Anstiftere, medløpere og andre møkkaspredere

Publisert: 14.01.2014 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Kritisk sans slås lett av når venner anklager andre for noe uhyrlig. Det gjør sosiale medier særdeles velegnet til ryktespredning. Den kan være lynhurtig og uhyre effektiv. Samtidig gir det en mulighet til å imøtegå man sjelden ser når ryktene får spres i lukkede rom.

Dette har skjedd:

1. Et konspirasjonsfiksert miljø har satt i gang en ondsinnet ryktekampanje mot Gunnar Tjomlid for å sverte ham og alle i hans nærhet.

2. Aksjonen ble plukket opp av en blogger på Nettavisen, som svelget alt rått og spredde det videre til nye miljø.

3. Nettavisens redaktør reagerte sent, og når han først reagerte, var det for å si at alt var i sin skjønneste orden. Det dreide seg bare om saklig uenighet.

Underveis og etterhvert har alle mulige reagert. Dette innlegget er både en del av reaksjonen og et forsøk på en analyse av hva som har foregått – med litt historikk.

Så er den som har lest alt og kjenner til saken advart om å vente gjentagelse, de uinteresserte kan finne noe annet, og vi kan begynne. Klikk på lenker og les om du ikke følger presentasjonen.

– – – –

For ikke mange dagene siden dumpet siste nummer av Humanist ned i postkassa. Der finner man John Færseths utmerkede[url=http://humanist.no/skyteskive.html] artikkel om en pågående ryktekampanje[/url] mot forbundet. Artikkelen kan leses som en oppdatering av Torgrim Eggens like lesverdige artikkel [url=http://humanist.no/skitstormen.html] ”I Skitstormen”[/url] fra et drøyt år tidligere.

Begge tar for seg den ekstreme delen av et alternativlandskap som ikke bare er lys og kjærlighet. Vi snakker om den delen som regelmessig bruker konspirasjonsteorier i alle mulige ledd av sin argumentasjon, og som derfor synes det er helt rimelig å anklage meningsmotstandere for å være pedofile overgripere og satanistiske menneskeetere i lomma på Big Pharma og alle øvrige ondskapens krefter. Etter at Nyhetsspeilet har hatt en slags tidlig vårrengjøring, holder nå det segmentet som er mindre opptatt av åndelig oppvåkning enn kampen mot vaksiner og annen styggedom kampanjen gående fra nøttesamlingen kilden.info (bedre kjent som ”Lyskilden”).

Kampanjen har kommet med brede anklager mot ”den sekulære bevegelse”, men i praksis har den etter hvert i overveiende grad vært rettet mot én enkelt person som eksempel: Gunnar Tjomlid. Sagaens forløp er grundig dokumentert blant annet hos [url=http://smakenavtull.wordpress.com/page/11/]”Smaken av tull”[/url] og hos Tjomlid selv.

Skepsis har med [url=http://skepsis.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=1585]ett enkelt, tidlig unntak[/url] ikke sagt noe i anledning skittkastingen. En av årsakene er at jeg ikke har fulgt den selv etter den første korte tiden. Jeg oppdaget først at den hadde vedvart i omfang og snarere blitt verre enn bedre da jeg leste Færseths artikkel.

Dagen etter at jeg leste artikkelen kom neste installasjon. Den startet, som Gunnar Tjomlid har dokumentert ([url=http://tjomlid.com/2014/01/05/en-historie-om-sitatfusk-og-logner-del-1/] 1, [/url] [url=http://tjomlid.com/2014/01/05/en-historie-om-sitatfusk-og-logner-del-2/] 2[/url]) nettopp fra Facebook med en oppfordring om ryktespredning. Med henvisning til en serie bloggposter fra en av de mer fokuserte konspirasjonsnøttene skulle Tjomlid tas.

Fra starten av er dette altså en fokusert kampanje, der folk bes om å spre ryktet til så mange som mulig. Anstifteren her var Dag Fallet, som jeg er blitt fortalt er en av de sentrale i ”Lyskilde”-kretsen.

Fallet er en blogger bosatt i England, og han har i lang tid skrevet bidrag beregnet på å knytte hele den internasjonale humanist- og skeptikerbevegelsen til en lang rekke uhumskheter. Fallets stil er gjennomskinnelig konspiratorisk og gjennomgående preget av det som hos en litt mer kompetent person ville vært grov intellektuell uhederlighet.

Begge deler viser seg i en utpreget vilje til å manisk samle ”informasjon” som passer til forhåndskonklusjoner og utelate alt som måtte påtreffes underveis som ikke passer. Det viser seg også, som Gunnar Tjomlid selv dokumenterer gjentatte ganger, i en tilbøyelighet til å tillegge en person holdninger vedkommende konsekvent og eksplisitt tar avstand fra i selve den kildeteksten han bruker til å tillegge personen holdningen.

Fallets øvrige interesser virker ellers konsentrert rundt de tema HEF-kampanjen ”Ingen liker å bli lurt” er fokusert på, men med motsatt fortegn. Det gjelder ellers også Lyskilde-kretsen, som ser ut til å være blitt til som resultat av HEF-kampanjen. Den dreier seg imidlertid om det problematiske ved enkelte sider av alternativbevegelsens praksis og tenkning. Så hvorfor adopterer de ”pedofili” som anklage mot HEF og Skepsis i sin alminnelighet, og Gunnar Tjomlid spesifikt?

Seksuelle overgrep generelt og mot barn spesielt, er et tema det nå hersker konsensus om. Det er et såkalt [url=http://en.wikipedia.org/wiki/Valence_issue]”valence issue”[/url]. Verdisettet i så godt som alle ideologier er klart når det gjelder slike handlinger.

Fordi mange har opplevd slike overgrep, og fordi det dreier seg om saker med mange virkelig groteske eksempler er det lett å vekke sterke avskyfølelser ved å anklage noen for slike overgrep. (I parentes bemerket: virkelig sterke følelser, og dermed også lettere å mobilisere til handling. Det har vært flere tilfeller av lynchmobber som har påført uskyldige alvorlig skade, i enkelte tilfeller dødsfall, som resultat av feilidentifisering. Falske anklager har medført det samme. To nokså nylige eksempler [url=http://www.huffingtonpost.com/2013/11/04/bijan-ebrahimi-burned-to-death-pedophilia_n_4209497.html]her [/url] og [url=http://worldnews.nbcnews.com/_news/2012/03/01/10555914-mother-boy-admit-killing-man-they-thought-was-pedophile?lite] her[/url].)

Selve ryktet er dermed i seg selv satt ut med fokus på å vekke avsky. Det kan være en effektiv strategi for å få mottagere av ryktet til å koble ut det de måtte ha av kritisk sans. Ved å mobilisere følelser først, er konklusjonen mer enn halvveis på plass, uten at man trenger så mye argumentasjon. Hvis man så har konstruert en passe overbevisende pseudodokumentasjon, er man fort i mål: ”dårlige nyheter” om truende farer spres fortere, spesielt i kretser som føler seg truet.

Fokuset på å anklage akkurat Gunnar Tjomlid har to hovedbeveggrunner: for det første har han vært en meget aktiv og effektiv stemme mot anti-vaksinasjonsbevegelsen og tilhørende skikkelser. Han har gått grundig inn i og kritisert nesten alle Lyskildens hjertesaker. Dermed ble han fiende nr. 1. For det andre har han også skrevet om pedofili, barneporno, seksuelle overgrep og seksuallovgivning.

Hverken stil eller innhold er unndratt saklig kritikk. Ikke alt har vært like godt gjennomtenkt. Selv om han forklarer grundigere hva han har ment og ikke, har han også ordlagt seg på måter som klart burde vært unngått.

Tjomlid selv har tatt en del lærdom av det.

Utgangspunktet har, som det ofte var i den tidlige fasen av bloggingen hans, vært å problematisere hvor gjennomtenkt konsensustenkningen er, om den gjør mer nytte enn skade, og om enkelte alternativer kunne gjøre ting bedre.

En enkelt sak som har vært mye opp i det siste: I hverdagstale er ”pedofile” folk som forgriper seg på små barn og ungdom. I sexologisk fagspråk er pedofili en parafili, en atypisk seksuell dragning. Noen forsøker å leve den ut, andre klarer å la være. Tjomlid har med en viss berettigelse antydet at synonymiseringen mellom legning og det å praktisere den kan medføre større problem. Hans interesse har, slik jeg har oppfattet den, vært drevet av spørsmålet om det finnes andre og bedre løsninger som kan gi færre overgrep.

En av de ting Tjomlid har gjort, er å problematisere noe som i sosialproblemssosiologien kalles for ”domain expansion”. Når noen klarer å få anerkjennelse for at noe er et sosialt problem, kan det medføre at andre grupper forsøker å bli med på lasset. ”Barnemishandling” startet som et fokus fra barneleger på seriøs fysisk mishandling. Da det ble etablert, kunne ”barnemishandling” brukes også om andre problem, for eksempel mot røyking i hjemmet. (Andre forsøk på det samme har ikke lykkes. TV-titting blir f.eks. i mye mindre grad akseptert som barnemishandling.)

I kampen for å få anerkjent det problematiske i seksuelle overgrep mot både voksne og barn forente en lang rekke sosiale bevegelser krefter. De hadde naturlig nok også til dels det vi med samme faglige utgangspunkt vil kalle forskjellige ideologiske ”frames”. Noen var mer generelt opptatt av seksualmoral, og/eller av kampen mot pornografi, og brukte overgrep som brekkstang og metafor for å holde restriksjon på dette området. ”Overgrep” ble her brukt mye bredere enn de fysiske overgrep og skrekkeksemplene som illustrerte dem.

Det er en ærlig sak.

Men det er ikke nødvendigvis identisk med å bekjempe direkte, fysiske overgrep mot virkelige mennesker, noe Tjomlid blant annet tok for seg i form av å problematisere kriminaliseringen av tegninger, både de som åpenbart er og de som også kan tolkes som barnepornografisk. Skal man bruke tid og krefter på å bekjempe tegninger, må det nødvendigvis brukes ressurser. De kunne vært brukt annerledes og mer fokusert. Når unge kjærester sender hverandre nakenbilder, kan dette også rammes av lovgivningen (og det har det også blitt). Det kan utvilsomt problematiseres hvorvidt dette var hensikten med loven, og om hvor hensiktsmessig det er i kampen mot overgrep.

Tjomlids interesse har vært bredere. Han har gått inn i hvert spørsmål, som ikke-fagmann med forsøk på å tenke og prøve ut idéer, stille spørsmål på felt der han mistenker at konsensus har medført at vi ikke har tenkt nøye nok gjennom hverken sammenhenger eller konsekvenser. Så har han da også måttet skifte oppfatning noen ganger.

Det er også en ærlig sak. Akkurat som det fortsatt er en ærlig sak å synes han ikke har skiftet den langt nok, og/eller at argumentasjonen er på sviktende grunn.

Ryktekampanjen er (mest) noe annet. Det er ikke noen ærlig uenighet, men den ser ut til å være en blanding av overbevisning og fokusert skittkasting i håp om at mest mulig vil feste seg. Den er bevisst ondsinnet og svertende, og den er dels utført mot bedre vitende, og den er utvilsom hyklerisk.

Likevel virker en viktig drivkraft å være overbevisningen om at skeptikere og humanister generelt, og Tjomlid spesielt, er den offentlige spydspissen (og i blant en hemmelig drivkraft bak) i ondskapens krefter i denne verden. Den konspiranoide retorikk aktørene hengir seg til i debatter og de øvrige skriverier jeg kjenner til, tilsier at dette i det minste ikke er umulig. Dette er da også helt normale typer forestillinger innenfor et konspirasjonsteoretisk verdensbilde: en av de første konspirasjonsteoretiske regler for å møte kritikere er å beskylde dem for å være del av sammensvergelsen. (Det gjelder både for konspirasjonsteoretikere med tro på avgrensede sammensvergelser og for den som har konspirasjonsteoriene som fundament i sitt verdensbilde.)

Innholdsmessig er det heller ikke noe videre nytt i anklagene. I forbindelse med debatten rundt tvilsomme ”minneterapier” og satanismepanikk på 1990-tallet foregikk nøyaktig den samme type drittkasting. Alle forsøk på å stille kritiske spørsmål ble presentert som å stille seg på overgriperes side. Påstander om at kritikere i beste fall var pedoapologeter satt løst, og det var helt normalt å observere påstander om at navngitte kritikere var både pedofile og at de tilhørte en sammensvergelse av satanistiske, barnespisende overgripere. Alt som kunne benyttes til å skape et slikt bilde ble brukt. Der det ikke fantes noe, ble det diktet, og denne diktningen ble så brukt som bevis av andre igjen. Denne kulturen har vært holdt mer i offentlig live i USA og Storbritannia enn den har i Norge, hvor den stort sett krøp i skjul.

De nye kreftene som sprer den typen påstander virker ikke å tilhøre slike miljø. De har kun konspirasjonstenkningens felles premiss. De har derimot adoptert både innhold og stil fra de samme miljøene, sammensauset med innhold fra en kampanje rettet mer mot rasjonalister generelt.

Hverken det spesifikt norske eller det generelt internasjonale er med andre ord nytt. Det er del av langvarige kampanjer. Det nye består i at vi har fått en nær universell bruk av sosiale medier, noe som gjør dem til en potensielt vesentlig spredningsarena. Det er de velegnet til. Det finnes ingen eksterne ”dørvoktere” for hva som får gjelde for informasjon. Alt kan gjelde, kjappe klikk kan gi spredning til mye bredere kretser, og samtidig er personlige nettverk utvidet langt utover omgangskrets.

Mediet forsterker muligheten til å spre slik ”informasjon”, og påstander om truende farer gjør fortsatt at folk er mer tilbøyelige til å skru av kritisk tenkning. (Samtidig: selv om de primære kontaktene fortsatt oftest knyttet til noenlunde likesinnede, er de samme kanalene også debattfora, der meninger konfronteres direkte, i sanntid, noe som også kan bremse rykteprosessene.)

Slik kan man, slik Michael Barkun påpekte for konspirasjonskulturens spredning generelt, skape broer over fra marginale miljø inn i mer mainstream-kanaler. Det forutsetter bare at finnes dem som har felles interesser eller er villige til av andre grunner å være ”brohoder” for et rykte. Ved å involvere nye krefter som ikke er så befengt, kan man også forsøksvis ”viske ut” opphavet og den kontekst ting står i og dermed fjerne stigma fra ”informasjonen”.

Det hadde ”Lyskilden-miljøet” all mulig grunn til. Humanist-redaktør Didrik Søderlind, som har dykket en del i ideologisk kloakk og sett mye rart av oppførsel, omtaler det som noe av det villeste han har vært borti. I praksis ville knapt noen som var noenlunde kjent med konteksten ta noe alvorlig så lenge det kom derfra.

Da kom Facebook til hjelp. Som bloggere har dokumentert, startet det derfra, med oppfordringer til noen og en hver, med henvisning til Fallets (nå i det minste midlertidig fjernede*) bloggposter. Man skulle riktignok mangle litt gangsyn og være uten spesiell interesse for å sjekke opplysninger om det ikke skulle gjennomskues, men all erfaring tilsier at svært mange leser internettekster på skrå og primært for å få bekreftet egne oppfatninger. Det skjedde da også, igjen.

Men denne gang var en av dem som svelget agn, søkke og snøre ”PR-konsulent og coach” Trude Helén Hole, som i likhet med Tjomlid blogger på Nettavisen. Løgner som hittil tilhørte svært marginale og stigmatiserte miljø ble liggende på Nettavisens forside i lang tid. Med dobbelt anbefaling til Fallet, var det heller ingen tvil om hvor overbevisningen kom fra ([url=http://trudehelenhole.blogg.no/1388929257_gunnar_tjomslid_bagat.html]1 [/url], [url=http://trudehelenhole.blogg.no/1389004453_om_sitatbruk_ytringsf.html]2[/url]).

Da Hole fikk påvist hvor hun kunne sjekke informasjonen, og hvor den i detalj var gjendrevet, rettet hun kun marginalt på innretning. I praksis gjentok og styrket hun angrepet, fortsatt med det samme fravær av den informasjon om intellektuell uredelighet Tjomlid hadde påpekt hos Fallet, men denne gangen helt for egen regning. Også det på forsiden.

Nå er det høyst menneskelig å reagere på tilbakevisning med å bli styrket i egen oppfatning, spesielt når tilbakevisningen gjøres med litt temperatur. Og spesielt hvis man ikke er vant til det.

Det er likevel noe spesielt å observere en ”PR-konsulent” som i møte med så grundig tilbakevisning velger å se bort fra så godt som alt. Og en ”coach” burde muligens være i stand til å ta et steg tilbake og innrømme feil. Innleggene utgjør ingen direkte anbefaling til noen av arbeidsoppgavene. Hardnakket påståelighet i møte med presis og kontrær informasjon gjør seg ikke noen av stedene.

Det tok noen dager, men omsider kom Nettavisens redaktør [url=http://stavrum.blogg.no/1388993749_sex_lgn_og_ytringsfri.html]på banen[/url]. I motsetning til rykteaktørene så langt, er det ingen grunn til å frakjenne ham evnen til å lese innenat.

Det gjorde han ikke mer ut av enn han måtte. I det første og så langt eneste offentlige utspillet [se oppdatering under] valgte han å konsentrere seg om det som fantes av saklig uenighet og se bort fra at Nettavisen hadde bidratt til nedrig ryktespredning.

Bak kulissene kan man ane at det har skjedd mer. Lenge var designet slik at en liste blogger ”alltid” kom opp, for seg, på forsiden. Noen få dager etter de verste utbruddene ble forsiden endret, og denne delen av designet forsvant. Utviklingen har fortsatt. Det virker nå å være mye sterkere redaksjonell kontroll med hvilke bloggposter som blir holdt frem.

Stavrum har slik sørget for å beskytte Nettavisen mot at lignende skjer ved et uhell. Det er redaktørens ansvar.

Den noe skarpere [i]kommentatoren[/i] Stavrum bidro på en mindre heldig måte. Stavrum viste at han har lest og forstått hva Tjomlid sier, og formidlet det rimelig korrekt. Derimot hoppet han over å si noe om at det ble formidlet usannheter om det samme. Det ville vært enkelt, kunne vært gjort uten å angripe noen av sine egne bloggere direkte, og det var uvanlig sløvt (evt feigt) av Stavrum ikke å gjøre det.

På sitt vis korrigerte han påstandene, men fordi han ikke påpekte løgnen ble ikke det inntrykket. Bidraget var nok i beste mening. Det fungerer bare dårlig i møte med de lese- og ”argumentasjons”-strategier du møter i internettdisputter generelt, og i møte med konspirasjonskultur spesielt: det at løgnkampanjen ikke ble nevnt og imøtegått, selv på korteste vis, vil fort medføre at en tekst som i innhold viser at skittkastingen ikke er i overensstemmelse med hva Tjomlid har sagt, blir tatt til kampanjens inntekt. Mangel på eksplisitt avstandstagen virker til å normalisere og rettferdiggjøre en fortelling som trives best i nettets mørkeste kroker.

– – – –

Hastighet, omfang og omløp av ryktet er, det jeg kan se som ikke-bruker som bare har kikket litt, fremmet av sosiale medier og bistått av mer etablerte medier. Når effekten er blitt lav, annet enn som personlig belastning for (primært) Tjomlid, skyldes dette igjen sider ved de samme mediekanaler. Den samme side som gjør at ryktet kan spres utenfor vanlige omgangskretser gjør det synlig for dem som vil sette spørsmålstegn ved sannhetsgehalten.

I vanlig ryktespredning av denne typen holdes informasjon om den pågående kampanjen så godt som mulig skjult for dem som rammes. Tvilere føler seg isolert, fordi de får ensidig informasjon, og det er vanskelig å gi uttrykk for tvil fordi ”informasjonen” pakkes inn i fortrolighet og forutsetning om enighet. Kommunikasjonssituasjonen medfører oftest også at de ikke kjenner til eller kan diskutere med andre tvilere. Ved hjelp av den konsensus de aner rundt seg, blir de også lettere ført til å gi uttrykk for overbevisning de kanskje ikke har.

Når påstandene i praksis er synlige i det offentlige rom, og kommunikasjonssituasjonen er én til mange eller mange til mange, heller enn én til én, blir uenighet fortere synlig. Påstander kan imøtegås med noe som ligner samtidighet, og om man er til stede på samme plattform, oppnås noe som begynner å ligne mer på ”symmetri”.*

Twitter, Facebook og blogger gir her ulike muligheter for å både imøtegå og mobilisere. Det åpner for ”crowd sourcing” i faktasjekking, med alle interessertes ulike kompetanser, og det åpner for å mobilisere andre, inkludert medier og organisasjoner.

Det medfører også hurtig ”frontdannelser” som sementerer posisjoner, og posisjon blir enda sterkere knyttet til affekt og identitet.

Vi har sett alt dette her. Det som har gjort Tjomlid til ønsket skyteskive, hans tydelige tilstedeværelse og tilbøyelighet til å kritisere det gjeldende miljøet, har også gjort at han både kan imøtegå og mobilisere. Påstandenes bakgrunn i reaksjonen mot Human-Etisk forbunds Ingen liker å bli lurt-kampanje, besørget at det allerede eksisterte frontlinjer og aktivister.

Slik er den pågående drittpakken mot Tjomlid og reaksjonen på den ikke bare [url=http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9300] ”avskyelig debatteknikk”[/url]. Det er også et interessant studium i forsøk på mainstreaming av stigmatiserte (og –erende) påstander fra et (stigmatisert) konspirasjonsmiljø, hvor de forsøker å bygge allianser og få nye, mindre stigmatiserte alliansepartnere til å bære påstander videre. Det er en videreutvikling av eldre ryktekampanjer med tilknytning til gamle moralpanikker, og det er en studie i hvordan sosiale medier og nettdynamikk mer allment både understøtter og underminerer slike kampanjer.

Uten at det gjør ting det minste bedre for den som rammes, eller skammen mindre for dem som bærer ansvaret.

[b]”Noter”[/b]

*Fallet hadde fjernet dem da teksten ble skrevet. Bloggpostene er visstnok nå tilbake igjen, hvilket ville være som ventet.

*Det er det likevel ikke. Den som forsvarer seg mot et rykte står alltid i en ujevn posisjon. Et illustrerende eksempel kan tas fra et [url=http://www.reeseco.com/papers/rbr33.htm]ondsinnet rykte om slike rykter[/url]:

[quote]There’s a Texas tale of hard-ball politics that dates to one of Lyndon Johnson’s first campaigns. Lyndon was the underdog against a well-liked and respectable incumbent who was the odds-on favorite to win (there were no polls in those days). At a strategy session Johnson instructed his staff to spread the rumor that the opponent had a proclivity for sex with animals, pigs in particular. “My God, we can’t say that,” protested a staffer, “it couldn’t possibly be true!” “I know,” said Lyndon, “but let’s make him deny it.[/quote]

[b]Litt videre lesning[/b]

Barkun, Michael. 2003. [i]A Culture of Conspiracy. Apocalyptic Visions in Contemporary America.[/i] Berkeley: University of California Press.

Best, Joel. 1990. [i]Threatened Children. Rhetoric and Concern about Child-Victims.[/i] London: University of Chicago Press

Best, Joel. 2008. [i]Social Problems[/i]. New York: W.W. Norton & Company.

Goode, Erich. 1992. [i]Collective Behavior[/i]. London: Saunders College Publishing

Goode, Erich & Nachmann Ben-Yehuda. 1994. [i]Moral Panics. The Social Construction of Deviance[/i]. Oxford: Blackwell.

(Det har vært litt for mye «debatt» om denne saken som i praksis har vært forsøk på videreføring av skittkastingskampanjen. Ethvert tilløp til det i kommentarfeltet vil bli slettet, og jeg vil være kjip i tolkningen av hva jeg anser som videreføring. Saklige uenigheter med Tjomlid kan tas hos ham.)

[b]Oppdatering[/b]
Gunnar Stavrum har brukt litt tid, satt seg nærmere inn i saken, og har nå kommet med en [url=http://stavrum.blogg.no/1390227421_unnskyld_gunnar_tjoml.html]offentlig unnskyldning til Tjomlid[/url]. Det er som vi ville vente.

I tillegg har [url=http://journalisten.no/node/41451]Journalisten ved Helge Øgrim[/url] tatt bladet fra munnen. Ørgim har satt skapet enda mer ettertrykkelig på plass.