Det er en del fraser som setter seg på et felt ganske fort. Det er gjerne slike uttrykk som fortetter en lang rekke innsikter i enkel og slående form. På konspirasjonsteorifronten har f.eks. Richard Hofstadters uttrykk om «den paranoide stil» i amerikansk politikk blitt gjennomgående i de fleste analyser av mer omfattende konspirasjonsteorier. En av […]
Det er en del fraser som setter seg på et felt ganske fort. Det er gjerne slike uttrykk som fortetter en lang rekke innsikter i enkel og slående form. På konspirasjonsteorifronten har f.eks. Richard Hofstadters uttrykk om «den paranoide stil» i amerikansk politikk blitt gjennomgående i de fleste analyser av mer omfattende konspirasjonsteorier.
En av mine andre favoritter er litteraturviteren Timothy Melleys uttrykk «agency panic» for den gjennomgående tone av trussel mot individets evne til å fungere autonomt vi finner i konspirasjonsteorier etter 2. verdenskrig. Tidfestingen er hans. Jeg har ingen problemer med å finne langt tidligere eksempler (tenk besettelsesdiskurser f.eks.). Men han setter ord på noe betydningsfullt i konspirasjonsteorier av det omfattende slaget på veldig kort plass. Han har utarbeidet konseptet i en lang rekke artikler, men den lengste og fyldigste behandlingen av det er i boken Empire of Conspiracy. The Culture of Paranoia in Postwar America.
For dem som er mest interessert i det generelle – som undertegnede – er det først og fremst de to første kapitlene som teller. Her gir Melley først en analyse av hva han mener med «agency panic» og hvordan det forholder seg til samtidskultur og samfunn. Et av de sentrale temaene er hvordan idealet om det liberale selv, et autonomt, robust og indrestyrt selv, blir tematisert som truet. Det er ikke lenger herre over sine handlinger og deres konsekvenser, individet er ikke det sentrale lokus for hva som foregår og har ikke styring. Frykten for «massemennesket» og skjult, ekstern styring er sentral.
Det ligger en sosiologisk vilje og en tone av systemkritikk (og systempanikk!) i bunnen, men der individet frarøves sin rolle som intensjonsstyrt aktør, blir intensjoner så overført på «systemet». For å gi et eksempel på hvordan han beskriver dette:
…the culture of paranoia and conspiracy may be understood as a result of liberal individualism’s continuing popularity despite its inability to account for social regulation. Agency panic dramatizes precisely this paradox. It begins in a discovery of social controls that cannot be reconciled with the liberal view of individuals as wholly autonomous and rational entities. For one who refuses to relinquish the assumptions of liberal individualism, such newly revealed forms of regulation frequently seem so unacceptable or unbelievable that they can only be met with anxiety, melodrama, or panic. (s.14)
Denne typen observasjoner knytter Melley til likhetstrekkene man kan finne mellom to så forskjellige verk som J. Edgar Hoovers anti-kommunistiske angst i Masters of Deceit og Vance Packards pop-psykologiske (og engstelige) fortelling om markedsføringsteknikker og psykologi i The Hidden Persuaders.
Det er som sagt først og fremst de to første kapitlene som utlegger og analyserer konspirasjonsteori og konspirasjonskultur på et overgripende nivå. Resten av boken er primært viet analyser av ulike skjønnlitterære uttrykk for «agency panic». Det betyr ikke at ikke det er generelle poeng her, men at de ikke er forsøkt gjort mer generelt gyldige. Han er først og fremst opptatt med å se på hvordan menneskelige, systemiske og andre aktører blir tematisert i ulike bøker: Joseph Hellers Catch 22, Thomas Pynchons Gravity’s Rainbow, Margaret Atwoods Surfacing (samt bl.a. The Edible Woman, Don DeLillos Libra og William Burroughs Naked Lunch. Pluss litt cyberpunk og annet, både i etterord og ellers, men dette er hovedverkene. Og det er godt, og i all hovedsak leselig og lesverdig gjort.
Når jeg sier «i all hovedsak» er det fordi midt oppi alle fornuftige og leselige teoretiske forbilder finnes det et tungt innslag av en del postmodernistiske favoritter jeg mangler all interesse for, primært Lacan og Deleuze. Men det demonstrerer vel også at hvis man ikke er Jon Elster er det ikke nødvendigvis noe sjakktrekk å legge bort enhver bok som nevner slike teoretikere med respekt. Det kan fortsatt være noe å lære der. Og selv om jeg innbiller meg at det meste og det beste av boken kunne vært skrevet minst like godt uten å nikke i retning f.eks. de ovennevnte herrer, må Melley for meg få la seg inspirere av hva nå han måtte inspireres av. Det er en god bok, og innledningskapittelet alene er verdt prisen. Selv om jeg har lest (de fleste) poengene hans før, i artikler andre steder, var det sannelig på tide denne boken kom ut av hylla og ble lest gjennom.
Timothy Melley
Empire of Conspiracy. The Culture of Paranoia in Postwar America.
Cornell University Press 2000. 229s.
ISBN 0-8014-8606-8