Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Dødelige stikk? Narreakupunktur til folket!

Da er vi tilbake. Skepsis har nytt styre og hjemmesidene har funnet et nytt sted å være. Vi takker Gunnar og Thin for trygg havn og god støtte i mange år.

Men det var ikke det som motiverte meg ut av bloggdvalen i dag. Det var dagens oppslag om akupunkturrelatert dødsfall hos NRK, kombinert med Kristian Gundersens kritiske innlegg i Aftenposten og hos NRK (for å ta to blant flere) som lokker meg på banen igjen for å ri en gammel kjepphest ytterligere noen meter. Vis hele bloggposten »

Om hukommelse og traumer

Siden arvtagerne etter denne gjengen stikker snuten frem igjen, får vi fortsette vårt lille tilbakeblikkhukommelsesforskning.

Igjen lar vi Richard McNally få ordet, her i et litt eldre foredrag der den gamle debatten setter premissene.

Klinisk forsknings skjulte side (AllTrials TEDx)

En stor andel medisinsk forskning forblir upublisert. AllTrials-kampanjen slåss for at «all clinical trials – past, present and future – to be registered, and their methods and results to be fully reported.»

Skepsis har støttet denne holdningen helhjertet fra første dag. Her forklarer Sile Lane mer:

Minnefabrikken: feilinformasjon og feilerindring

Menneskelig hukommelse, hvordan den slår feil, og hvordan vi produserer feilaktige fortellinger vi er (mer eller mindre) sikre på at er riktige, også om egne opplevelser, er et fascinerende felt. Det er også et uhyre viktig felt, med tanke på alle måter dette temaet dukker opp i mellommenneskelige samtaler, regulering av sosialt samspill, rettssaker og andre sammenhenger.

En av dem som virkelig kan lære oss en god del om hukommelse er Elizabeth Loftus. (Den virkelige. Ikke pappfigurversjonen som tydeligvis fortsatt sirkulerer i enkelte miljø.)

Vi begynner med denne forelesningen ved Radcliffe-instituttet, som bl.a. gir en oversikt over Loftus forskning på feilinformasjonseffekten, hvordan misvisende opplysninger i etterkant av hendelse påvirker minnet.

Klovnepanikken når Norge

Klovnepanikken har tydeligvis nå også nådd Norge, etter å ha sirkulert noen runder i bl.a. USA.

Norske medier er ikke så ille. Delvis forbilledlig fortelles det hvordan det handler mer om å skremme enn om noe farlig, men vi får også høre om det potensielt farlige og straffbare. Inkludert ting (fra USA) det er minimalt med grunn til å tro at faktisk har skjedd.

At man advarer og vifter med pekefingre til reellt utspjåkede moroklumper er fair nok. Folk med masker og våpen er tilbøyelig til å være ugreit, og det hender en sjelden gang at enkelte av dem ikke bare bedriver en dårlig spøk. Det verste jeg har sett fra «klovnehold» så langt, er riktignok noen som kastet en pinne, men det er ikke alltid så lett å skjelne et lekevåpen fra et virkelig.

Frykten kan fort bli farligere, selv om ryktene om dette også har vært svært overdrevne. Ryktepanikker har et potensiale for mobilisering til sikkerhetstiltak, og engstelige (og sinte) mennesker med og uten våpen som tror de er ute etter noe farlig kan lett trå litt feil.

Denne klovnepanikken inkluderer en blanding av det ekstremt hukommelsessterke lesere av bloggen vil tenke på som kvasi- og pseudo-ostensiv agering på sagn. Det er ikke bare folk som forteller historier, men også noen som tar opp fortellingen i fullt kostyme, og noen som misforstår det hele. Midt i cosplay-epoken, og mens det nærmer seg Halloween kan det være greit å besinne seg litt både hva slags kostymer man velger og hvordan man tolker hva man hører og det man tror man ser.

Ut fra amerikansk bakgrunn, er det helst de siste tingene og minst det første. Alle steder får sin egen dynamikk, så vi får se hvordan det eventuelt vil utspille seg i en hjemlig kontekst. (Jesse Walker gir her en enkel firedeling av amerikanske rapporter – med litt tillegg.)

Nytt styre i foreningen Skepsis

Av Kristoffer Haug

På årsmøtet i Oslo 8. Oktober 2016 ble det valgt inn et nytt styre i Skepsis.

Det nye styret består av Øyvind Ertsås (leder), Ingvild Tinglum Bøckman, Guro Michaelsen, og Morten Guldberg.

De nye styremedlemmene er en god miks av folk med mange år bak seg med aktivitet i skeptikerbevegelsen, og folk som bringer friskt blod inn i rekkene.

Årsmøtereferat for 2016

Terapi, ufokidnappinger og tidligere liv

I anledning gårsdagens blogginnlegg, lar vi Richard McNally utbre seg videre om både det generelle og det litt mer spesielle.

Og for alle dem som måtte ha trodd at «ufokidnappinger» forsvant med nittitallet anbefales kommentarfeltet på Youtube.

Traumer og hukommelse

Vi har en viss historie for lav begeistring for dissosiasjonsteoretikere her på bloggen. Det skal legges til en tilsvarende lav entusiasme for deler av kriseterapi rettet mot traumer. Også i norske miljø.

Dagens klinikersalve mot Frode Thuen inkluderer et og annet varselslys, så som de «gode, gamle» angrepene på Elizabeth Loftus’ forskning. (De var en gang et kjennetegn på dypt sekterisk pseudovitenskap – siden den gang har jeg ikke fulgt med.)

Hvis man er opptatt av at hukommelsesforskning skal være foretatt på folk med dokumenterbare traumer, så er Richard McNally et naturlig stopp. Her forteller han om en del funn fra perioden da Susan Clancy samarbeidet, med vekt på de dynamikker og saker som peker på en tredje posisjon mellom «falske» og «fortrengte» (eller «dissosierte») minner.

Ekstraordinære påstander (med Richard Wiseman)

Nei, jeg har fortsatt ikke fått sett Folkeopplysningens siste programmer. Det er fortsatt travelt med andre ting, men mens enkelte andre forbereder seg på et alt for lenge utsatt årsmøte, kan jeg i det minste finne et mer tradisjonelt skepsistema. Denne er det Richard Wiseman, og litt mer folkelige termer:

Falske flagg, sanne løgner

Alle som har brukt litt tid på fora der konspirasjonsteorier om samtiden formidles og utvikles, vil ha lagt merke til den relativt store rollen diskusjoner og analyser av bilder spiller. I dette CRASSH-foredraget ser filmmakeren og filmviteren David Hickman nærmere på fenomenet i en bredere analyse av visuell kultur og politisk mistillit.

Vitenskapskommunikasjon og demokrati

Miljøet for kommunikasjon av forskning er forurenset av ideologiske og andre interesser. Naturlig nok. Vi mennesker er motivert av alt mulig annet rart, ikke bare, og ikke først og fremst, av søken etter hva som er sant. Det er ikke mangel på kunnskap om fakta som forklarer uenighet; det er «kulturell kognisjon» som velger fakta og tolkning ved hjelp av (ideologisk) tilhørighetsbasert, motivert tenkning. Det behøver ikke akkurat bidra positivt til et fungerende demokrati.

Dan Kahan, som vi hørte sist om helsekommunikasjon, snakker her først om klimaendringspersepsjon, deretter mer generelt om hvordan hvordan kulturell kognisjon og motivert tenkning påvirker oppfatninger av risiko, og deretter litt om hvordan vi (kanskje) kan fikse det. Med noen veldig slående grafer.

Tvilens kjøpmenn

Vi har vært innom Oreskes og Conways Merchants of Doubt tidligere. Litt forsinket oppdager jeg, via Disruption Networks Labs «The Power of Ignorance» at noen har latt seg inspirere til å lage en dokumentar basert på filmen.

Konspirasjonsteorier mellom sekulær skepsis og religiøs frelse

Siden den meget produktive Stef Aupers er verten der jeg befinner meg for øyeblikket (og dessuten gruppeleder i mitt utvalg), kan han jo få orde i mindre byråkratisk anledning. Her fra forelesning hos CRASSH:

Vis hele bloggposten »

Konspirasjonsteorier i åpenhetens tidsalder

Jeg forbereder meg på å drive konspiratorisk møtevirksomhet i Belgia noen dager.

I mellomtiden kan David Aaronovitch, den forhatte forfatteren av Voodoo Histories, Party Animals, og journalist hos The Times og BBC få lov til å irritere både akademikere og andre med klar tale.

Falske oppdagelser og p-verdier

Det er gått noen år siden John Ioannidis Why Most Published Research Findings Are False. Artikkelen var en vekker da den kom, og tittelen burde være et daglig mantra for flere enn tabloide «helsejournalister».

Det er muligens riktig at artikkelen ikke alltid er like lettlest. Det får man ta med seg. Til dagens tema fant jeg David Colquhouns beslektede An investigation of the false discovery rate and the misinterpretation of p-values atskillig mer leservennlig da jeg en gang snublet over den i et av mine mange, men uregelmessige forsøk på å oppgradere en noe skabbete kunnskap om statistikk.

Artikkelen gjorde tilstrekkelig inntrykk til at den gikk som vedlegg til fjern og nær. Det er ikke tittelen som gjør det, men den pedagogiske måten Colquhoun viser leseren noe av det samme som Ioannidis. Her er likevel vekten på hvor galt (veldig galt) det kan gå om man tenker for enkelt og med «p≤0,05» tror at man har funnet ut noe.

Han har ytterligere forenklet budskapet i videoen under. Kanskje ikke av verdens høyeste kvalitet, men høyere enn mine egne videoforelesninger og hvis du har større tålmodighet til å se og lytte enn til å lese blir du geleidet gjennom det grunnleggende. Først (ca. 10 min.) det aller mest grunnleggende – deretter konsekvensene. Og det er verdt å få med seg.

Vis hele bloggposten »