Babling som bevis

Publisert: 05.04.2011 - Skrevet av: Asbjørn Dyrendal

Den anglo-amerikanske satanismepanikken har gått dels i dvale, dels i skjul. Til gjengjeld har den romersk-katolske kirken i Italia og tilliggende områder tydeligvis bestemt seg for at det er en stor og økende trussel underveis. Så de avholder en konferanse for å diskutere temaet. Igjen. En virkelig seriøs en, selvsagt:

The object of seminars was to scrutinise the phenomenon of Satanism with «seriousness and scientific rigour», avoiding a «superficial or sensational approach», he said.

Vi kunne ønsket at «seriousness and scientific rigour» ville hjelpe på sitatets «he», den lett sensasjonsskriblende journalisten Carlo Climati, som kunne trenge begge deler i behandlingen av tematikken. Da ville muligens ikke lett ironiske observatører lage oppslag om at Internet is turning everyone into a Satanist heller. Men det er kanskje dét inntrykket man sitter igjen med når man ser «ekspertisen»:

The conference in Rome has brought together more than 60 Catholic clergy as well as doctors, psychologists, psychiatrists, teachers and youth workers to discuss how to combat the dangers of Devil-worship.

Dette høres temmelig nøyaktig ut som «cult crime»-seminarene som spredte satanismepanikk over Nord-Amerika og Vest-Europa på 1980- og 1990-tallet. Bortsett fra at det var flere pastorer enn prester, og at de fleste dengang var protestanter.

Det skaper også en liten forskjell her. For halve fokuset er altså på de sjelelige problemene eksperimentering med det okkulte skal medføre: besettelse. Og her gis det anledning til et aldri så lite hevet øyenbryn når man ser på graden av «seriousness and scientific rigour»:

An exorcist should be called when «the moral certainty has been reached that the person is possessed», said Father Nanni, a member of the Vatican’s Congregation for the Causes of Saints.

Moralsk visshet som bevis for demonbesettelse? Og hvordan oppnår man den? Har vi, i likhet med annen satanismepanikk, en nokså dårlig sjekkliste kanskje?

That could be indicated by radical and disturbing changes in the person’s behaviour and voice, or an ability to garble in foreign languages or nonsensical gibberish.

Teenagers, actors, and politicians beware…

Ellers er jeg veldig begeistret for advarselen om at de færreste viser seg å være egentlig besatt av djevelen. Reellt gladere, fordi det viser den litt mer tenkende responsen kirkens representanter stort sett har stått for i offentligheten når det gjelder besettelse vs sykdom som forklaring. Men ikke minst fortellingsmessig begeistret fordi absurditetene avløser hverandre på en måte som står et skeptikerhjerte nær. Her finnes nemlig anslag til et annet «demonbevis»:

Father Gabriele Amorth said people who are possessed by Satan vomit shards of glass and pieces of iron, scream, dribble and slobber, utter blasphemies and have to be physically restrained.

Kaster opp glass og jernbiter? Kult. Det er selvsagt ikke virkelig mirakuløst uten at man har regulert dietten deres grundig i forkant, men så skulle de første to enkelt la seg teste.

Det er tristere å se på resten: Slikt har vært standard forventning til besettelsesatferd så lenge at alle som vil, enkelt kan utføre den. Man skulle tro demoner ville ha skjønt det forlengst og heller kamuflerte seg som, tja, velmenende mennesker som bare vil fjerne litt ond innflytelse fra verden? Sist jeg sjekket hadde de klart å produsere mer dævelskap enn all verdens «djeveldyrkere» til sammen.