(Det er på tide å planlegge neste semester, og jeg skal tilbake til den mer konkrete konspirasjonskulturen igjen. Jeg er litt rusten, så jeg har kladdet en liten snutt mens jeg kikker gjennom pensum på nytt.)

Den 11.september 1990 holdt George Bush den eldre en tale for den amerikanske kongressen. Irak hadde invadert Kuwait, amerikanske soldater var sendt til grenseområdet mot Saudi-Arabia, og det var på tide å selge en krig ved hjelp av visjoner. I talen sa Bush blant annet at:

The crisis in the Persian Gulf, as grave as it is, also offers a rare opportunity to move toward an historic period of cooperation. Out of these troubled times, our fifth objective—a new world order—can emerge: A new era—freer from the threat of terror, stronger in the pursuit of justice and more secure in the quest for peace. An era in which the nations of the world, east and west, north and south, can prosper and live in harmony.

A hundred generations have searched for this elusive path to peace, while a thousand wars raged across the span of human endeavor, and today that new world is struggling to be born. A world quite different from the one we’ve known. A world where the rule of law supplants the rule of the jungle. A world in which nations recognize the shared responsibility for freedom and justice. A world where the strong respect the rights of the weak.

Hykleri og ironi til side hører utsagnet tydelig hjemme i en bestemt tradisjon og ble aktualisert av en epoke der gamle konflikter ble mindre aktuelle:

The most widely discussed application of the phrase of recent times came at the end of the Cold War. Presidents Mikhail Gorbachev and George H.W. Bush used the term to try to define the nature of the post Cold War era, and the spirit of great power cooperation that they hoped might materialize.

Den politiske tradisjon utsagnet kommer ut av var ikke uten sine kritikere. Og det var heller ikke den eneste den ble mottatt i. I løpet av kort tid var det ikke de reellt problematiske og/eller diskuterbare sider ved visjonene om «en ny verdensorden» slik de var forsøksvis tenkt som ble forbundet med uttrykket «NWO». Det var en annen og tildels langt mørkere arv som kom til uttrykk, først preget av høyreekstrem frykt for en «verdensregjering».

Det er en lang og komplisert historie bakom. I lengre perspektiv handler det både om nasjonalisme av typen som kalles for politisk nativisme kombinert med tankemoduset «grand conspiracy», og om mindre ekstreme former for mistanke mot konsentrert politisk og økonomisk makt. Det er et kontinuum som inkluderer teorier av typen som blir presentert i Sions vises protokoller og de villere Illuminatus-teoriene på den ene siden og enklere populistisk kritikk på den annen.

I den relativt korte tidshorisonten handler det blant annet om den kalde krigen. Amerikansk høyrepopulisme og høyreekstremisme mottok ulike varianter av utopier om en verdensregjering som – i utopiske varianter – skulle frelse oss fra nye verdenskriger og styre mot en rettferdig og rasjonell fordeling som kommunistisk propaganda. «One Worldism», kalte John Birch Society det, og det var bare den «vakre» overflaten på en kommunistisk konspirasjon for å ødelegge alle frie samfunn.

Og de var langt fra de eneste. Som Chip Berlet og Matthew Lyoons skriver i right-Wing Populism in America hadde frykten for «One World Government» lenge dominert i både det kristne og det sekulære «Hard Right» (som de kaller det). Når Bush tok til orde for en «ny verdensorden» ga det gjenklang i et profetisk orientert kristent høyre som ventet på Antikrist og dommedag like mye som det gjorde i en sekulær variant som fryktet USAs undergang under FN og/eller en verdensdiktator.

For den kristne varianten inngikk dette i blant annet populære teorier om «sekulær humanisme» som en farlig trussel mot kristenheten, i allianse med (eller bare en lett forkledd variant av) New Age, som ville være den religion Antikrist skulle fremme.

Blant dem som var tidlig på banen med «NWO» som spesifikk betegnelse på visjonene til den store konspirasjonen, var televangelisten og den president-aspirerende Pat Robertson blant de fremste. Boken The New World Order kom i 1991, og var en typisk syntese for tiden: Han hentet frem gamle Illuminatus-frimureri-teorier knyttet til symbol og tekst på dollarseddelen («Øyet i pyramiden» og «Novus Ordo Seclorum» ble begge gjort til frimurersymbol). De ble knyttet til den franske revolusjon (selvsagt), til okkultisme og kommunisme. For å få det til å gå opp med en i hans kretser vanlig tolkning av Johannes Åpenbaring som profeti, ble de også knyttet til en «mysteriereligion» – den som skal komme i de siste tider som et ekko av «det gamle Babylon». Og for å dokumentere sin plass solid i amerikansk anti-kommunistisk tradisjon av den noe høyrerorienterte typen, knyttet han okkultistiske hemmelige selskap videre til Marx og Lenin.

Robertson fulgte en arv fra den britiske fascisten Nesta Webster, inkludert antisemittiske allusjoner – blant annet knyttet til mordet på Abraham Lincoln…

Ikke alt dette tankegodset slo like godt an i mindre fundamentalistiske eller dommedagsorienterte kretser. Men både det svært religiøse og det mer «sekulære» «Hard Right» kunne enes om den nasjonalistiske idéen: FN utgjorde en fare. Fra begge kretser kunne man høre fortellinger om at soldater med FNs hjelmer sto klare til å invadere USA (snart, veldig snart). Og at egen regjering sto til tjeneste for den kommende verdensregjering, med blant annet konsentrasjonsleire klare for alle patrioter.

NWO ble en teori som tok opp i seg det meste av tidligere teorier: infiltrasjon av legale institusjoner, implantering av kontrollerende mikrochips (før HAARP ble lansert som tankekontrolltårn), hemmelige væpnede aktører i svarte helikoptere – og hemmelige selskap bakom det hele.

Militia-bevegelsen er en fascinerende historie i seg selv, men NWO-teoriene kom ikke derfra, og de forble ikke der. Snarere var problemet at så lenge de ble forbundet med ekstremhøyre, ville de snarere ha mindre enn mer suksess.

For å bygge broer til nye miljøer, for videre suksess, var «NWO-memet» avhengig av noen tilknytningspunkter til andre. Konspirasjonslogikken og oppkoblingen til andre konspirasjonsteorier var én viktig bro. Svarte helikoptere, korrupte myndigheter og implantater var også vanlige elementer i enkelte UFO-konspirasjonsteorier. UFOlogi av den konspirasjonsorienterte sorten ble dermed en bro over og inn i mer venstreorienterte alternativmiljøer, skriver Michael Barkun i A Culture of Conspiracy.

Jeg har alltid vært litt tvilende til at koblingen direkte til ufologi er så viktig. Det ser for meg mer ut som om det er hele bredden av den konspirasjonsorienterte delen av «okkulturen» – og derfra med bro til resten av okkulturen – som er det viktige tilknytningspunktet. Et av kjerneeksemplene hans er da også Jim «svarte helikoptre» Keith, som i den grad han var interessert i UFO sjelden var noen sterkt troende. Derimot var han, med tilknytningen som skribent til Steamshovel Press, plassert midt i konspirasjonskulturen mer allment.

Keith kan tidvis høres ut som et ekko av Robertson, uten de eksplisitt kristelige referansene: Verden står i fare for å bli kontrollert av en okkultistisk sammensvergelse dominert av frimurere og Illuminati, «finanseliten» er kontrollerende (og består av Rotschildene og den slags), de opererer gjennom FN – og de er støttet av den trilaterale kommisjonen, «Skull and Bones», CIA etc etc. Men Keith var også svak for Baigent og Leighs Holy Blood, Holy Grail, og tok med seg «Jesu blodslinje» som en slags apokalyptiske kandidater til «verdenskonge» (i år 2000).

Keith hadde solid motkulturell bakgrunn, og en spredning av NWO-teorier fra denne kanalen, kunne nok, slik Barkun hevder, bidra til å fjerne noe av det høyreekstreme stigmaet fra teoriene. Til gjengjeld ble det nok mer tydelig alternativt.

Samtidig fantes en annen bro over til det mer sekulære og intellektuelle venstre gjennom en felles mistanke mot myndigheter, globalisering og big business. Det er en kombinasjon av de to siste, mener Alasdair Sparke (i Conspiracy Theories in American History) som har hatt sterkest gjennomslag på 2000-tallet.

De har hatt gjennomslag på flere forskjellige måter. Logikken i slike omfattende teorier tilsier en åpenhet mot erfaring og interesse som gjør at elementer kan legges til eller trekkes fra etter interesse. Det gjør at enhver gruppe med en mistanke og en frykt kan se sine egne felt i lys av teorien og gjøre endringer. Samtidig gjør det feltet attraktivt for underholdningsindustrien. Det gir potensielle spenningsfortellinger som kan gå i alle mulige forskjellige retninger, med komplott inne i komplott og snedige vrier tilgjengelig bare ved å låne fra litt forskjellige eksisterende fortellinger.

Logikken rundt «fact-fiction reversal» i konspirasjonsteoretiske miljøer gjør at man så fritt kan låne fortellingene inn igjen. Gjerne med en liten vri. Og ikke alltid bevisst som i David Ickes bruk av TV-serien V.

Resultatet er blitt en hærskare ulike teorier som på den ene side har lite annet enn forkortelsen felles. De varierer fra Noam Chomskys nokså lett konspiratoriske omtale av «New World Order» som en verdensorden der den nye verden gir ordre, til varianter der NWO er skjulte grupper i allianse med like skjulte utenomjordiske. På den annen side bringer de så mange felles mistanker til torgs at det som var «fringe» i praksis blir mer mainstream, mens mer gjennomtenkt kritikk blir stemplet som «det samme» – og, som Chip Berlet har kommentert, grensene mellom høyre og venstre tildels blir opphevet.