Jeg har vært noe tilbakeholden med å se på norske nettsteder som Nyhetsspeilet og dets forfattere. Men de er så insisterende, og så blandet sjarmerende og totalt usjarmerende aktive at jeg innser at det er en unnlatelse. De skriver om typiske tema for Skepsis, og kommer med en lang rekke… oppsiktsvekkende påstander. Og en del av dem er ikke bare morsomme, så i den grad jeg får ånden over meg, skal jeg forsøke å se litt mer på dem innimellom.

I dag snublet jeg for eksempel over veteranskribent (og periodisk kommentator her) Rolf Kenneths harang mot vaksinasjon. Og innser at det kanskje er litt dumt å bare ta for seg internasjonale sider om den slags.

Siden han er så liberal med å gi oppmerksomhet til Skepsis og meg personlig, skal jeg ta meg noen sekunder til å gi et par observasjoner om en flik av det han forsøker å gape over.

Bare en liten flik. For det er, selv skumlest med et halvt øye, mye. Artikkelen tar for seg og kommer med en lang rekke påstander om alt som har med vaksinasjon og mer til å gjøre. Så jeg tenkte at jeg kunne kikke litt på noe av det som handler om koppesykdom og -vaksine. Selv om det meste jeg har om sånt ligger på kontoret har vi jo alltids NTNUs abonnement på all verdens nettbaser og tidsskrift.

Rolf Kenneth begynner friskt med å karakterisere vaksine»oppdageren» Edward Jenner som en halvlært sjarlatan (Jenner ble en kjent eksperimentalist og medlem av Royal Society), og kommer derfra hit:

Han utga seg så for å være lege, men var så totalt uvitende at han trodde at kukopper (eng.: cow-pox) og kopper (eng.: smallpox) var to artsvariasjoner av samme sykdom. Det må ha vært navnelikheten mellom de to som lurte ham, for dette er to vidt forskjellige sykdommer uten noen relasjon til hverandre. Kukopper er en ikke-smittsom jurbetennelse på kyr som trolig skyldes skitne menneskehender, mens kopper er en farlig og smittsom sykdom karakterisert ved hudutslett som resulterer i arrdannelse, og som ofte har døden til følge.

Det siste er for ordens skyld ikke galt. Derimot tilhører så vidt jeg har lest meg til fra dem som sysler med den slags, både kukopper og kopper Poxvirida-familien og genus Orthopox. Noe så enkelt som et Wikipedia-oppslag gir støtte til det. Men for sikkerhets skyld kan man jo lese litt uavhengig fra f.eks. Clinical Microbiology.

Hvilket skulle antyde – i det minste for alle oss som aksepterer teorier om at mikrober kan være årsak til sykdom – at sykdommene har årsaker som i aller høyeste grad er beslektet. Men det er mulig de alle er med i sammensvergelsen.

Nå skal vel muligens heller ikke Jenner ha hele æren alene, selv om det er han som får dokumentert i akseptert skriftlig form og dermed spredt praksisen. Det jeg har lest meg til av forskning tilsier at han adopterte og publiserte (og dermed tok æren for) en ikke uvanlig folkelig praksis som også andre hadde sett lett eksperimentelt på før. (Hvilket vel skulle gjøre det til folkemedisin? Nesten litt… alternativt?)

RK går videre til å bedrive litt historieskrivning, som er ment å dokumentere at vaksiner ikke beskytter, men snarere er en fare:

Den sanne historien er at jo flinkere en nasjon var til å tvangsvaksinere sitt folk, dess mer blusset kopperepidemien opp. I 1871 hadde Tyskland en kopperepidemi som rammet over én million personer, hvorav 124.948 døde av sykdommen, i en befolkning der 96 % var fullvaksinert.

Nuvel. Eller rettere sagt: Nåja…

Det er en ekstremt interessant og litt komplisert historie her, og konklusjonen som trekkes av dem som har arbeidet faglig med det virker nok å være noe annerledes. Vi kan se litt på det konkrete eksempelet.

Noe av det kompliserte handler om utbruddet og regionale forskjeller. De tyske statene (som ennå ikke var del av et forent Tyskland) hadde forskjellig vaksinasjonspraksis. De sydlige statene hadde obligatorisk spebarnsvaksinasjon – éngangs, hvilket har en betydning vi ser senere – mens det var frivillig i de nordlige.

Mer essensielt: De franske områdene likeså. Og der var vaksinasjonsraten mye lavere. Anslagsvis 1/3 av befolkningen var aldri blitt vaksinert skriver Donald Hopkins i boken >The Greatest Killer: Smallpox in History.

Hvorfor er disse opplysningene viktig å ha med seg?

Det henger sammen med to andre ting.

1. I juli 1870 brøt den fransk-prøyssiske krig ut. Og franske områder var allerede – i likhet med Holland og Belgia – rammet av kopper (som eksisterte i større lommer flere steder der) da de begynte å innkalle soldater til krigen. Som ble kortvarig, med en mengde krigsfanger. I overkant av 370 000 av dem, spredt rundt i leire over hele Tyskland. Hvor de blant annet brukte klær fra avdøde medfanger som handelsvare med sivilister utenfor. Hvilket ikke akkurat gjorde smittefaren spesielt mye mindre. Anslagsvis 125 000 franske soldater ble smittet av kopper under epidemien, og ca. 23 500 av dem døde.

2. Så kommer neste moment. Det er viktig å være klar over at koppevaksinen har begrenset varighet. Effekten svinner over tid, og tiden er ikke veldig lang. Det var man i noen grad klar over allerede den gang. Derfor fikk tyske soldater rutinemessig ny vaksine hvert syvende år. I motsetning til sivilbefolkning og (etter hva jeg forstår) franske soldater.

Det er nok noe av forklaringen på at av en noe mindre hær – åtte hundre tusen mot ca. en million – fikk en svært mye mindre andel tyske enn franske soldater kopper: 8 463 mot ca 125 000. Og at av de tyske soldatene døde kun 459 av sykdommen, en fatalitetsrate på 5.4% mot den franske hærens 18.7%.

Vaksineprogrammene for barn i det sydlige Tyskland er nok også en del av forklaringen på at epidemien var hardere i nord-Tyskland enn i sør. Men selv der ble sivile rammet klart hardere enn hæren, som altså i langt større grad hadde gjenoppfrisket vaksinasjonene.

Hopkins ser også forsøksvis sammenlignende på det:

The pandemic of 1870-75 discriminated sharply between civilian populations of states with compulsory vaccination laws for civilians, such as England, Scotland, Bavaria, and Sweden, and states without such laws, such as Prussia, Austria, and Belgium. The latter had smallpox mortality rates about three times as high as the former, and children under ten years of age comprised most of the deaths in states where vaccination was not compulsory. (s.91)

Snarere enn at områder med høyest vaksinasjonsrate fikk verst epidemier, slik RK hevder, viser Hopkins tall at det som ventet var omvendt.

Hopkins er for all del ikke alene. For å ta bare ett eksempel fra annen nyere forskning gjennomgår A.J. Mercer temaet historisk i Population Studies 39:2 med artikkelen «Smallpox and Epidemiological-Demographic Change in Europe: The Role of Vaccination» og har stort sett samme konklusjoner, sammen med noen historiske (men også nær profetiske) tilleggsbetraktninger om blant annet variasjon av vaksinasjonsfrekvens ettersom epidemiene ble mindre vanlige.

Det er mye interessant å gå videre på, blant annet i britisk historie hvor skoleordning gjorde det vanskelig/umulig å gjennomføre revaksinasjonsprogram deretter. Noe som etterhvert bidro til andre, og tildels mer praktiske ordninger der.

Men det skulle være nok til å antyde at det snarere (og som forventet) er slik at informasjon gir et bilde som er omvendt av hva vaksinefornektere forsøker å tegne. Vaksinasjon mot kopper beskyttet i nokså stor grad, først mot smitte og for de som likevel fikk sykdommen, i stor grad mot alvorligheten i sykdomsutbrudd, som bevitnet av relative mortalitetstall.

Hvis ikke det beskyttet ville ikke praksisen blitt adoptert.

Rolf Kenneth er imidlertid ikke helt ferdig med historien ennå. Vi foretar et lite hopp til et ikke helt godt skjult angrep på «vaksineindustrien»:

Da USA tvangsinnførte kukoppevaksinasjon på Filippinene i 1917, ble forekomsten av kopper firedoblet. USA ble i hvert fall kvitt sine overskuddslagre av vaksinen, hvilket var primærformålet.

Da USA innførte gradvis et nytt helseregime på Fillippinene under og etter den fillippinsk-amerikanske krig (1898-1902) inkluderte det koppevaksine. Men, skriver Warwick Anderson i artikkelen «Immunization and Hygiene in the Colonial Philippines» (fra tidsskriftet Journal of the History of Medicine and Allied Sciences 62:1):

Although fortunate enough not to have to contend initially with cholera, the board did need to contain the smallpox that had become endemic in Manila. High temperatures had rendered inert the vaccine virus sent from the United States, so it was necessary to find a local source for the immunizing agent. One of the military board’s first decisions was to reopen the old Spanish vaccine farm and standardize its production in horses and caribao. (s.7)

Vaksinene ble altså produsert lokalt (igjen) fra 1899. Ikke importert.

De ble heller ikke plutselig introdusert i 1917 i et nytt program.

Helsevirksomhet, deri opptatt vaksinasjonsprogram ble forsøkt gjennomført etter militært mønster. Til å begynne med tilsynelatende med en viss disiplin og suksess. Dødsfall etter kopper falt fra ca. førti tusen i året under krigen til under tusen rett før utbruddet av 1. verdenskrig. Da var anslagsvis atten millioner vaksiner gitt (s.9), i alle fall i følge rapporter. Uten at det er sannsynliggjort i hvilken grad vaksinasjon forklarer fallene i antall syke og døde (kopper går gjerne i syklus, og temperaturen ble ikke lavere av at vaksinen ble laget på øyene – frakt var vanskelig og holdbarheten ofte tvilsom).

Så skjer det noe i årene deretter. Etter en lengre rolig periode med få sykdomstilfeller, blir oppfølgingen mindre stringent. Vaksinemotstand – muligens også som del av motstand mot kolonimyndigheter – ser ut til å bli vanligere. I en rapport fra 1922 siteres guvernør og generalmajor Leonard Wood på at:

The records show that vaccination has been steadily continued since 1913, but on investigation it was found that owing to the inefficient inspection vaccination consisted mostly in destroying the vaccine and submitting reports to the main office that it had been applied.

Han er ikke den eneste med slike observasjoner. De gjøres gjentatte ganger av andre, også fra en del med ansvar for gjennomføring.

Kopper var hele tiden endemisk i regionen, og vi får altså en ny epidemi. Ikke i 1917 som et «plutselig» resultat av noen amerikansk konspirasjon, men i årene 1918-20 (topp i 1919) mest sannsynlig som en «normal» syklus i kopper og muligens forsterket av svikt i vaksinasjonsprogrammet.

Muligens. John McVail, forfatteren av rapporten, kommenterer også som nevnt over at det var vanskelig å frakte funksjonsdyktige vaksiner rundt omkring på Fillippinene. Samtidig som han forøvrig i forbifarten forteller at vaksinene fortsatt i denne perioden kommer fra Bureau of Science, Manila. (Jeg har ikke funnet opplysninger som motsier dette.)

McVail siterer også flere på at vaksinene ikke ble funnet effektive over lengre perioder. Der protesterer i rettferdighetens navn andre, som hevder det store flertallet av døde kommer fra uvaksinerte grupper. Jeg finner ikke pålitelige tall, og ut fra McVails rapport kan det muligens være grunn til å tvile på at slike tall ville være spesielt pålitelige.

Hvilket mitt korte blikk på en liten bit av Rolf Kenneths essay vel antyder at man ikke nødvendigvis bør anta at hans angivelige informasjon er heller. Snarere ser det vel ut til at forskningslitteraturen er tilbøyelig til å gå i stikk motsatt retning.

Nokså systematisk, og uten at det var noen gedigen overraskelse.