Det finnes systematiske årsaker bak religiøse lederes overgrep, både mot barn og voksne, spesielt når de får lov til å vedvare.
Det er skrevet en del om det. Og Satan – «the Devil made me do it» – inngår ikke i forklaringen av noe interessant. I motsetning til dagens demonologiske pinlighet.
Så i anledning alle som (merkelig nok) dukker innom i dag fra Dagbladets artikkel om Vatikanets eksorsist og de siste pinlige bortforklaringer av kåte prester med hang til yngre gutter, tenkte jeg å sette det litt i sammenheng ved hjelp av en innledning som aldri kom på trykk. Blant alt det forlagsredaktøren heldigvis sa et tydelig «nei» til da jeg la frem første utkast til Demoner finnes dette:
Den ellevte september i år 2000 kom djevelen til Vatikanet. I det minste, kunne verdenspressen og en sentral representant for Vatikanets demonutdriverkorps, Fader Gabriele Amorth, fortelle, så kom det en djevel til Vatikanet. Man var ikke sikre på hvilken djevel det var snakk om, for selv ikke en personlig inngripen fra pave Johannes Paul II var nok til å fjerne demonen. Catholic News Service kunne fortelle at det var en ung kvinne som var besatt, at det var en meget kraftig demon, og at det var et meget innbitt tilfelle av besettelse (Norton 2000). En halvtime med paven og to timer med en biskop og sjefseksorsisten selv gjorde ingen endringer i en tilstand som skal ha vart i mange år. Man forespeilte den unge damen at hun nok måtte gjennomgå jevnlige demonutdrivelser i mange år til. Sjefseksorsisten klaget sin nød over det nye eksorsismeritualet, protestantiske fundamentalister kommenterte triumferende at pavekirken var maktesløs overfor de onde ånder, mens sekulære massemedier veltet seg i titler som ”Djevelen slår paven”. Man må vel kunne regne det som borteseier.
De fleste kristelige kommentatorer omtalte den aktive ånd som en ”demon” heller enn som ”djevelen”. Det kan skyldes en viss tradisjon for å tenke seg at den onde selv sjelden befinner seg i frontlinjene. Det er jo så mange andre å ta av. Asmodeus har for eksempel falt litt ut av bruk. En gang var Asmodeus navn på én av de aller fremste av demonene. Det betyr riktignok bare ”ond ånd”, men en gang var den trehodete demonen for seksuell lyst, sinne og hevn kongen blant demoner. En annen som ikke lenger sprer noen videre frykt er Appolyon, men også dét var engang navn på en fremstående demon. I Johannes Åpenbaring var han selve sjefen over Helvete. Senere ble han degradert til å være en alminnelig plageånd for John Bunyans omvandrende pilegrim i Pilgrim’s Progress.
Det het seg riktignok at Asmodeus trivdes best i soverommet, så Petersplassen er ikke helt hans tradisjonelle domene. Appolyon ville kanskje vært mer hjemme der. På den annen side har den nye demonologien plassert demoner på uvante steder, og den moderne underholdningsindustrien har plassert demoner de fleste steder. Demonene lever derfor iblant oss, som populærkulturelle underholdningsuttrykk så vel som levende forestillinger. Spennet i forestillinger og fremstillinger er bredt. For noen tusen år siden tenkte man seg helst at de spredte sykdom og ulykke. Nå kan de også være underholdningshelter. I filmen Hellboy, som er basert på en tegneserie, er for eksempel vår helt en fullblods demon som bekjemper alle mulige slags onde skapninger. Onde magikere og andre demoner får gjennomgå. Hellboy ble egentlig bragt til verden av onde magikere for å åpne veien for mektigere og ondere skapninger, men fordi han ble oppdratt av kjærlige mennesker og føler seg knyttet til verden, kjemper han på det godes side. Tilsvarende underholdningsdemoner dukker iblant opp på fjernsynsskjermen, men for det meste er demoner noe man (og de «gode» demoner) skal bekjempe.
Vi ser et mer tradisjonelt bilde i nok en film som er basert på en tegneserie, nemlig Constantine. Her er helten en kombinasjon av detektiv og demonutdriver. Demonene hører hjemme i Helvete, englene i Himmelen, og derfra skal de slåss om menneskenes sjeler og balansen mellom godt og ondt i menneskenes verden. Men demoner ville knapt vært demoner om de holdt seg til spillereglene. Halvdemoner har infiltrert verden og gjør den verre. Constantines rolle er å sende dem tilbake til Helvete, og for hver demon han kaster ut, nærmer han seg selv himmerik som belønning.
For noen er begge deler bare underholdning. For andre er det blodig alvor. Troende mennesker kan diskutere hvor stor en trussel underholdningsbidrag som Hellboy er for samfunnet, eller hvor skadelig eller positivt det er med Constantines demonjakt. For selv om filmen gjør demon- og helvetestro levende for seerne, så er den langt fra «bibelsk korrekt». De som er opptatt av hva som er bibelsk korrekt demonlære er gjerne også opptatt av å finne ut hvor demonene virkelig befinner seg. Diskusjonen har gått utallige runder i kristenheten. Bare de siste par tiår har det vært gjentatte diskusjoner om hvor stor plass man skal vie demoner i religionen, og i hvilken sammenheng de måtte høre hjemme. Forårsaker de sykdom? Besetter de menneskene som resultat av synd?
Besettelser?
Utviklingen har gått demontroen imot. Riktignok lever de i beste velgående i de religioner som vil bekjempe dem, men det er sjelden vi ser noen advare mot dem i det offentlige rom. Det er få som tar dem alvorlig. I offentligheten advarer man oftere mot demontroende enn mot demoner. Det ble for eksempel rabalder i norsk og skandinavisk sammenheng da religionsforsker Eva Lundgren fant frem aktive demonutdrivere i norske menigheter og viste at praksisen med demonutdrivelse var gjennomsyret av menns makt over kvinner. På 1990-tallet ble det oppstyr rundt et forslag om at Den norske Kirke skulle innføre et eksorsist-embete.
Senhøstes 2004 ble det igjen blåst liv i skandinavisk demondebatt. Den danske avisen Ekstrabladet laget en lengre og kritisk serie om et nettverk av danske prester som bedrev eksorsisme (demonutdrivelser). Den norske avisen Vårt Land tok også for seg ulike synspunkt på demoner og demonutdrivelser i Norge. Den norske teologen Arild Romarheim foreslo at man skulle innføre noe som lignet eksorsisme av «hjemsøkte hus», selv om han samtidig ytret tvil om det var så ofte det lå demoner bak. Den katolske pateren Olav Müller ytret også en viss tvil om mengden av reelle besettelser, men var ikke i tvil om fenomenet. Det har til og med klare, overmenneskelige symptomer, ifølge Müller, som å snakke språk man aldri har lært eller ekstreme, fysiske krefter.. Besettelse, sa han, kunne skje selv den kristne, men det er spesielt all slags okkultisme som kan åpne mennesker for demonisk innflytelse.
Dette har vært et ganske vanlig synspunkt, selv om grensene for hva som teller som okkultisme har variert en god del. Det finnes en helt egen folklore rundt hvordan lek med «åndebrett» (ouijabrett) fører til ubotelige skader, men ikke alle vil gå så langt som til å advare mot Donald Duck. Det medførte imidlertid en del humoristiske oppslag da konservative norske kristne på 1990-tallet advarte mot nettopp okkultisme i Andeby, og tilsvarende reaksjoner dukket opp da bøkene om Harry Potter ble mål for lignende kampanjer. I amerikansk sammenheng har kampanjene pågått noen tiår. De har rammet alt fra barns leketøy til tegnefilmer og barnebøker. Det meste kan medføre at sinnet åpnes for demonisk kontakt. Djevelens snarer er sannelig mange.
Det er kanhende slike kampanjer de mer tilbakeholdne blant demontroende advarer mot. Overdrevne reaksjoner på trivielle fenomen, sier de, svekker tilliten til kristne og troen på djevelens eksistens. Hvilket også sies å være djevelens beste tricks: å lure folk til å tro han ikke eksisterer. Problemet er minst like stort den andre veien: å påvise at han eksisterer. Det var kanskje derfor så mange av de demonutdrivere den amerikanske religionssosiologen Michael Cuneo møtte fortalte om overnaturlige hendelser under seremoniene. Selv opplevde han ingen, selv ikke der en rekke andre møtedeltagere påsto både det éne og det andre hadde skjedd.
Det viser seg også at det er flere problem. Da de danske journalistene Kurt Simonsen og Rikke Halberg fortalte hundre danske prester om sin demonbesatte venn Søren, fant de ut at så mange som trettisyv av dem var positive til en djevleutdrivelse. Flere av dem kastet seg også ut i en eksorsisme, uten å gjenkjenne «Søren» som skuespilleren Torben Agersnap. Han var leid inn til å spille rollen som besatt. Kanskje de trøster seg med at han sikkert var besatt uten å vite om det. Det er visstnok ikke så uvanlig, om man bare hører på de rette menneskene.
Den amerikanske demonologen Ed Murphy kan i alle fall fortelle at selv de beste menigheter kan være rammet av demoner uten å vite om det. Et av Murphys eksempler er fra den såkalte «lattervekkelsen». I noen år på 1990-tallet var kollektiv krampelatter en populær eksportartikkel fra kanadisk karismatikk. Det skulle være tegn på den hellige ånds velsignelse. Murphy påstår han var positiv til fenomenet inntil han fikk rapport fra to kolleger som overvar det. De fant ut at det riktignok var en ånd tilstede, men videre hellig var den ikke. Ved deres bønn, skriver han, ble demonen maktesløs og latteren forsvant fra menigheten (Murphy 1996:532f.).
Pater Müller går i motsatt retning. Han er ikke så opptatt av å finne skjulte besettelser og slik gjøre besettelsesfenomenet vanligere. Han mener at de aller fleste påståtte besettelser bare er tilsynelatende. Til gjengjeld er det demoniske krefter som besørger de tilsynelatende besettelsene også. Det demoniske formålet er å la det gå inflasjon i fenomenet, slik at folk mister enten tilliten til diagnosen eller mister motet. Ut fra slike premisser går såvel karismatikerne som prester i den danske folkekirke djevelens ærend når de alminneliggjør besettelse som diagnose. Til gjengjeld vil en rekke (gammeldagse) karismatikere mene at katolikken går djevelens ærend han også, siden paven visstnok er Antikrist.
Det er ikke lett.
Det er ikke alt ved demonologi som er like morsomt heller. Det slutter gjerne der den intellektuelle leken og spøkefull svindel med skuespillere er lengst unna, og den blodigste tro på ondskapens alvor er nærmest. Det blir gjerne ikke så grufullt når man skal drive ut røyke- eller pornografidemoner som lurer kristne til å gjøre det de har lyst til. Når man bruker samme prosedyrer ved alvorlige sykdommer er det ikke fullt så harmløst. Og når man kobler den seriøse tro med grov uforstand eller direkte sinnslidelser kan det bli riktig ille. I 1995 og 1997 ble to kvinner henholdsvis slått og trampet ihjel av sine demonutdrivere i California. Utøverne var ellers tilregnelige prester, pastorer og misjonærer (Cuneo 2001:279). Det finnes en del slike tilfeller, senest fra sommeren 2004 da en åtte år gammel autistisk gutt ble drept under en eksorsisme. Andre tilfeller involverer den nærmeste familie, og det er iblant større spørsmål om hvor tilregnelig utøveren har vært. Janice og Lindsay Gibson ble for eksempel frikjent for mord på sin 12 år gamle sønn. Drapet var avslutningen på en serie maniske episoder. Janice (og mannen) hadde blitt overbevist om at hun var gud, og hun hadde begynt å se demoner overalt. Hun hadde for eksempel anklaget både medarbeidere og lokale politimenn for å være besatt, og hadde revet hodet av to kjælemus som var «onde». Lokale helsemyndigheter nektet å ta henne inn til behandling, og dager senere drepte ekteparet sønnen mens de prøvde å kvitte ham med noen demoner (Sieveking 1999).
Det skal selvfølgelig sies at langt de fleste demonutdrivelser fungerer mer som en religiøs placebobehandling. De har varierende effekt, men det er meget sjelden den er dypt skadelig. Allikevel forekommer ulike grader av grov traumatisering – opp til drap – som resultat av slik demontro hvert år. De foregår over det meste av verden. Men selv om det meste av slike ubehageligheter foregår langt unna, har vi vår del av dem også i Norden.
De færreste av dem når offentligheten.