En av fordelene med å fly, er at flyplasser og fly gir anledninger til å lese relativt uforstyrret og lenge. Og siden jeg på tross av alle forsett om ikke å kjøpe enda en skeptikerbok beregnet på dem som ikke har lest 100 av dem fra før endte opp med å kjøpe Ben Goldacres Bad […]
En av fordelene med å fly, er at flyplasser og fly gir anledninger til å lese relativt uforstyrret og lenge. Og siden jeg på tross av alle forsett om ikke å kjøpe enda en skeptikerbok beregnet på dem som ikke har lest 100 av dem fra før endte opp med å kjøpe Ben Goldacres Bad Science, så kunne jeg jo like gjerne ta den med. Det angrer jeg ikke et sekund på.
Den som liker Goldacres vanlige skriverier vil elske boken. Han er vittig, han er skarp og klar, og han forklarer enkelt og elegant. Og han beveger seg i boken, som i spalten, også langt utover det alminnelige «alternative» fokuset, med siktet skarpt innstilt på flere feitere mål.
Én av fordelene med at han slipper til i bokformat, er at han endelig får anledning til å fullføre resonnement, forklare ved hjelp av både lengre og mer dyptgående eksempler og generelt gå mer i dybden. Det kler ham.
Det er også meget kledelig med vektleggingen hans av salgsstrategier, ritualisering, meningsproduksjon og i det hele tatt kulturelle element i salget av behandlinger – både alternative og konvensjonelle. Sammenlignet med bøker som Snake Oil Science og Trick or Treatment går han ikke bare lengre inn i kulturanalytiske perspektiver, men også i kritikk av felles salgstriks mellom farmasøytisk industri og alternative bransjer. Han er også bedre til å bruke eksempler fra studier til å illustrere poeng. Og han gjør det forsvarlig journalistisk.
Samtidig er han en passe dose kjepphøy og rappmunnet, slik at man unngår å sovne. Et eksempel fra omtalen av en mye brukt og omtalt «ernæringsekspert» i Storbritannia, «Gillian McKeith, PhD»:
…you may already be harbouring som suspicions about multi-millionaire pill entrepreneur and clinical nutritionist Gillian McKeith (or, to give her full medical title: Gillian McKeith).
Mjau.
For henne går det bare utforbakke derfra. Først river han en del av påstandene hennes i filler. Så går han løs på «doktorgraden» hennes. Jeg ser tilbud om sånne i spamboksen ti ganger om dagen.
Goldacre har strålende kapitler om placebo – kanskje like godt som Bausell i Snake Oil Science, men bedre fortalt – om MMR-panikken, om statistikk og kliniske forsøk, og om en rekke enkelttema. Han skriver også godt om systematiske reviews og metaanalyse, skjønt stort sett så lite teknisk at det nok har begrenset anvendelse.
Og så har han noen vidunderlige uttrykk innimellom. Det er synd det skal være vanskelig å finnet et norsk ord tilsvarende Goldacres «sciency» (for e.g. «terminologisk scientistisme»), men jeg skal definitivt klare å lage et for effekten alt sånt vissvass har på journalister, pasienter og vanlige lesere: «the hassle barrier». Denne barrieren gjør at ting slipper unna kritiske blikk, fordi det blir for mye av et ork å sjekke det ut. Det høres «sciencey» ut, og blir akseptert for det, et faktum som blir anvendt til salg av veldig mye forskjellig.
Det er blant annet slike betraktninger som gjør det til en sann svir å lese kritikken av industrier og av media – og gjør boken til en kulturkritikk av en tid der, som han sier, ting kan markedsføres troverdig omtrent som «pill solves complex social problem».
Les boken. Den koster nesten ingenting, og sjansen er minimal for at du ikke kommer til å kose deg, samtidig som du har utbytte av det.
Ben Goldacre
Bad Science
Fourth Estate 2008, 338s.
ISBN 978-0-00-724019-7