Få ting er så irriterende som selvfølgeligheter avlevert med en selvtilfreds mine. Særlig når vedkommende tror det er morsomt. Min gamle venn Tobias for eksempel, faller ikke nødvendigvis i staver over ordspill om tårn.

Av Arnfinn Pettersen


For de av oss som har stått frem i offentligheten som skeptikere, er parallellen til Tobias i tårnet enhver variant over spørsmålet ”men skal man ikke være skeptisk til skeptikerne da?” Bare sånn i fall dere skulle bli fristet: Vi har hør den før … Vi er til og med tilbøyelig til å bli litt … irritable av den.

Men det kommer selvsagt lite godt ut av å filleriste spørsmålsstillere, heller ikke verbalt. Ikke minst fordi spørsmålet i ny og ne kommer fra personer som faktisk lurer. Og det er kanskje grunn til å lure? For et en del utrente ører lyder nok den skeptiske tale mistenkelig som et altomfattende knefall for naturvitenskapen – og for de mest etablerte deler av den på toppen av det hele. Så la meg til en avveksling ta spørsmålet på alvor.

Det rette svaret er ”ja”. Man skal være skeptisk til skeptikere. Det er faktisk det som er hele poenget. Man skal ikke tro på noe bare fordi det står noen på en talerstol og sier det eller fordi noen har lagt ut noe på en nettside.

Men: Skal man først være skeptisk bør man være skikkelig skeptisk. Man bør være skeptisk på den best mulige måte. Og det er ingen som er så flinke til å være skeptisk som skeptikerne.

Når det gjelder kritisk tenkning forvalter skeptikere de beste metoder, nemlig de vitenskapelige. De vitenskapelige metoder har sider ved seg som skiller dem fra andre metoder og som gjør dem til særlig godt skeptisk verktøy.

For det første forutsetter de at påstander om hvordan verden er skrudd sammen skal kunne la seg motbevise. Og for det annet ligger det inne et krav om å forsøke nettopp dette: Man bør, ja skal, stille sine funn på kritiske prøver. Det er først hvis de kan motstå disse at man kan begynne å gjøre krav på virkelig vitenskapelighet for sine funn.

Det er disse vitenskapelige metoder skeptikere forsvarer (eller i det minste bør forsvare). Vitenskapelige utøvere, derimot, kommer i mange modeller og det er ikke alle som forvalter disse metodene like godt. Hvis vi med vitenskapskvinner og -menn forstår personer som til daglig arbeider med akademiske fag, er det til og med en hel del av dem som er direkte antivitenskapelige.

Når skeptikeren stiller seg på en talerstol er det derfor ikke noe mål at folk skal forlate salen etterpå og ukritisk ha akseptert vedkommendes påstander. Tvert imot. Gjør de det har skeptikeren feilet.

Vår oppgave som skeptikere er ikke å autoritært slå ned på astrologi eller kreasjonisme, ønskekvister eller flyvende naturlovpartimedlemmer og forlange at mennesker skal akseptere konklusjonene på bakgrunn av vår (når sant skal sies ofte heller dubiøse) autoritet. Målet er og må være å skape dypere forståelse for de metoder som gjør at vi kommer frem til disse konklusjonene.

Samtidig er det et veldig ambisiøst mål å skulle lære noen vitenskapelig metode på en time eller to, et mål som er velegnet til å brekke ryggen på. Å gi mennesker en godt vitenskapelig fundert utdannelse – for ikke å si dannelse – vil også i fremtiden først og fremst være skoleverkets oppgave. (Uten at jeg dermed skal si noe om hvordan jeg synes de gjør jobben i dag. Det finnes fortsatt injurielover her i landet.)

Hva kan så skeptikere håpe på å oppnå uten å knekke ryggen? Kanskje dette: å så et ”tvilens frø” hos mennesker. Hvis noen forlater foredragssalen eller klikker seg over til en ny side med en mer kritisk innstilling enn de hadde da de kom inn, da har skeptikeren lykkes.

For en kritisk innstilling er første skritt på veien til å spørre seg selv om hvordan man da allikevel kan vite noe, om hva som skal til for at man skal akseptere en påstand om hvordan verden ser ut som, om ikke sann, så i det minste sannsynlig.

Når man, som skeptikere gjerne gjør, bruker mye av sin tid på å tråkke rundt i den tåkeheimen som alternativsfæren ofte er, er det lett å bli smittet av de messianske ambisjonene man gjerne finner i alternative kretser. Det er en skummel felle å falle i. Man blir lett bare enda en fanatiker, og fanatikere er sjelden særlig sympatiske mennesker, selv når de hevder forsåvidt gode standpunkter.

Å spre en skeptisk, kritisk holdning gjør ingen overvettes populær. Man blir gjerne beskyldt for å være negativ, lukket og åndelig fattig – eller, som Skepsis’ gamle redaktør Terje Emberland, anklaget for å ha ”drept kvinnen i seg”. Det får vi heller leve med. Fordelen er at vi kan tillate oss å være kritiske også til våre egne funn og metoder. En slik luksus kan ikke alternativistene bevilge seg.