I forbindelse med oppslaget om de ny-gamle satanismeteoriene i psykologmiljøer, kan det være verd å bite seg merke i oppblomstringen av behandlingstilbud for dissosiativ identitetsforstyrrelse i Norge. Jeg er litt bekymret over dette. Selv om jeg ikke tror det står fullt så dårlig til som underliggende tekst kan antyde, synes jeg det kan være verd […]
I forbindelse med oppslaget om de ny-gamle satanismeteoriene i psykologmiljøer, kan det være verd å bite seg merke i oppblomstringen av behandlingstilbud for dissosiativ identitetsforstyrrelse i Norge.
Jeg er litt bekymret over dette. Selv om jeg ikke tror det står fullt så dårlig til som underliggende tekst kan antyde, synes jeg det kan være verd å gi et lite innblikk i én av grunnene til bekymringen.
Følgende tekst er utdrag fra en lengre artikkel jeg forhåpentligvis sender fra meg ganske snart. Litteraturlisten er utelatt fordi jeg ikke orker å klippe inn de relevante og hele er lang som et vondt år. Utgangspunktet er, som man vil se «minneterapi» eller «recovered memory therapies».
**
De fleste studier som omhandler sterke indikasjonene på skade kommer fra minneterapi relatert til teorier om dissosiative identitetsforstyrrelser (MPD/DID). En lang rekke pasienthistorier fra rettssaker mot tidligere terapeuter dokumenterer kraftig svekket mental og fysisk helse i forbindelse med terapien (e.g. Loftus 1997b; Stock 1999:494). Kraftig angst og sterkt øket suicidalitet er bare to av mange ting som kommer opp. Det er ikke spesielt overraskende at angst og suicidalitet står sterkt, ettersom det ofte var årsak til innleggelse for pasienter (Goodman et.al. 1994:35; cf. Acocella 1999:62). Disse problemene later imidlertid til å kunne tilta heller enn avta med behandling. I en analyse av suicidalitet hos 12 tidligere MPD-pasienter fant man følgende:
In total 27 suicide attempts were made; 11 before the diagnosis of MPD and 16 afterwards. Six patients who attempted suicide after the diagnosis of MPD was made, indicated that receiving this diagnosis and therapy for recovered memories played a role in the suicide attempt. … The majority of the MPD patients described very serious attempts including several with overdoses requiring resuscitation by respirator and in two instances, the use of gas (carbon monoxide or domestic gas). (Fetkewicz et.al. 2000:157).
De rapporterte også ellers forverring i terapien, mens sammenligningsgruppen viste omvendt mønster.
I den grad behandlingen har spilt en rolle i den erfarte forverringen kan det være en lang rekke forskjellige faktorer i spill. Det behøver ikke ha direkte eller indirekte ha med forsøkene på å skape overgrepshistorier å gjøre, selv om en rekke enkeltpasienter (”retractors”) retrospektivt vektlegger at dette har spilt en rolle (e.g. Ofshe & Watters 1994; Pendergrast 1996; Loftus & Ketcham 1994).
Vi finner likevel lignende trekk knyttet til andre som har begitt seg på jakt etter skjulte minner. I et tidligere studium av førti personer, også her blant dem som hadde trukket tilbake overgrepshistorier og tatt avstand fra terapien, fant Fetkewicz og Lief at samtlige rapporterte forverring under terapien, inkludert økt selvskading, økt suicidalitet og flere selvmordsforsøk (Lief & Fetkewicz 1995). Man kunne tenke seg at dette var knyttet utelukkende til ”retractor”-gruppen, men en undersøkelse av 30 tilfeldig utvalgte som søkte kompensasjon for overgrep de hadde ”fortrengt” til over lovens frist, fant blant annet følgende:
Before the memories, only 3 (10%) had attempted or thought of suicide; after memories, 20 (67%) were suicidal. Before memories, only 2 (7%) had been hospitalized; after memories, it was 11 (37%). Before memories, only one woman (3%) had engaged in self-mutilation; after memories, 8 (27%) had mutilated themselves. […]
Most of the patients had been employed before entering therapy (25/30 ≈ 80%), many of them in the health-care industry (15/30). After three years of therapy, only 3 of 30 (10%) were still employed. Of the 30, 23 (77%) were married before therapy. Within three years of this time, 11/23 (48%) were separated or divorced. Seven (of 30 = 27%) lost custody of minor children … All 30 were estranged from their extended families. (Loftus 1997a:29).
Rapporten konkluderer med at pasienter i ”therapy designed to excavate memories experience an unusually high incidence of serious symptoms … Usually these symptoms were either not in evidence at the time therapy is initiated, or were mild and unremarkable” (Parr 1996 i Stocks 1998:431).
Kommentarer allerede fra en del MPD/DID-pionerer viser at lignende erfaringer har vært observert også av dem som står for terapien (e.g. Kluft 1984; Putnam 1989:98).
Studiene har svakheter og må regnes mer som i slekt med anekdotiske observasjoner enn med kliniske prøver. Det er selvfølgelig umulig å generalisere fra dem. Dersom alle terapeuter hadde så radikalt negative reaksjoner hos pasientene må det være lov å håpe på at terapiformene var utdødd. De negative observasjoner som er blitt gjort gjør imidlertid mer enn å antyde at man bør være på vakt overfor potensielle og tildels svært alvorlige skader på pasienter.