[Som forespeilet i går, tenkte jeg å forsøke å fullføre et utkast til en forelesning her, med henblikk på en gang å klare å formulere en artikkel ut fra ruinene. Det handler om alternative behandlingssystemer i lys av religionsbegrepet, og selv om jeg mangler en del både her og der – spesielt mot slutten – begynner det foreløpig slik:]

I en utmerket artikkel om norske offentlige dokumenter og alternative behandlingsformer avdekker Siv-Ellen Kraft (2006) at norske myndigheter og forskningsmiljøer har en tilbøyelighet til å overta behandlernes selvbeskrivelse og egen oppfatning av feltet alternative behandlinger.

Dette gjelder for eksempel svært tydelig både for NIFAB og for den store utredningen om alternativ behandling, NOU 1998:21.

I den siste blir kristen troshelbredelse utelukket fra kategorien behandlingsformer fordi det er ‘religion’. De som kaller seg «healere» og mener at de «har en naturlig evne til å formidle eller overføre en livsenergi […] som kan fremme en helbredelsesprosess» (i Kraft 2006:181) blir derimot utelukket fra religionskategorien fordi de oppfatter sine angivelige evner som naturlige og ikke kaller sin overbevisning for tro. Som Kraft kommenterer kan denne vektleggingen av «tro» være

hensiktsmessig med hensyn til kristen protestantisme, men den er ellers lite dekkende for verdens religioner, deriblant nyreligiøsiteten. Begreper som «viten» og «kunnskap» foretrekkes fremfor «tro» og «religion» i disse miljøene; «tro» oppfattes som et kristent begrep og «religion» forbindes med dogmer og underkastelse. Et analytisk religionsbegrep må åpenbart heve seg over slike interne former for begrepsbruk og virkelighetsforståelse. Alternativet blir å fastholde f.eks at vissheten om guds eksistens er mindre religiøs enn troen på slik eksistens. (ibid.)

Nå påkaller riktignok også mange healere i tillegg både engler og andre former for «hjelpere», men reell praksis blant alternativbehandlere ser heller ikke ut til å spille noen vesentlig rolle for kategoriseringen.

En rekke andre eksempler som trekker i samme retning gjør det tydelig at man fra offisielt hold opererer med et bestemt og noe snevert religionsbegrep. Vi som bedriver forskning på nyreligiøsitet vil imidlertid ofte ha en mer inkluderende religionsforståelse der alternative behandlingsformer inntar en naturlig plass.

NAFKAM og andre offentlige representanter argumenterer ikke for sitt syn, ettersom de ikke har utviklet noen refleksivitet som hjelper dem til å se på spørsmålet om hva som kan være ‘religion’. Det er imidlertid ikke til videre hjelp for oss religionsvitere: Vi kan ikke unnslippe slik refleksivitet. Vi må stille spørsmålene eksplisitt, kanskje særlig når det fremstår like selvfølgelig for oss som et religionsbegrep formet av institusjonalisert religion gjør for de myndigheter og forskningsmiljøer Kraft så elegant kritiserer.

Hva er forholdet mellom alternative behandlingsformer og religion? Kan vi si at de inngår som del av en religiøs praksis, og hva gjør vi i så fall med alle dem som ikke har noe forhold til ideologi? Er ideologien bakom religiøs?

Før vi kommer så langt bør vi imidlertid kanskje se litt på hva som er forutsetningene for å diskutere religion på denne måten.

Religion er sosialt konstruert

Religion er menneskeskapt, både som begrep og som sosialt fenomen. Begge skapes i sosialt samspill. Mer enn som så: det skapes diskursivt. Religion er ikke et fastlagt «noe» som mennesker gjør ved hjelp av tenkning og/eller ritualer. Å benytte termen ‘religion’ om noe, er et valg av ord, begrep, modeller for å klassifisere noen sider ved menneskelig aktivitet. Hverken valgene eller aktivitetene de beskriver er statiske.

Når kollektive handlingsformer er for nedadgående, vil det si at kirkesamfunn lider. Selv om de nok lider mer enn enkelte andre fellesskap, er det likevel et åpent spørsmål om det nødvendigvis betyr at det blir mindre religion. Hvis man avgrenser religion til å være synonymt med deltagelse i kirkesamfunn er svaret åpenbart, men hvis vi ønsker å forstå verden noe dypere, kan det hende vi ser at ‘religion’ endrer seg. Og da endrer vi religionsvitere oppfatningen av hva som kan og bør telle som religion i tråd med vårt eget prosjekt om å forstå visse sider ved menneskelig aktivitet.

På samme måte som «familie», «politikk», og «barndom» er «religion» en sosial og kulturell konstruksjon, skriver James Beckford,

the meaning of which has changed over time, has differed between social classes and has never been universally agreed. In other words, the meaning of these concepts is not fixed once and for all time. The meaning of these everyday aspects of the social and cultural world can be contested, rejected, modified, or confirmed. (Beckford 2003:13)

Det er med andre ord ikke en «ting», religion, som endrer seg, men både menneskelige samfunn og tilhørende klassifiseringssystemer.

Ingen av delene endrer seg imidlertid uavhengig av mennesker. Mennesker skaper samfunn og de skaper klassifiseringssystemer. Når vi ser på religionsbegrepet, ser vi alltid på noens religionsbegrep. Vi kan spørre om hva «vi» lar telle som religion, men ofte kan det være mer opplysende å spørre hvem som lar hva telle som religion, og hvorfor de vil utelukke noe annet. Bakom valgene kan det ligge både kognitiv bias, interessepolitikk og teoretiske valg.

Kognitiv bias er i denne sammenheng ubevisst overtagelse av et etablert mønster som brukes mer eller mindre ukritisk. Enkelt sagt bruker man et mønstereksempel, en prototype, og universaliserer egenskapene eller trekkende ved dette mønstereksempelet. Når vi insisterer på å definere religion som «tro» og tilhørighet til en «kirke», behøver vi neppe lete veldig langt for å se hva som har dannet mønster. En provinsiell nærsynthet er blitt generalisert til universell interesse.

Kognitiv bias kan gå godt sammen med interessepolitikk, siden begge deler legger opp til å naturliggjøre valgene: En kognitiv bias gjør at det blir lett å anse at det som ligger nær opp til egne interesser også er det naturlige eller selvfølgelige. At denne kognitive biasen ofte allerede er interessebestemt bidrar bare til å gjøre prosessen mer effektiv.

Det finnes også former for interessetung klassifisering som ikke først og fremst er ubevisst. Vi kan for eksempel tenke oss juridiske definisjoner og dertil hørende praktiske byråkratiske avgjørelser som må ta hensyn til politiske valg om at religion skal anses som et positivt fenomen i samfunnet. Her ligger gjerne en grunnidé om en positiv funksjon religion skal fylle, og dersom man av forskjellige årsaker kommer til at en gruppe ikke fyller slik positiv funksjon, kan det føre til at man definerer gruppen ut av religionskategorien. (Og noen ganger kan en gruppe, på grunn av egeninteresser med eller uten kognitiv bias, selv insistere på å bli holdt utenfor.)

Når kategoriseringen er basert på et teoretisk valg vil vi forvente at den er mer refleksiv enn de mest banale innskrivninger av paradigmatiske eksempel i universaliserende form. Det er ikke alltid tilfelle, men det er i alle tilfeller verdt å etterstrebe et slikt mål. Et teoretisk valg er imidlertid alltid interessebetont, og det siste bør man ikke forsøke å fjerne. Derimot bør man forsøke å sørge for at det først og fremst er en teoretisk – syntetiserende eller analytisk – akademisk agenda man forsøker å fremme mer enn en politisk agenda. (I likhet med Donald Wiebe (2005) vil jeg fortrinnsvis skille mellom rollen som «public intellectual» og forsker.)

Spørsmålet er hvilke typer teori man bringer til torgs og hvor velegnet den er til å belyse et fenomen, en prosess, eller et sett handlingsmåter i sin kontekst.

Hvilket bringer oss tilbake til alternativmedisinske teorier og praksisformer igjen. Det blir en noe komplisert vei tilbake til religionsbegrepet, men vi forsøker.

[del 2 kommer om en dag eller tre, og fortsetter med «alternativ behandling i religion – muligens et dårlig valg]