Apropos vaksinemotstand

Publisert: 15.03.2011 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

For dem som ikke allerede har lest webmasters glimrende nedtagning av noen håpløse påstander om vaksinasjon, effekt og skader – påstander med et noe homøopatisk forhold til virkeligheten (både fortynnet og ristet) – så bør de sporenstreks ta turen dit.

Vi kommer tilbake til temaet nok en gang her på bloggen litt senere også. Det skyldes ikke minst et par av bøkene jeg ikke har rukket å omtale ennå, nemlig Seth Mnookins Panic Virus og Paul Offits Deadly Choices. Begge handler primært om anti-vaksinasjonsbevegelser og -argumenter (egentlig: «påstander»), personene og mediene som spredde dem.

Og enkelte skadevirkninger. Det er én slik episode, hentet fra den siste boken, jeg tenkte å blogge kort her i dag.

Av og til hører vi fra uinformert hold at kjente, velprøvde vaksiner ikke virker og at sykdommene egentlig er nokså uskadelige. I motsetning til vaksinene, selvsagt.

I 1973 ble det bekymring om kikhostevaksinen i England. En undersøkelse antydet den kunne medføre nevrologiske skader. Resultatene ble annonsert til Royal Society of Medicine, publisert og mannen bak tok deretter turen i media. De eksploderte i kritiske oppslag, men det skapte ikke noen stor panikk hos foreldre. Derimot fulgte mange leger opp med å anbefale foreldre å holde vaksinen unna barna.

De ble lyttet til.

I løpet av få år falt vaksinasjonsraten fra 79% til 31%. (Andre kilder har enda høyere vaksinasjonsrate tidlig på 1970-tallet, men tilsvarende mot slutten.) Da neste epidemi kikhoste kom, var derfor svært mange uten beskyttelse. Over ett hundre tusen barn fikk sykdommen, fem tusen endte på sykehus, flere hundre med alvorlige problemer. Trettiseks barn ble registrert døde av kikhoste.

Men det var ikke hele historien.

Mannen som fant ut at det var legenes råd som mer enn noe gjorde at vaksinasjonsraten falt, la også merke til noen nokså påfallende andre funn alle som har arbeidet komparativt med selvmordsstatistikker gjenkjenner: Det var påfallende temporal variasjon av dødsfall registrert av andre årsaker. Nærmere bestemt var det i samme periode en plutselig overhyppighet i dødsfall registrert som «respiratoriske» av andre årsaker, og en brå økning i registrerte tilfeller av «krybbedød».

Årsaken? Legene rapporterte ikke dødsfall etter årsak, men tok hensyn til de sørgende og fortvilede foreldrene. For å unngå at foreldrene følte skyld for å ha unnlatt å vaksinere barna, klassifiserte de dødsfallene som noe annet.

Ved å forsøksvis korrigere for den slags bevisst, men human, feilrapportering, ved å flate ut kurvene for visse andre registrerte dødsårsaker kom det frem at det ikke døde 36 av kikhoste under epidemien. Det var nærmere 600.

Så var det verdt det? De postulerte alvorlige bivirkningene så aldri ut til å være et omfattende fenomen, men de var nettopp alvorlige. De viste seg bare vanskeligere og vanskeligere å finne jo grundigere man så etter. Noen år etter var forskningen klar nok. Den forbindelsen man trodde å ha sett i tidlige undersøkelser, fantes ikke. Og forskningen som hadde sett en forbindelse hadde fått sitt pass kraftig påskrevet for alvorlige feil og mangler.

I mellomtiden var forestillingene, godt hjulpet av sensasjonshungrige journalister, spredt til store deler av verden og hadde vært med på å skape de moderne anti-vaksinasjonsbevegelsene.