Vi kan begynne med å gjenta det generelle: Det å stikke nåler i folk har en fysiologisk effekt. Effekten behøver ikke være spesielt klinisk relevant. Den kan bli det om du kaller det «akupunktur». Men hvis det å stikke nåler i folk i seg selv er akupunktur, kan du betrakte en ny tatovering som behandling. Det kan være greit å reservere navnet ‘akupunktur’ for noenlunde systematisk praksis basert på noenlunde systematiske betraktninger om hva man skal gjøre for å få bestemte effekter.

Problemet er at det ikke ser ut til å spille noen videre rolle for effekten hvor man stikker, hvor dypt man stikker (bortsett fra at når det stikkes for dypt kan det bli fatalt), om man bruker nåler, og det ser ikke engang ut til å spille noen rolle om man stikker noe gjennom huden i det hele tatt.

Det er som vi har vært innom noen ganger før omtrent slik den sørgelig utseende situasjonen er, når man gjør studier som kontrollerer mot «placebo-akupunktur». Men det kan man jo unngå. En vanlig unnskyldning for å unnlate å gjøre studier med bruke av narrenåler, er at de utløser deqi: «a composite of unique sensations that is essential for clinical efficacy according to traditional Chinese medicine (TCM)».

Det har alltid fremstått som en litt tynn begrunnelse for utenforstående.

Én av de mindre viktige årsakene til at det kan virke tynt, er at man ikke helt har klart å få avklart hva dette deqi er at

There is lack of adequate experimental data to indicate what sensations comprise deqi, their prevalence and intensity, their relationship to acupoints, how they compare with conventional somatosensory or noxious response.

En annen er at det (meg bekjent) ikke har vært noen umiddelbart gode grunner, annet enn emiske til akupunkturtroen, til å tro at disse litt udefinerte følelsene skulle ha noe spesielt å si for effekt. Dermed har det å ville unnlate å bruke gode kontroller i akupunkturstudier med utgangspunkt i at narreakupunktur likevel «utløser deqi» og dermed må nærmest anses for å være en slags akupunktur (bare med atskillig mindre potensial for å skade, og for å generere gode inntekter), fremstått mest som et påskudd for å unngå flere nullfunn.

Men man kan jo også studere om dette følelsesregisteret faktisk har noe å si for effekten av behandling. Det er det denne studien gjorde (hele her). Med lite oppmuntrende resultat:

Abstract
BACKGROUND: Insertion of an acupuncture needle into an acupuncture point typically generates a range of sensations called ‘de qi’. Most acupuncturists are taught that obtaining de qi is important when treating patients with pain but this can be quite uncomfortable for patients.

OBJECTIVE: This study assesses the importance of the strength of de qi, on the clinical outcome in osteoarthritic pain.

METHOD: This study was part of a larger randomised, single-blind, multifactorial trial involving three interventions: real acupuncture (RA), Streitberger needle (SN) and mock electrical stimulation for the treatment of patients with osteoarthritis (OA) of the hip and knee. Patients were treated twice a week for 4 weeks. The two outcomes relevant to this study were pain reduction assessed by visual analogue scale and the Park needling sensation questionnaire, both measured at completion of the study. Two arms of the trial were analysed (RA and SN). Reduction in pain was correlated against strength of de qi for both RA and SN. Those who felt de qi were compared with those who did not.

RESULTS: 147 patients were recruited to the study (140 completed) with a mean pain reduction of 15.2 mm and mean de qi score of 6.2. There was no significant correlation between the strength of de qi and improvement in pain (p=0.49). There was also no significant difference in pain relief (p=0.52) between those who felt de qi and those who did not using the de qi subscale of the Park questionnaire.

CONCLUSION: These data suggest that the presence and intensity of de qi has no effect on the pain relief obtained for patients with OA. This result may have implications for both acupuncture treatment and for future trial methodology.

Det er selvsagt bare én enkelt studie på én gruppe pasienter. Men inntil videre synes jeg definitivt vi bør la dette få
«implications for both acupuncture treatment and for future trial methodology». Forfatternes idé handler primært om at det er knyttet så mye smertefølelse til å skulle insistere på å fremkalle de qi at det er problematisk om dette, slik det synes, er fullstendig uten betydningen for effekt. Det kan vi vel underskrive. Generelt er det kanskje det andre poenget som opptar undertegnede bittelitt mer, mest i forbindelse med at dette svekker allerede marginale (og etter min mening tøvete) begrunnelser for ikke å gjøre studiene så grundige som de burde være, nemlig å inkludere narreakupunktur som placebokontroll i akupunkturstudier, med det resultat at vi kan få redusert mengden falske positive funn.

Mens vi venter (ikke så veldig) på hovedstudien denne artikkelen spinner ut av, om effekten av de ulike behandlingene, gjentar vi gjerne at hvis man like gjerne kan bruke narrenåler som ikke gjennomtrenger huden og kan settes stort sett hvor det passer, så kan man spare pasienter for risiko og behandlere for dyr og unødvendig utdanning til overtro.