Jeg lovet i går at jeg skulle gjøre et forsøk på å besvare litt fyldigere spørsmålet om pasientene som går til den «nye germanske medisin»/metamedisin/ etc. TV2 spør, og det er ikke noe dårlig spørsmål: Hvordan har det seg at intelligente og veltudannede mennesker kan falle for sånt. Er de “hjernevasket”?

Det er et godt spørsmål fordi det berører mange ting, både generelle og spesifikke: overtalelse og lydighet, vårt forhold til andre og marginaliserte valg, idealer om rasjonalitet og realiteter som ser noe annerledes ut. Og det handler om det eventuelt brukes spesielt kraftige påvirkningsstrategier i disse pseudovitenskapelige systemene.

Det er med andre ord et nokså komplisert spørsmål dersom man hverken skal demonisere eller normalisere for mye og samtidig gi forklaringer som noen kan bli klokere av. Men la meg nå forsøksvis skissere litt i alle fall, og da skal jeg begynne med generelle («symmetriske») elementer. For spørsmålet om hvordan noen kan feste lit til vissvass som Hamers har en del til felles med spørsmålet om hvorfor vi går til behandlere og stoler på dem mer generelt.

De færreste setter seg ned og ser grundig gjennom dokumentasjon på behandlingstypenes effekt og vurderer dem ut fra dyp medisinsk kunnskap. Vi følger istedet sosiale system basert på kollektivt konstruert tillit. Autoritet, sosialt konstruert, er et vesentlig element. Til det hører også en forestillingsverden der slik autoritet gir mening og inngår i et meningssystem.

Men det finnes mange ulike (unnskyld uttrykket) diskursfellesskap i et samfunn. Ikke alle trekker i samme retning. Og det er derfor vi synes det er nødvendig å forklare at folk tyr til bisarre teorier og uvirksomme behandlinger. Men innenfor sine egne intellektuelle (intellektuelt forkvaklede, for all del) forutsetninger gir de like mye mening. Når kvakksalveren sier at hans metoder kurerer 98% av alle kreftsyke, er det å oppfatte som når en reell medisinsk autoritet sier at behandling X for krefttype Y på stadium Z har en viss prosent overlevelse etter fem år. Selv om det første er humbug og det andre basert på reelle og grundige studier.

De som følger Hamers kur, følger også autoriteter som sier ting de tror på. I parentes bemerket er det et interessant selvbedrag som ser ut til å dukke opp (i det minste i enkelte faser) her: Det at man griper til en alternativ autoritet kan gir en bedragerisk følelse av autonomi – av at man har valgt og bestemt behandling selv og ikke latt seg «dupere» eller styre av andre. Mens man i praksis bare har valgt en slett dokumentert autoritet å følge.

Hvis vi går til det mer spesifikke (med slalåmturer innom generelle tema) igjen, så appellerer «den germanske nye medisin» og avleggerne til en type teori som ikke er uvanlig innenfor alternativmiljøer, nemlig at sykdommer først og fremst har sammenheng med psyken. I dette tilfelle er det en kausalteori om traumer som står i sentrum, og det kan få alvorlig betydning på senere stadier i behandlingen.

For en ting er å forklare at folk tilslutter seg en behandling i en tidlig fase, men hvorfor fortsetter de når det blir tydelig at behandlingen – som de alle vet er kontroversiell og ikke nyter aksept utenfor en minimal krets – ikke virker? De blir jo bare sykere.

Det er analytisk sett (minst) to ledd til den forklaringen. Det første handler om meningsproduksjon. «Teorien» i behandlingen har forutsett og bygget inn at pasientene skal bli verre, både som viktig element i «bedringsprosessen» og som bortforklaringer. For å ta det siste først: Det anses som et faktum, udiskutabelt og dogmatisk, at traumet går forut for og er årsak til f.eks. kreften: Hvis svulster vokser (og sprer seg, skjønt det siste så vidt jeg forstår fornektes i systemet) skyldes det at man ikke har kommet i kapp med traumet ordentlig. Det kan også være at det er andre, uerkjente traumer man trenger å «bli klar» av (en språkbruk som har mye til felles med scientologys tanker om negative engrammer). Dermed er det effektivt sett pasienten som får ansvaret for å ta tak i årsakene når ting ikke går som de ifølge teorien skulle.

Men forverringer er også bygget inn i systemet på en annen måte, nemlig som et løfte om at man nå er på rett vei. Når symptomene blir kraftigere og tilstanden verre er det bare kroppen som jobber med sin egen helbredelse, og den skal og må få gjøre det uten hindring. (Derfor skal man altså ikke gi smertestillende.)

Hvorfor finner et sykt menneske seg i slikt? Vel, det handler om mange ting, hvor det at man er avmattet av sykdom kanskje ikke er det mest sentrale.

– Det har gjerne begynt i det små, med den typen tanke som tusen velmenende, men plagsomme (og iblant grådige) «gode råd» om alternativ behandling ofte promoterer i fullstendig fravær av innsikt: Du kan jo prøve… Det kan ikke skade å prøve… dette også… for du vil jo vel at han/hun skal bli frisk?

Det kalles for foten innenfor-teknikken og er et kraftfullt verktøy for å fremme overtalelse og lydighet. Fra det lille er vi atskillig mer tilbøyelig til å gå med på noe som krever mer.

– Når man først har investert penger, håp og tillit i en behandler og en behandling, er man svært sårbar for pasientversjonen av the sunk costs fallacy: Man har investert så mye i det allerede at det å gi seg nå, spesielt når «legen» sier at symptomene er tegn på at man blir bedre…

– I løpet av prosessen har man investert behandleren med autoritet utover den som ble presentert ved starten for å få kunden til å lytte. (Så lenge Hamer drev «klinikker» brukte han også alle de ytre likhetsknepene for å etablere og holde på autoritet.) Autoriteten kan forsterkes av de lojalitetsbånd pasienter ofte får i forhold til behandlere, kanskje spesielt dem som kommer dem intimt nær – f.eks. ved et fokus på det «psykologiske». Disse båndene kan bli utrolig sterke og gi en utrolig definisjonsmakt til terapeuten når det gjelder situasjons- og sykdomsforståelsen. Selv når pasienten har gått lenge og bare blitt verre.

– Det hjelper ytterligere dersom definisjonsmakten ikke blir utfordret utenfra. Her kommer (forutsatt at rapportene er riktige) et interessant moment inn når det gjelder Hamer-disipler: Forsøkene på å isolere pasienter fra kritiske familiemedlemmer og andre kritiske røster. Dermed besørges forsøksvis en innveving i sosial omgang som støtter opp under at behandlingen og teorien er korrekt.

– Forsøkene på å fremme kritikk mot behandlingen kan, når de ikke får sosial støtte, fort vendes til skyldfølelse og brukes til overtalelse om «litt til» (à la døren i ansiktet-teknikken).

Til det er så altfor, altfor sent, selv for tvilerne.

Kort oppsummert: Start med felles idégrunnlag, presenter med autoritet, få foten innenfor døren, bygg tillit og de første investeringer, ha et idésystem og et sosialt system som fanger opp prosesser og kritiske tilbøyeligheter sånn noenlunde, så har du starten på (også) fungerende kvakksalvervirksomhet som kan holde på intelligente, selvstendige, kritiske mennesker.

Det er mer komplisert, det er mange flere detaljer, og i farten har jeg sikkert glemt å ta med noen grove linjer også. Suppler gjerne!

Oppdatering

Deler av det konkrete utgangspunktet er fulgt opp i kveld av TV2, med fortellingen om to av tre kjente norske dødsfall knyttet til behandlingen. I tillegg hadde de en ytterligere relevant sak i går, der (politiker og kreftpasient) Bengt Eidem går i fletta på den som selger dårlige idéer til kreftpasienter.

Vi applauderer redaksjonen og journalist Thorstein Korsvold.