Jeg er på etterskudd med mye om dagen. Ikke minst når det gjelder å blogge noenlunde relevante bøker her, og ettersom det er den minst viktige tingen å komme a jour med kan jeg jo begynne med dét.

En gang for lenge siden, nærmere bestemt i 2002, inkluderte årsmøtet til Archaeological Institute of America en workshop om noe litt uvanlig for den typen konferanse: pseudoarkeologi. Selv om det er et populært tema i grunnkurs for studenter er det ellers mer pauseromsmateriale om raringer med pendel, ønskekvist og aparte teorier enn grunnlag for den typen konferanse. Resultatet er på én måte også en demonstrasjon av hvordan det kan være en fordel at temaet er samlet på én hånd på grunnkursene: boken gir demonstrasjoner av både styrkene og svakhetene ved at å invitere spesialister til å snakke om «pseudoarkeologi» på sine ulike felt. Her får vi nemlig behandlet alt fra (nokså «nylig») utdaterte teorier og de dårlige argumentene som lenge opprettholdt dem til Hancocks fantasier. Det spriker kanskje litt mye, slik konferansevolum fort har en tilbøyelighet til. Og siden volumet er fylt videre opp med flere bidrag de fire årene som gikk mellom konferanse og publisering, er det hele iblandet liberale doser generell innføring i tema redaktøren ønsket seg og som ikke var dekket opprinnelig, blir ikke spriket mindre.

Ikke at det gjør så mye: Mange av de nybestilte bidragene til Archaeological Fantasies. How Pseudoarchaeology Misreprensts the Past and Misleads the Public vil være blant de mer interessante for mange av leserne. For det er ikke noe dårlig knippe forfattere redaktør Garrett G. Fagan har samlet.

Det er nok et lite kupp å med et svært positivt forord av Colin Renfrew, men det er nok ikke minst en del «usual suspects» som driver boken i ønsket retning: Siden boken omhandler pseudoarkeologi ville det nesten vært merkelig om ikke Kenneth Feder hadde bidratt – denne gang med en undersøkelse om studenters holdninger. Mary Lefkowitz er også vanskelig å komme utenom, nå om pyramidejakt i Hellas og opprinnelsespolitikken som preger en del fantaserte fortider. At Normal Levitt og Alan Sokal også er med har nok mer med at Fagan har sørget for en egen sluttseksjon om pseudoarkeologi i sin bredere sammenheng, hvor realistenes kritikk av postmodernisme og frittflytende epistemologier får en ny arena å henvende seg til – men med nokså kjente bidrag for dem som allerede har lest Higher Superstition eller Beyond the Hoax (hvor langversjonen av Sokals artikkel står).

Epistemologi i arkeologisk arbeid også eksplisitt behandlet i den for meg ukjente Peter Kossos utmerkede introduksjonsartikkel. Den er kort, poengtert, enkel og passe nyansert. Den inneholder knapt nok noe nytt for den interesserte, men som jeg skulle ønske at en del pseudoarkeologiske fans med forkjærlighet for å trekke vidtrekkende konklusjoner på bakgrunn av kontekstløse «funn» av dubiøs karakter kunne lest og lagt seg det på hjertet. Artikkelen følges av redaktørens første bidrag, en gjennomgang av karakteristiske trekk ved det han kaller pseudoarkeologi. Artikkelen er systematisert som en liste av den typen skeptikere ofte liker godt: en gjennomgang av hvilke vanlige trekk (=feil) man kan finne i pseudoarkeologi, med eksempler og enkelte forklaringer på hvorfor det er feil. Det er nokså åpenbart at han har fått drillet denne delen inn gjennom mange år med innføringskurs for ferske studenter, for artikkelen kombinerer det pedagogiske med det levende og lett engasjerende.

To av bidragene som følger er ikke skrevet av fagfolk. Katherine Reece gir den lett oppmuntrende fortellingen om sin vei fra pseudoarkeologisk «true believer» til oppdagelsen av hvordan vitenskap fungerer, og gleden ved å forsøke å bringe noe av det til andre etterpå. Det er ikke håpløst. TV-mannen Christopher Hale forteller også hvordan det kanskje er vanskelig – men ikke helt håpløst – å formidle kritikk av pseudovitenskap på fjernsyn. For mange skeptikere som står utenfor media vil kanskje det kunne være bokens virkelig øyeåpnende artikkel, siden den nærmer seg feltet fra en formidlerrolle som er underlagt mange begrensninger. Generelle betraktninger om TV-mediets formidling av forskning i fortellingsform (helten som overvinner hindere for å oppnå målet) og problemene med dette utfylles med helt andre begrensninger i form av hvordan tolkninger av journalistiske krav om balanse kan skape vansker. For ikke å snakke om det evig tilbakevendende problem med å føre kritisk, forskningsbasert debatt om noe som er big business under regimet britisk injurielovgivning skaper.

Det er en rekke andre bidrag også. Og hvis du skulle slumpe til å kunn bli litt interessert i forskningshistorikk på Mayakulturen kan David Websters artikkel om «The mystique of the ancient Maya» varmt anbefales. Men den handler mer om slett forskning og faglig utvikling enn om pseudoarkeologi (selv om det nok etterhvert nærmet seg det siste). Og artikler som Paul Jordans «Esoteric Egypt» om egyptomani og esoterisk tolkning i historien er alltid interessant. Meg minnet det vel mest om at jeg må få plukket med meg Erik Hornungs The secret Lore of Egypt: Its Impact on the West hjem fra kontoret en gang om jeg noensinne skal få lest den ferdig.

Og det minner meg på at jeg vel mangler Michael Witzels kapittel om indosentrisk omskrivning av tidlig sørasiatisk arkeologi og historie før jeg er helt gjennom Archaeological Fantasies også. Slett ikke den kjedeligste sengelektyren man kan ta med seg.

Hvilket også gjelder resten av boken. Men hvis du ikke har lest om pseudoarkeologi før, tror jeg nok muligens Kenneth Feders Frauds, Myths, and Mysteries eller Stephen Williams Fantastic Arcaeology kan være vel så greie som en start. (Og du kan selvsagt lese om det helt gratis på hovedsidene.)

Garrett G. Fagan (red.)
Archaeological Fantasies. How Pseudoarchaeology Misreprensts the Past and Misleads the Public
Routledge 2006, 417s.
ISBN 978-0-415-30593-8