Jeg skulle deltatt mer i debattene her. Men folk ser ut til å klare seg aldeles utmerket (og bedre) uten. Spesielt når jeg har såvidt dårlig med tid til å svare ordentlig. Og selv om jeg tenker konspirasjonsforelesninger til høstsemesteret om dagen, befinner jeg meg mer i et helt annet århundre og andre typer teorier enn det Noen™ ønsker å diskutere.

Så mens jeg langsomt reviderer et gammelt manus opp mot vår egen tid, kan jo de mer interesserte se en liten flik fra kampanjene mot frimurere og illuminerte.

Kampen mot hemmelige selskap

Denne historien begynner utenfor USA. Den første mai i året 1776 startet jusprofessoren Adam Weisshaupt en hemmelig, rasjonalistisk orden for opplysning i Bayern. Denne ordenen, Illuminatus-ordenen, var motivert av blant annet opplysningstidens tankegods. Weisshaupt ville definere moral uavhengig av religion, han var for likhet og mot klasse og standsorden. Han var mot monarki, religion, privat eiendom og nasjonale grenser. Målet var et ”fornuftens rike” uten alt dette, men for å komme dit, måtte en udemokratisk elite av opplyste lede veien og oppdra folket: Illuminati.

Gruppen vokste i løpet av få år fra en håndfull medlemmer, blant annet ved gå inn i frimurergrupper. Slik skulle man å få medlemmer og innflytelse på skjult vis, der medlemmer gradvis fikk innsyn i hemmeligheter ettersom de steg i gradene. Problemet var at dermed hadde man også medlemmer med vidt forskjellige oppfatninger og mål. Ordenen bar på mye tidsriktig tankegods, og den vokste fra fem til mellom to og fire tusen medlemmer på ni år. Da tok det til gjengjeld slutt. Hemmelighetskremmeriet ble avslørt, medlemmer og sympatisører som ble oppdaget ble fjernet fra sine stillinger, og Illuminati ble forbudt i 1785 (e.g. Johnson 1983:46ff.; cf Sørensen 2007).

Dette var imidlertid bare begynnelsen på konspirasjonsteoriene om Illuminati. I 1790 var det allerede et femtitalls stykker av dem. Det begynte allerede før forbudet, under innflytelse fra etablert mistenkeliggjøring av frimureriet. Med den franske revolusjon kollapset verden slik den hadde vært kjent, og alle vegne mistanker eksploderte. Frimurergrupper og andre hemmelige ordener – som Illuminatus-bevegelsen – var blant de populære, enkle forklaringene (e.g. Roberts 2008:160-213). I prosessen med å bli en god kandidat til bakmenn for den franske revolusjon og all europeisk uro var det historiske Illuminatus forlengst forvandlet til noe atskillig mørkere og mektigere.

Dermed var de også innlemmet i en mye bedre fortelling og en trussel som lett lot seg aktualisere. Teoriene vandret hurtig fra Frankrike og England til USA, og innholdet kan kort oppsummeres med predikanten Abiel Abbots ord fra 1798 om at:

the present day is unfolding a design the most extensive, flagitious, and diabolical, that human art and malice have ever invented. Its object is the total destruction of all religion and civil order. If accomplished, the earth can be nothing better than a sink of impurities, a theatre of violence and murder, and a hell of miseries. (i Hofstadter 1965:14)

Teoriene om Illuminati vakte oppstyr, ikke minst da predikanten Jedidiah Morse påsto han hadde en list med navn på høyt plasserte amerikanske illuminister.

Bakgrunnen for oppstyret hadde selvfølgelig ikke bare med teoriene å gjøre.

Mot slutten av 1790-tallet foregikk også Napoleonskrigene. Amerikanerne hadde inngått en formell allianse med Frankrike i 1778, men bidro ikke i kampene og forbød franske skip å bruke havnene. Forholdet surnet, ikke minst som resultat av at amerikanerne inngikk avtale med England i 1795. Franskmennene begynte å se amerikanerne som alliert med sine engelske fiender. Franske skip plyndret amerikanske handelsskip og regjeringen nektet å ta imot amerikanske diplomater. Det var nær ved å bryte ut åpen krig.

Striden grep også inn i interne, amerikanske forhold, der Thomas Jeffersons republikanere ytret begeistring for den franske revolusjon (e.g. Brogan 1985:268ff.). Angsten for Illuminati-komplottet kan dermed ses som frykt for at ytre makter skulle ta kontroll over den unge republikken ved hjelp av «infiltratører»: en indre fiende som handlet på en ytres vegne.

Jefferson ble logisk nok hurtig plassert i en slik kategori. Han ble forsøkt portrettert som en av de fremste illuminister, og hans likesinnede ble plassert i samme kategori. Kampanjen ble tatt til sin nådeløse og logiske konklusjon. I løpet av kort tid resulterte den interne kampen og angsten i nye lover mot konspirerende utlendinger og indre medsammensvorne. I 1798 kom «Alien and Sedition Act», som gjorde det fritt frem for presidenten å deportere mistenkelige utlendinger, og som innsnevret muligheten til å kritisere regjeringen betraktelig (Lipset & Raab 1970:36f.). Flere skribenter ble da også tiltalt og enkelte ble dømt.

Men med bred mistenkeliggjøring, knallharde tiltak og suspekt opptreden skaptes det også hurtig motreaksjoner: republikanerne mobiliserte og vant presidentvalget i 1800.

Det var også andre problemer for Illuminati-teorien. Selv om man vekket massenes interesse og vrede med disse teoriene fantes det ingen synlige illuminister å være arge på. Eliten kunne fokusere sinnet en kort tid mot politiske konkurrenter, men det strakk ikke til i lengden. Man måtte finne et synlig mål som kunne opprettholde massenes støtte.

De praktiske tiltakene rettet seg etter hvert mot katolske irer, som såvidt begynte å bli synlige nok som mål. Irske opprørere ble hjulpet av franskmennene i 1798, noe som styrket mistanken om at disse to grupperingene «fremmede» var allierte. Denne mistanken skulle vokse og endre form ettersom irsk innvandring økte, og revolusjonen kom mer i bakgrunnen for en mer generell mistanke om den katolske kirke som ytre trussel mot «det amerikanske» (ibid.:37ff.).

Før kampanjene mot katolikkene (i beste religionskrigstradisjon) slo helt til, ble teoriene om hemmelige selskap gjenopplivet mot slutten av 1820-tallet. Da var det frimureriet som var hovedfienden.

(Og den biten kommer kanskje i morgen, om noen er interessert.)