Artikkel

Å suge kunnskap fra Dracula

vampyrbok.jpgDet er ikke bare realhistorie det konstrueres misvisende historier om. Alternativhistorier og mindre enn imponerende forhistorier skrives om litterære skikkelser også. Her tar folklorist og vampyrolog Arnfinn Pettersen for seg noen lett fantasifulle varianter av fortiden til vampyrenes vampyr: Dracula.


» Last ned PDF-versjon av denne artikkelen

Av Arnfinn Pettersen (publisert 18.09.2007)

Feil, fakta og det reneste sludder om vampyrenes vampyr

Den amerikanske forfatteren Stephen King peker i essayet «Tales of the Tarot» ut tre bøker som han mener har en særstilling i skrekklitteraturen. Disse bøkene representerer tre av denne litteraturens sentrale skikkelser: Varulven, tingen-uten-navn og vampyren. Bøkene er Robert Louis Stevensons Doctor Jekyll and Mister Hyde, Mary Shelleys Frankenstein og Stokers Dracula.

King vurderer dessuten Henry James’ The Turn of the Screw som representant for spøkelseslitteraturen, men konkluderer med at spøkelset er for komplisert og mangetydig til å kunne representeres av én skikkelse.

Få bøker er så gjennomtolket, så gjennomanalysert og så gjennomkommentert som nettopp Dracula. Og ettersom dette er populærlitteratur, er det to tendenser som går igjen i mye av det som er skrevet. For det første antagelsen om at populærlitteratur ubevisst reflekterer fremtredende holdninger i samfunnet der den blir til. Konsekvensen er at de utroligste ting leses inn i boken. På den måten kan den gjøres til representant for nøyaktig hvilken samfunnstrend den enkelte forsker måtte være opptatt av, slik litteraturvitere i hopetall har lest Dracula først og fremst som en bok om sex. For det andre en meget omtrentlig omgang med fakta. Det er jo tross alt bare en vampyrroman…

Fordi det er skrevet så mange upresisheter om Dracula, og fordi feil, når de først er blitt en del av litteraturen, viser seg vanskeligere å bli kvitt enn den mest plagsomme vampyr, er det nødvendig å ta tak i endel av dem.

Noen har vi alt sett på. Noen angår Draculas opprinnelse og innhold, andre Stoker selv. For eksempel hevder Stokers grandnevø Daniel Farson i sin biografi at Stoker døde av syfilis. Bakgrunnen er en noe tåkete formulering i dødsattesten. Det er ingenting som tyder på at han har rett. Sykdomsforløpet som ledet til Stokers død er ikke forenlig med syfilis som dødsårsak, og det eksisterer overhodet ingen dokumentasjon som tyder på at Stoker hadde sykdommen. Ikke desto mindre er påstanden blitt ført videre i en rekke bøker og ikke sjelden brukt som forklaring på Draculas oppkomst og innhold. (Til tross for at Farson mente Stoker pådro seg syfilis i 1897 – året Dracula kom ut – eller senere.)

Det hevdes også flere steder at Stoker var medlem av den esoteriske ordenen Hermetic Order of the Golden Dawn og at Dracula skal være påvirket av dens okkulte tenkning. Selv om Stoker, som så mange i hans samtid, var fascinert av det okkulte, er det ingenting som tyder på at han var medlem av ordenen.

Hvorfor Stoker skrev Dracula

Noen spørsmål er i utgangspunktet feil stilt, og de gir derfor nødvendigvis gale svar. Som dette, som vi finner flere varianter av og som i sin essens lyder: Hvordan kunne Stoker finne på noe så rart som å skrive en vampyrroman?

Grunnene som er foreslått har gjerne vært hentet fra dypet av Stokers psyke, og alt fra hans sykdom som barn, via hans kones påståtte frigiditet til hans like påståtte syfilis er foreslått som årsaker.

Felles for de mange teoriene er en forestilling om at Stoker henter vampyren ut fra løse luften, at det var et grunnleggende originalt valg. Men som vi har sett var det en rik litterær vampyrtradisjon gjennom hele 1800-tallet. Med andre ord: At Stoker skrev en vampyrroman er ikke spesielt overraskende, det var en etablert undergenre av skrekklitteraturen. Vi trenger ikke lete lenger enn det etter svar.

Men det stopper selvsagt ingen.

Barbara Belford, forfatter av den beste biografien om Stoker, mener på sin side å ha funnet opphavet til Dracula i forholdet mellom Stoker og Irving. Bakgrunnen er noe i retning av dette: Den selvopptatte Irving anerkjente aldri virkelig Stokers betydning for Lyceums [teateret der Stoker arbeidet, red.anm.] suksess. Stoker på sin side nærmest dyrket Irving, slik det fremgår av biografien han skrev om Irving etter hans død.

Dette misforholdet skal ifølge Belford være opphavet til boken. Draculas makt over Harker og de andre tilsvarer Irvings makt over Stoker. Er det ikke underlig, spør Belford seg et sted, at Stoker aldri dedikerte en bok til Terry eller Irving? Men, svarer hun, det var da også unødvendig. For Dracula handler helt og holdent om Irving som vampyren og Terry som den gode, uoppnåelige kvinne. Dracula er med andre ord å oppfatte som en dedikasjon i seg selv, hevder Belford.

Belford er ikke den eneste som har regnet på boken og fått til svar at Dracula = Irving.

Leonard Wolf hevder bestemt at Stoker var forelsket i Irving og at det er denne undertrykte homoseksuelle kjærligheten som er bakgrunnen for Stokers skildring av Dracula. Og Wolf er slett ikke den eneste som spekulerer rundt Stokers seksualitet.

Hans dyrking av den homofile Walt Whitman trekkes gjerne frem. Andre ynder å trekke parallellen til forholdet mellom Polidori og Byron – for har man ikke også der et eksempel på en vampyr som har sitt opphav i det problematiske forholdet mellom forfatteren og hans idol?

Problemet er at mens Polidori og Byron festet sin forakt for hverandre til papiret, har vi ingen dokumentasjon på at Stoker næret negative følelser for Irving. Og hvorfor skulle han egentlig det? Det var takket være Irving at han hadde fått leve det liv han ønsket seg – ved teateret. Hadde det ikke vært for Irving ville han forblitt byråkrat. På grunn av sin stilling ved Lyceum hadde han fått møte sin store helt Whitman og blitt kjent med en rekke av samtidens fremste forfattere og politikere. Vel var Irving en svært selvopptatt mann, men han var da også stjernen. Uten Irving, ingen Lyceum. Dette var Stoker utvilsomt klar over.

Et helt annet spørsmål er om Dracula kan ha vært inspirert av Irvings sceneopptreden. Irving var en intens og patosfylt skuespiller, han var, helt i tråd med tidens skuespillerstil, definitivt ikke en mann som underspilte sine roller. Kanskje inspirerte denne scenepersonen den intense Dracula?

Det er ingenting i Stokers papirer som tyder på det. Men det er fullt mulig. Spørsmålet er hvor interessant det er.

Jeg foreslår at vi nøyer oss med følgende: Bram Stoker hadde lyst til å skrive en skikkelig roman. En bok han gjorde grundig forarbeide til. Han ville ikke bare være enda en ubetydelig underholdningsforfattter, men ønsket å skrive en bok som samtidig var spennende og velkomponert, en bok som kunne etablere ham i underholdningslitteraturens førstedivisjon, sammen med navn som Arthur Conan Doyle og Wilkie Collins.

Collins’ bøker The Woman in White og The Moonstone trekkes forøvrig gjerne frem som stilistiske forbilder for Dracula. Ikke minst i bruken av flere ulike fortellerstemmer.

Opphavsmyter

At Dracula er Stokers eneste virkelig gode bok og den eneste boken han arbeidet med over lengre tid, leder igjen over til en annen «gåte». Hvorfor la han ned så mye energi og forarbeid i denne boken og ikke i de øvrige? Det da ha vært fordi vampyrfortellingen var så viktig for ham av personlige grunner? Fordi Dracula reflekterte en indre kamp i Stoker?

Kanskje. Men en langt enklere forklaring finnes: 18. februar 1898, ikke lenge etter at Draculakom ut, var det en større brann ved Lyceum. Store verdier gikk tapt, deriblant teaterets kostymer. Irvings helse var i tillegg sviktende og Lyceum hadde heller ikke den status det en gang hadde hatt. Stoker var i første omgang nødt til å investere alle sine krefter i å holde teateret gående. Det holdt en stund, men i 1902 stengte Lyceum for godt.

Stoker viet seg nå sitt forfatterskap, men av økonomiske årsaker. Bøkene han skrev fra da og frem til sin død i 1912, skrev han for å spe på raskt sviktende inntekter. Målet var én bok i året. Dracula var med andre ord den eneste boken Stoker hadde tid til å forberede godt.

I tillegg til alle disse spekulasjonene rundt Stokers person, finner vi et utall teorier om bokens opphav. Én teori, som har sin bakgrunn hos Stokers sønn Noel og visstnok skal stamme fra Stokers egen munn, er at han fikk ideen av et mareritt han hadde etter å ha spist dårlig kreps. Det høres mest av alt ut som en parodi på Mary Shelleys velkjente mareritt; muligens ønsket Stoker å plassere seg i tradisjonen fra andre gotiske forfattere som skal ha latt seg inspirere av skremmende drømmer.

En annen teori, som ikke overraskende er særlig populær i Whitby på Englands østkyst, er at han fikk ideen etter et besøk i Whitby. Denne teorien har i det minste en viss støtte i at Stoker besøkte Whitby sommeren 1890, at en sentral del av boken foregår i byen, at han fant en viktig kilde i byens bibliotek og ikke minst at det var i Whitby han kom over navnet Dracula.

Men Stokers tidligste notater til boken er tatt hele fire måneder før besøket i Whitby og hans opprinnelige plan var at Dracula skulle gå i land i Dover.

Psykoanalytikere i horder har selvsagt funnet opphavet til boken i Stokers psyke. Ikke overraskende er det ofte sex med i bildet. Noen har funnet opphavet i saken mot Oscar Wilde, som fant sted i 1895 – fem år etter at Stoker begynte på boken. Skitt au. Og så er det altså muligheten for at boken har sitt opphav i Stokers syfilis. Som han sannsynligvis ikke hadde.

Men opphavsmyten over alle opphavsmyter er at Stokers Dracula er basert på den historiske Dracula, Vlad Tepes, en rumensk prins med en moderat til dårlig karriere som hersker og rykte for særdeles inspirerte grusomheter.

Historiske vampyrer – eller noe sånt

Det er ikke til å underslå at virkelige vampyrer er hva tabloidpressen vil kalle sexy stoff. (Dødssexy, når sant skal sies.) Det gjelder både nålevende og avdøde varianter. Ettersom man har til gode å finne et faktisk lik som går rundt og suger blod fra folk, må man gjerne fire litt på kravene til hva man kaller en vampyr. Vanligvis nøyer man seg med at det har noe med blod å gjøre…

Kapittelet «Historiske vampyrer» er en gjenganger i bøker og dokumentarer om vampyrer. Det er gjerne en gjennomgang av tre-fire riktig frastøtende historiske skikkelser som har det til felles at de har hatt en heller usunn dragning mot blod. Det er gjerne de samme fra gang til gang, og the usual suspects er:

Gilles de Rais (1404-40). Fransk general som kjempet sammen med Jeanne d’Arc. Visstnok var han en eminent strateg, men også en sadistisk morder. Han torturerte og drepte en rekke unge gutter (og noen jenter), i hovedsak kidnappet i områdene rundt hans mange eiendommer.

Ifølge sin egen tilståelse drakk han blod fra flere av dem mens de døde. Det hevdes også at han praktiserte satanisme. De Rais ble etter mye om og men stilt for retten og funnet skyldig. Han ble kvalt og liket brent.

Elizabeth Bathory (1560-1614). Ungarsk/slovakisk grevinne som det hevdes hadde en forkjærlighet for å bade i jomfrublod – visstnok for å bevare sitt ungdommelige utseende. I årevis torturerte og drepte hun sine undersåtter, først og fremst unge tjenestepiker.

Hennes tabbe var å inkludere adelige jomfruer blant ofrene. Bathory ble satt under etterforskning og i 1611 dømt for drapet på 650 mennesker. Historikere er kritiske til rettssaken og mener den først og fremst ble gjennomført for å kunne konfiskere landområdene hennes. Bathorys medhjelpere ble henrettet, hun selv ble murt inne i et rom i slottet sitt, hvor hun satt til hun døde i 1614.

Peter Kürten (1883-1931). Tysk seriemorder, kjent som «Vampyren fra Düsseldorf». Han ble født i Mülheim og var sønn av en alkoholisert og voldelig far. Kürten tilbragte mye av barndommen sammen med byens hundefanger. Ni år gammel drepte han visstnok en lekekamerat ved drukning.

Fra han var sytten sonet han fire år for et mislykket draps- og voldtektsforsøk på en ung kvinne. I 1913 drepte han en ti år gammel pike ved å kutte over strupen hennes. Han fortalte senere at han fikk orgasme når han så blodet sprute ut. I 1929 og 1930, da Tysklands økonomi var i fritt fall og landet i fullt kaos, begynte han for alvor å drepe. Han drepte kontinuerlig mennesker, ni stykker bare i august 1929. Han endret stadig metoder og var derfor vanskelig å ta, men hans tilståelse overbeviste politiet om at han sto bak drapene.

Kürten ble dømt for en rekke drap og halshugget 2. Juli 1931.

Vlad Tepes

Ingen sympatisk gjeng, med andre ord. Men de må se seg slått av den rumenske prinsen Vlad Tepes. Han ble født i Sighisoara i Transylvania, antagelig i 1430.

Faren, som også het Vlad, var medlem av den tyske Drageordenen, et kristent brorskap viet kampen mot de vantro tyrkerne. Blant ordenens statutter var at medlemmene alltid skulle bære ordenens symbol, formet som en drage. Dette gjorde at Vlad den eldre i sine hjemtrakter fikk tilnavnet Dracul, som betyr nettopp drage – men også kan bety «djevel». Dracula betyr ganske enkelt «sønn av Dracul».

Vlad senior gjorde krav på tronen i Valakia, som ligger mellom de transylvanske alper og Donau i dagens Romania. I 1436 overtok han denne og inngikk, stikk i strid med sine forpliktelser overfor Drageordenen, en allianse med tyrkerne. Den innebar at Vlad junior og hans bror ble overlatt til tyrkerne som gisler.

I 1447 ble Vlad senior drept, og ved et kupp ble Dracula hindret i å overta tronen. Det skulle gå nesten ti år før
han inntok den. 14. august 1456 nedkjempet han sin slektning Vladislav II, drepte ham og overtok som hersker av Valakia.

Det ble ingen langvarig karriere. I 1461 ble han nedkjempet av en tyrkisk hærstyrke, ledet av hans egen bror Radu. Etter å ha blitt styrtet av tyrkerne rømte han til Ungarn, hvor han satt i fangenskap. I 1476 vendte han tilbake til Valakia og ble på ny innsatt som prins, men ble drept av en snikmorder en gang rundt årsskiftet 1446-1447.

På de fem årene han hersket over Valakia hadde imidlertid Vlad skaffet seg et rykte som en sjeldent grusom hersker, ikke minst på grunn av sin hang til å spidde sine fiender på påler. Det var dette som ga ham tilnavnet «Tepes», som betyr «spidderen».

Et lavt anslag over hans ofre i denne perioden er på 40 000, fire ganger så mange som Ivan den grusomme. Og det av en befolkning på mindre enn en halv million mennesker. Selv for en grusom tid var Vlad Tepes en usedvanlig grusom mann.

Han er da også blitt husket for ettertiden. Fortellinger om Vlad og hans ondskap finnes både i russisk, tysk og rumensk tradisjon. De første skriftene sirkulerte i Europa allerede da han ble styrtet av tyrkerne. I den russiske tradisjonen er han den slu maktpolitikeren, som gjerne går over (mange) lik for å nå sine mål. I den rumenske er han en tragisk og voldelig nasjonalhelt, mens han i tysk tradisjon er en grusom galning.

Grunnen til dette siste er at Vlads vrede særlig gikk utover de tyskspråklige minoritetene i Valakia og Transylvania, som han anklaget for ikke å følge handelslovene.

Er Dracula basert på Dracula?

Da den kom, ble Francis Ford Coppolas film Bram Stoker’s Dracula hevdet å være den første korrekte og trofaste filmatiseringen av Stokers bok. I filmen er drivkraften bak grevens handlinger jakten på hans tapte kjærlighet – sin døde hustru – som han finner reinkarnert i Mina Harker.

Denne tapte kjærligheten finnes ikke i Stokers bok. Den er tilført fortellingen av Coppola og filmens manusforfatter Jim Hart. Hvordan kan de hevde at et motiv som opplagt ikke er hentet fra boken allikevel er en riktig gjengivelse av handlingen?

Årsaken ligger i forestillingen om at Stoker baserte sin Dracula på Vlad Tepes. Den tragiske kjærlighetshistorien er hentet fra Vlads liv, ikke fra Stokers Dracula. Det er fortellingen om hvordan Vlads hustru (eller elskerinne) – ifølge lokal rumensk tradisjon – tok livet av seg heller enn å bli fanget av tyrkerne. Coppola og Hart arbeidet ut fra tesen at Vlad Tepes og Stokers Dracula er én og samme skikkelse og at det som gjelder den historiske Vlad også gjelder den fiktive Dracula. Vlads sorg er Draculas sorg.

Det er bare det at Stoker visste svært lite om Dracula. Han visste ikke engang at han egentlig het Vlad. Og han kjente slett ikke til noen hustru.

Vi kan spore forestillingen om at den fiktive Dracula er basert på den historiske i hvert fall til slutten av 1950-tallet. Men æren for at sammenhengen mellom Vlad og Dracula er blitt et veletablert populærkulturelt faktum tilfaller først og fremst Raymond McNally og Radu Florescu.I 1972 kom deres bok In Search of Dracula, en populærvitenskapelig fremstilling av Vlads liv som er gjennomsyret av oppfatningen om at Bram Stoker var godt kjent med disse opplysningene gjennom research i British Library, samt fra den ungarske historikeren Arminius Vambéry, som flere ganger var Irvings og Stokers gjest på Lyceum.

Deres poeng er blitt gjentatt gang på gang. Som da et svensk produksjonsselskap i 1974 laget en dokumentar basert på Florescu og McNallys bok, med samme tittel som boken og med selveste Christopher Lee – som spilte Dracula i en rekke filmer – som fortellerstemme og i rollen som Vlad/Dracula. I dag er det en etablert popkulturell sannhet at Stokers Dracula er den historiske Dracula.

Også en rekke andre bøker og dokumentarer har bygget opp under forestillingen. Christopher Frayling konstaterer at Stoker baserte sin beskrivelse av Dracula på et tresnitt av Vlad. Det samme gjør Jean Marigny. I fjernsynsprogrammet The Real Dracul, produsert av The History Channel, hevdes det at Stoker brukte Vlads liv i sin roman. Donald Glut fastslår på sin side at Stoker lot seg inspirere av Vlads forkjærlighet for å spidde sine fiender. Og han er ikke alene om å trekke en parallell mellom Vlads spidding og stakene som brukes for å ta livet av vampyrene i Dracula. McNally selv trenger så sent som i 1997 inn i Stokers hode og kan fortelle at han tenkte «Jeg vil skrive en vampyrroman og hovedpersonen skal være Tepes».

Det har vært dissenterende røster, som Stokers grandnevø Daniel Farson – som fastslår at «Stoker grep tak i navnet Dracula, sammen med et vagt inntrykk av bakgrunnen, og det var alt» – og Stoker-eksperten Clive Leatherdale, som blant annet står bak en annotert utgave av Dracula. Men disse er bare dråper mot det hav av forfattere og andre «eksperter» som har konkludert med at Stoker bygde sin vampyr på Vlad.

Det er bare et lite problem: Det er feil.

Hva Stoker visste

Da Florescu og McNally ga ut In Search of Dracula, var Stokers arbeidsnotater til boken ennå ukjente for Dracula-forskningen. Disse ble solgt på en auksjon hos Sotheby’s i juli 1913, fjorten måneder etter Stokers død, og dukket først opp igjen på midten av 1970-tallet.

Nå befinner de seg ved Rosenbach Museum & Library i Philadelphia, USA, som ikke ønsker å publisere innholdet – så den som vil se dem i sin helhet må oppsøke Rosenbach. Men en grundig redegjørelse for innholdet finnes i Christopher Fraylings bok Vampyres. Lord Byron to Count Dracula.

På bakgrunn av Stokers papirer kan vi danne oss et ganske klart bilde av hva han visste og ikke visste om Vlad Tepes. Og hva visste han? Svært lite. Hans eneste kilde til den historiske Dracula var William Wilkinsons bok An Account of the Principalities of Wallachia and Moldavia fra 1820. Og dette er hva Wilkinson forteller om Dracula:

• At han var en «voivode», en prins, og gikk under navnet Dracula.

• At han krysset Donau og angrep tyrkiske tropper.

• At han hadde kortvarig suksess.

• At han ble drevet tilbake til Valakia, ble nedkjempet og flyktet til Ungarn.

• At hans bror erstattet ham som voivode.

Ingenting om å tre fiender på staker. Ingenting om massedrap. Absolutt ingenting som knytter ham til vampyri på noen som helst måte. Ikke engang navnet Vlad Tepes eller Vlad eller Tepes eller en oversettelse av Tepes til «the Impaler» – «spidderen».

Grunnen til at Dracula påkalte hans interesse, var en fotnote hos Wilkinson, som forklarer navnet. Og det første notatet Stoker tok fra Wilkinson var nettopp denne forklaringen:«DRACULA in the Wallachian language means DEVIL,» skriver han. Uthevelsene er hans egne.

Et navn med ond mening og ond klang. Uten denne fotnoten ville neppe noen i Vesten i dag ha hørt navnet Vlad Tepes.

Ellers er det et poeng at Stoker legger seg i selen for å fremstille sin Dracula som så fæl som mulig. Hvis han hadde kjent til Vlad Tepes’ mange fargerike personlighetstrekk, er det egentlig så sannsynlig at han ville utelatt dem – ikke minst Vlads forkjærlighet for å spidde mennesker?

Det er uansett lett å forstå hvorfor så mange har latt seg forlede av Florescu og McNallys teorier. Stokers bok foregår omtrent i samme område som den historiske Dracula levde, begge er adelige og menn med makt, begge er grusomme og det er noe med staker der. At den ene skal være basert på den andre er en nærliggende tanke. Men den er gal. De aller fleste likheter med avdøde herskere er faktisk tilfeldige.

En vampyr for fremtiden

Det har imidlertid tatt lang tid for teoriens fremste talsmenn å innrømme dette.

De siste årene har riktignok både Florescu og McNally offentlig gitt uttrykk for at sammenhengen mellom Vlad og Stokers Dracula er svært begrenset. Florescu konstaterte i 1997 at det hele begrenser seg til fire referanser, alle fra Wilkinsons bok, mens McNally samme år innrømmet at det overhodet ikke er grunnlag for å hevde at Stoker var inspirert av Vlad Tepes’ grusomheter.

Men ingen av dem har sagt det så veldig høyt. Og så sent som i 1994 kom en ny utgave av In Search of Dracula.

Heller enn å revidere sin teori, fortsatte de to lenge å lete etter sammenhenger og støtte opp under bokens opprinnelige konklusjoner. Det er kanskje ikke så rart. Uten parallellen mellom Vlad og Dracula er Vlad Tepes bare enda en grusom hersker fra en grusom tid. Grusommere enn de fleste riktignok, men fortsatt en ganske uinteressant skikkelse. Da er det ikke så mye igjen å selge bøker på.

Den enorme populariteten til McNally og Florescus bøker viser hvilken posisjon Dracula har i dagens kultur. Han har en sikker plass i de populærkulturelle ikonenes eliteserie. Av litterære skikkelser er det antagelig bare Sherlock Holmes som er like populær og som så mange mennesker på en eller annen måte har et forhold til – i det minste i Vesten.

1900-tallet er vampyrens århundre fremfor noe, og 1900-tallets vampyr er Dracula og hans slektninger. Det var den grusomme greven, den onde skikkelsen utenfra, som var århundrets dominerende vampyrskikkelse.

Ingenting tyder på at han må forlate tronen med det første.

(Arnfinn Pettersen er folklorist og redaktør for tidsskriftet Humanist. Dette er et utdrag fra Pettersens bok Vampyr, og den kan du bestille her.)