Hvilken sammenheng er det mellom vitenskapsfilosof og statsmann Francis Bacon, William Shakespeare og frimurerne? Og hvem er de mystiske rosenkreutzerne? Den siste tiden har en gammel teori fått nytt liv på norsk fjernsyn. Petter Amundsens serie om Shakespeares skjulte koder har vekket et mysteriesugent folk og engasjerer mange. Egil Asprem har tatt en liten julepause for å se litt nærmere på noen av spørsmålene.

Av Egil Asprem (publisert 27.12.2009)

I løpet av de senere årene har Norge fått sin egen Robert Langdon. Utstyrt med passer, vinkelhake, tall- og bokstavkoder og den første utgaven av Shakespeares samlede skuespill forsøker den norske organisten, frimureren og hobbykryptologen Petter Amundsen å nøste opp glemte gåter og skjulte koder. For noen år siden resulterte det i boken Organisten, skrevet i samarbeid med Erlend Loe. På tampen av 2009 når den eventyrlige kodeknekkingen ut til de tusen hjem i beste sendetid på NRK med den firedelte TV-serien Sweet Swan of Avon: Shakespeares skjulte koder .

Budskapet er at Francis Bacon (1561-1626) var en av flere andre som egentlig stod bak William Shakespeares verker, og kodet både sitt eget forfatterskap og en rekke hemmelige mysterier inn i stykkene – inkludert et skattekart. Nettet snører seg sammen rundt et superhemmelig brorskap – rosenkreutzerne – og deres planer om å spre kunnskap og opplysning gjennom sitt lønnlige virke.

Kodejegere, skatter og skjulte forfattere

Amundsen er langt fra den første til å stille spørsmål ved Shakespeares forfatterskap.

Bacon har vært en gjenganger i alternative teorier om forfatterskapet ihvertfall siden sent på 1700-tallet. Andre navn figurerer også, inkludert forfatteren Christopher Marlowe, Edward de Vere (den syttende jarlen av Oxford) og William Stanley (den sjette jarlen av Derby).

Heller ikke forestillingen om at hemmelige selskap og skjulte koder er del av dette store mysteriet er ny med Amundsen. Etter at den Baconianske teorien om Shakespeares forfatterskap ble popularisert på midten av 1800-tallet med William Henry Smiths Was Lord Bacon the author of Shakespeare’s plays? (1856) tok flere andre opp tråden og la til nye mysterier fra den engelske renessanse. Mot slutten av århundret, mens Europa sydet av okkultisme og esoteriske mysterier, kom bøker som W. F. C. Wigstons Bacon, Shakespeare and the Rosicrucians (1890), og Constance Potts Francis Bacon and His Secret Society (1891). Begge forfattere hevdet at Bacon var hjernen i et nettverk av rosenkreutzere, organisert i et hemmelig selskap, og at denne kabalen sto bak Shakespeares verker. På samme tid la forfattere som Elizabeth Wells Gallup og Ignatius Donnelly frem påstander om skjulte koder i Shakespeare-verkene. Dette la siste grunnstein i en franchise som forble populær til langt ut på 1900-tallet.

Alle disse elementene finner vi igjen et drøyt århundre senere, i Petter Amundsens etterhvert veldokumenterte eventyr. Fra å benytte et kodesystem utviklet av Bacon til å argumentere for at hans signatur gjenfinnes både på Shakespeares navnløse gravtavle og i den såkalte førstefolioen av Shakespeares skuespill, kaster Amundsen seg over den gamle koblingen med rosenkreutzerne. Plottet utvider seg, fra «Bacon skrev Shakespeare», til den adskillig mer konspiratoriske tesen om at rosenkreutzere og frimurere skrev Shakespeare, med stakkars William fra Stratford-upon-Avon som stråmann.

Men det er mer: Bacon kan ha vært en edderkopp i nettverket til den hemmelige rosenkreutzordenen, og arrangert at originalmanuskriptene skulle konserveres med kvikksølv, sammen med kroppen til den «egentlige» forfatteren – altså Bacon selv – og begraves på et hemmelig sted. Når et skattekart trer frem fra Bacons og Shakespeares skrifter, manet opp av alt fra referanser i skuespill, etymologiske krumspring, nummerkoder, passere og vinkelhaker, stjernetegn og justerte meridianlinjer, er det duket for skattejakt på Oak Island i Nova Scotia – nok en favoritt blant generasjoner av eventyrere.

Kan Oak Island huse det legendariske gravkammeret til Christian Rosenkreutz, som de gamle rosenkreutzere omtalte? Og kan dette egentlig ha dreid seg om gravkammeret til Francis Bacon selv og manuskriptene til Romeo and Juliet, Macbeth, Hamlet, The Tempest og alt det andre?

Igjen kan vi merke oss at Amundsen ikke bryter helt ny grunn. Det er flere som har blitt ledet ut på skattejakt etter å ha funnet «Baconianske» koder i Shakespeare.

Et passende eksempel er den amerikanske legen Orville Ward Owen (1854-1924), som utviklet et «kodehjul» for å lete etter skjulte mønstre i tekst. Med hjulet sitt kunne Owen avdekke at Bacon ikke bare hadde skrevet Shakespeare, men også verkene til rivaler og kollegaer som Robert Greene, George Peele og Edmund Spenser. I 1909 ledet kodene også ham ut på skattejakt. Ikke over Atlanteren denne gangen, men til Chepstow Castle ved elven Rye (på grensen mellom England og Wales), hvor han mente Bacons manuskripter måtte ligge.

Utgravningene endte i skuffelse. Senere ble også kodehjulet hans, sammen med de mange andre Shakespeare-kodene som hadde sett dagens lys til nå, grundig forkastet av de profesjonelle kryptologene William og Elizabeth Friedman (1957). Etter dette har både koder og de mest esoteriske tolkningene om opphav gått litt av moten blant de som mener Bacon skrev Shakespeare (se f.eks. fremstillingen i Michell 2000). Amundsen representerer slik sett et unntak, hvor alt det gamle tankegodset vekkes til live igjen – med en personlig vri.

Dette betyr at det er nok å ta av for den som ønsker å se nærmere på hvordan argumentet henger sammen, hvor det kommer fra, og hvordan det går overens med annen, etablert kunnskap. Amundsens Bacon-Shakespeare-koder skjærer, som de utallige forgjengerne, over faggrenser fra kryptologi og litteraturvitenskap, til idé-, religions-, vitenskaps- og generell renessansehistorie. De typiske perspektivene (og innvendingene) kommer fra de to førstnevnte. Friedman & Friedmans kodeknuser fra 1957 ble allerede nevnt, og Amundsen selv forholder seg til dette standardverket. Han hevder imidlertid å ha en mye sterkere sak enn de tidligere kodefantastene: Mens Friedman postulerte at man må finne koder som lar seg kalkulere til usannsynlige med odds én til én milliard hevder Amundsen i Shakespeares skjulte koder at hans funn står opp mot to milliarder – etter sigende lik sjansen for å skrive «To be or not to be» ved å trekke bokstaver tilfeldig med et scrabblespill.

Andre steder har han imidlertid ytret at han mangler kompetanse for å bedømme sannsynligheten av funnene, gitt de metodene som er benyttet for å lokke dem ut av tekstene. Dette aspektet blir dermed vanskelig å kommentere før rigide kryptanalyser er gjennomført av kompetente fagfolk, f.eks. med Friedmans «index of coincidence» og andre solide verktøy. I følge de store talls lov er det utrolig hva man kan finne ved tilfeldighet, gitt at materialet er stort nok og metodevalget liberalt. Om disse kriteriene følges har Shakespeares verker nemlig mye annet morsomt å by på, utenom Bacon-koder og frimurersymboler. Se for eksempel på det treffende anagrammet som er «kodet inn» i følgende berømte utdrag fra Hamlet:

To be or not to be, that is the question. Whether ’tis nobler in the mind to suffer the slings and arrows of outrageous fortune…

Stokker vi om litt vilkårlig, men uten å utelate en eneste bokstav, får vi dette:

In one of the Bard’s best-thought-of tragedies, our insistent hero, Hamlet, queries on two fronts about how life turns rotten.

For å låne et mye brukt uttrykk på dette feltet: Det passer perfekt.

Roser, kors og konspirasjoner

Vi skal imidlertid la kryptografien, kodene og statistikken ligge inntil videre. Det kan nemlig være vel så interessant å se på de historiske delene av argumentet. Når Shakespeare-eksperter blir litt grinete av Baconianere med koder som argumenter skyldes det blant annet at det er så mye håndgripelig historisk dokumentasjon der ute som man velger å se fullstendig bort fra.

Dette gjelder ikke bare kjernespørsmålet om forfatterskapet. I høyeste grad er det også et stridens eple for påstandene om konspirasjon: Hvem var rosenkreutzerne? Hvor kom de fra, når fantes de, hvordan var de organisert, og hva jobbet de for? Og hva er tilknytningen til frimureri, Francis Bacon, og til Shakespeares verker?

Her kan vi ty til historieforskning, og få temmelig klare svar.

Rosenkreutzerne dukker første gang opp i to manifester publisert i Kassel i Tyskland i 1614 (Fama Fraternitatis) og 1615 (Confessio Fraternitatis). Fama, som kan ha sirkulert i manuskriptform noen år før publiseringen, forteller om et hemmelig broderskap med røtter tilbake til en viss broder C.R.C. – senere omtalt som Christian Rosenkreutz.

Rosenkreutz skal i føge manifestene ha blitt født i 1378, og lagt ut på reise til Midtøsten. I byen Damkar, trolig en henvisning til Damaskus, skal han ha møtt muslimske åndelige mestre som lærte ham vitenskaper som alkymi, astronomi og matematikk, samt magi og kabbalah, før han tok videre til Egypt, Marokko, og til sist Spania. Vel tilbake i Tyskland skal C.R.C. ha etablert et klosterlignende hemmelig selskap, viet til å beskytte de vitenskapelige og esoteriske hemmelighetene han hadde tilegnet seg – hemmeligheter som samfunnet ennå ikke var rede for.

De rosenkreutziske manifestene hevder å ha til hensikt å gjøre denne hemmelige ordenens eksistens kjent for allmuen. Videre beskrives noen av ordenens holdepunkter og praktiske anliggender, blant annet å gi medisinsk oppmerksomhet til de trengende uten å ta betaling.  Videre har de en generell kritisk egg mot pavedømmet, og tydelige protestantiske sympatier.

Konteksten for dette er et dypt splittet Europa, kun et par år før tredveårskrigen bryter ut – en strid om religion, territorier og politisk innflytelse som fremdeles står som et av kontinentets mest ødeleggende kriger. De tidvis revolusjonære manifestene – som tok til orde for en «universell reformasjon av hele verden» – skapte naturlig nok sterke reaksjoner da de utkom. De ble snart debattert av lyse hoder både i Tyskland, Frankrike og England. Trykkerne i Kassel mottok brev fra mennesker som ønsket å komme i kontakt med de mystiske brødrene, mens andre publiserte polemiske pamfletter mot den tilsynelatende subversive ordenen.

Francis Bacon var blant intelligentsiaen som tok interesse i ideene manifestene forkynte, og det er ikke helt på jordet å se New Atlantis i lys av manifestene. Det samme gjeder for René Descartes, som forgjeves forsøkte å komme i kontakt med rosenkreutzerne, og senere ble beskyldt for å være medlem. Men de fremste sympatisørene med rosenkreutzideene i England var menn som Robert Fludd (1574-1637) og Thomas Vaughan (1621-1666), som offentlig publiserte forsvar og verker inspirert av rosenkreutzmanifestene. William Shakespeare kunne nok godt ha sympatisert med denne strømningen – om han bare hadde fått sjansen. Shakespeare døde i 1616, mens de første engelske forsvarene ble publisert og furoren var i startfasen.

Til tross for alt oppstyret dukket ikke en eneste representant for rosenkreutzordenen opp. Det er kanskje ikke så rart: historikere i dag er i all hovedsak enige om at historien som fortelles i manifestene var oppspinn, og at det aldri var noen materielt eksisterende rosenkreutzisk orden. I stedet er det vanlig å anta at den tyske protestantiske teologen Johann Valentin Andreae (1586-1654), som utgav et tredje rosenkreutzerskrift i 1616 med tittelen The Chymical Wedding of Christian Rosenkreutz, sto bak manifestene – muligens sammen med en liten sirkel av likesinnede.

Vi vet blant annet at Andreae hadde jobbet på dette skriftet allerede mange år før utgivelsen av de øvrige manifestene, og vi kan se hvordan myten om C.R.C. gradvis tar form. Senere skulle Andreae beskrive hele rosenkreutzeraffæren som et ludibrium – en spøk og et spill, muligens ment som en allegorisk «practical joke» med et budskap til det splittede Europa før tredveårskrigens utbrudd.

Rosenkreutzernes historie er altså i stor grad historien om en idé. Denne historien kan grovt sett deles inn i fire distinkte faser, hvor vi finner fire typer av rosenkreutzianisme:

1) Rosenkreutzmanifestene, og ideene de formidler. Blant disse er ideen om et skjult brorskap som jobber for universell reformasjon av hele verden basert på protestantisk kristendom og datidens vitenskapelige kunnskap, mens det ikke finnes dokumentasjon for noen faktisk orden av denne sorten.

2)  Manifestenes umiddelbare resepsjonshistorie. Etter at ideen var spredd tok forestillingen om de rosenkreutziske brødre mange former i sinnene til intellektuelle, religiøse og politiske tenkere. Pamfletter som både støtter og fordømmer den påståtte ordenen publiseres i øst og vest, og spekulasjoner om brødrenes reelle innflytelse sprer seg. Selv om mange identifiserte seg med brødrene kunne imidlertid ingen kalle seg en innviet rosenkreutzer. Denne fasen, spesielt slik den utfoldet seg i England, er godt beskrevet av Frances Yates (1972).

3)  Organiserte rosenkreutzere. Først på 1700-tallet finner vi de første organiserte rosenkreutzergruppene. De baserer seg løst på manifestene, men i midten av opplysningstiden er det vitenskapelige og progressive fokuset erstattet med et anti-opplysningsfokus. Religionen står sentralt, fornuften må tøyles, og alkymi og kristen kabbalah er blitt symbolspråk for innvielsesritualer. Det er ingen tilfeldighet at vi finner disse gruppene i Tyskland (se f.eks. McIntosh 1997). Det er også på denne tiden at vi finner de første koblingene mellom rosenkreutz og frimureri. Først i 1720-årene, muligens som et ledd i overgangen fra «praktisk» mureri til spekulativt frimureri ble rosenkreutzerne brukt som en ny kandidat for et mer edelt opphav til frimureriet – en assosiasjon som altså ikke ble gjort på Bacons tid (e.g. Bogdan 2007: 72-4).

4) Okkultisme og co-frimurersk rosenkreutzianisme. Hopper vi enda en hundreårsperiode frem begynner en ny oppblomstring av grupper som påberoper seg rosenkreutzerbakgrunn. Blant de mest kjente er frimureravgreningene Societas Rosicruciana in Anglia (og – in Scotia), samt grupper orientert mot ritualmagi, som The Hermetic Order of the Golden Dawn. Våre dagers rosenkreutzergrupper kan for det meste sees som arvtagere av denne oppblomstringen, i sær den forholdsvis velkjente ordenen AMORC (Ancient and Mystical Order Rosæ Crucis).

Utover grunnmyten om C.R.C. og hans esoteriske brødre har disse typisk lite igjen av innholdet fra de gamle manifestene, og bygger mer på 1800-tallets særegne form for okkultisme og en arv fra 1700-tallets frimurerske rosenkreuzianisme. Nok en gang spiller dessuten fiksjonslitteratur en viktig rolle i å forme ideer om rosenkreutzere, særlig gjennom Edward Bulwer-Lyttons (1803-1873) roman Zanoni (1842). 

Rosenkreutzianismens historie kan med andre ord beskrives som historien om en spøkefull idé som manifesterte seg i blodig alvor. Det passer seg kanskje at denne prosessen er beskrevet best i fiksjonslitteraturen. Umberto Ecos esoteriske satire, Foucaults pendel (Il pendolo di Foucault, 1988), beskriver en forlegger som bevisst dikter opp og utgir konspiratoriske spøker, som begynner å leve sitt eget liv når ideene formes i hodene på søkende og seriøse lesere. Hvis rosenkreutzmanifestene var et komisk ludibrium, en spøk med seriøs klangbunn, er Ecos bok en satire over de som tok spøken for alvorlig.

Anakronismer

Om vi sammenstiller denne informasjonen med påstandene om rosenkreutzernes rolle i produksjonen av Shakespeare (og vi husker at disse teoriene først ble populære i den fjerde fasen på 1800-tallet, hvor ideer om eksotiske rosenkreutzere bredde seg langt raskere enn historisk kunnskap om hvem eller hva de var) dukker en serie med spørsmål opp.

Nøkkelordet er kronologi: Hvordan kan Shakespeares tekster, som vanligvis dateres tilbake til sent 1500-tall og tidlig 1600-tall, bære rosenkreutzsymbolikk før ideen om rosenkreutzerne var skapt? Hvordan kan en konspiratorisk gruppe av rosenkreutzer-frimurere ha stått bak et komplott mer enn hundre år før det fantes noen organisert rosenkreutz-orden?

Og for å komplisere det ytterligere var ikke frimureriet i England store greiene tidlig på 1600-tallet: overgangen til et mer sofistikert, spekulativt frimureri som tiltrakk øvre samfunnssjikt var ikke fullbyrdet før etableringen av Storlosjen i 1717. Det var også først etter dette at rosenkreutzkoblingen til frimureriet ble forsøkt gjort, mest for å legitimere prosjektet med (nok) en eksotisk opphavsmyte.

Det er egentlig bare én type svar på disse spørsmålene for den som vil beholde forestillingen om rosenkreutzkonspirasjonen: at historikerne tar feil på alle punkter. Til tross for fraværet av kilder må rosenkreutzerne være eldre, og frimureriet mye mer organisert og høyere ansett på et mye tidligere tidspunkt enn det vi har kildebelegg for å si. Samtidig innebærer det at konspirasjonen må ha vært mye større, siden vi også må se bort fra all den positive dokumentasjonen vi har om alt fra rosenkreutzere, frimurere, Francis Bacon, Shakespeare, og resten av samfunnet i renessansens England og Europa.

Anakronistisk argumentasjon er et kjennetrekk ved – og kanskje en konsekvens av – pseudohistorie sammenstilt med konspirasjonstenkning. Hos Amundsen finner vi det i flere varianter: Bacons kodesystem finnes på Shakespeares gravstein, men denne ble hugget syv år før systemet ble konstruert. Ergo må systemet ha vært eldre enn kildene tilsier. Frimurernes emblemer gjenfinnes i Shakespeares tekster, et århundre før engelsk frimureri var mye å snakke om. Ergo må frimureriet ha vært på banen mye tidligere. Rosenkreutz-symbolikk gjennomsyrer også skuespillene som ble produsert i tiårene før manifestene (selv om de riktig nok ble utgitt senere). Ergo må også disse ideene ha hatt et tidligere liv. All skrivingen, kodingen og hemmeligholdelsen krever en tett organisert rosenkreutzisk organisasjon godt over hundre år før noe slikt kan dokumenteres (og da med andre idealer). Ergo må de likevel ha eksistert tidligere. Ogsåvidere. Som annen pseudohistorie kan teorien bare forsvares med en systematisk benektelse av historiefaget.

Bacons nye nøkkel?

Etter alle disse edruelige bemerkningene er det tid for å ta opp kodeknekkingen igjen. Selv om undertegnede ikke kjøper argumentene om at Bacon var del av en konspirasjon som skrev Shakespeare er det ingenting å si på respekten for den store engelske vitenskapsfilosofen. Tvert om: Det er meget mulig at Bacon tross alt har nøkkelen til å forstå kodemysteriet. Av estetiske grunner kan dette til og med presenteres med et utvalg av sentrale tallkoder fra Amundsens Bacon.

I et av sine filosofiske hovedverk, Novum Organum (1620), gir Bacon sitt vitenskapsteoretiske tilsvar til Aristoteles’ Organum. Hovedprosjektet er å analysere og forbedre den induktive metode slik at den kan gi sikrere kunnskap om verden. Dette involverer analyser av eksperimentelle forhold, menneskelig persepsjon, kognitive evner og ikke minst: begrensninger og feilkilder.

En figur Bacon konstruerer for å forfølge dette spørsmålet er det han kaller de fire «Idols of the Mind» – sinnets fire falske «gudebilder». Her skal det huskes på at renessansens naturfilosofer typisk assosierte den frie fornuft og kraften til sannferdig erkjennelse med guddommelig fornuft – dermed blir falske gudebilder analogt med tankefeil og villedende standarder.

Om vi hopper til paragraf nummer 37 – et godt rosenkreutzisk tall som forekommer både i Fama Fraternitatis og Amundsens Bacon-Shakespeare-koder – finner vi Bacons forklaring på disse «idolene»:

The idols and false notions which are now in possession of the human understanding, and have taken deep root therein, not only so beset men’s minds that truth can hardly find entrance, but even after entrance is obtained, they will again in the very instauration of the sciences meet and trouble us, unless men being forewarned of the danger fortify themselves as far as may be against their assaults.

De fire idolene er med andre ord falske standarder som styrer oss til å se ting som ikke er der og dra falske konklusjoner. Kun hvis vi er bevisst disse fallgruvene og aktivt søker å kvitte oss med dem kan vi nå mer holdbare slutninger. Vi aner et clue.

Plottet tykner når vi ser etter et annet tall som er helt sentralt i Bacon-Shakespeare-koden: 53. Paragraf 53 i Bacons Novum Organum omhandler nemlig den andre av de fire idolene (merk tallet to, som også er sentralt i kodene),  som han kaller «Idols of the Cave». Disse retter seg mot tankefeil som stammer fra individuelle preferanser, forventninger og tillærte tenkesett. Som når en frimurer finner passere og vinkelhaker i tekster som predaterer det moderne frimureriet, for eksempel.  I dag kaller vi det gjerne bias, og skiller mellom mange typer. Bacon sier at «Idols of the Cave»

grow for the most part either out of the predominance of a favorite subject, or out of an excessive tendency to compare or to distinguish, … or out of the largeness or minuteness of the objects contemplated.

Mens noen er opptatt av å finne forskjeller, søker andre utrettelig å identifisere likheter: «[T]he lofty and discursive mind recognizes and puts together the finest and most general resemblances». Bjeller runger i ørene: BACAN blir BACON, SHAXPEARE blir SHAKESPEARE, en svane blir stjernetegnet Svanen, og et kors blir det kabbalistiske livets tre. Ingen skal påstå at det ikke ligner. Ved samme metode får en av Umberto Ecos hovedpersoner til å se de ti kabbalistiske sefirot i understellet på en Fiat, mens butikken over gaten skjuler dimensjonene til Salomons tempel og Kheops’ pyramide.

Om noen fremdeles ikke er overbevist om at Bacon har nøkkelen til å forstå Bacon-Shakespeare kodene, kan det opplyses om at også tallet 42 knyttes til denne bestemte formen for tankefeil. Foruten å være svaret på det ultimate spørsmål om livet, universet og alt , er 42 nok et tall som figurerer i kodene. Vi har altså tallene 2, 37, 53 og 42 – alle peker i retning av advarsler mot en spesifikk form for tankefeil: den som finner mønster der hvor det ikke er noe.

Da passer det seg å avslutte i Bacons metodologisk skeptiske ånd:

… let every student of nature take this as a rule: that whatever his mind seizes and dwells upon with peculiar satisfaction is to be held in suspicion, and that so much the more care is to be taken in dealing with such questions to keep the understanding even and clear.

So mote it be.

Referanser, litteratur og videre lesning:

Bogdan, Henrik. 2007. Western Esotericism and Rituals of Initiation. SUNY Press, Albany.

Davidsen, Bjørn Are. 2009. «Oak Island: Snart er skatten vår». Skepsis. http://skepsis.no/?p=698

Donnelly, Ignatius. 1888. The Great Cryptogram. R. S. Peale & Co.

Friedman, William and Friedman, Elizabeth. 1957. The Shakespearian ciphers examined. Cambridge University Press, Cambridge.

Loe, Erlend og Petter Amundsen. 2006. Organisten. Cappelen.

McIntosh, Christopher. 1997. The Rose Cross and the Age of Reason: Eighteenth-Century Rosicrucianism in Central Europe and Its Relationship to the Enlightenment. Brill, Leiden.

Michell, John. 2000. Who Wrote Shakespeare. Thames and Hudson, London.

Pott, Constance: Francis Bacon and His Secret Society (London, Sampson, Low and Marston: 1891.

Smith, William Henry. 1856. Was Lord Bacon the author of Shakespeare’s plays? A pamphlet-letter addressed to Lord Ellesmere. William Skeffington.

Wells, Stanley. 26.01.2007. «Mad method in Shakespeare studies». The Guardian. Online: http://www.guardian.co.uk/stage/theatreblog/2007/jan/26/madmethodinshakespearestud

Wigston, W.F.C. 1890. Bacon, Shakespeare and the Rosicrucians

Yates, Frances. 1972. The Rosicrucian Enlightenment. Routledge & Kegan Paul, London.

(Egil Asprem er doktorgradsstipendiat ved Centre for Hermetic Philosophy and Related Currents ved Universitetet i Amsterdam.)