Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Vitenskapskommunikasjon og demokrati

Miljøet for kommunikasjon av forskning er forurenset av ideologiske og andre interesser. Naturlig nok. Vi mennesker er motivert av alt mulig annet rart, ikke bare, og ikke først og fremst, av søken etter hva som er sant. Det er ikke mangel på kunnskap om fakta som forklarer uenighet; det er «kulturell kognisjon» som velger fakta og tolkning ved hjelp av (ideologisk) tilhørighetsbasert, motivert tenkning. Det behøver ikke akkurat bidra positivt til et fungerende demokrati.

Dan Kahan, som vi hørte sist om helsekommunikasjon, snakker her først om klimaendringspersepsjon, deretter mer generelt om hvordan hvordan kulturell kognisjon og motivert tenkning påvirker oppfatninger av risiko, og deretter litt om hvordan vi (kanskje) kan fikse det. Med noen veldig slående grafer.

Tvilens kjøpmenn

Vi har vært innom Oreskes og Conways Merchants of Doubt tidligere. Litt forsinket oppdager jeg, via Disruption Networks Labs «The Power of Ignorance» at noen har latt seg inspirere til å lage en dokumentar basert på filmen.

Konspirasjonsteorier mellom sekulær skepsis og religiøs frelse

Siden den meget produktive Stef Aupers er verten der jeg befinner meg for øyeblikket (og dessuten gruppeleder i mitt utvalg), kan han jo få orde i mindre byråkratisk anledning. Her fra forelesning hos CRASSH:

Vis hele bloggposten »

Konspirasjonsteorier i åpenhetens tidsalder

Jeg forbereder meg på å drive konspiratorisk møtevirksomhet i Belgia noen dager.

I mellomtiden kan David Aaronovitch, den forhatte forfatteren av Voodoo Histories, Party Animals, og journalist hos The Times og BBC få lov til å irritere både akademikere og andre med klar tale.

Falske oppdagelser og p-verdier

Det er gått noen år siden John Ioannidis Why Most Published Research Findings Are False. Artikkelen var en vekker da den kom, og tittelen burde være et daglig mantra for flere enn tabloide «helsejournalister».

Det er muligens riktig at artikkelen ikke alltid er like lettlest. Det får man ta med seg. Til dagens tema fant jeg David Colquhouns beslektede An investigation of the false discovery rate and the misinterpretation of p-values atskillig mer leservennlig da jeg en gang snublet over den i et av mine mange, men uregelmessige forsøk på å oppgradere en noe skabbete kunnskap om statistikk.

Artikkelen gjorde tilstrekkelig inntrykk til at den gikk som vedlegg til fjern og nær. Det er ikke tittelen som gjør det, men den pedagogiske måten Colquhoun viser leseren noe av det samme som Ioannidis. Her er likevel vekten på hvor galt (veldig galt) det kan gå om man tenker for enkelt og med «p≤0,05» tror at man har funnet ut noe.

Han har ytterligere forenklet budskapet i videoen under. Kanskje ikke av verdens høyeste kvalitet, men høyere enn mine egne videoforelesninger og hvis du har større tålmodighet til å se og lytte enn til å lese blir du geleidet gjennom det grunnleggende. Først (ca. 10 min.) det aller mest grunnleggende – deretter konsekvensene. Og det er verdt å få med seg.

Vis hele bloggposten »

Kahneman om å tenke, hurtig og langsomt

Jeg var, i likhet med de fleste andre, begeistret da Thinking, fast and slow utkom. Siden den gang har det vært helt ytterligere salt i en del av psykologiens sår, noe som også rammer Kahneman. Kanskje ikke så fryktelig tungt, men vel verdt å ta med seg.

Det er på (nesten) alle mulige måter også Kahnemans bok, bare i form av de tema han er innom, som i dette foredraget.

Tenkningens psykologi

Et av mine første møter, muligens det første, med forskning på tenkningens fallgruver, var gjennom Richard Nisbetts og Lee Ross’ Human Inference. Derfra var veien til Kahneman og Tversky kort.* Som så ofte ellers i livet førte én bok til en annen, til mer lesestoff i flere former, og til mangel på hylleplass.

Dette lille foredraget om tenkningens psykologi, tar derimot lite hylleplass, om enn det forteller kort om mye.


Vis hele bloggposten »

Skepsis og anomalistisk psykologi

Vi har parapsykologi, og vi har anomalistisk psykologi. Sistnevnte kan nok beskyldes for å lene seg litt mer på kovensjonell psykologi, men har gjerne litt bredere interesser for det mange finner snålt enn de førstnevnte.

Professor Chris French, tidligere redaktør for det britiske Skeptic, gir en kort introduksjon.

Voldelige metaforer og fortrollet Amerika

Mens jeg har prokrastinert meg videre på en artikkel om konspirasjonstenkningens omfang og korrelater i en religiøs minoritet, har jeg benyttet anledning til å oppdatere bloggrullen litt. Det vil si at gamle feed-adresser er byttet ut med nye, flere avdøde blogger er fjernet, og et par av mine egne bokmerker er lagt inn.

Alt henger sammen her: den første bloggen brukes av Rob Brotherton, Daniel Jolly, Mike Wood og en litt yngre generasjon av (primært) Karen Douglas’ elever og heter Conspiracy Psychology. Innholdet gir seg selv.

Den andre bloggen er Violent Metaphors, en skeptikerblogg som tar for seg stridstema av kjent type, med innretning som i blant preges av at Jennifer Raff, som (primært) står bakom, er biologisk antropolog og arbeider med «the genomes of modern and ancient peoples in order to uncover details of human prehistory». Hvilket absolutt tiltaler meg også, men jeg oppdaget bloggen gjennom serien om «ConspiraSea Cruise. Blant aktørene: litt Andrew Wakefield, litt Leonard Horowitz, litt finansiell sovereign-ønsketenkning og diverse annet. (Cruiset ble også dekket av en noe mindre heldig reporter fra Popular Mechanics.)

Senere har Violent Metaphors også sett litt på Vaxxed og rapportert fra diskusjonen etterpå – med Wakefield tilstede.

Det er med andre ord konspirasjonsteoriene som nok en gang binder ting sammen. Tilfeldig? Neppe.

Hvilket bringer oss til Eric Olivers foredrag under: «Enchanted America». Det er bygget på en undersøkelse som er av de bedre når det gjelder amerikanske samtidsforhold og konspirasjonstenkning. Også når det gjelder helserelaterte teorier. Den viktigste påfølgende artikkelen, Conspiracy Theories and the Paranoid Style(s) of Mass Opinion, har bredere fokus, og dertil mye mer interessant å formidle om både omfang og hva som predikerer hva og hvor sterkt. Det gjelder ikke minst for hva slags religion. Så hva har «fortryllelse» med konspirasjonsteorier å gjøre?

Folkeopplysningen tilbake (og gjør det de skal)

I riktig, riktig gamle dager, den gang Skepsis var et blad, innrømmet man ofte i Skepsis’ beryktede Tøvsuger-spalte at Utvalget nok så alt for lite på TV. Det har ikke blitt mer siden den gang. Men det forhindret ikke at denne delen av det gamle utvalget plutselig ble oppmerksom på at Wahl, Hesselberg og andre er tilbake med nok en sesong av Folkeopplysningen.

Selvfølgelig hadde jeg fått med meg forvarslene, der det denne gang var de innbilt synske som fikk anledning til å ”stå frem” med den alternative advarselen mot den fryktinngytende inkvisisjonen. De er verdige arvtagere etter andre aktører med tvilsomt forhold til dokumentasjon av effekt som heller ikke satte pris på kritisk belysning.

Nå om dagen er det kanskje andre typer aktører som får fortjent kritisk belysning. Vis hele bloggposten »

Et rykte vil ha det til at … (CRASSH-foredrag)

Når det er vanskelig å få tilgang til offisielle nyheter, eller for den saks skyld når man allerede av ulike grunner ikke stoler på den slags, så brer ryktevirksomheten om seg. Slike rykter kan, som vi har vært innom før være av nokså ulik kvalitet.

Det er også et av temaene i dette foredraget i Cambridges Conspiracy and Democracy-prosjekt.

Vis hele bloggposten »

Oppdatering om Ross-klinikken

Vi kastet nylig et kort blikk på Klaus Ross-klinikken i Bruggen-Bracht. Etter tre dødsfall, ble det rapportert at politiet ønsket å åpne graver og undersøke inntil 70 dødsfall på klinikken.

Etter litt mer tid, virker det som om man fått en viss kontroll på hva som gikk galt da de tre pasientene døde:

“For the first time early this month Ross made a 3BP infusion from powder. Before that he always worked with infusions from professional pharmacists, which had nothing wrong with it”, Hartel said. “All the other patients were treated with ready-made infusions, so they do not need to be dug up.”

Det virker rimelig. Fem pasienter ble behandlet på denne måten, hvorav tre altså døde nokså hurtig.

Det er formodentlig disse fem, gjenværende sakene politiet nå etterforsker i henhold til det statsadvokaten forteller NLTimes.

Avisen vil riktignok ha det til at det er fem dødsfall som etterforskes, mens ingen har fortalt noe om at de to skadde har dødd i mellomtiden. Vi får med andre ord fortsatt avvente litt om hvordan saken utvikler seg.

Oppdatering
I følge nederlandsk media er det snakk om totalt 69 døde ved klinikken. De aller fleste var fra Nederland, og de aller fleste var dødssyke før de henvendte seg dit. «Desperate mennesker som klynget seg til et siste halmstrå», som avisen skriver.

Sekstini døde mennesker virker som et nokså høyt tall for en tvilsom liten alternativklinikk som i følge rapportene først startet sitt virke i 2014. Om ikke moralen har stått i høysetet virker markedsføringen å ha vært i orden. Det er imidlertid altså kun Ross som er tiltalt, og kun de tre tidligere nevnte dødsfallene som etterforskes primært, og av politiet. Det formidles imidlertid at 94 familiekontakter («etterforskere») er i kontakt med 130 mennesker (pårørende og muligens pasienter), hvor de blant annet spør om de er villige til å bistå politiet i etterforskningen.

Det kan ta sin tid, og det kommer neppe veldig mye mer nytt før en eventuell rettssak.

Paranoiaens forente stater

Som tidligere nevnt hadde jeg stor glede av Jesse Walkers United States of Paranoia. Walker er en morsom samtalepartner, et oppkomme av kunnskap om og anekdoter fra amerikanske subkulturers og mer mainstream historie.

Han er heller ingen dårlig foredragsholder – også når temaet er konspirasjonstenkning i mainstream – godt behandlet som The Political Style of Conspiracy.

Holocaustfornektelse og fornekteres strategier. Deborah Lipstadt hos CRASSH.

Holocaustbenektelse oppsto som en smakløs øvelse på ytterste høyre for å rehabilitere sitt politiske prosjekt. Nå om dagen finnes et utall versjoner «revisjonisme» for ulike publikum, ikke ulikt andre konspirasjonsteorier.

I dette foredraget tar Deborah Lipstadt for seg noen av de eldre, etablerte variantene og deres strategier. De siste er fortsatt jevnlig i bruk. Underveis får man også illustrert at beviskonvergens, hvordan man setter sammen et helhetsbilde fra en mengde kilder, er måten man i praksis skaper kunnskap om komplekse hendelser på.

Gammelt nytt, gamle kjente. Litt oppdatering om gammelt sjarlataneri

I anledning forrige sak, og siden alle «smånyhetene» fra forrige design ble borte i flyttingen tilbake til WordPress, kunne det være interessant å kaste et (veldig kort) tilbakeblikk på et par av de mer notoriske aktørene på fortvilelsens alter.

Siden jeg har vært nokså langt unna det bredere feltet en stund har jeg naturlig nok mistet oversikten over de siste utviklingene og nye aktører, men noen av de gamle har andre holdt meg orientert om. Vis hele bloggposten »