt her vil være å lete etter spesielt fargemalende ordbruk, i både positive og negative former, som brukes for å beskrive både aktører og temaer i diskursen. En annen analyseteknikk vil være å se etter det som er utelatt fra en tekst. Har forfatteren bevisst utelatt informasjon og på den måten framstilt noe for ensidig? Dette er noe Fairclough oppfordrer å være oppmerksom på i en analyse (Fairclough 1995:5). Generelt vil den direkte språkbruken i artiklene bli kommentert og analysert og sett i forhold til de eksisterende diskursene i teksten.

Intertekstualitet

Intertekstualitet vil i analysen være et redskap for å vurdere diskursiv praksis og diskursenes kontinuitet i materialet. Diskursiv praksis kan defineres som hvordan teksten produseres, konsumeres og fortolkes av mennesker (Jørgensen & Phillips 1999:80). Sentralt hos Fairclough er at diskursen ikke bare former teksters budskap, men også at tekstene former diskursen – diskursen er både konstituert og konstituerende: ”(…) the two major centripetal forces in any discoursive event are the language and the order of discourse. Discoursive events are, on the one hand, dependent upon and shaped by them, but on the other hand [they] cumulatively restructure them (Fairclough 1995:10). Artikkelforfatterne som har lest tidligere artikler om samme tema de skriver om, vil bli påvirket av disse når de skriver sine egne og i praksis fører det til at artiklene kan ligne på hverandre. Samtidig vil artiklene de skriver igjen påvirke senere artikler om samme tema.

For å påvise dette er det viktig å se etter intertekstualitet mellom tekstene. ”Intertekstualitet betegner det forhold, at alle kommunikative begivenheder trækker på tidligere begivenheder; man begynner aldrig forfra” (Jørgensen & Phillips 1999:84). Enklere kan intertekstualitet forklares ved at tekster snakker sammen, gjennom mennesker. Tekster bygger på hverandre.  Intertekstualitet er sentralt i Faircloughs kritiske diskursanalyse. Fairclough ser på intertekstualitet som et tegn på at språket er i utvikling, men også som et tegn på kontinuitet – språket er både stabilt og ustabilt (Jørgens & Phillips 1999:85).

En analyse av intertekstualitet kan gi innsikt i hvordan diskursene reproduseres. Tekster som trekker på eksisterende tekster og reproduserer deres meningsinnhold, og med det symboliserer en høy grad av intertekstualitet, kan vise hvordan hegemonier opprettholdes i diskursen ved at alternative meningsinnhold holdes utenfor diskursen.

I de to førstkommende kapitlene vil jeg sette disse teoriene ut i praksis gjennom en todelt analysemodell. I det førstkommende kapitlet skal jeg etablere diskurser, nodalpunkter og momenter i materialet.


5. En diskursanalyse av Visjon – Del I: Etablering av diskurser, nodalpunkter og momenter

5.1 Innledning

Som nevnt i forrige kapittel har jeg i denne analysen gjort et utvalg blant flere mulige analyserbare diskurser.[6] De som er relevante for min problemstilling utgjør to diskurser som jeg i første rekke vil analysere hver for seg. Igjen er det verdt å påpeke at diskurser først og fremst er analytiske størrelser ved at de representerer én måte å kategorisere et materiale på. Dette kan føre til at diskursene blir noe statiske, og at rammeverket virker mot sin hensikt ved at materialet blir tvunget inn i dem.

Av de to diskursene jeg vil påvise, er den ene tilstede i majoriteten av artiklene i materialet. Dette er autoritetskritikkdiskursen. Som navnet tilsier, inneholder den en kritikk mot autoriteter, og særlig de utsagn og standpunkt autoriteter står for som kan oppfattes som sannheter og dogmer. Den andre diskursen kan beskrives som en ignoransediskurs. Ignoranse i denne sammenhengen skal forstås som hvordan mennesker ignorerer et ideal om å leve et riktig liv. For å minne om oppgavens problemstilling vil altså poenget med å analysere disse diskursene jeg har påvist, være å få kunnskap om ondskapsforståelse i New Age generelt, og i Visjon spesielt. Begge disse diskursene inneholder synspunkter og formuleringer fra artikkelforfattere og intervjuobjekter som kan oppfattes som kritiske. Graden av kritikk varierer, fra utsagn om aktører som misforstår eller motarbeider den alternative bevegelsen, til store konspirasjonsteorier om et maktapparat hvis mål er å tjene penger på menneskers lidelse.

Til autoritetskritikkdiskursen vil jeg knytte nodalpunktene ”skolemedisin”, ”organisert religion”, samt ”myndigheter og media”. Til ignoransediskursen vil jeg knytte nodalpunktene ”egoet” og” materialisme”. Nodalpunktene fungerer som såkalte ”privilegerte tegn” som andre tegn i diskursen defineres ut fra. Dette rammeverket med påviste diskurser, nodalpunkter og momenter fungerer som et utgangspunkt for den videre analysen i neste kapittel.

5.2 Analysens disposisjon

Analysen av Visjon er delt i to. I denne første delen vil jeg belyse de to diskursene jeg har påvist gjennom et utvalg artikler. Artiklene jeg har plukket ut til dette formålet, er et utsnitt av hele materialet, og inneholder gode eksempler på hvordan diskursene kommer til uttrykk. Ideen er å bruke disse artiklene i analysens første del for å etablere diskursene, nodalpunktene og momentene i materialet. Analysens andre del vil, gjennom en analyse av språklige virkemidler som er benyttet innenfor de forskjellige diskursene, vise hvordan diskursene konstitueres. Her vil et sentralt tema være hegemonier i teksten og opprettholdelsen av disse.

5.3 Autoritetskritikkdiskursen

Gjennomgående i mitt kildemateriale er det en utbredt skepsis mot institusjoner og aktører som kan sies å være sannhetsforvaltende. Jeg har altså kommet fram til at det er mulig å snakke om en gjennomgripende ”sannhetsautoritetskritikkdiskurs”[7]. Går vi tilbake til Laclau og Mouffes definisjon, kan vi si at en diskurs er en midlertidig fastlåsning av mening. Autoritetskritikkdiskursen kan i materialet dermed karakteriseres som en midlertidig fastlåsning i form av at sannhetsautoriteter oppfattes som noe negativt. Det har blitt etablert et hegemoni, i diskursanalytisk forstand, i form av en idé om hvem som bør hevde sannhet. Dette hegemoniet forsøker å fortrenge større institusjoner, slik som organisert religion og skolemedisin, som har bestemte oppfatninger om hva som er sannhet innenfor sine virkeområder, og samtidig framheve et hvert individs rett til selv å hevde hva som er sannhet.

Skepsisen mot sannhetsautoriteter i New Age er utførlig og ofte omtalt i teorien. Den grunner i oppfattelsen om at hver og en kjenner sin egen sannhet – sannheten er relativ: ”(…) the final arbiter of truth is the individual. If something works for you, then that is the truth” (Bruce 2000:227). En skal ikke gjøre seg avhengig av dogmer og andre autoriteter som hevder å ha sannheten. Dermed vil det foreligge en skepsis mot dem som hevder å kjenne og forvalte sannheten for andre.  ”(…) [Truth] provided by the dogmas of religious traditions, or by other people – parents, scientists, even putatively-spiritual masters – might well be erroneous” (Heelas 1996:21). Et begrep som ofte brukes om dette fenomenet, er ”epistemologisk individualisme”. Målet er absolutt frihet. Ingen skal kunne ha monopol på sannheten.

Skepsisen mot dogmer er gjennomgående i hele autoritetskritikkdiskursen og kommer til uttrykk ved en rekke anledninger og i forskjellige varianter. Skepsisen dreier rundt de uttalte nodalpunktene. Man kan si at skolemedisin, organisert religion, samt myndigheter og media er knutepunkter hvor skepsisen krystalliseres. Det er gjennom disse kanalene at skepsisen kommer til uttrykk. Jeg vil i det følgende ta for meg nodalpunktene og deres representasjon i teksten.

5.3.1 Nodalpunkter og momenter

Skolemedisin

Et nodalpunkt kjennetegnes av at det knytter andre tegn i diskursen til seg. De andre tegnene får sin betydning i forhold til nodalpunktet. Slik framstår det som et knutepunkt. Nodalpunktet skolemedisin knytter til seg en rekke momenter, altså tegn som har fått sitt meningsinnhold fastlåst gjennom diskursen (Jørgensen & Phillips 1999:38). Det er verdt å merke seg at artikkelforfatterne og intervjuobjektene i Visjon ikke bare bruker ordet ”skolemedisin”. Det settes stort sett likhetstegn mellom skolemedisin og legevitenskapen. Ofte brukes ikke noen av ordene direkte, men det går klart fram av teksten at det snakkes om en slags ytre fiende, som implisitt skal forstås som skolemedisinen og hele dens interessesfære.

Skolemedisinen har hatt stor innflytelse og en sterk posisjon i den vestlige verden gjennom mange tiår. Dette skyldes tildels store framskritt innenfor en rekke grener av den, og den autoritet leger og helsevesen har fått som en konsekvens av dette. Denne autoriteten er gjenstand for kritikk i New Age gjennom ”holistisk medisin” og dens prinsipper. Den holistiske medisinen kritiserer skolemedisin og dens reduksjonistiske tilnærming til mennesket (Hanegraaff 1996:119). Innenfor alternativ medisin, som oftest baserer seg på helhetstenkning, betrakter man kroppen som en organisme hvor lemmene og delene ikke kan betraktes som isolert fra hverandre, eller at kroppens ånd og materie er uadskillelige. Dette kommer til uttrykk gjennom for eksempel kvantemedisin der målet er å gjenopprette ubalanser i kroppen.

Marylin Ferguson omtaler dette fenomenet i sin bok The Aquarian Conspiracy som et brudd med det gamle medisinske paradigmet:

One major arena, health care, has already begun to experience wrenching change. (…) Here we can see what happens when consumers begun to withdraw legitimacy from an authoritarian institution. We see the rise of the autonomous health seeker, the transformation of a profession by its leadership, the impact of the new models from science, the way decentralized networks are effecting wide geographic change. (…) The autonomy so evident in social movements is hitting the old assumptions of medicine hard (1980:241).

Denne skepsisen mot skolemedisinen og dens autoriteter finner vi i materialet eksempler på i artikkelen ”Er alternativmedisinen i ferd med å knuses?”. Av artikkelens tittel forstår vi at det er snakk om en fiende som motarbeider den alternative medisinen. Flere institusjoner flettes her sammen til en samlet fiende:

Myndighetene motarbeider vår helsefrihet, finansiert og lønnet av våre skattepenger. De store bransjeorganisasjonene (Bransjerådet for naturmidler (Norge), EHPM, IADSA og mange flere) støtter det lov- og regelverk som vil knuse naturmedisinens marked (Klyve 2007:12).

Myndighetene ses her på som en aktør som taler skolemedisinens sak, og som ønsker den alternative medisinen til livs. Hovedbudskapet i ”Er alternativmedisinen i ferd med å knuses?” kan beskrives som en frykt for å miste sin valgfrihet. Det er heller ingen overraskelse når artikkelforfatteren, Jan Klyve, er nestleder i organisasjonen Fritt helsevalg.[8] Artikkelen knytter enkelte ord til skolemedisin/legevitenskap som jeg har valgt å definere som momenter i teksten. Dette er for eksempel ”farmasøytisk industri”:

Hvem er det som truer oss forbrukere? Hvem er det som vil undertrykke sannheten og ta fra oss friheten? Trusselen er stor og komplisert og nesten uleselig i mengder av offentlige dokumenter over mange, mange år. Det er bare en måte å svare på. Hvem tjener på det? Hvem tjener penger på vår uhelse? Jo, de som steller med sykdom. Sykdomsindustrien. Om alle – absolutt alle – ble helt friske i morgen; hva ville skje med helsevesenet? Med farmasøytisk industri? Med alle tidsskriftene og utdannelsesprogrammene og legene og helsepersonalet og-og-og; for ikke å snakke om helsedepartementet og alle dets avleggere? (Klyve 2007:12)

Her mener Klyve å ha funnet et nettverk av aktører som sammen jobber mot total helse og det frie helsevalg. Noen av ordene i dette sitatet gir normalt konnotasjoner til menneskers ve og vel. Det kan være risikabelt å snakke om ”normale” konnotasjoner, men det er mange som ville være enig i at Helsedepartementet, leger og helsepersonell er aktører som jobber med behandling av sykdom. Innenfor autoritetskritikkdiskursen derimot, er ordene, tegnene i diskursen, fylt med et annet meningsinnhold. Helsedepartement, leger og helsepersonell skal forstås som en del av en maktelite med intensjoner om å ”knuse alternativmedisinen”. Verbet ”knuse” er vanskelig å misforstå og gir inntrykk av en aktør med et udiskutabelt mål. Den farmasøytiske industrien står angivelig også i ledtog med denne maktkonstellasjonen. Deres viktigste motivasjon er profitt. Dette kan karakteriseres som konspiratoriske trekk som jeg skal komme tilbake til i neste kapittel. Det som er interessant i denne omgang, er hvordan diskursen fastlåser betydningen av enkelte tegn. Helsedepartement, leger, helsepersonell og farmasøytisk industri kan alle sies å være eksempler på momenter i teksten. De har blitt eksempler på aktører som motarbeider den alternative medisinen, istedenfor eksempler på samfunnsnyttige aktører.

For å få med flere viktige momenter knyttet til nodalpunktet skolemedisin må vi ta med to andre artikler. Først ”Bløffen om fugleinfluensaen” av Børge Eliassen. Et viktig moment som opprettholdes i denne artikkelen er ”vaksiner”. Vaksiner skal her forstås som et unødvendig produkt myndighetene har påtvunget menneskene. Vi skal komme nærmere inn på myndighetene nedenfor. Her er det viktige at Eliassen tegner et bilde av vaksinering som en arrangert praksis uten virkning og mening. Han omtaler medisinen mot influensa slik:

Vi bruker tamiflu som et eksempel, fordi det har vært mest mediefokusering på denne. Med det finnes altså flere varianter av forsøk på å kurere fugleinfluensa. Tamiflu er faktisk ingen vaksine, men en medisin du kan bruke når du har blitt infisert av fugleinfluensa. Og det er omtrent intet bevis på at Tamiflu virker.

Eneste fordelen produsentene har klart å påvise, er at den reduserer en vanlig influensa med én dag. (…)

Bivirkninger: I Japan ble en gruppe barn gitt Tamiflu for vanlig influensa. 12 døde, 32 fikk nevropsykiatriske hendelser som anfall, bevisstløshet og delirium. (Mercola 2006, s.109) Noen eksempler på mulige bivirkninger som det advares mot i bruksanvisningen: Svimmelhet, oppkast, diaré, magesmerter, kvalme og hodesmerter. Høres ikke dette ut som den influensaen folk faktisk prøver å unngå, og som Tamiflu egentlig er utviklet for å forhindre? (Eliassen 2008:82)

Eliassen prøver her å overbevise leserne om at bivirkninger som er vanlig i alle typer medisiner egentlig er et bevis på vaksinens udugelighet. Eksempelet hans med døde barn setter videre effektivt legemiddelet Tamiflu, og vaksiner generelt, i et dårlig lys, og opprettholder dermed vaksine som et moment knyttet til autoritetskritikkdiskursen.

I ”Sykdom er en illusjon” av Erik W. Falck finner vi igjen mange av de samme elementene fra andre artikler, men også et nytt moment – ”kjemikalier”.  Kjemikalier i denne sammenheng skal oftest forstås som den kjemisk konstruerte medisinen mennesker får for forskjellige lidelser, for eksempel i pilleform. Pillene framstår som et slags bindeledd mellom mange av aktørene. De produseres av de farmasøytiske selskapene, med støtte av helsevesenet, og de deles ut på sykehusene av leger og annet helsepersonell til mennesker som legene har diagnostisert som syke.

Falcks hovedpoeng med artikkelen er at man ikke trenger medisiner for å bli frisk. Han mener at all sykdom skyldes feil kosthold, og at de ved å rette på dette kan slippe å ta medisinene som legene forskriver. Viktigst er det å ha riktig balanse mellom vann og syre i kroppen:

(…) det hele henger sammen med syre-base-balansen, som i følge dr. Robert Young er den eneste årsak til alle sykdommer.

Dr. F. Batmanghelidj, populært kalt dr. Batman fra Iran, var den første som kom med et paradigmeskifte når det gjelder vann innen helsevesenet i verden. Han hevder i sine bøker at de fleste sykdommer kommer av dehydrering. Dr. Batman sier: ”Du er ikke syk, du er tørst. Behandle ikke tørste med medisiner.” Dr. Young sier: ”You need education – not medication” (Falck 2008:68).

Falck utviser en stor skepsis til medisiner spesielt, og hele legestanden generelt. Han definerer bruk av medisiner som ”å manipulere kjemien i kroppen” (Falck 2008:68) og refererer også til sin egen bok ”Hva legevitenskapen ikke vil du skal vite”, der han, etter eget utsagn, ”redegjør for legenes overgrep mot pasienter med kroniske sykdommer, på en enkel og grei måte” (Falck 2008:69).

Falck er også ytterst skeptisk til andre typer kjemikalier, som for eksempel klor: ”Vårt vann blir ødelagt med alt for meget klor” (Falck 2008:69) og avslutter artikkelen med en bønn: ”Vær så snill, ta ikke mer sovemedisiner, våkn opp og gjør noe” (Falck 2008).

Nodalpunktet skolemedisin knytter altså i artikkelen ”Er alternativmedisinen i ferd med å knuses?” til seg momentene Helsedepartement, helsepersonell, leger og farmasøytisk industri, vaksiner i ”Bløffen om fugleinfluensaen”, og momentet kjemikalier i artikkelen ”Sykdom er en illusjon”. Som vi skal se utover i kapitlet, er det mulig å påvise flere av momentene i store deler av materialet.

Organisert religion

I likhet med skolemedisin er dette nodalpunktet en del av autoritetskritikkdiskursen. Organisert religion kommer som oftest til uttrykk i teksten gjennom kristendommen og kirken, faktisk så ofte at man kunne være fristet til å sette likhetstegn mellom dem. Grunnen til at jeg ikke har gjort dette, er at kritikken i artiklene ikke først og fremst er rettet mot kristendommen, selv om kirken ofte blir brukt som eksempel, men selve premissene ved organisert religion. At kirken er den som oftest blir kritisert, og ikke for eksempel islam, har nok mye å gjøre med at Visjon er et blad produsert i Norge, og kirken er den form for organisert religion man oftest kommer i kontakt med.

I artikkelen ”Holisme, prinsesser og vår tids åndelige søken”, diskuterer artikkelforfatter og redaktør av Visjon, Øyvind Solum, i kjølvannet av debatten rundt Märtha Louises engleskole, kirkens posisjon i samfunnet gjennom historien. Artikkelen er en redegjørelse for det Solum omtaler som kirkens grusomheter, og kan på mange måter oppfattes som et oppgjør med dogmene den står for:

Det er slett ikke sikkert at Märtha Louise opplever sin tro å stå imosetning [sic] til kristendommen, på samme måte som nok et mindretall av statskirkemedlemmene egentlig bryr seg om kirkens dogmer. (…) Det kan sikkert føles fint å være så brennsikker på alt, men hva med å løfte blikket en smule? (Ø. Solum 2007a:12)

Solum minner også om kristendommens grusomheter i korstogene og trekker linjer mellom kristne ekstremister og nazister:

Å underkaste seg absolutte åpenbaringer, formidlet gjennom religiøse makthierarkier, kan være vanskelig å forene med personlig ansvar og frihet. På samme måte som nazister under Nürenberg-prosessene etter krigen prøvde å unnskylde seg med at ”de bare fulgte ordre”, hevder religiøse ekstremister i dag at de bare følger Guds ord (Ø. Solum 2007a:13).

På dette stedet i artikkelen er det uklart om Solum referer til kirken spesielt, eller til organiserte religioner generelt. Men poenget er tatt. Kirken kan defineres som et moment knyttet til nodalpunktet organisert religion, og står i autoritetskritikkdiskursen for dogmer som hindrer mennesker i å handle og tenke fritt.

Nært knyttet til kirken kan også prester defineres som et moment. Solum har heller ikke spesielt mye til overs for kirkens talsmenn:

(…) altfor mange har dessverre møtt lukkete og dogmatiske prester, som er mer fordømmende, bedrevitende, moralistiske, demoniserende og redde enn hjelpende, interesserte, empatiske, veiledende og støttende. Ikke så rart at stadig flere velger å søke andre steder (Ø. Solum 2007a:11).

Vi kan fastslå at prester i denne sammenhengen kan defineres som et moment i diskursen. Prestene omtales her ytterst negativt og reflekterer Solums syn på dem som dogmatiske og lite forståelsesfulle.


Myndigheter og media

Dette nodalpunktet er sammensatt av både myndigheter og media av den grunn at det ofte er en korrelasjon mellom dem gjennom medias eksponering av myndighetenes ytringer. Media ses ofte på som en instans som hjelper myndighetene med formidlingen av budskapet. Dermed blir det vanskelig å skille dem fra hverandre. De er ikke to separate maktinstitusjoner som de er ment å være i vestlig sammenheng, men opptrer ofte sammen som begreper i eksistensrelasjonen konspirasjonsteori, for eksempel gjennom publisering og godkjenning av forskningsresultater (Ø. Solum 2006a:2).

Dette sammensatte nodalpunktet er videre vanskelig å skille fra de andre ettersom det oftest opptrer sammen med andre nodalpunkter og momenter. Myndigheter og media kunne også vært definert som momenter i teksten, men jeg har valg å definere det som et nodalpunkt fordi det knytter andre momenter til seg. Ofte ses myndigheter og media som medaktører i en konspirasjon mot den alternative medisinen. Dette er for eksempel tilfelle i artikkelen ”Bløffen om fugleinfluensaen”. Hovedbudskapet her er, som tittelen impliserer, at fugleinfluensaen var en bløff, og at den var iscenesatt av en samlet maktelite med intensjoner om profitt. Selve bløffen er det media, ved hjelp av myndighetene, som har servert:

Siden 1997 til 2006 har ca 150 mennesker dødd på verdensbasis av fugleinfluensa. Det er vel ikke akkurat hva man vil kalle en global trussel? Likevel har fugleinfluensaen blitt fremstilt som akkurat det, og mer enn 200 millioner fugler har blitt drept i kjølvannet av fugleinfluensapanikken. Etter flere år med mediedrevet panikk rundt sykdommen har et ganske lite antall mennesker blitt påvirket av det, sammenlignet med de mange millioner mennesker som har dødd av akutte og kroniske sykdommer som faktisk truer oss hver dag. Bløffen er den uforholdsmessig store oppmerksomheten media og myndighetene bevisst har gitt emnet for å skremme deg over en nesten grunnløs trussel (Eliassen 2008:78).

Her ses altså myndigheter og media på som autoriteter som bevisst prøver å lure mennesker med et budskap. At det ikke ses en sammenheng mellom de mange fuglene som er tatt av dage, og at få mennesker har blitt syke, er et poeng Eliassen unngår å kommentere. Uansett er det i egenskap av dette at nodalpunktet er en del av autoritetskritikkdiskursen. Momenter som knytter seg til myndigheter og media, er for eksempel tv, radio og aviser, og også politikere, alle omtalt lite flatterende.

5.4 Ignoransediskursen

Den andre diskursen jeg har funnet i materialet, er en ignoransediskurs. Ignoranse i denne sammenhengen skal forstås som menneskers handlinger som etter et New Age-perspektiv ikke er optimale, eller som er motstridende til visse idealer. Begge refererer til det velkjente mantraet i New Age som jeg beskrev i kapittel to. Livet virker ikke, eller det leves ikke som det burde. Grunnen er at mennesket har blitt ”hjernevasket” av mainstream-kulturen: ”(…) its materialism, competitiveness, together with the importance it attaches to playing roles – are held to disrupt what it is to be authentically human” (Heelas 1996:18). Lever mennesket i takt med samfunnet, lever det på vegne av sitt ego. Det som skal til for at mennesket skal leve på den riktige måten, er at det går inn i seg selv for å finne sitt sanne jeg. Egoet og materialisme kan dermed sies å være knyttet sammen i deres egenskap av å være gale måter å leve livet på, og som jeg i denne sammenhengen har valgt å definere som ignoranse. Jeg har valgt å definere egoet og materialisme som nodalpunkter i diskursen.

5.4.1 Nodalpunkter og momenter

Egoet

I faglitteraturen om New Age er egoet et mye omtalt tema. Budskapet er at mennesket, ved å følge sitt ego, blir forhindret i komme i kontakt med den ultimate utgaven av seg selv. Man oppfyller ikke sitt fulle potensial, men lar seg isteden styre av korttenkte og impulsive tankeprosesser. Egoet er en begrensende og snever væremåte:

The ego’s drive to assert itself against the rest of the world is counteracted by a drive towards wholeness. The discrepancy between the narrow interests of the ego and the individual’s deep tendency to transcend that ego creates a tension that may translate into all kinds of problems (Hanegraaff 1996:220).

Som vi har sett i kapittelet om ondskapsforståelse, kan egoets uopplysthet lastes direkte for menneskers lidelse. All form for lidelse kan videre tolkes som resultater av egoets negative tanker, men må også ses på som en vekker for den menneskelige organismen gjennom å få det til å strekke seg mot den fulle opplysthet og kontakt med sitt høyere selv.

I materialet forekommer artikler om egoet sjeldnere enn man skulle forvente når man tar i betraktning den plass teamet er viet i faglitteratur om New Age. Likevel finnes det beskrivende eksempler om egoet og dets betydning for mennesket. I artikkelen ”Midtøsten – hva kan vi gjøre?” av Lisbeth Lind, som er hovedlærer på ArunA-Akademiet[9], knyttes egoet som nodalpunkt først og fremst til seg to momenter. Det første er, ikke overraskende, ”ondskap”. Menneskets onde handlinger forstås her som en projeksjon av egoet:

Vi som arbeider med dybdeterapi har tilstrekkelig mange erfaringer til å påstå at mennesket i seg selv ikke er ondt, selv når det har utført onde handlinger. Ut ifra min arbeidserfaring som terapeut vet jeg at intet menneske er født til ondskap, ei heller Hitler var det (Lind 2006:88).

Dette er et godt eksempel på den emiske forståelsen av ondskap i New Age. Mennesket ses ikke på som ondt selv når det begår onde handlinger. Mennesket blir en passiv aktør, uskyldig besudlet av egoet. Skjønt, uskyldig er ikke helt treffende. Mennesket har, ifølge Lind, en mulighet til å unngå dette ved å lytte til sin samvittighet. Eller som hun sier: ”Ondskap kan elimineres og fred kan skapes ved at mennesker møtes og berører hverandre” (Lind 2006:90).

Det andre momentet jeg vil knytte til egoet, er ”blokkering”. Egoets makt over menneskene, skriver Lind, skyldes først og fremst en blokkering av samvittigheten og abstraksjonsevnen. Lind bruker et sitat fra Helene Næss i Klassekampen for å illustrere:

Hvis du leter etter ondskapen i menneskedyret, finner du den her, i avstumpetheten som kommer når vi bruker abstraksjonsevnen til å blokkere alle empatiske impulser ute. For hvis man er i stand til å lemleste et annet menneske, da er det abstraksjonsevnen, ”det å holde hodet kaldt” som sørger for at friske mennesker kan utføre ugjerninger som dyr bare finner på når de er splitter pine gale (Næss, sitert i Lind 2006:88).

Egoet forstås her fortsatt som grunnlag for onde handlinger, men blokkering av samvittigheten er årsaken til at egoet får fotfeste hos mennesker.

Materialisme

Materialisme i denne sammenhengen skal ikke forstås som den materialismen som hevder at materie, i motsetning til ånd, er det eneste som eksisterer, og som kun kan påvises gjennom menneskelige sanser og vitenskapelige undersøkelser. Materialisme skal her ses på som den vestlige verdens fokus på ting som verdier i seg selv og materiell rikdom som et utpreget mål som gir høy status.

I deler av New Age blir disse typer materialisme, og særlig kapitalisme, sett på som gale verdier og innfallsvinkler til det rette livet. Dette har sin opprinnelse i motkulturen som oppstod på 60-tallet. Mange ønsket å distansere seg fra den markedsrettede livsstilen med fokus på materielle verdier og valgte å fokusere på de åndelige og angivelige mer sanne verdiene. Mainstream-kulturen ble dermed sett på som et onde, som å følge egoets lyster (Heelas 1996:18, 57).

Et tegn jeg mener er et moment i ignoransediskursen, er ”kapitalisme”. Kapitalisme blir i materialet et eksempel på menneskelig ignoranse fordi det representerer grunne verdier i livet. I artikkelen ”Miljøets frontsoldat”, et intervju med Steinar Lem i Framtiden i våre hender, finnes det tydelige eksempler på dette:

Det er ikke noe annet økonomisk system som klarer å produsere så mye ekstra forbruksgoder og så mye strålende ny teknologi som kapitalismen, men i et langsiktig perspektiv er det livsfarlig selv for oss. Dette på grunn av blant annet klimaendringer, økt konflikt mellom fattig og rik, og miljøgifter som spres i naturen fordi vi setter grådighet foran etikk og ansvar (Lem i Aubert 2006:38).

Lem har et tydelig budskap om at kapitalismen fører til overforbruk og miljøødeleggelser. Hans syn reflekterer organisasjonen Framtiden i våre henders politiske plattform, som ønsker å få til en rettferdig fordeling av jordas ressurser gjennom blant annet å hindre overforbruk (FIVH 2009).

Videre vil andre symboler på materialismen som penger og annen rikdom også kunne sies å være momenter, som i artikkelen ”Er tiltrekningsloven svart eller hvit magi?” der William Bloom skriver: ”Jeg har kjent mange rike mennesker, men jeg har aldri sett penger berøre noen dypt i deres personlige healing (Bloom 2008:7). Penger skal altså ikke oppfattes som et hjelpemiddel i menneskers healing. Budskapet er at pengene ikke skaper noe positivt.

Dette systemet av diskurser, nodalpunkter og momenter er ment å skape et grunnlag for den forestående andre delen av analysen. Her vil det sentrale målet være å finne ut hvordan diskursene produseres og opprettholdes gjennom en analyse av språklige virkemidler. Som annonsert vil fokuset rettes spesielt mot hegemonier i diskursene, og hvordan disse skapes og opprettholdes.


6. En diskursanalyse av Visjon – Del II: Hegemoni, intertekstualitet og vitenskapslikhet

6.1 Innledning

Jeg har nå påvist to diskurser i det utvalgte materialet. I denne andre delen av analysen vil jeg fokusere på og utdype hvordan de etablerte diskursene produseres og konstitueres i teksten. Med andre ord er jeg ute etter hvordan artikkelforfatterne og intervjuobjektene konstituerer diskursene og dermed skaper hegemoni i materialet. Det sentrale spørsmålet blir: Hvordan skapes ”sannheter” i diskursene?  

Diskursene konstitueres gjennom teksten og språket, og følgelig har jeg sett nærmere på det jeg har valgt å kalle språklige virkemidler. Med dette mener jeg språklige elementer som er med på å underbygge argumentasjonen i teksten. Dette vil for eksempel være malende adjektivbruk, svart-hvitt-bilder som males av aktørene, eller tilsvarende språklige virkemidler som brukes både for å skape et positivt bilde av én part, og et negativt bilde av en annen. Det er igjen viktig å poengtere at dette ikke blir en lingvistisk språkanalyse. Det er hele tiden argumentasjonen i teksten som vil bli viet mest oppmerksomhet, og i mindre grad de rent tekniske språklige elementene.

Gjennom analysen er også målet å skaffe viten om hvorvidt det foreligger intertekstuell kommunikasjon mellom tekstene og en kontinuitet i diskursene gjennom flere av artiklene. I tillegg vil jeg komme inn på vitenskapslikhet som en strategi som brukes for å legitimere aktørene i teksten.

6.2 Hegemoni i skolemedisin

6.2.1 Språklige virkemidler

Som vi så i presentasjonen av artikkelen ”Er alternativmedisinen i ferd med å knuses?” i analysens første del, tegnes det et bilde av en helseindustri som vil den alternative medisinen til livs og som i samarbeid med aktører fra den farmasøytiske industrien og ved hjelp av ufine metoder forsøker å undertrykke den. Nodalpunktet skolemedisin svartmales, mens alternativ medisin ofte framstår som den eneste riktige behandlingsmåten. Dette finnes det flere eksempler på i materialet, blant annet i artikkelen ”En medisinsk mafia?”, skrevet av Per-Aslak Ertresvåg. Artikkelen forteller historien om amerikaneren Royal Raymond Rife som måtte kjempe en evig kamp for å få gjennomslag og anerkjennelse for sin forskning. Ertresvåg skriver dramatisk og pompøst og maler svart/hvitt-bilder av historiens aktører. Om Rife skriver han:

Personlig var han dessuten utstyrt med enda en kvalitet som av og til karakteriserer forskere av dette slaget: beskjedenhet, generøsitet, og en like så påfallende som vedvarende ydmykhet. Slike personlighetstrekk er ikke spesielt effektive i en kamp mot kyniske motstandere (Ertresvåg 2006a:20).

Og videre:

Tusener av timer satt han bøyd over mikroskopet. Tusener av vevsprøver ble gransket. Når han arbeidet mest intenst, kunne han bli sittende ved mikroskopet i opptil 48 timer, oppslukt, knapt uten å kunne røre seg. Litt vann trengte han. Men svarene fant han (Ertresvåg 2006a:21).

Ertresvåg bruker positive ord som ”beskjedenhet”, ”generøsitet” og ”ydmykhet” for å male et sympatisk bilde av Rife. Kombinert med beskrivelsene i det første avsnittet sitter man igjen med et bilde av en hardtarbeidende, ærlig og ydmyk praktkar, dedikert og fullstendig oppslukt av sitt arbeid. Samtidig får vi i siste avsnitt et signal om hva slags motstandere han kjemper mot. Ertresvåg bruker mye plass i artikkelen på å tegne et mørkt bilde av en samlet maktkonspirasjon med intensjoner om å knuse Rife og hans forskning:

I perioden 1910-1925 hadde det skjedd en gjennomgripende endring i den amerikanske legeverden. Allerede fra slutten av århundret før hadde finanseliten gjort sitt inntog på universitetene. Takket være store private fonds, investeringer, stipendier og forskningsoppdrag i samarbeid med private firmaer, tok den medisinske utviklingen mer og mer retning mot en kjemisk-medisinsk, farmasøytisk-industriell framtid. Denne politikken ble ytterligere bekreftet gjennom den såkalte Flexner-rapporten, som hadde føringer fra landets finansielle bakmenn, med Carnegie og Rockefeller i spissen. De hadde forlengst innsett at sykdom og behandling av sykdom kunne bli et industrielt vekstområde som både ga makt og profitt. Rapporten fastslo blant annet at terapeuter med annen faglig bakgrunn enn den kjemisk-medisinske skulle skvises ut, en linje som fikk støtte fra American Medical Association (AMA, dvs. legeforeningen) og American Medical Colleges (sammenslutningen av amerikanske legeskoler).

Pa [sic] dette tidspunkt fantes det dobbelt så mange alternative behandlere som vanlige leger i USA. Disse alternative behandlerne hadde bakgrunn i homøopati, fysioterapi, kiropraktikk, osteopati og massasje. Reformen i helsevesenet fjernet nesten alle. (…) Framtidens sunnhet ble med ett en sak for den rike overklassen. Legegjerningen ble høyfinansens forlengede arm. Små grupper av spesialister ble gitt privilegier, makt, penger, prestisje. Den overordnede struktur ble et tilnærmet monopol, med noen få store selskaper i førersetet. Dette var den politiske, økonomiske og etablerte medisinske kultur på det tidspunkt da Rife og hans resultater begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet gjennom medier og mange legers rapporter (Ertresvåg 2006a:22).

Rife framstår her som en liten og skjør figur som må kjempe mot en stor og mektig fiende hvis hovedmotivasjon er profitt. Beskrivelsene av fienden har klare konspiratoriske trekk, blant annet at det er en samlet elite med profitt som overordnet mål, og Ertresvåg er da også kjent som en konspirasjonsteoretiker. ”En medisinsk mafia?” er et kapittel i hans bok Makten bak makten, hvor han mener å ha belegg for at en verdensomspennende finanselite kontrollerer verden. Rifes fiender rår blant annet over store ressurser og er målrettede og voldsomme: ”Skytset ble øyeblikkelig og vedholdende rettet mot alt hva Rife sto for. Det betydde i frihetens hjemland ikke så rent lite: fysiske overgrep, trusler, innbrudd, rasering og ødeleggelse av utstyr og forskningsrapporter, ren sabotasje, sto på menyen” (Ertresvåg 2006a:22, 23); de har makt også over rettsapparatet: ”Juryens formann var en lege, medlem av AMA. Resten av juryen var nøye plukket ut” (Ertresvåg 2006a:24); og de forsøker å skjule sine spor: ”Noen år etter, da maktapparatet følte seg sikker på at kampen var avgjort for alltid, het det seg at historien om Rife, hans instrumenter og kreftkur, aldri hadde eksistert” (Ertresvåg 2006a:23). Rifes fiender er en sammensvergelse av en tilsynelatende endeløs rekke av samfunnets mektigste aktører:

Royal Rife og hans kollegers livsverk var å bevise at kreft lar seg kurere. Deres bevis var imidlertid farlig, og ble søkt usynliggjort og sabotert av den maktjunta som så sine investeringer truet. Som herredømmet over våpenindustri, narkotikaomsetning, oljeressurser, bank- og finansvesen, utgjør den internasjonale farmasøytiske industri og sykdomskontroll av verdens befolkning en bunnlinje i den globale elitens maktaspirasjoner (Ertresvåg 2006a:24).

Ertresvåg framstiller AMA som regelrett onde, mens Rife er den som bare ville hjelpe menneskeheten. AMA står i ledtog med profittmakere over hele verden, og deres mål er snarere å beskytte sine økonomiske interesser istedenfor å godkjenne Rifes mirakelkur mot kreft. Ikke minst er AMAs motivasjon i form av penger fjernt fra Rifes ydmyke idealer. Med disse beskrivelsene er Ertresvåg med på å opprettholde hegemoni i teksten. Ser man på AMA som en representant for skolemedisinen, og Rife som en representant for den alternative medisinen, forsterkes inntrykket av at skolemedisinen er den onde parten, og den alternative medisinen den ”snille”, og samtidig det alternativet som vil gagne menneskeheten best.

Et annet poeng å kommentere i beskrivelsene av aktørene i denne historien er Rife som framstår som inkarnasjonen av myten om ”det ensomme geniet” og AMA som ”det onde kollektivet”. Denne dikotomien trekker veksler på perennialismen i New Age. Idealet er å finne fram til sannheten på egen hånd, og ikke gjennom kollektive kanaler. Man kan si at Rife blir et slags perennialisme-ideal i denne artikkelen, mens AMA forblir en sannhetsautoritet man skal være skeptisk til. Dette er med på å forsterke de to aktørene som motpoler, og som henholdsvis gode og onde.

Som sagt i kapittel fire oppfordrer Norman Fairclough i Critical Discourse Analysis i tekstanalyser til også å se etter det som er utelatt i en tekst (Fairclough 1995:5). Ideen er å sette fokus på hva artikkelforfatteren kunne tatt med i en tekst, for eksempel for å belyse den fra flere sider, men som er blitt utelatt for å for eksempel forsterke argumentasjonen fra én side. I eksempelet med ”En medisinsk mafia?” framstilles partene svært ensidig, den ene ond, den andre som menneskehetens redningsmann. Det er vanskelig å akseptere at historien om Rife kun handler om en ydmyk forskers kamp mot en brutal og mektig fiende. I Ertresvågs framstilling av AMAs framvekst på 1920-tallet får man inntrykk av at skolemedisinen ønsket å gjøre livet vanskelig for alle som drev med alternativ medisin. En annen måte å se denne utviklingen på kunne være å anta at man ønsket å rydde opp i et mangelfullt regelverk når det gjaldt utøving av helsehjelp, og at det i mylderet av personer som tilbød slik behandling åpenbart må ha funnes behandlingsmetoder som ikke kun var til menneskehetens beste. Ertresvåg skaper et inntrykk av at skolemedisinen ikke er interessert i å helbrede kreft. Imidlertid tar han seg ikke bryet med å minne om at skolemedisinen faktisk har kommet langt i behandlingen av flere typer kreftformer.

Meningen med å påpeke slike mulig manglende opplysninger er å sette fokus på ensidige framstillinger av en sak. Ertresvåg er med sin framstilling og fargemalende portretter av partene med på å opprettholde et hegemoni i teksten om at alternativ behandling er den rette behandlingsmetoden. Følgelig tas det avstand fra skolemedisin som autoritet og autoritetskritikkdiskursen konstitueres.

I to andre artikler stilles det spørsmål ved legers rett til å stille diagnoser. I allerede nevnte ”Sykdom er en illusjon” av Eirik W. Falck hevdes det at leger på det nærmeste er den farmasøytiske industriens forlengede arm, og at sykdom mer eller mindre er legens konstruksjon for å øke farmasøytiske selskapers profitt. I ”Alternative behandlere og legers terminologi” av Jonny Skjærvold hevder artikkelforfatteren langt på vei at sykdom først og fremst eksisterer gjennom legers trang til å stille diagnoser. Begge disse artiklene er med på å opprettholde et hegemoni i diskursen der skolemedisin ses på som et onde.

Falck knytter følgende ord og vendinger til nodalpunktet skolemedisin: ”manipulere” (om kjemikaliebruk); ”Flere omkommer av feilbehandling i våre sykehus og av bivirkninger av medisiner enn av terrorisme”; ”misbruk av medisiner”; ”mishandlet på sykehuset” og ”våre foreldre og besteforeldre, brødre og søstre går konkurs fordi de ikke klarer å betale det rike Norge skal ha for å tjene penger på våre syke(-)hus” (Falck 2008:68-69). Ordene ”manipulere”, ”misbruk” og ”mishandlet” er med på å skape en forståelse av helsevesenet som uforsiktig, som et organ som spekulerer og eksperimenterer med folks helse med profitt som hovedmotivasjon. Samtidig får alternativ behandling en mer rosenrød omtale med disse ord og vendinger knyttet til seg: ”I realiteten er det skolemedisinen som er alternativ medisin, da den kun er maks 200 år gammel, men naturmedisin er det gamle og opprinnelige, som har flere tusen års tradisjon”; og: ”Lær deg å bli din egen healer, lege. Er det kvakksalveri å si at vi ikke får nok rent vann, når vi består av 75 prosent vann?” (Falck 2008:69). Et tydelig eksempel på hvordan hegemoniet med alternativ medisin som den rette behandlingsformen opprettholdes. Her framstilles skolemedisinen som en aggressiv aktør, og fiendebildet tegnes klart opp. Falck har muligens blitt beskyldt for å være kvakksalver og føler seg misforstått. Ordene ”natur” og ”opprinnelig” har dessuten stor tyngde innenfor New Age. ”Natur” kan ses som en motpol til de kjemikalier Falck er svært skeptisk til, mens ”opprinnelig” skaper et inntrykk av at den alternative medisinen har en lengre tradisjon enn skolemedisinen, og dermed kan sies å ha større troverdighet. At Falck har liten tillit til skolemedisinen, er tydelig idet han oppfordrer folk til å bli sin egen lege. Kritikken av skolemedisin som autoritet er åpenbar.

Oppfordringen til selvmedisinering kan også sies å være et uttrykk for troen på kroppens evne til å lege seg selv, i likehet med prinsippene fra den kristne vitenskapen vi omtalte i kapittel tre. Sentralt i New Age og den holistiske medisinen er fokuset på sinnets evne til å hele kroppen. Fordi psyken henger sammen med fysikken, vil fysiske sykdommer kunne kureres om psyken forandres (Hanegraaff 1996:54).

Jonny Skjærvold i sin artikkel går enda lenger enn Falck i sin kritikk av skolemedisin. Skjærvold trekker paralleller mellom leger og dommere:

Vi blir dømt til sykdom av en lege som sier vi er syk, på samme måte som en dommer dømmer oss når vi har gjort noe galt. Vi kan på en måte si at vi blir fengslet ved sykdom, for vi blir satt i en bås blant syke mennesker. Et fengsel som det ikke er så lett å komme ut av, og hvor legen på en måte blir fengselets vokter. Forstår du nå hvorfor det var legen, lensmannen, læreren og presten som var de ledende i samfunnet i gamle dager? Det var fordi det var de som dømte oss! (Skjærvold 2006:10).

Det blir sentralt å gripe tak i verbet ”dømme”. Etter Skjærvolds syn er man ikke syk før legen sier man er det. Også her kan man trekke paralleller mellom argumentasjonen og Phineas Quimby og hans kristne vitenskap. Pasienten er syk fordi legen har gitt ham en diagnose. Måten Skjærvold beskriver legen på, som en fangevokter med nøkkelen, og den syke som fengslet, er spenstig. Ikke bare er sykdom legens konstruksjon, men også noe pasienten ikke blir kvitt før legen låser opp fengselscella. Det er ikke enkelt å følge parallellen hans til lensmannen, læreren og presten fra gamle dager, men hovedbudskapet hans må være at de alle representerer, eller representerte, maktinstanser i samfunnet. Uansett er det et eksempel på autoritetskritikk, spesielt rettet mot skolemedisinen. Skjærvold ser dette i sammenheng med det faktum at det bare er nettopp legen som har lov til å behandle folks sykdommer. For ham er legene eksempler på sannhetsautoriteter som forsterker dogmene om hvem som kjenner sannheten. Det er tydelig at han er kritisk til dette skillet mellom leger og alternative behandlere: ”Behandler vi [alternative behandlere] sykdom kan vi jo bli stemplet som kvakksalvere, for det er jo bare som leger som har lov til det. Sykt, men sånn er det i vår verden!” (Skjærvold 2006:10).

Gjennom artikkelen gjentar han stadig sin kritikk:

Som vi alle vet så har legenes, lensmennenes, lærernes og prestenes rolle røtter langt tilbake i historien, ved å ha makt over oss. Det er lett å få makt over mennesker, spesielt hvis du gjør dem usikre og umyndige. Se bare etter noe galt i mennesker så gjør du dem usikre på seg selv, og setter du deg selv som dommer over hvem som er friske eller syk, lovlydig eller ikke, flink eller dum, eller er edel nok til å få komme til himmelen når de dør, så har du makt over dem (Skjærvold 2006:11).

Skjærvold trekker hele skolemedisinens grunnlag i tvil ved å peke på forbindelsene mellom legene og de farmasøytiske selskapene:

Å prøve å forstå sykdom via forskning har, slik jeg ser det, veldig lite for seg.  Spesielt når forskningen er styrt av legemiddelindustrien, som i hovedsak setter i gang forsøk der resultatene mer eller mindre er gitt på forhånd. De mest interessante forsøkene er de som gir et annet svar enn det som var forventet, men disse svarene har en tendens til å bli dysset ned. Tenk om folk hadde blitt friske, hva skulle legemiddelindustrien da tjene penger på? Og hva vil da skje med arbeidsplassene til alle de som tjener penger på sykdom? Sykdom er dessverre en storindustri! (Skjærvold 2006:12).

Igjen ser vi en idé om et samlet maktapparat som systematisk jobber mot den alternative medisinen. Skjærvold oppfordrer videre til ”å bryte makten”: ”Å holde liv i legenes terminologi angående sykdom er å holde makten ved like” (Skjærvold 2006:12).

Her er det også interessant å vurdere hva Skjærvold utelater i sin tirade over skolemedisinen. Hans hovedbudskap er at skolemedisinen dømmer mennesker til sykdom, og at legene selv kan velge å holde folk syke. Han trekker sågar hele poenget med å forske i tvil. Bildet av skolemedisinen blir svært ensidig malt. Skjærvold ignorerer for eksempel fullstendig at skolemedisinen utvilsomt har hjulpet mange ut av sykdom, og at forskningen på sykdommer har ført til en høyere gjennomsnittlig levealder. Ved å utelate slike opplysninger får han effektivt fram et negativt budskap om skolemedisinen.

Skjærvold tegner et bilde av skolemedisinen som en dømmende instans som gjør folk usikre og tar fra dem sin myndighet og stolthet. Momentet leger og hegemoniet i autoritetskritikkdiskursen blir på denne måten opprettholdt. Det er også mulig å ta Skjærvolds beskrivelser til inntekt for en parallell mellom den dømmende legen og en kristen Gud som dommer. Samtidig er bildet som males av alternativ medisin tilsvarende rosenrødt. Der legene representerer sykdom, fokuserer alternative behandlere på friskhet: ”Som de fleste alternative behandlere vet, så vil alt vi fokuserer på bli forsterket. Er det ikke da bedre å fokusere på friskhet?” (Skjærvold 2006:10). Legenes medisinering sammenlignes med ”organisert rus og stoffmisbruk”, et gjensyn med skepsisen mot kjemikalier, mens de alternative behandlerne sies å kunne kurere det meste gjennom kostholdsregulering: ”I mange tilfeller kan en tilstand godt endres uten medisiner, men via kostholdet. Som Hippokrates’ (460-337 f.kr.) kjente utsagn: ”La din medisin være din mat, og din mat være din medisin.” Er ikke det verdt å prøve det før vi tar i bruk medisiner?” (Skjærvold 2006:14). Parallelt med kritikken av skolemedisinen blir altså den alternative medisinen svært fordelaktig beskrevet, noe som er med på å sette skolemedisinen i et enda dårligere lys. I dette sitatet er det dessuten verdt å merke seg at Skjærvold støtter seg til en tidligere autoritet, Hippokrates, samtidig som han kritiserer autoriteten hos dagens leger. Hippokrates er et eksempel på en autoritet med ”de rette” preferansene som oppnår legitimitet i New Age. Og hvordan får han denne legitimiteten? Svaret er mest sannsynlig at han forstås som en del av en tradisjon og assosiert med en gylden tidsalder – alt var bedre før. Dette omtales av Olav Hammer som en diskursiv strategi for å skape legitimitet (Hammer 2004b:44). Denne tradisjonen blir ivaretatt og videreført innenfor New Age.

I en annen artikkel, ”Homeopatisk behandling som alternativ til vaksinasjon” av homeopat Gro Lystad, forstår man med overskriften hvor kritikken rettes. Hennes hovedpåstand i artikkelen, som opprinnelig er et foredrag for Fritt Helsevalg, er at vaksiner ødelegger kroppens immunforsvar, og til og med barns personlighet:

Ved massiv vaksinasjon allerede fra 3 måneders alder gir vi beskjed til barnet og hans immunsystem at hans eget system ikke er til å stole på og må beskyttes av noe utenforliggende. Det er ikke bare immunsystemet hans som svekkes, men personligheten hans får beskjed om at han ikke er bra nok og at han må bli avhengig av andre i stedet for å stole på sin egen vitalitet og kraft. Etter vaksinasjonen ser vi ofte starten på gjentatte infeksjoner som mellomørebetennelse, bronkitter, forkjølelser, leddbetennelser etc. Skolemedisinen slår ned dette opprøret med febernedsettende medisiner, antibiotika og eventuelt kortison, som igjen undertrykker barnets egen kraft. Til slutt får han ikke lenger særlig feber. Dype kroniske betennelser kan bli og er ofte resultatet. Barnet kan få en tendens til å la andre ta styringen og invadere ham. Han tar ikke nok plass selv og er for svak til å hevde hva han selv vil og mener. Dette barnet kan under uheldige omstendigheter lett bli et offer for mobbing og overgrep (Lystad 2008:59-60).

Påstanden er at vaksiner, gjennom mange ledd, kan føre til svake og introverte barn som er særlig utsatt for mobbing og overgrep. Deres liv blir ødelagt. Igjen er det interessant å registrere de passiviserende beskrivelsene av ofrene for vaksinekjemikaliene. Ikke bare er vaksiner skadelig, men menneskene som bruker den blir beskrevet som passive brikker i et spill de ikke aner noe om. Vaksineringsprogrammene karakteriseres som konspirasjoner mot menneskeheten.

Disse beskrivelsene trekker veksler på helhetstenkningen i New Age. Skolemedisinen blir framstilt som en aktør som ukritisk behandler mennesket etter reduksjonistiske prinsipper. Selv om feberen forsvinner, har denne behandlingen ringvirkninger til barnets psyke. Barnets psyke kan i holistisk tenkning ikke ses separat fra det fysiske, slik som skolemedisinen her blir anklaget for å gjøre, med angivelige negative konsekvenser. Disputten mellom skolemedisin og alternativ behandling er gjennomgående i Visjon. Hovedbudskapet er, som vi har vært inne på flere ganger, at der skolemedisinen behandler kroppen del for del, og stort sett sykdommenes symptomer, ser alternativ medisin på kroppen som en helhet og forsøker å behandle årsakene til sykdommene.

I Lystads artikkel er det igjen interessant å se på svart- og hvit-malingen av aktørene. Når hun beskriver vaksinene, fokuserer hun på de mange bivirkningene:

Hovedsymptomene på akutt reaksjon etter vaksine kan være: (Ref. Dr. Tinus Smits ”Inspiring Homeopathy”)

Feber, kramper, fjernhet, encephalitt (hjernebetennelse), meningitt (hjernehinnebetennelse), hevelse og smerte rundt vaksinepunktet, kikhostelignende hoste, bronkitt, diaré, ekstrem søvnighet, hyppig gråt – umulig å trøste, gjennomborende, hjerteskjærende skrik, besvimelse, sjokk, lungebetennelse, død, krybbedød (Lystad 2008:60-61).

Ved første øyekast virker ikke dette å tilsvare normale bivirkninger omtalt på pakningsvedlegg man får sammen med medisiner. ”Gjennomborende, hjerteskjærende skrik” virker snarere å være et eksempel på fargerike, og dermed retorisk viktige, beskrivelser av barnegråt. Det er unektelig lite forlokkende, særlig for småbarnsforeldre, å lese slike beskrivelser av bivirkninger, og Lystad har med sin omtale oppnådd å sverte vaksinens omdømme. Dessuten har hun, ved å fokusere på bivirkningene, snudd fokus vekk fra vaksinens faktiske effekt. Dermed er dette også et eksempel på utelatelse av opplysninger som i dette tilfellet fører til en svartmaling av vaksinen. Samtidig beskriver hun sitt eget felt, homeopatien, på denne måten:

Et alternativ til ren vaksinebehandling er det vi i homeopatien kaller konstitusjonsbehandling. Da finner vi barnets spesielle konstitusjonelle homeopatiske middel. Det kreves en homeopat for å finne dette skreddersydde midlet som passer akkurat til ditt barn. Alle barnets symptomer tas ned, hele hans historie fra svangerskap, fødsel og opp til den alder han er i nå. Sykdommene i familien på hans fars og mors side kartlegges og vi ser på arvelige tendenser. Dette midlet vil styrke barnet generelt og gjøre at hans immunsystem styrkes mot alt (Lystad 2008:61).

Vi får med homeopatien inntrykk av et omsorgsfullt apparat som skreddersyr behandlingen for alle barn individuelt. På den andre siden minner skolemedisinens metoder om en industriell behandling av roboter der ingen blir sett som individer. Måten vaksineringen skjer på, er kald og voldsom: ”Når barna får sprøytet dette inn i kroppen (…) (Lystad 2008:61)”. Vaksinering beskrives som både snikmord og knyttes opp mot vold og kriminalitet: ”Det finnes utallige utenlandske bøker om vaksinasjon, med titler som ”Vaccination the Silent Killer” (…) ”Vaccination, social violence and Criminality” (Lystad 2008:62). Kontrastene som tegnes mellom de to behandlingsmåtene er slående og opprettholder effektivt kritikken mot skolemedisinen.

Disputten mellom helhetlig behandling og skolemedisin kommer også til uttrykk i en av Øyvind Solums artikler. I ”Homeopati og alternativ behandling i en ny tid” gir han følgende karakteristikk av forskjellen mellom de to grenene: ”I homeopatien lærer vi å se en rød tråd. Medisinen er derimot et fag hvor de ikke er i stand til å se denne røde tråden. De skjønner ikke verdien av det. Men selv om de hadde skjønt verdien av det, så bærer ikke faget den kompetansen i seg” (Ø. Solum 2007b:39). Ikke nok med at skolemedisinen velger å overse denne tilsynelatende viktige røde tråden – den har heller ikke evnen til å finne den, mener Solum.

I mange av beskrivelsene av menneskers møter med de to behandlingsformene er temaet at pasienten er misforstått eller at skolemedisinen er for sneversynt (E. Solum 2006:10, Ø. Solum 2007:43 og Bjelde 2006a:76). Skolemedisinen blir i flere av Visjon-bladene rett og slett framstilt som litt enkel. Mens skolemedisinen ukritisk behandler symptomer og ignorerer årsaker, lokker den alternative medisinen med potensielle vidunderkurer gjennom homeopati eller kvantemedisin. Kvantemedisineren Thomas Aksnes forteller at han kan kurere det meste med sin maskin, og legger til at det kunne gitt utslag for pilleindustrien:

Om de kvantemedisinske apparatenes fulle potensiale hadde blitt tatt i bruk, ville vi jo ikke lenger hatt det samme behovet for medisiner som vi har i dag. Dette ville fått store konsekvenser for verdens mest innbringende industri, pilleindustrien (Aksnes i Bjelde 2006b:28).

Det er klare sammenhenger med disputten mellom de to behandlingsformene og fokuset på sannhetsautoriteter. Mange i artiklene i Visjon gir uttrykk for misnøye over det de kaller ”behandlingsmonopol”. Med dette mener de at skolemedisinen er den eneste som får lov til å hevde at de kan kurere sykdom. Dette henger sammen med reguleringer i loven om alternativ behandling av sykdom: ” Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art” (Lov om alternativ behandling av sykdom, § 8). Alternative behandlere kan etter denne loven for eksempel ikke hevde i sin markedsføring at de kan kurere kreft. Imidlertid virker dette som en rød klut for mange av alternativbehandlerne. De mener selv at de kan helbrede en rekke sykdommer, men får ikke lov til å reklamere for det. I artikkelen ”Alternativbehandling og kreft” kaller Eirik Svenke Solum dette for et kunstig behandlingsmonopol. I artikkelen intervjuer han den tidligere kreftrammede Dagfrid Kolås som mener at skolemedisinen har ”kjøpt rettighetene til behandling” (E. Solum 2006:11-12). To andre eksempler på at den alternative medisinen føler seg undertrykt og misforstått av skolemedisinen finner vi i artiklene ”Følelsen av å bli stirret på” av Rupert Sheldrake (2007:59), der vitenskapen anklages for å hindre folk i å ta telepati seriøst og i ”Tankefeltterapi”(E. Solum 2008a:52) der Mats Uldal, leder for TFT Norway[10], hevder at psykologien slett ikke vet mer om følelsene våre enn vi selv gjør.

6.2.2 Intertekstualitet

I denne delen av analysen skal jeg analysere artiklene mer kvantitativt for å få viten om den diskursive praksis, altså hvordan tekstene produseres og konsumeres, og med det graden av intertekstualitet. En høy grad av intertekstualitet eksemplifiseres gjennom tekster som ligner på hverandre, og dermed er med på å reprodusere innhold og argumentasjon. Intertekstualitet vil dermed kunne gi kunnskap om opprettholdelse av hegemonier i teksten.

Man kan gå ut fra at de som har skrevet artikler i Visjon har lest tidligere lignende artikler med samme tematikk, enten i Visjon, eller i andre blader eller aviser. Dermed har de en formening om hvordan en artikkel vanligvis ser ut, eller eventuelt bør ser ut. Ved at det skapes konvensjoner om hva det bør skrives om i Visjon, og også hvordan, gjentas og diskuteres de samme temaene om og om igjen på måter som ligner på hverandre. Dette fører til at artiklene har flere likhetstrekk. Særlig gjelder dette i valg av tema. Dette er et tegn på intertekstualitet. Ifølge Fairclough er som nevnt diskursen ikke bare konstituert av forfatterne, men diskursen er også konstituerende – den er med på å forme det forfatterne skriver. Med andre ord kan man si at de konvensjonene som skapes i denne diskursen, er med på å forme temaene det skrives om, og samtidig utelukke andre synspunkter på de temaer som diskuteres. Temaenes hyppighet og argumentasjonen i dem kan følgelig si noe om omfanget av intertekstualiteten i materialet.

Skolemedisinen er det hyppigst omtalte temaet i Visjon. Fordelt over ni av elleve blader, er det omtalt i 23 av totalt 165 forskjellige artikler, eller i litt over sju prosent.

Visjon Nr. 4 (2006) er det bladet hvor det er viet mest plass til temaet gjennom hele seks av 17 artikler, eller over 35 prosent. Momentet ”kjemikalier” er et av de mest sentrale emnene innenfor skolemedisin. Her kommer det tydelig fram hvordan artiklene trekker på hverandre, ettersom tematikken og argumentasjonen i dem gjentas hyppig. Kjemikalier omtales i 12 separate artikler. I disse fokuseres det gjennomgående på at kjemikalier er ”unaturlig” for kroppen: ”Bakterier er ikke bra å få i seg, men det er heller ikke klor” (E. Solum 2008b:39); og: ”Morfinplaster er en total blokkering av alle energier” (E. Solum 2006:14). Samtidig omtales den alternative medisinen som det ”naturlige” alternativet: ”Kjemikaliene tar kun symptomene. Alternativ medisin går mer i dybden og kan ta årsaken til problemene” (Ø. Solum 2008b:13). Denne tematikken og argumentasjonen er gjennomgående i alle artikler som omtaler kjemikalier.

Det er verdt å merke seg at konspiratorisk argumentasjon i forbindelse med skolemedisin går igjen i sju forskjellige artikler. Argumentene som gjentas handler om en industri som enten utelukkende styres av økonomiske motiver: ”Den farmasøytiske industri har en interesse av at folk skal kjøpe flest mulig av deres medisiner, og at de skal trenge å fortsette å gjøre det livet ut. Hvis det skulle eksistere (…) måter [som] skulle gjøre en frisk (!), ville det true deres inntektsgrunnlag” (Ø. Solum 2006:2); ”(…) ledelsen av de store farmasøytiske selskapene på 1990-tallet [ble] overtatt av folk med rendyrkete økonomiske motiver” (Schjelderup 2006:8). I tillegg unndrar skolemedisinen informasjon fra offentligheten med forsett: ”Men det finnes alternativer [til skolemedisinens kreftbehandlingsmetoder] som skjules for offentligheten” (Ertresvåg 2006a:20). Jeg vil komme tilbake til konspiratorisk argumentasjon som tegn på intertekstualitet under nodalpunktet ”myndigheter og media”.

6.3 Hegemoni i organisert religion

6.3.1 Språklige virkemidler

Som nevnt ovenfor føyer organisert religion seg inn som nodalpunkt i diskursen gjennom dens egenskap av å være en autoritet som hevder å kjenne sannheten. Fra et sannhetsrelativistisk New Age-perspektiv klinger dette dårlig. Dette er en av grunnene til at det finnes et hegemoni i materialet hvor organisert religion blir sett på som galt.

Det finnes mange eksempler på kritikk mot organisert religion i Visjon. I artikkelen ”Ildsjelen for livskraft, bevissthet og åndelighet” intervjuer Øyvind Solum Henning Jon Grini, som har et klart negativt syn på organiserte religioner. På spørsmål om hvorfor samfunnet trenger noe annet de tradisjonelle religionene svarer han:

Den religiøsiteten vi har i dag har ført oss på ville veier. Det er en kjensgjerning at de fleste konfliktene verden over skyldes religioner, som i det store og hele bygger på adskillelse og dermed ufred – stikk i strid med det som egentlig var intensjonen med dem til å begynne med. (…) Problemene oppstår når mennesker som ikke er så opplyste som Jesus begynner å involvere seg. Etter hvert blir den rene og klare opprinnelige impulsen utvannet og det begynner å oppstå konflikter og dogmer (Grini i Ø. Solum 2008a:32).

Ord som knyttes sammen med organisert religion her er ”adskillelse”, ”ufred”, ”konflikter” og ”dogmer”, alle ord med negative konnotasjoner. Samtidig blir alternativ religion omtalt på denne måten: ”Religioner har vansker for å endre seg nettopp fordi de har mer fastlåste sannheter, mens det som går under betegnelsen alternativt representerer den nye bevisstheten som nå åpner seg som en blomst, om som er vårt største håp” (Grini i Ø. Solum 2008a:32). Forskjellene i omtalene er slående. Den alternative religionen står for åpenhet, som en blomst, i sterk kontrast til den dogmebaserte organiserte religionen, som ikke evner å tilpasse seg det skiftende samfunnet.

Et annet eksempel som er med på å opprettholde hegemoniet i diskursen, finner vi i artikkelen ”Mange slags engler” av Eirik Svenke Solum. Igjen er det kristendommen som får negativ omtale, denne gangen gjennom intervjuet av Geir Winje. Han proklamerer følgende:

I hovedsak kan det virke som om tradisjonell kristendom fører en kamp mot alternativbevegelsen – både om antall tilhengere og sympatisører, og når det gjelder retten til å forklare hva som egentlig foregår når engler og ånder påkalles (Winje i E. Solum 2007:29)

Frykten for at kirken skal definere sannheten, kommer igjen til uttrykk. Gjennom bruken av ord og vendinger som ”fører en kamp mot alternativbevegelsen” og ”retten til å forklare” sitter man igjen med et inntrykk av en kirke som både er forholdsvis dømmende og aggressiv i sin atferd. Ordet ”kamp” tyder på en aktør som er i en slags krig – en krig mot den alternative bevegelsen.

Som vi så i analysens første del, trakk Øyvind Solum linjer mellom organisert religion og nazistene. I sin artikkel om Ken Wilber, ”Ken Wilber og integral post-postmoderne spiritualitet”, kommer Solum med ytterligere eksempler på dette:

Tradisjonell religiøsitet sammenligner han [Ken Wilber] med nazisme og rasisme i den forstand at det er en etnosentrisk ideologi. Det er en ideologi som sier noe slikt som at bare de som hører til vår rase, ideologi eller religiøse tro er mennesker. De andre behøver vi ikke å bry oss om – med mindre de underkaster seg vår nasjon eller religion osv. Hører de ikke til vår religion så går de til helvete, og veien har jo vist seg ganske kort til at folk med en slik tankegang synes de har all rett til å hjelpe folk til å komme fortere til dette helvetet. Man behøver ikke gå tilbake til inkvisisjon, korstog og heksebrenning for å se dette. Mange av dagens kriger og terrorhandlinger, foruten, mer moderate konflikter, henger sammen med denne før-rasjonelle idéverdenen. I den verdenen gjelder enda ikke menneskerettighetene fullt ut, og individet har ingen ubetinget verdi i seg selv.

Fortsatt i Den norske kirke den dag i dag tror man at Gud krever at man har medlemskapet i kirken i orden, samt at en norsk prest skal ha gjort noen magiske dåpsformularer, for at barnet skal unngå helvetet, og da fortrinnsvis komme til himmelen (Ø. Solum 2007c:43-44).

”Nazisme”, ”rasisme”, ”underkaster”, ”inkvisisjon”, ”korstog”, ”heksebrenning” og ”krig”, ”terrorhandlinger” og ”konflikter” er ord som her forbindes med organisert religion, og kirken spesielt. De fleste av dem klinger svært negativt, og de er med på å underbygge og dermed opprettholde kritikken mot autoriteter i diskursen. ”Fienden” kirken framstår som ond, destruktiv og ensrettet uten vilje til kompromisser, og som en aktør med liten evne eller vilje til å omstille seg. Dens dogmer er med på å hindre fleksibilitet i det moderne samfunnet, i motsetning til alternativbevegelsen som er fleksibel og nyskapende. Det gjentagende mantraet mot kirken og annen organisert religion går ut på at dogmeskapende autoriteter virker ødeleggende for mennesker. Organisert religion er i sin helhet årsaken til mye vondt i verden og anklages også for å ha manglende respekt for alternative livssyn (Ø. Solum 2008a:32).

6.3.2 Intertekstualitet

Når det gjelder hyppigheten av organisert religion som tema, er det omtalt i ni av elleve blader, fordelt på 17 av 165 artikler.

Det er altså et tema som går igjen i de fleste utgavene av Visjon som utgjør materialet for denne avhandlingen. Momentet ”kirken” forbindes med dogmer og såkalte sannhetsryttere, prester som begår overgrep, samt dens fortid med korstog og heksebrenning: ”’Husk grusomhetene!’ – altså kirkens grusomheter gjennom korstog, heksebrenning og åndstyrrani” (Ø. Solum 2007a:13); ”Kirkens lenker” (Lind 2007:75) og ”Det er for mange av Guds prester som har forgrepet seg på barn og kvinner, til at vi kan overse det” (Borgen 2008:41). Kirken kritiseres gjennomgående for sin voldelige historie, og det hersker en enighet på tvers av artiklene at den står for, og har stått for, undertrykking og uheldige dogmer. Dette fører til en ensidig framstilling av kirken som aktør i samfunnet. Hegemoniet opprettholdes gjennom en stadig gjentakelse av denne typen argumentasjon.

6.4. Hegemoni i myndigheter og media

6.4.1 Språklige virkemidler

Sammen med skolemedisin er myndigheter og media det nodalpunktet som er tettest knyttet opp mot konspirasjonsteoretisk argumentasjon. Som nevnt ovenfor er det problematisk å skille myndigheter og media fra andre nodalpunkter fordi de ofte opererer sammen. Kirken anklages tidvis også for å stå i ledtog med andre autoriteter som myndigheter og politikere. Statskirken er et yndet mål, og kombinasjonen stat, kirke og penger synes å være særdeles eksplosiv. Ved et tilfelle får Arbeiderbevegelsen ikke spesielt gode skussmål der den anklages for å stå i ledtog med kirken: ”I sin visdom utpekte Staten ”Rådet for kristen oppseding” til å legge premissene for religions- og livssynsundervisning, KRL-faget i norske skoler. Veien til helvete er ofte belagt med gode hensikter” (Sender 2006:94). Den bitende ironiske tonen i dette sitatet er bare toppen av isfjellet når det først snakkes om myndighetene og deres hang til å ville kontrollere menneskene.

I tillegg til forbindelsen med kirken er det flere konspiratoriske trekk ved framstillingen av myndighetens maktforhold og forhold til finanseliten. I et intervju med Per-Aslak Ertresvåg i Visjon nr. 5, 2006 finner man eksempler på dette. Ertresvåg snakker om Eliten, med stor ”E”, som ”gjør hva som helst for å nå målet, som er diktatur”. Denne Eliten beskriver han videre slik: ”(…) en liten gruppe satanistiske, maktkåte rikinger, som gjennom generasjoner har jobbet mot sine mål” (Ertresvåg i Ø. Solum 2006b:20). Eliten, eller pengemafiaen som han kaller det, er angivelig ensbetydende med The Federal Reserve, Sentralbanken i USA. Disse, skriver Ertresvåg, har den egentlige kontrollen over finansene, og de jobber i det skjulte. I tillegg nevner han Kennedy-drapet som et resultat av finanselitens inngripen (Ø. Solum 2006:25).

Ertresvåg bruker aktivt konspiratoriske forklaringsmodeller for å forklare maktstrukturer han mener å kunne påvise i samfunnet. Ordbruken er ikke mild: ”sataniske, maktkåte rikinger” levner ingen tvil om intensjoner og personlige egenskaper hos disse aktørene.

Også i Børge Eliassens artikkel ”Bløffen om fugleinfluensaen” finner man klare uttrykk for konspirasjonstenkning:

Andre valg [enn vaksiner] finnes, de er bare ikke valgene som øker farmasiselskapenes overskudd eller gir spennende ”nyheter”. Straks du blir oppmerksom på dem, er du i stand til å avvise falske og manipulerende taktikker brukt av media for å kontrollere deg. De mestrer kunsten å bruke frykt for å lure deg til å tro på de falske løftene de gir (Eliassen 2008:80).

Ord å merke seg i dette utdraget er ”falske”, ”manipulerende”, ”kontrollere” og ”frykt”. Særlig de tre siste bærer bud om en konspirasjon. Fienden bruker kyniske virkemidler for å oppnå det den vil. Det tegnes her et bilde av farmasiselskapene og media som gjensidig økonomisk avhengig av hverandre – farmasiselskapene er avhengig av publisitet gjennom media for å tjene penger, mens media er avhengig av stoff som selger.

Eliassen navngir også flere i den angivelige konspirasjonen under overskriften ”Bare et sammentreff?”:

Donald Rumsfeld, Bush’ fortrolige politiske samarbeidspartner, har vært i styret i selskapet som utviklet Tamiflu, Gilead Sciences, fra 1988-2001, og han var styreformann 1997-2001, Aksjene han hadde da han sluttet var verdt $7,00. Da Bush annonserte hans pandemiplan, steg prisen til over $50,00 per aksje. Rumsfeld tjente $5 mill på å selge noen aksjer, og har fortsatt verdier til $25 mill. Før bekymringene rundt fugleinfluensaen kom, tapte selskapet penger. Rumsfelds posisjon og partnerskap med Bush har sikkert ingen relevans her, eller hva? (Eliassen 2008:79)

Rumsfeld og Bush beskrives som delaktige i en stor konspirasjon der målet og motivasjonen var å tjene store pengebeløp. Folks helse kommer angivelig i annen rekke, og den farmasøytiske industrien er enda mer kyniske:

”Bruk influensavaksiner, det er best!” Vanlig influensa og fugleinfluensa har mange like symptomer. Begge blir brukt av markedsføringsmaskinene til farmasiselskapene for å oppdra folk til å tro at vaksiner er nødvendig for å unngå dem begge. (…) Som Pavlovs hunder er folk ”programmert” til å tro at et ”skudd” er løsningen på å unngå disse to ”dødelige” influensavirusene, samt mange andre ”sykdommer” legemiddelindustrien finner opp selv (Eliassen 2008:79).

Vaksinene er dessuten farlige:

Noen dager før Bush’ pandemiplan vedtok Senatet en lov som sa at farmasøytiske selskap ikke kan bli saksøkt for skader en person kan få ved å bruke deres produkter, selv om produsenten skulle ha løyet eller med vilje skjult eller forfalske kliniske testdata. Det er vel neppe vaksinenes gode sikkerhet som har presset gjennom dette vedtaket (Eliassen 2008:82).

Kritikken er nesten endeløs. Ikke bare har farmasiselskapene solgt ubrukelige vaksiner mot en sykdom som tilsynelatende er ufarlig, den har også funnet opp egne sykdommer for å øke profitten. I tillegg har Bush planlagt å økonomisk utnytte en pandemi og forsikret seg om at han ikke kan straffes for vaksinens ubrukelighet i ettertid. Eliassens ordbruk og bruk av anførselstegn gir assosiasjoner til rusmisbruk: ”skudd”. I tillegg reduseres menneskene igjen til roboter, styrt av konspirasjonen. De er ”programmert” og ”oppdratt” som ”Pavlovs hunder”. Med denne argumentasjonen får Eliassen det til å høres ut som om de er hjelpeløse ofre for konspirasjonen, uten mulighet til å forsvare seg. Og bare kyniske motstandere vil utnytte menneskenes hjelpesløshet for å tjene penger. Det er farmasiselskapene, media og myndighetene i kompaniskap.

Eliassen ”glemmer” å nevne vaksinenes nytte i arbeidet med å nærmest utrydde og fullstendig utrydde henholdsvis polio og kopper på 1900-tallet. Han har isteden en annen forklaring på hvorfor disse sykdommene ble ufarliggjort:

Hva vet du egentlig om vaksiner? Bortsett fra ”at du har hørt”, og at ”alle” tar vaksiner?

Før vi kunne nyte godt av ”fordelene” til moderne vaksiner, hadde allerede det meste av dødeligheten til de største ”vaksineuunngåelige” sykdommene sunket. Dette takket være sanitærprosjekter som ble satt i gang. Da sank spredningen av sykdommer. Folk fikk bedre drikkevann, bedre kloakksystem, bedre matsikkerhet, organisert søppeldeponering, det ble informert offentlig om hygiene, samt at folk fikk bedre boforhold. Selv om dødeligheten fra sykdommer falt før utviklingen av vaksiner, har tallene for kroniske sykdommer som kreft, faktisk økt dramatisk i etterkant (Eliassen 2008:82).

Eliassen avvæpner hele vaksineprogrammet og hevder isteden at nedgangen i sykdommene skyldtes bedring av hygiene. På denne måten bryter han ned legitimiteten til skolemedisinen og vaksinene og konstituerer med det autoritetskritikkdiskursen. Samtidig som skolemedisinen svartmales, hvitmales igjen alternativmedisin og alternative levesett. I dette tilfellet er det økologisk og ”ubehandlet” (kjemikaliefri) mat, som hvitmales:

Hvis medisiner og vaksiner ikke virker så bra som myndigheter og farmasiselskapene vil ha oss til å tro, og de kan være farlige, samtidig som maten vi kjøper i vanlige butikker svært ofte er genmodifisert, hva kan vi gjøre for vår egen helse? En av de beste måtene å beskytte deg selv på er å gjøre noen informerte kostholds- og livsstilsendringer som inkluderer naturlige livsstilsprinsipper. (…)

Behovet for økologisk mat er fremtredende. Økologisk mat er overlegen hva angår næringsstoffer, gode bakterier og den helsemessige effekten. De negative effektene av bl.a sprøytemidler er nærmeste utallige, og det unngår vi ved å kjøpe økologisk. Miljømessig er økologisk dyrking også best (Eliassen 2008:82).

I tillegg til at kjemikaliekritikken er svært framtredende hos Eliassen, der han beskriver sprøytemidlers negative konsekvenser som ”nærmest utallige”, er argumentasjonen hans til fordel for økologisk mat nesten anmassende. ”Økologisk mat er overlegen hva angår næringsstoffer”, og oppskriften på hvordan man ”beskytter seg selv” mot den andre maten er svært tydelig. Igjen ser vi kontrastene mellom ”naturlig” og ”unaturlig”, i dette tilfellet i form av livsstilsprinsipper. Kjemikaliene er unaturlige, skadelige, næringsfattige og miljøskadelige, mens den økologiske maten er naturlig, næringsrik, sunn og i tillegg bra for miljøet.

Lignende beskrivelser av en maktelite kommer ofte igjen i materialet. I allerede nevnte artikkel ”Holisme, prinsesser og vår tids åndelige søken” skriver redaktør Øyvind Solum om en maktelite som en motpol til dem som driver med alternativ medisin og behandlingsmetoder:

(…) det [har] de siste årene skjedd en stille livssynsrevolusjon, som bare halvveis er fanget opp av offentligheten. Denne revolusjonen er nok først og fremst båret av alle mulige vanlige folk rundt i landet som har gjort seg sine egne erfaringer med alternative behandlingsmetoder eller åndelige og mystiske erfaringer, som ikke har aksept blant makteliten (Ø. Solum 2007b:12).

Konspirasjonstenkningen er med på å øke omfanget av fiendebildet som skapes i Visjon. Flere autoriteter kan kobles sammen gjennom konspirasjonsteori og gjør det enkelt å snakke om ”fienden”, eller ”makteliten”, underforstått de som har motstridende meninger med artikkelforfatterne. Fienden beskrives å ha den samme agendaen i de fleste sammenhenger – å ødelegge for den alternative livsstilen. Konspirasjonsteori blir dermed både et reelt uttrykk for kritikk av autoriteter, samtidig som det er et effektivt stilistisk virkemiddel i en tekst for å tydeliggjøre et fiendebilde. I tillegg er konspirasjonsteori en viktig forklaringsmodell. De brukes aktivt for å forklare hvorfor og hvordan fiendene handler som de gjør. Dette kan knyttes sammen med Karl Poppers ”Conspiracy theory of ignorance”. Dette er teorien om at løgnene rår når sannheten framstår som åpenbar. Sannheten er for god til å være sann, og for å forklare at den ikke er slik den framstår trekker man inn forklaringsmodeller med for eksempel onde og skjulte makter (Popper 2002:4). For eksempel, som i Visjon, at det angivelig holdes tilbake informasjon om at kjemikalier er skadelige for folk, eller for den saks skyld at alternativ behandling egentlig er den mest effektive, men at skolemedisinen skjuler informasjon om det for å fremme sin egen sak.

Myndigheter anklages ofte i Visjon for flere typer reguleringer. Etter norsk lov har uautoriserte behandlere, hvilket innebefatter de fleste innenfor alternativ medisin, ikke lov til å annonsere at de kan helbrede mennesker, for eksempel for kreft. Dette fører til reguleringer av markedsføringen hos den alternativmedisinske industrien, slik som vi så i eksempelet med AMA i Royal Rife i ”En medisinsk mafia?”. Øyvind Solum er skeptisk til myndighetenes reguleringer på lederplass i Visjon Nr. 4 2006:

Samtidig har den farmasøytiske industri vokst seg sterkere, og selger medikamenter for utallige milliarder kroner. En stadig større del av dette blir støttet av helsemyndighetene, og i mye mindre grad alternativmedisin. Forebyggende kosttilskudd møtes med alle mulige forbud og begrensninger. På tross av at man kan telle på én hånd personer som dør eller blir alvorlig skadet på grunn av feilbehandling med alternativmedisin i Norge pr år, mens feilmedisinering og bivirkninger av ordinære medisiner er en av de aller fremste dødsårsaker på vanlige sykehus, virker det som om myndighetene er mest opptatt av å ”beskytte” oss mot alternativmedisinen (Ø. Solum 2006a:2).

Solum bryter her effektivt ned troverdigheten til skolemedisin ved å peke på feilmedisinering, samtidig som han stiller spørsmålstegn ved hvorfor alternativ medisin, med sine atskillig færre dødsfall, ikke får den samme støtten fra helsemyndighetene. Kritikken mot regulering kan absolutt ses på som en kritikk mot autoriteter. Forebyggende kosttilskudd høres ut som en trygg og lur helseinvestering, men dette ignoreres tilsynelatende fullstendig av myndighetene. Kontrastene er igjen tydelige. Skolemedisinen kobles sammen med dødsfall, mens forebyggende kosttilskudd angivelig er uten bivirkninger. Likevel påstås det at kosttilskuddet skvises ut av markedet gjennom ”forbud” og ”begrensninger”. Hvorfor skal man ikke kunne drive sin egen praksis uten innblanding fra myndighetene?

6.4.2 Intertekstualitet

Når det gjelder graden av intertekstualitet, omtales myndigheter og media i samtlige av Visjon-bladene som utgjør mitt materiale. I forhold til skolemedisin, med sin omtale i 23 artikler, er myndigheter og media beskrevet noe sjeldnere, gjennom i alt 20 artikler, men at det omtales i samtlige blader er et tegn på at det uansett er et svært sentralt tema.

Det påfallende med beskrivelsene av myndigheter og media, i likhet med nodalpunktet ”skolemedisin”, er den gjennomgående konspiratoriske argumentasjonen. Men der argumentasjonen i forbindelse med skolemedisin bare har innslag av konspirasjonsteori, forekommer det nesten ingen tilfeller der konspirasjonsteori ikke er selve forklaringsmodellen i forbindelse med myndigheter og media. Her er konspirasjoner det sentrale.

Hyppigst forekommer påstandene om at myndighetene bevisst holder informasjon skjult eller fordreier sannheten: ”Under overflaten hadde Rotchildene lenge hatt makt til å diktere amerikanske finanslover” (Ertresvåg 2006b:22); ”Som politikere, bankfolk og publisister er deres avkom til stede [av Rotchild-familien], anonymisert, men som virksomme medlemmer av den fordekte maktstrukuren” (Ertresvåg 2006c:72); ”Jeg er nokså sikker på at hemmelige avdelinger av gitte styringsorganer eller stater er godt kjent med disse tingene (…); ”Plasshensyn hindrer meg i å presentere utfyllende de rundt ti emnekategoriene som er relevante for å sannsynliggjøre at 11/9-terroren var en ”inside job”” (Myhre 2006:34); ”I følge ”The Disclosure Project” har amerikanske myndigheter kartlagt 57 utenomjordiske raser” (Cechanowicz i E. Solum 2008c:97). Her ser vi eksempler på at konspirasjonsteoriene i Visjon trekker på andre kjente konspirasjoner. Rotchild-familien, som Ertresvåg beskriver i to artikler, er en velkjent konspirasjonsteori om en familie med angivelig enorm og skjult makt. Konspirasjonsteorien om at attentatet på World Trade Center i New York var planlagt av den amerikanske regjeringen, eller at de visste om den på forhånd, er en hyppig debattert konspirasjonsteori. ”The Disclosure Project” er en annen velkjent konspirasjonsteori om at NASA og amerikanske myndigheter har kjennskap til, og skjuler informasjon om utenomjordisk liv.

Konspiratorisk argumentasjon, uansett tema, brukes i totalt 16 forskjellige artikler fordelt over åtte blader. Fellestrekkene som går igjen er beskrivelsene av en stor, skjult og mektig fiende med økonomiske motiver og tvilsom moral som rammer de intetanende og gode menneskene i verden. I svært mange tilfeller eksemplifiseres dette gjennom den farmasøytiske industrien og dens medhjelperes kamp, myndighetene og media, mot den alternative bevegelsen. Konspirasjonsteori synes å være en viktig del av virkelighetsforståelsen til flere av forfatterne og mange av intervjuobjektene. At redaksjonen i Visjon er spesielt opptatt av dette, er tydelig i Visjon Nr. 5 utgitt i 2006, som har tittelen Den skjulte makten, og nesten i sin helhet er viet konspirasjonsteorier.

Av aktører i materialet som fremmer slike tanker er det spesielt to som utmerker seg. Den ene, Per-Aslak Ertresvåg, får med sin serie ”Makten bak makten” i flere blader stor spalteplass for å utbrodere sine teorier. Han blir også ved en anledning intervjuet av Visjons redaktør Øyvind Solum. Solum kan sies å være det andre sentrale talerøret for konspirasjonsteorier i Visjon. Han har en rekke artikler hvor den farmasøytiske industrien er et sentralt tema, og hvor han fokuserer på den makten de har, og misbruker, mot intetanende forbrukere.

6.5 Hegemoni i egoet

6.5.1 Språklige virkemidler

Det fjerde nodalpunktet hører inn under ignoransediskursen. ”Egoet” er i materialet knyttet opp mot negativitet. Eirin Annamo beskriver det i ”Kreativ fred og evolusjonær opplysning” og knytter det samtidig opp mot sin motpol, her omtalt som det autentiske selv:

Ego og autentisk selv er to fundamentale aspekter ved den menneskelige natur. De utgjør to motstridende krefter eller nivåer i oss og lever så å si på bekostning av hverandre. Er egoet fremherskende, trekker det autentiske selv seg unna og omvendt. Dette er også i tråd med Gandhis tenkning som definerer Satyagraha som den kraft som vokser fram i mennesket parallelt med at vår egoisme trekker seg tilbake.

Innen evolusjonær opplysning er egoet den del av oss selv som skaper separasjon og atskillelse i absolutt negativ forstand. Det som får oss til å akseptere som normalt en utrolig høy grad av isolasjon og fremmedgjorthet i oss selv, i forhold til hverandre og til naturen. Egoet er det i oss som undertrykker andre mennesker og oss selv, det som gjør at vi ikke deler, ikke gir, men er ute for oss selv i alle mulige sammenhenger og situasjoner.

I vår tid har denne delen av vår menneskelighet utviklet seg til det Cohen[11] med flere kaller en postmoderne sykdom – ekstrem narsissisme – som er en måte å forholde seg til livet på hvor alt relateres til oss selv og vår egen viktighet. Egoet er både individuelt og kollektivt og er den del av vår menneskelighet som holder igjen, som ikke vil positiv endring, som ønsker å opprettholde status quo og trives med å gjenta de gamle mønstrene om og om igjen (Annamo 2008:80).

Her er det verdt å gripe tak i at egoet nesten utelukkende forbindes med negative ting, mens det autentiske selvet ses på som det gode motstykket. Negativt ladede ord og uttrykk som knyttes til egoet er ”egoisme”, ”separasjon”, ”atskillelse i absolutt forstand”, ”isolasjon”, ”fremmedgjorthet”, ”undertrykker andre mennesker”, ”det som gjør at vi ikke deler, ikke gir” og ”ekstrem narsissisme”. I tillegg ser man at endring er positivt, mens det statiske er negativt. Egoet er en del av mennesket, men skal helst undertrykkes. Samtidig som egoet undertrykkes vil det autentiske selvet vokse. Til egoets motstykke knyttes alle de motsatte egenskapene:

(…) den godhet i oss som ikke lar seg ødelegge, den nysgjerrighet som ikke lar seg stoppe, det engasjement som alltid brenner og den tanke som er fri og skapende. Det autentiske selv er så å si Gud som har falt ut av himmelen og gjenoppstått som den beste delen av oss selv – den impuls som utvikler en bevissthet hvor vi oppdager at vårt høyeste selv og dypeste grunn ikke er atskilt fra andre (Annamo 2008:80).

Annamo vektlegger en forståelse av egoet som noe udelt negativt, og det autentiske selvet som tilsvarende udelt positivt. Egoet blir dermed et svært tydelig uttrykk for ondskapsforståelse i Visjon. Egoet er resultatet av menneskelig ignoranse. Det blomstrer og utvikler seg i mennesket om man ikke jobber aktivt for å legge forholdene til rette for utviklingen av dets motpart, det autentiske selvet. Dikotomien mellom egoet og det autentiske selvet kan sammenlignes med ånd – materie, eller natur – ånd, som i Bibelen: ”For vår onde natur står med sitt begjær Ånden imot, og Ånden står imot vår onde natur. De to ligger i strid, slik at dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil” (Gal 5,17); og: ”De som lever etter sin syndige natur, er bare opptatt av det som hører mennesket til. Men de som lever etter Ånden, er opptatt av det som hører Ånden til.” (Rom 8,5). Egoet er den gale veien, den syndige naturen, mens det autentiske selvet, Ånden, er den rette.

Egoet knyttes videre sammen med andre former for negativitet i ”Kjærlighetens dypeste kall” av Bernie Prior. Han skriver:

Det er essensielt at mann og kvinne slipper taket i eller oppløser sin avhengighet til identitet eller ego. Slik vi opplever verden i dag, ser vi at det manifesterer seg som separasjon, global distraksjon, krig, hungersnød, voldtekt og sykdom. Dette er alt kjennetegn på egoet (Prior 2006:41-42)

Klarere kan det knapt sies. Egoet får skylden for det meste av ondskap i verden. Igjen fokuseres det på at mennesket må slutte å gi etter for sitt eget ego. Egoet framstilles som den forlokkende, onde, og enkle siden som menneskene gang på gang gir etter for, istedenfor å fokusere på det litt vanskeligere tilgjengelige høyere selvet, det som lokker fram godheten i mennesket.

Det er ingen tvil om at det er etablert et hegemoni i diskursen der egoet ses på som det gale, og det høyere selvet som det rette. En stadig tilbakevendende dikotomi tilsier at det statiske egoet og det fleksible autentiske selvet skal oppfattes som motpoler. De er to motstridende krefter som lever på bekostning av hverandre, men likevel som to naturlige deler av mennesket.


6.5.2 Intertekstualitet

Egoet omtales som tema i seks av elleve blader. Det forekommer altså noe sjeldnere enn de temaene jeg har omtalt til nå.

I de sju artiklene der egoet blir omtalt, er det dog et svært tydelig budskap at egoet er en negativ side av menneskene som skaper atskillelse og bør undertrykkes: ”Egoet fører til at ethvert menneske tror at det er atskilt fra andres tro og religion, (…) Egoet og menneskets tankesystem deler opp helheten og skaper atskillelse som i virkeligheten ikke er sann (Engstrøm 2007:88). Egoet er det mest homogene temaet som omtales i Visjon. Det er en generell og bred enighet om at egoet er negativt, og likefullt at dets motstykke, det autentiske selvet, er tilsvarende udelt positivt. Man kan konkludere med at det i omtale av egoet foreligger en høy grad av intertekstualitet. Argumentasjonen og standpunktene er nær identiske i alle artiklene.

6.6 Hegemoni i materialisme

6.6.1 Språklige virkemidler

Skepsisen til materialisme og momentet kapitalisme er overlappende i mange av artiklene i Visjon. Det er ved flere anledninger vanskelig å skille dem, og flere ganger virker de å være uttrykk for samme sak, men materialisme kan likevel sies å være et overordnet begrep. Det finnes i materialet en frykt for at man skal ha materielle ting som de viktigste tingene i livet, istedenfor det som i artiklene åpenbart burde vært viktigere – åndelige verdier som for eksempel kjærlighet.

Ofte er det pengene som ses på som det mest negative. Deres egenskap som betalingsmiddel og grunnstein for all økonomisk virksomhet over nesten hele verden vies lite oppmerksomhet. Pengene framstår som selve symbolet på de gale verdiene.  William Bloom, leder for The Holism Network, kritiserer i artikkelen ”Er tiltrekningsloven svart eller hvit magi?” enkelte spirituelle ledere i New Age for deres hang til å kombinere læren deres med et positivt syn på materialisme:

Dessverre har enkelte lærere i lovene om tiltrekningskraften og kosmisk orden enten glemt eller ignorert den kosmiske dimensjon. Noen ganger skilter de til og med sin materielle suksess og er samtidig frekke nok til å påstå at de er spirituelle eller deler en stor hemmelighet.

Verre er det å påstå at materiell suksess er en løsning på livets problemer. Det er moralsk galt og psykologisk idiotisk. Det er et falskt løfte. Hvordan kan det støtte en sann sjelslengsel? Det kan forvirre folk som alt er desorientert av den skadelige sosiale glitter og glamour. Det er svart magi. Penger er ikke et substitutt for kjærlighet og healing.

Denne formen for materialistisk tilnærming ignorerer hvordan sympatisk magi faktisk fungerer på spirituell utvikling. F.eks. kan finansiell suksess være direkte skadelig for enkelte menneskers vekst – deres personlige oppgave kan være å finne glede i fattigdommen. I dette tilfellet er loven om tiltrekning anvendt på penger dømt til å feile. Men, som vi alle vet, er den egentlige feilen å falle for materialismens forbannelse. Den virkelige suksessen er utvidet bevissthet og økt kjærlighet (Bloom 2008:7-8).

Disse spirituelle lærerne Bloom kritiserer, omtales av Heelas som en del av velstands-New Age. I visse ekstreme tilfelle kan New Age smeltes nesten totalt sammen med kapitalisme. Dette gjøres gjennom såkalt radikal holisme, der man går ut fra at Gud er i alt, også penger. Med denne innstillingen kan man i praksis rettferdiggjøre hva det skal være, for eksempel ubegrenset shopping (Heelas 1996:95). Bhagwan Shree Rajneesh, som i stor grad har påvirket tenkningen i New Age, var selv åpent tilhenger av kapitalisme: ”I don´t condemn wealth, wealth is a perfect means which can enhance people in every way, and make their life rich in all ways” (Rajneesh sitert i Heelas 1996:95). Han uttaler sågar at de med få materielle verdier aldri vil kunne bli spirituelle.

Blooms språkbruk i omtalen av materialisme er fargerik. Han ser på utsagn som er positive til materialisme som eksempler på svart magi, som noe mennesker blir ”lurt” av, og som forvirrer dem. Argumentasjonen ligner den vi så eksempler på i omtalen av egoets tiltrekningskraft. Materialisme er den grunne og enkle veien mennesket blir forledet inn på. Samtidig omtaler Bloom det høyere selvets materialistiske ekvivalent, kjærligheten, med tydelige positive fortegn, og som redningen for dem som har kommet på gale veier. Dette ses i sammenheng med at pengene ikke kan være et substitutt for kjærligheten. Bloom går langt i å hevde at det i visse tilfeller kan være bedre å være fattig enn rik – finansiell suksess kan være skadelig. Et uttrykk som ”materialismens forbannelse” er vanskelig å misforstå.

Et lysende eksempel på den ønskede umaterialistiske livsstilen finner man i det kanskje mest kjente New Age-samfunnet i hele verden – Auroville. Dette er omtalt i artikkelen ”Auroville – en oase i Sør-India”. Utviklet og skapt av Sri Aurobindos og hans partner Mirra Alfassa, the Mother, er dette et sted som setter det åndelige i høysetet (Paul Heelas 1996:43). Dette området utenfor Pondicherry i India huser ca. 1700 mennesker i alle aldre fra 35 forskjellige land. I artikkelen beskrives dette stedet som et sted som ”skaper harmoni, balanse og tilhørighet til andre mennesker og naturen”. Av intervjuer med flere av beboerne går det fram at materielle goder er mindre viktig: ”Jaget etter karriere og materielle velstand fristet meg aldri”, sier Horst fra Tyskland (Olssøn 2007:87). Ariella, som er på besøk i Auroville, merker at stresset forsvinner, og en roligere rytme inntar kroppen: ”Jeg merket allerede den første dagen at Auroville er et sted hvor folk har tid til hverandre. Samfunnet er organisert slik at menneskene kan ha et godt indre liv. De materielle tingene er mindre viktige her enn hjemme” (Olssøn 2007:86).

Det sentrale poenget her er at det skapes og opprettholdes et hegemoni i diskursen der materialisme får et negativt fortegn. Fattigdom blir tidvis omtalt som direkte positivt. Auroville framstår som den anti-materialistiske New Agers drøm, en inkarnasjon av et samfunn myntet på kjærlighet, langt fra hverdagens stress og materialistiske fokus.

6.6.2 Intertekstualitet

Materialisme er marginalt mer omtalt enn egoet i Visjon. Totalt skrives det om materialisme i ni artikler fordelt utover sju av elleve blader.

Det er stor konsekvens i tematikk og argumentasjon på tvers av artikler og artikkelforfattere, som eksemplifisert ovenfor. Et annet eksempel på fokuset på materialisme som negativt finnes i uttalelsene til Steinar Lem: ”Fra et langsiktig perspektiv og fra et miljøhensyn er det dårlig nytt at folk i rike land får mer og mer” (Lem i Aubert 2006:40). Det gjentagende budskapet i de fleste artiklene er at materialisme er et unødvendig gode. Materialisme kan også ses i sammenheng med egoet. Følger man egoets prinsipper, vil man også lettere gi etter for materialismen og forbrukerkulturens grunne verdier.

6.7 Vitenskapslikhet og vitenskapelige titler

Vitenskapslikhet brukes for å skape legitimitet i utsagnene i autoritetskritikkdiskursen. Følgelig kan dette beskrives som et retorisk grep for å overbevise leseren om at innholdet er troverdig. Vitenskapslikheten, som beskrevet i kapittel fire, kommer til uttrykk ved at artikkelforfattere og intervjuobjektene bruker begreper som ligner vitenskapelige uttrykk. Bruken av vitenskapelige titler er også et retorisk grep som er med på å øke troverdigheten til artikkelforfatterne i Visjon. Jeg skal nå vise hvordan dette kommer til uttrykk i noen utvalgte artikler.

For å ta vitenskapslikheten først, i artikkelen ”Kvantemedisin – fremtidens mirakelkur?” finner vi et godt eksempel på dette når Thomas Aksnes skal forklare hva kvantemedisin er:

Kvantemedisin er læren om kroppens cellekommunikasjon, og metoder for å bruke kroppens informasjonssystem til å lese av og gjøre korreksjoner ved hjelp av datastyrte apparater. Kvantemedisin baserer seg på at alt i og rundt oss består av elektromagnetiske svingninger. Hver celle i kroppen har en elektromagnetisk resonansfrekvens og derfor har alle kroppens organer et eget frekvensspekter. Når disse kommer i ubalanse, endrer frekvensspekteret seg og sykdommer kan oppstå. Normalt skal hjernen vår klare å styre alt dette slik at ubalansene rettes opp igjen, men i dagens samfunn blir vi utsatt for så mange unaturlige påkjenninger som stråling, tilsetningsstoffer i mat og lignende at hjernen ikke alltid klarer å gjøre dette tilfredsstillende. Om belastningen blir for stor over lengre tid, blir det for mye for vårt selvkorrigerende system, og sykdom oppstår. Cellene orker rett og slett ikke mer. Her kan kvantemedisinen gå inn og hjelpe ved at man går inn og nullstiller cellene slik at helbredelsesprosessen kan settes i gang av seg selv. I tillegg til dette kommer maskinen med forslag til medisiner og urter man kan ta for å støtte opp om tilfriskningsprosessen (Aksnes i Bjelde 2006b:26-27).

Man kan her plukke ut en rekke ord som ikke er vitenskapens, men som høres slik ut. De språklige framstillingene er av en slik art at det nærmest er umulig å etterprøve påstandene og teknikkene som benyttes. Aksens forklarer at et datastyrt apparat skal rette opp i ubalanser i kroppen og bruker ord og uttrykk som ”elektromagnetiske svingninger” og ”frekvenser”. Et ord som ”frekvenser” er for eksempel ytterst tvetydig, mens ”datastyrt” i grunn kan bety ingenting eller hva som helst. Også ”ubalanser” er et vanlig ord i den alternative medisinen som det er vanskelig å vite hva skal bety i praksis, men som brukes hyppig for å forklare en rekke lidelser. Ved å forklare at apparatet ”nullstiller cellene” forener Aksnes effektivt disse vitenskapslike begrepene med etablert vitenskapelig terminologi. Man kjenner igjen terminologien fra historien om Royal Rife, der Rife ”helbredet” de syke cellene. Kvantemaskinen til Aksnes, i likhet med utstyret til Rife, ”endrer” cellenes frekvenser. Endring får igjen positive konnotasjoner.

Et annet poeng er at maskinen angivelig ikke helbreder kroppen, men setter i gang helbredelsesprosessen. Dette kan ses som et stikk til skolemedisinen, som ofte blir kritisert for å behandle symptomer og ikke årsaker. I dette tilfellet beskrives kvantemaskinen som et apparat som lar kroppen helbrede seg selv, og slett ikke nøyer seg med å behandle symptomene. Her kan det igjen trekkes paralleller til dikotomien mellom ”det naturlige” og ”det kunstige”. Aksnes sier at hjernen ”normalt skal klare å styre alt dette”, men at man i dagens samfunn blir utsatt for ”unaturlige påkjenninger som stråling, tilsetningsstoffer i mat”. Hjernen er det ”normale”, og tilsetningsstoffene og strålingen er det ”kunstige. Videre er vårt ”selvkorrigerende system” naturlig, mens ”sykdom” er unaturlig, en kunstig tilstand.

Det finnes også eksempler på bruk av vitenskapelige titler for å øke troverdighet hos artikkelforfattere og intervjuobjekter. Personer som blir omtalt i artiklene, får ofte oppgitt sine akademiske titler. Spørsmålet er hvorfor de oppgis? Hvorfor skulle det for eksempel være interessant å vite at en kvantemedisiner var utdannet lege? Kvantemedisinen forfekter uansett et annet medisinsk paradigme enn skolemedisinen, og poenget for mange alternativmedisinere er dessuten å distansere seg fra skolemedisinen. Jeg vil påstå at akademiske titler brukes, bevisst eller ubevisst, for å legitimere også alternativmedisinere og deres arbeid.

I langt de fleste tilfellene er det snakk om en sammenblanding av skolemedisinske og alternative titler. I ”Homeopatisk behandling som alternativ til vaksinasjon” referer Gro Lystad gjentatte ganger til Dr. Tinus Smit som både er utdannet lege og homeopat. Det levnes ingen tvil om at hans kompetanse i begge leire er nyttig, da han både kan fortelle om vaksiners ulemper og homeopatiens fortreffeligheter. At han har begge utdannelsene, gjør at han har legitimitet både innenfor New Age og i skolemedisinen. Dette skaper en stor grad av legitimitet og gjør at hans utsagn veier tyngre. To andre eksempler finner man i ”Sykdom er illusjon” hvor Falck referer både til dr. Batmanghelidj og dr. Robert Young. Interessant her er det at Robert Young slett ikke er doktor i medisinsk forstand. Han har blant annet vært siktet for å ha praktisert som lege uten gyldig lisens, og store deler av hans utdanning er tatt ved den ikkeautoriserte institusjonen American Holistic College of Nutrition i Birmingham, Alabama (National Council Against Health Fraud 2005). Fereydoon Batmanghelidj er ifølge hans egen hjemmeside utdannet ved St. Mary’s Hospital Medical School of London University. Men hans teorier om vann som legemiddel kom på et senere tidspunkt da han praktiserte i Iran (Watercure 2008). Selv om Young og Batmanghelidj forfekter standpunkter som er langt unna skolemedisinsk praksis, dr. Batmanghelidj mener de fleste sykdommer kommer av dehydrering, og dr. Young hevder at alt henger sammen med syre-base-balansen i kroppen, er deres bruk av titler med på å forsterke deres legitimitet innenfor den alternative medisinen.

Det samme kan sies om Vilhelm Schjelderup, utdannet lege og akupunktør, som i artikkelen ”Hvorfor vi trenger alternativmedisin” skriver i ingressen: ”Den farmasøytiske industri har en økonomisk interesse av at vi forblir syke” (Schjelderup 2006:6). Ettersom Schjelderup er utdannet lege, vil hans utsagn om den farmasøytiske industrien ha stor troverdighet og påvirkningskraft i autoritetskritikkdiskursen. Hans skolemedisinske utdanning og titulering er uten tvil med på å legitimere hans utsagn. Selv om han fortsatt er lege, har han gjennom sin åpenhet for alternativ medisin fått perspektiver fra begge leire. Mye av Schjelderups legitimitet ligger i at han kan betraktes som en ”avhopper”. Han har gått fra å være lege til å kombinere skolemedisin og alternativ medisin. En avhopper i denne sammenhengen får legitimitet fordi han kjenner noe fra innsiden. Som lege kjenner skolemedisinens positive og negative sider. Det at han har åpnet seg for alternativ medisin, tyder i seg selv på at skolemedisinen ikke har alle svarene. Nettopp fordi han er utdannet lege, vil denne ”konverteringen” være spesielt legitimerende.


7. Avsluttende diskusjon

Denne avhandlingens hovedmål har vært å finne ut hvilke former for ondskapsforståelse som kommer til uttrykk i Visjon. Svaret synes å være todelt. I all hovedsak finnes det to forskjellige kategorier av ondskapsforståelse. Disse er ekvivalente med de to diskursene jeg har påvist i materialet. Den første kategorien av ondskapsforståelse kjennetegnes gjennom dens skepsis til autoriteter, og særlig de som kan kalles sannhetsformyndere. Her finner vi skolemedisinen, organisert religion, samt myndigheter og media.

Skolemedisin ses på som en gal innfallsvinkel til behandling av sykdom. Den framstår som reduksjonistisk og som en gren som tar lite hensyn til ”det hele mennesket”.  Den alternative medisinen er på sin side ofte omtalt som ”det eneste alternativet” for korrekt behandling, eller i hvert fall det mest riktige.

Den organiserte religionen blir forbundet med dogmer, sannhetsrytteri og prester som begår overgrep. Dens standpunkter er på sterk kollisjonskurs med forherligelsen av individualismen og fokuset på perennialisme i New Age.

Sammen med skolemedisin og organisert religion utgjør myndighetene og media de tydeligste eksemplene på sannhetsforvaltere i Visjon. Myndighetenes regulativer framstår som unødvendige og med et motiv om å gjøre det vanskeligst mulig for den alternative bevegelsen. Myndighetene anklages jevnlig for å stå i ledtog med skolemedisinen for at den farmasøytiske næringen skal få fordeler som er unnlatt den alternative medisinen. Medias rolle går stort sett ut på å eksponere myndighetenes regulativer, samt å skape ubegrunnet panikk i befolkningen i forbindelse med vaksiner og pandemier for å øke salget av medisiner.

Den andre varianten av ondskapsforståelse kan beskrives som ignoranse av det ”rette” livet. Egoet er udiskutabelt forbundet med negativitet gjennom hele materialet. Det forbindes med impulsive og lite gjennomtenkte handlinger og hindrer mennesker i å leve sine liv til det fulle. Egoet blokkerer de gode energiene og representerer et sidespor for den menneskelige utvikling.

I denne andre kategorien av ondskapsforståelse finner vi også materialisme, som er nært knyttet sammen med egoet. Samfunnets kapitalistiske, og dermed grunne verdier, er bare viktige for dem som lever livet sitt etter egoets prinsipper. Følger man sitt autentiske selv vil man isteden finne fram til sitt eget levevis og ikke ha bruk for samfunnets forbrukerlivsstil. Det er snarere de åndelige verdiene som er viktige i livet, nemlig de man finner ved å gå inn i seg selv, den perennialistiske kjernen av sannhet.

For å vurdere ondskapsforståelsen i lys av Pollocks definisjoner kan det være nyttig å se ”svak” og ”sterk” ondskap som ytterpunkter på hver sin side av en linje. De svakere formene for ondskap man finner i Visjon karakteriseres av at aktørenes handlinger ses mer som uønskede enn at de forklares gjennom aktørenes iboende ondskap. Materialisme vil for eksempel kunne plasseres forholdsvis langt ut mot svakere ondskap. Å leve et liv totalt uten påvirkning fra det materialistiske samfunnet må ses mer som et ideal enn som et realistisk alternativ for den gjennomsnittlige New Age-tilhenger. Mye av det samme kan sies om egoet. De færreste vil kunne klare å leve opp til et ideal om aldri å la seg drive av sine impulser og lyster. Men egoet er likevel nærmere den sterke ondskapen enn materialismen er det. Å leve etter egoet er sterkt uønsket og man skal aktivt etterstrebe å lære seg å kontrollere det. Kirken må plasseres nærmere den sterke ondskapen enn både materialisme og egoet. Kirkens dogmer og dens sannhetsautoriteter er med på å gjøre den ”ondere”. Den står for eksempel åpenbart for andre holdninger enn den alternative bevegelsen. Likevel kan den ikke karakteriseres som ”ond”. Dens handlinger og ytringer er uønskede, men ikke forklart gjennom en genuin ondskap.

Det samme gjelder stort sett myndighetene, så lenge det snakkes om regulering av markedsføring, og skolemedisinen når den står som individuell aktør. Imidlertid blir det annerledes når aktørene skolemedisin, myndigheter og media og de farmasøytiske selskapene blir sett på som en enhetlig fiende som opptrer sammen. Den svake definisjonen av ondskap kommer til kort når fiendebildene som skisseres blir konspiratoriske. Skolemedisinen anklages for å jobbe aktivt mot den alternative medisinen, og for å ha for tette bånd til den farmasøytiske industrien. Sistnevnte er gjenstand for massiv kritikk i Visjon, gjerne i form av at den har profitt og ikke menneskers helse som viktigste mål. Samtidig skisseres det omfattende konspiratoriske fiendebilder der skolemedisinen, sammen med den farmasøytiske industrien, og ved hjelp av myndighetene og media, aktivt jobber for å ødelegge for den alternative medisinen. Konspirasjonen er skjult, fiendene er mektige, og den alternative medisinen framstår som et uskyldig offer.

I disse formene for ondskapsforståelse framstår aktørene som gjennomgripende onde. Det er ikke lenger snakk om en aktør som er aktiv motstander av den alternative bevegelsen, eller som jobber for å gjøre det vanskelig for den. Her handler det om aktører hvis motiv er å ødelegge menneskehetens helse gjennom feilaktig informasjon om legemidler og samtidig tjene store penger på det. Bildet forsterkes av at den alternative bevegelsen på den andre siden framstilles gjennomgripende god. Det er bare gjennom dens behandlingsmetoder og rene og naturlige produkter at menneskene kan reddes.

Mye av nøkkelen til ondskapsforståelsen i Visjon er å se dikotomien mellom individet som godt og det kollektive som ondt. Til individet kobles det frihet og individualisme. Idealet er at individet skal finne fram til sannheten på egen hånd. En deregulert tilværelse vil legge til rette for alle geniene som har sine egne svar på livets problemer. På den andre siden kobles det kollektive sammen med det materialistiske samfunnet, som igjen er drevet framover av egoets impulsive og grunne verdier. Maktbegjæret og profittjaget, som det materialistiske samfunnet er tuftet på, er ikke annet enn speilbildet av egoets projeksjoner. Egoet er selve drivkraften bak. Dette gjennomregulerte, egobaserte samfunnet har strikte spilleregler man er nødt til å følge, noe som framstår som ulidelig for det liberale og frittenktende høyere selvet. Følgelig er det sterke bånd mellom de forskjellige formene for ondskapsforståelse.

Ser man dette i lys av tidligere forskning, av blant andre Hanegraaff og Heelas, må konklusjonen bli at fokuset på ondskap er mer framtredende i New Age, og at den er både mer sammensatt og mangefasettert enn det har vært antatt. New Age kan ikke på noen måte sies å være en bevegelse som bare fokuserer på det positive og ”glemmer” det negative. Selv om man i New Age ikke har en klart definert ontologisk ondskap er ondskapsforståelsen godt utviklet. Ondskapsforståelsen er på ingen måte bare konsentrert rundt egoet og utviklingen av selvet, selv om dette også kommer til uttrykk i Visjon. Tvert i mot antyder artiklene i Visjon at egoet bare er en del av den totale ondskapsforståelsen og at det er et mye sterkere fokus på autoriteter og konspirasjonsteorier. Samtidig er det vel så nyttig å se på individet og det kollektive som motpoler og representanter for det gode og det onde, som å karakterisere egoet som det sentrale i ondskapsforståelsen i New Age.

Det synes åpenbart at Visjon er et forholdsvis homogent materiale uten store uenigheter rundt tematikk og argumentasjon. En konklusjon det ville være fristende å trekke er at materialet er så homogent at det ikke finnes diskursive kamper overhodet. Denne påstanden er imidlertid for bastant. Til tross for et materiale som i nesten samtlige temaer synes å være fritt for diskusjoner, er det mulig å påvise en diskursiv kamp om å fylle nodalpunktet ”materialisme” med mening. Følgelig kan det argumenteres for at materialisme også kan beskrives som en flytende betegner. Som jeg har vært inne på, blant annet i kapittel to, finnes det alternative måter å forholde seg til materialisme og kapitalisme i New Age. Innen velstands-New Age søker man å kombinere New Age med det moderne samfunnet snarere enn å distansere seg fra forbrukerkulturen gjennom det Heelas (1996:153-154) kaller sakraliseringen av det moderne samfunnet.

Det finnes eksempler på dette i Visjon. I artikkelen ”Etisk bankvirksomhet” av Andreas Aubert, intervjues Lars Hektoen, sjef i Cultura Bank. Banken, som kan omtales som en ”New Age-bank”, investerer blant annet i økologisk jordbruk og er etter eget utsagn restriktiv når det gjelder å delta i såkalt ”transaksjonsorientert økonomi”. Men det er like fullt en bank som opererer med materielle verdier. Og det er nettopp i holdningen til materielle goder at Hektoen skiller seg ut i Visjon. Han har blant annet følgende utsagn om materielle verdier: ”Det hender at folk blir veldig rike, og det er ikke noe galt i seg selv” (Hektoen i Aubert 2007:25). Kombinasjonen New Age og bankvirksomhet er unektelig et tegn på at materialisme ikke i alle tilfeller i Visjon ses på som grunne verdier. Banksjefen streber snarere etter å kombinere New Age og kapitalisme, noe som kan sies å være et eksempel på New Age-tankegang i takt med det moderne samfunnet.

Denne forherligelsen av kapitalisme kan ses som et uttrykk for såkalt ”New Capitalism”. Dette kan beskrives som en ideologi som legitimerer menneskers tilknytning til kapitalismen og samtidig gjør tilknytningen attraktiv. Særlig viktig er det at man gjennom denne ideologien kan forsvare sin tilknytning til kapitalisme ved å hevde at den er til det beste for menneskeheten (Fairclough & Chiapello 2002:186-188).

New Age-tilhengerne er i mange tilfeller like tilbøyelige til å tilpasse seg samfunnet som å distansere seg fra det. Det finnes utallige eksempler på alternativ behandling som i høyeste grad vet å utnytte sine tjenester økonomisk. Et besøk hos en kvantemedisiner er ikke gratis. Trolig koster det mer enn å gå til sin egen fastlege. Et annet eksempel er helsekostprodukter som selges over disk i helsekostbutikker. Den farmasøytiske industrien anklages i Visjon for å tjene penger på folks sykdom, men de som produserer helsekostprodukter har åpenbart også slike økonomiske interesser.

Dette er ikke det eneste paradokset som finnes i materialet. Selv om sannhetsautoriteter er en viktig del av ondskapsforståelsen til artikkelforfattere og intervjuobjekter, finnes det mange eksempler på autoriteter som har gehør også i Visjons artikler. Erik Falck støtter seg til både dr. Young og dr. Batmanghelidj selv om han oppfordrer alle til å ”bli sin egen lege”. Det finnes også flere artikler om Ken Wilber og hans teorier. Wilber er åpenbart også en autoritet med legitimitet i New Age-miljøet. Det samme kan sies om William Bloom og Vilhelm Schjelderup.

Konklusjonen må bli at det i Visjon gjøres et skille mellom ”rette” og ”gale” sannhetsautoriteter. De som spiller på ideene om spiritualitet og andre teorier som passer inn i New Age-landskapet, får legitimitet og tilhengere som støtter seg til dem, mens autoriteter i mainstream-samfunnet som står langt unna de ”riktige” idealene, som skolemedisin, organisert religion, myndigheter og media, ikke får den samme støtten, og isteden blir en del av ondskapsforståelsen. Sentralt her er også at de som evner å appellere til individet lykkes. Helsekostindustrien, guruer og andre spirituelle ledere har legitimitet i det alternative miljøet fordi deres budskap distanserer seg fra det kollektive og fordi de samtidig framstiller seg selv som uavhengige aktører. Dermed assosieres de ikke med den store maktkonspirasjonen som myndighetene, den farmasøytiske industrien og det materialistiske, egobaserte samfunnet utgjør. I tillegg evner de å henvende seg til publikum som individer. Alternative behandlere proklamerer at hver behandling må skreddersys den enkelte pasient. Budskapet er at medisiner ikke virker likt på alle. Dermed distanserer de seg ytterligere fra det kollektive behandlingsapparatet som i deres øyne ser på pasientene som roboter der alle kan behandles på samme måte, for eksempel gjennom vaksinering.

Denne ”utvelgelsen” av autoriteter kan ses i sammenheng med det Michael Barkun kaller stigmatisert kunnskap. Kort fortalt er dette ”kunnskap” som seriøse institusjoner som universiteter og forskere har marginalisert eller karakterisert som feilaktig. Dette er eksempelvis det som har blitt foreldet og mistet status, slik som astrologi eller alkymi, eller har blitt ”ignorert”, slik som alternativ medisin (Barkun 2003:26-27). Denne typen kunnskap har gjerne spesielt gehør i alternative miljøer og får legitimitet ofte fordi den er undertrykt. At samfunnets tradisjonelle sannhetsautoriteter stigmatiserer, undertrykker og karakteriserer kunnskapen som falsk, ses i konspirasjonsteorier som bevis for at den ikke er det.

På denne måten vil fiendebildet av skolemedisinen, organisert religion, myndigheter og media, autoriteter i et egobasert, materialistisk samfunn framstå som en samlet konspirasjon mot den alternative bevegelsen, og gjennom deres tilsynelatende samarbeid karakteriseres som ”ondere” enn de ville blitt hver for seg.


Litteraturliste

Primærlitteratur

Annamo, Eirin

(2008) “Kreativ fred og evolusjonær opplysning”, i: Visjon Nr. 1: 78-83.

Aubert, Andreas

(2006) ”Miljøets frontsoldat”, i: Visjon Nr. 5: 38-45.

(2007) ”Etisk bankvirksomhet”, i: Visjon Nr. 3: 22-26.

Bjelde, Edel Iren

(2006a) ”Mesnali – et ayurvedisk paradis for syke og utbrente”, i: Visjon Nr. 5: 74-78.

(2006b) ”Kvantemedisin – fremtidens mirakelkur?”, i: Visjon Nr. 4: 26-29.

Bloom, William

(2008) ”Er tiltrekningsloven svart eller hvit magi?”, i: Visjon Nr. 2: 6-9.

Borgen, Linde

(2008) ”Urban-ritualisme, kvasiritualer og terapi som ritual”, i: Visjon Nr. 3: 36-41.

Eliassen, Børge

(2008) ”Bløffen om fugleinfluensaen”, i: Visjon Nr. 2: 78-82.

Engstrøm, Bjørn

(2007) ”Hvordan skal vi få til verdensfred?”, i: Visjon Nr. 5: 88-89.

Ertresvåg, Per-Aslak

(2006a) ”En medisinsk mafia?”, i: Visjon Nr. 4: 20-24.

(2006b) ”Makten bak makten”, i: Visjon Nr. 5: 22-25.

(2006c) ”Makten bak makten”, i: Visjon Nr. 6: 70-75.

Falck, Erik W.

(2008) ”Sykdom er en illusjon”, i: Visjon Nr. 5: 68-69.

Klyve, Jon

(2007) ”Er alternativmedisinen i ferd med å knuses?”, i: Visjon Nr. 6: 12-13.

Lind, Lisbeth

(2006) ”Midtøsten – hva kan vi gjøre?”, i: Visjon Nr. 5: 88-90.

(2007) ”Intuisjon som redskap til personlig og global fornyelse”, i: Visjon Nr. 6: 70-75.

Lystad, Gro

(2008) ”Homeopatisk behandling som alternativ til vaksinasjon”, i: Visjon Nr. 4: 58-62.

Myhre, Rolf Kenneth

(2006) ”Var 11/9-dramaet iscenesatt?”, i: Visjon Nr. 5: 34-36.

Olssøn, Eva

(2007) ”Auroville – en oase i Sør-India”, i: Visjon Nr. 3: 86-89.

Prior, Bernard

(2006) ”Kjærlighetens dypeste kall”, i: Visjon Nr. 4: 40-42.

Schjelderup, Vilhelm

(2006) ”Hvorfor vi trenger alternativmedisin”, i: Visjon Nr. 4: 6-9.

Sender, Anne

(2006) ”Livsynsdialog i en religiøs krisetid”, i: Visjon Nr. 5: 94-97.

Sheldrake, Rupert

(2007) ”Følelsen av å bli stirret på”, i: Visjon Nr. 3: 58-61.

Solum, Eirik Svenke

(2006) ”Alternativbehandling og kreft”, i: Visjon Nr. 4: 10-15.

(2007) ”Mange slags engler”, i: Visjon Nr. 6: 22-29.

(2008a) ”Tankefeltterapi”, i: Visjon Nr. 4: 52-56.

(2008b) ”Rent drikkevann”, i: Visjon Nr. 1: 38-40.

(2008c) ”Livets håndbok?”, i: Visjon Nr. 2: 92-97.

Solum. Øyvind

(2006a) ”Leder”, i: Visjon Nr. 4: 2.

(2006b) ”Den skjulte makten”, i: Visjon Nr. 5: 18-21.

(2007a) ”Holisme, prinsesser og vår tids åndelige søken”, i: Visjon Nr. 5: 10-14.

(2007b) ”Homeopati og alternativ behandling i en ny tid”, i Visjon Nr. 6: 38-46.

(2007c) ”Ken Wilber og integral post-postmoderne spiritualitet”, i: Visjon Nr. 3: 36-44.

(2008a) ”Ildsjelen for livskraft, bevissthet og åndelighet”, i: Visjon Nr. 4: 30-37.

(2008b) ”Svaret på fremtiden”, i: Visjon Nr. 4: 12-15.

Skjærvold, Jonny

(2006) ”Alternative behandlere og legers terminologi”, i: Visjon Nr. 5: 10-14.

Sekundærlitteratur

Bach, Tor

(2003) “Zions vises kamikazebombere: Jødene, venstresiden og World Trade Center”, i: Arnfinn Pettersen & Terje Emberland (red.): Konspiranoia: Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC, 314-323. Oslo: Humanist Forlag AS

Barkun, Michael

(2003) A Culture of Conspiracy: Apocalyptic Visions in Contemporary America. Berkeley/Los Angeles/London: University of California Press

Bellah, Robert

(1985) Habits of the Heart: Individualism and Commitment in American Life. Berkeley: University of California Press

Bibelen

(1978) Oslo: Det norske bibelselskap

Bohm, David

(1980) Wholeness & the Implicate Order. London/NY: Routledge

Bruce, Steve

(2000) “The New Age and Secularisation”, i: Sutcliffe, Steven and Bowman, Marion (red.): Beyond New Age: Explore Alternative Spirituality, 220-236. Edinburgh: Edinburgh University Press

Davie, Grace

(2000) Religion in Modern Europe: A Memory Mutates. Oxford: Oxford University Press.

Dryzek, John S.

(2006) Deliberative Global Politics: Discourse and Democracy in a Divided World. UK: Polity

Dyrendal, Asbjørn

(2003) “Denne verdens herskere: Konspirasjonsteorier som virkelighetsforståelse”, i: Arnfinn Pettersen & Terje Emberland (red.): Konspiranoia: Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC, 18-50. Oslo: Humanist Forlag AS

Fairclough, Norman

(1995) Critical discourse analysis: the critical study of language. London/NY: Longman

Fairclough, Norman & Eve Chiapello

(2002) “Understanding the new management ideology:a transdisciplinary contribution from critical discourse analysis and new sociology of capitalism”. London: SAGE Publications.

Ferguson, Marylin

(1980) The Aquarian Conspiracy: Personal and Social Transformation in the 1980s. Los Angeles: J. P. Tarcher, Inc.

Gilhus Ingvild Sælid og Mikaelson, Lisbeth

(2005) Kulturens refortrylling: Nyreligiøsitet i moderne samfunn Oslo: Universitetsforlaget

Hammer, Olav

(2000) ”Ondskan som krympte”, i: Olav Hammer & Catharina Raudvere (red.): Berättelser om ondskan: En historie genom tusen år, 249-275 Stockholm: Wahlström & Widstrand

(2003) “Same Message From Everywhere: The Sources of Modern Revelation”, i: Mikael Rothstein (red.): New Age Religion and Globalization, 42-57. Aarhus: Aarhus University Press

(2004a) På spaning efter helheten: New Age – en ny folketro? Stockholm: Wahlström & Widstrand.

(2004b) Claiming Knowledge: strategies of epistemology from theosophy to the New Age. Boston: Brill

Hammer, Olav & Catharina Raudvere

(2000) “Från ragnarök till positivt tenkande: Berättelser om ondska under tusen år”, i: Olav Hammer & Catharina Raudvere (red.): Berättelser om ondskan: En historie genom tusen år, 9-18. Stockholm: Wahlström & Widstrand

Hanegraaff, Wouter

(1996) New Age Religion and Western Culture: Esotericism in the Mirror of Secular Thought. Leiden/NY/KÖLN: E. J. Brill

Heelas, Paul

(1996) The New Age Movement: The Celebration of the Self and the Sacralization of Modernity. USA/UK/AUSTRALIA: Blackwell publishing

Hervieu-Léger, Danièle

(2000) Religion as a Chain of Memory. Cambridge: Polity Press

Hofstadter, Richard

(1996) [1964] The Paranoid Style in American Politics. Cambridge, Massaschusetts: Harvard University Press

Jacobsen, Knut

(2000) Buddhismen. Oslo: Pax Forlag

Jørgensen, Marianne W. & Louise Phillips

(1999) Diskursanalyse som teori og metode. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag

Laclau, Ernesto & Chantal Mouffe

(2002) Det radikale demokrati: diskursteoriens politiske perspektiv. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag

Lewis, James R.

(2007) “Science and the New Age”, i: Daren Kemp & James R. Lewis (red.): Handbook of New Age, 207-231. Leiden/Boston: Brill

McCutcheon, Russel T.

(1999) “Introduction part I”, i: Russel T. McCutcheon (red.): The Insider/Outsider Problem in the Study of Religion, 15-22. London/NY: Continuum.

McGuire, Meredith B.,

(2002) Religion: The Social Context. USA: Wadsworth

Neumann, Iver B.

(2001) Mening, materialitet, makt: En innføring i diskursanalyse. Bergen: Fagbokforlaget

Oja, Linda

(2000) ”Trollkonan, Djävulen och ondskan: Målet mot Anna Ersdotter 1704”, i: Olav Hammer & Catharina Raudvere (red.): Berättelser om ondskan: En historie genom tusen år, 53-74. Stockholm: Wahlström & Widstrand

Olsen, Torjer A.

(2006) ”Diskursanalyse i religionsvitenskapen”, i: Siv Ellen Kraft & Richard J. Natvig (red.): Metode i religionsvitenskap, 51-71. Oslo: Pax Forlag A/S

Partridge, Christopher

(2004) The Re-Enchantment of the West: Volume 1. London: t&t clark

Pocock, David

(1985) “Unruly Evil”, i: David Parkin (red.): The Anthropology of Evil, 42-56. Oxford: Basil Blackwell

Popper, Karl

(2002) [1963] Conjectures and Refutations: The Growth of Scientific Knowledge. London/NY: Routledge

Raudvere, Catharina

(2000) ”Från ambivalens till entydighet: Nordiska bilder av ondska från medeltid till reformation”, i: Olav Hammer & Catharina Raudvere (red.): Berättelser om ondskan: En historie genom tusen år, 19-52. Stockholm: Wahlström & Widstrand

Rian, Dagfinn

(2003) “Zions vise protokoller: Løgnen som ikke ville dø”, i: Arnfinn Pettersen & Terje Emberland (red.): Konspiranoia: Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC, 137-168. Oslo: Humanist Forlag AS

Søderlind, Didrik

(2003) “Klassiske sammensvergelser: Konspirasjonsteorienes greatest hits”, i: Arnfinn Pettersen & Terje Emberland (red.): Konspiranoia: Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC, 324-343 Oslo: Humanist Forlag AS

Tighe, Maria & Jenny Butler

(2007) “Holistic Health and New Age in Britain and the Republic”, i: Daren Kemp & James R. Lewis (red.): Handbook of New Age, 415-435. Leiden/Boston: Brill

Internettkilder

Presentasjon av Alternativt Nettverk på Alternativt Nettverks hjemmeside

http://www.altnett.no/Om_oss (Lest 10. oktober, 2008)

Presentasjon av Andrew Cohen på hans offisielle hjemmeside

www.andrewcohen.org/andrew (Lest: 16. mars, 2009)

ArunA-Akademiets hjemmeside

www.aruna.no (Lest 19. januar, 2009)

”Vedtekter”, Framtiden i våre henders hjemmeside

http://www.framtiden.no/om-oss/statutter-og-vedtekter/ (lest 1. mai, 2009)

Fritt helsevalgs hjemmeside

http://www.fritthelsevalg.org/htmlsite/omfritt.asp?parent=2&flag=1&id=33 (lest 22. januar, 2009)

National Council Against Health Fraud

www.ncahf.org/digest05/05-14.html (Lest: 10. mai, 2009)

”Lov om alternativ behandling av sykdommer” i Norges lover på nett.

http://www.lovdata.no/all/tl-20030627-064-0.html8 (lest 10. april, 2009)

the Watercure, Fereydoon Batmanghelidjs hjemmeside

www.watercure.com/about_dr_b.html (Lest: 10. mai, 2009)


Sammendrag

Denne avhandlingens problemstilling lyder som følger: Hvilke former ondskapsforståelse kommer til uttrykk i magasinet Visjon?

Visjon er et magasin som gjennom artikler og reportasjer behandler forskjellige tema innenfor økologi, livssyn, alternativ medisin, åndelighet, spiritualitet, holisme, filosofi og selvutvikling. Magasinet kan plasseres innenfor New Age-miljøet, som gjennom 1900-tallet utviklet seg som en bevegelse forankret i ideer om at livet ikke leves på den rette måten, om egoet som motsetning til det høyere selvet, samt en utstrakt sannhetsrelativisme med den konsekvens at alle mennesker anses å være sin egen autoritet. New Age har hentet flere av sine viktige trekk fra eldre religioner og andre spirituelle retninger og inkorporert tankesett som yoga, healing, naturmedisin, karma og gjenfødelse.

Ondskapsforståelse i denne avhandlingen skal forstås som et analytisk redskap for å vurdere hvordan artikkelforfattere og intervjuobjekter i Visjon takler og forklarer uønskede hendelser, handlinger og ytringer. Videre gjøres det et skille mellom ”svak” og ”sterk” ondskap. I svak ondskap oppfattes ikke aktøren som ond til tross for handlingene, mens den i den sterkere varianten forklarer aktørens handlinger gjennom dens iboende ondskap. De uønskede tingene skjer fordi aktøren er ond.

Gjennom en diskursanalyse påviser jeg to diskurser som kan ses som uttrykk for ondskapsforståelse i Visjon. Den ene, autoritetskritikkdiskursen, kan beskrives gjennom dens kritikk av såkalte ”sannhetsautoriteter” som skolemedisin, organisert religion, samt myndigheter og media. Den andre, ignoransediskursen, omhandler de temaer som man i New Age karakteriserer som gale og grunne innfallsvinkler til livet. Dette er å leve livet etter egoets impulsive og begjærlige prinsipper, og å omfavne de grunne kapitalistiske verdiene i det materialistiske forbrukersamfunnet.

Autoritetskritikk er, sammen med ignorante måter å leve livet på, de sentrale uttrykkene for ondskapsforståelse i Visjon. Videre gjøres det et skille mellom ”individet” som godt og det kollektive, ofte gjennom konspirasjonsteorier, som ”ondt”. Det gjøres også et skille mellom ”rette” og ”gale” autoriteter der de som evner å henvende seg til individet og forbindes med den rette spirituelle mentaliteten, likevel får legitimitet og tilhengere i New Age.

Noter

[1] Emisk kan forklares som ”insider”-perspektivet av New Age, i denne sammenhengen slik New Age-tilhengere framstiller seg selv. Motsatt er det etiske perspektivet å se på New Age i et ”outsider”-perspektiv (McCutcheon 1999:15-17). Se for eksempel Kenneth L. Pike, Terry F. Godlove og Clifford Geertz i Russel T. McCutcheon (red.): The Insider/Outsider Problem in the Study of Religion for utdypende diskusjoner.

[2] Med denne framstillingen støter man på det logisk uoverkommelige ondes problem som i kristendom har sin opprinnelse i nettopp Jobs bok. Hvordan kan det finnes ondskap i verden når det finnes en god og allmektig gud? Om han har skapt alt i verden, har han da også skapt ondskapen? Dette har vært forsøkt løst en rekke ganger, blant annet gjennom en rekke theodiceer framsatt av blant annet Epikur (300 f. Kr), kirkefaderen Augustin (354-430) og siden Thomas Aquinas på 1200-tallet (Kelly 2002:51-61, 77).

[3] Mesmers, og siden Puységurs metoder ble forøvrig forløpere til den senere metoden hypnose (Hanegraaff 1996:438).

[4] Gjennom tidene har man hatt flere kjente konspirasjonsteorier. ”Illuminatiordenen”, grunnlagt i Bayern i 1776 av Adam Weishaupt, har vært gjenstand for spekulasjoner helt opp til vår tid. Blant annet gis den en sentralt rolle i forbindelse med den franske revolusjonen (Hofstadter 1996:10-11). En annen seiglivet myte er Zions vise protokoller, som skisserer et verdensbilde der jødene er verdens skjulte herskere, en konspirasjonsteori som blant annet ble brukt for å legitimere pogromene i Russland, og også inspirerte nazistene før og under andre verdenskrig (Rian 2003:138). Andre klassikere er delvis fornektelse av Holocaust, med påstander om at tallene på de døde er voldsomt overdrevet, og ikke minst drapet på John F. Kennedy. Var virkelig Lee Harvey Oswald bare en gal snikmorder? Eller var han en brikke i et politisk spill, en infiltratør fra Sovjet, der motivet var å fjerne den altfor Sovjet-kritiske presidenten? (Søderlind 2003:333,335). Dagens konspirasjonsteoretikere er fortsatt opptatt av disse teoriene, men også konspirasjoner av nyere dato, blant annet Chemtrails, der stripene som fly etterlater seg på himmelen egentlig er kjemikalier, og ikke minst attentatet mot World Trade Center. I sistnevnte teori spekuleres det blant annet i om det var en jødisk konspirasjon, og om hele attentatet var iscenesatt av den amerikanske regjering, eller at den i hvert fall lot den gjennomføres, for å legitimere sin krig mot terror (Bach 2003:314). USA trengte angivelig en ny ytre fiende etter at den kalde krigen var over.

[5] Diskursteorien har også viktige røtter i strukturalisme og poststrukturalisme. Innenfor translingvistikken ville Mikhail Bakhtin lete etter de dialogiske relasjonene som man finner ikke bare mellom mennesker, eller mennesker og tekster, men også mellom tekster (Neumann 2001:20). Disse relasjonene kalles intersubjektivitet og intertekstualitet, noe som er sentralt i Faircloughs diskursanalyse.

[6] Eksempler på diskurser som ikke vil bli behandlet her er: Internett, pornoindustrien, terrorisme, likestilling og frigjøring

[7] For den relative enkelhets skyld, heretter bare ”autoritetskritikkdiskursen”.

[8] På sin nettside omtaler de seg selv slik: ”Fritt Helsevalg (FHV) er en ideell og uavhengig forbrukerorganisasjon som arbeider for å sikre deg som forbruker et bredt tilbud av behandlingsformer. Vi setter samarbeid og dialog høyt og ønsker at skolemedisinere og alternativmedisinere skal møtes på en helhetlig plattform, der mennesket settes i sentrum” (Fritt Helsevalg 2009).

[9] På sin nettside omtaler de seg selv slik: ”ArunA – Akademiet er organisert som en forening, hvis formål er å tilrettelegge for undervisning i retning av terapi og personlig bevisstgjøring” (ArunA – Akademiet 2009).

[10] Tankefeltterapi

[11] Andrew Cohen kan omtales som en spirituell lærer, eller guru. På hans offisielle nettside omtales han slik: ” Andrew Cohen is redefining the spiritual ideal of enlightenment for the twenty-first century. Through his revolutionary philosophy, his award-winning magazine, and his work with thousands of individuals and groups around the world, he is dedicated to creating nothing less than a revolution in consciousness and culture” (Andrew Cohen 2009).

Etterord

Den 19. september 2007 sendte jeg en e-post til Asbjørn Dyrendal der jeg spurte om det kunne la seg gjøre å skrive en masteravhandling i samtidsreligion. Svaret var som det ofte også senere har vært: ”Stikk oppom kontoret mitt, så tar vi en prat”. Siden den gang har jeg sendt 87 e-poster til Asbjørn, og nesten samtlige er besvart raskere enn en normal tekstmelding. Tusen takk, Asbjørn! For utallige timer med veiledning og gjennomlesning av tekst, og for konstruktive, pragmatiske og ikke minst ærlige råd helt fra første stund og fram til kl. 13:00:18, 14. mai.

I tillegg må jeg takke Egil og Bendik for korrektur, gjennomlesning og teknisk hjelp, og Knut for støtte og råd gjennom hele skriveprosessen. I den hektiske perioden mot slutten er det godt å ha gode kamerater som både har kunnskap og vilje til å hjelpe deg. Takk også til deg, Stine, som har vært en støttende, forståelsesfull, tålmodig, motiverende og statistikk-tegnende kjæreste.

De to årene på master ville vært triste uten den store og hyggelige ”klassen”. Takk til dere Anne Grethe, Ann Kristin, Kristin og Sverre. Vi har sammen fått til et miljø som holder høyt akademisk nivå, og en utmerket sosial standard! Hvem sa at tvangssosialisering ikke lønte seg?

En spesiell takk også til Erik for verdifulle seminarer, hyggelig samtaler, øl-kvelder på mormors, den legendariske kvelden på Credo og din Nasi Goreng!