Jeg er vant til at virkeligheten iblant ser litt spesiell ut i tidsskrift som sysler mye med alternativ behandling. Snurrige teorier blir sett på som selvfølgelig kunnskap, virkningsløse behandlinger diskuteres med fokus på hvordan vidunderlige ting med «kvanter» egentlig gjør at de virker.

At forskningsmetodikken ikke alltid er veldig imponerende når det gjelder behandlingene er så sin sak. Det gjelder fryktelig mye annet også. At man har et mindre mainstream-orientert forhold til teorier om sykdom en annen. Men i det minste innimellom blir det klart at for mye fantasering kan gå utover evne og vilje til å sjekke egne påstander mer generelt. Det gjør dagens omtalte vas om Singh-saken tydelig. Og det var ikke akkurat noen bombe at nettopp Lionel Milgrom var mannen bak.

Milgrom har vekket både forundring og munterhet tidligere. Men da har han tross alt holdt seg innenfor det som med noen berettigelse kan kalles eget felt. Nå har han tydeligvis fått det for seg at han har noe å bidra til juridisk diskurs, og det har blitt tatt inn. I «peer review»-tidsskriftet Journal of Alternative and Complementary Medicine. Her er det ikke bare Milgrom som har sviktet og tatt turen over til la-la-land. Allerede abstractet inneholder hylende, skrikende feil:

The British Chiropractic Association recently won a libel case against the science writer and CAM ‘skeptic’ Dr Simon Singh for publishing an article in a British newspaper in which he accused them of promoting ‘bogus’ treatments.

Nei, det har slett ikke blitt vunnet noen slik sak. Det ulike rettsinstanser nå diskuterer er hva slags definisjon av «bogus» som skal gjelde. Og tildels om det skal være mulig å argumentere for at artikkelen er «opinion». Når det er avgjort, får vi kanskje en sak og en dom. Det gjenstår å se.

Men Milgrom gir seg ikke der. På første side i artikkelen har han ikke bare bestemt seg for at Singh er en «tormentor» av BCA, han gir et fantastisk misvisende referat av hendelsesforløpet som altså ender med at Singh allerede er dømt og BCA fikk «substantial damages» utbetalt.

I en sak som altså enda ikke er kommet forbi definisjonsstadiet. Det er ikke måte på hvor mange banale og konkrete feil man kan gjøre i en enkel skildring.

Og det blir bedre: Han angir en kilde for påstandene. Men kilden inneholder ingen slik informasjon. Snarere motsier den nesten alt Milgrom sier. Uten at JACMs «peer review» har giddet sjekke en gang det.

Da er det nesten forståelig at de ikke har plukket opp andre av feilene heller, for de har vel neppe sendt artikkelen til noen som kan noe om lovgivning. Det kan man kanskje tenke seg at de burde, ettersom formålet med artikkelen til Milgrom var følgende:

In this article, the tension between media freedom of expression and defamation law is examined, and possible ramifications for CAM in the UK explored.

Om ikke tidsskriftet naturlig har fagfeller som kan noe om lovverk, kunne det nok tenkes at de burde sendt artikkelen til noen som heller bedriver slikt.

For kritikerne kan. Ikke minst den skeptiske advokaten Jack of Kent, som lister opp et knippe av feilene på den fronten også:

one must quickly note even with the title that there is no such thing as a British legal system; what Dr Milgrom is seeking to discuss is the English law of libel …

Til Milgroms beskrivelse av BCAs grunnlag for å gå til sak:

if the BCA had adopted this stance the libel claim could not have even been launched. … Dr Milgrom has (unwittingly) set out one part of Simon Singh’s defence: that the meaning of the original Guardian article does not defame BCA.

Og det slutter selvsagt ikke der heller:

Dr Milgrom’s other mistakes in this four page article include repeatedly confusing the law of defamation with the law of privacy; incorrectly stating that privacy law may lead a court to impose «severe financial penalties» – even though penalties are matters for criminal and regulatory law, and not the laws of privacy and libel; wrongly stating four senior barristers to be High Court judges (including Simon Singh’s own QC); and even implying that the BCA case itself is a privacy case.

Hm. En artikkel som som kommer med åpenlyst gale beskrivelser av både rettsvesen og hva som er skjedd i den konkrete saken som er utgangspunktet, som dikter opp informasjon fra kilder som sier noe helt annet?

Jo, det er vel «par for the course». Alternativ forskning forholder seg som kjent til en alternativ virkelighet – og det gjør fagfellene også. I bakvendtland går som kjent det meste an.

Skjønt man kan jo håpe tidsskriftet skjønner sitt eget beste og trekker artikkelen. Når grunnmuren svikter så radikalt er det ikke mye man kan gjøre for å få det rettet opp.

(Via Gimpy.)