realenemiesHvordan har det seg at USA gikk med i første verdenskrig? Hva med den andre? Og hva har det med drapet på John F. Kennedy, Watergate og 11.september å gjøre?

Selv paranoide kan ha virkelige fiender heter det seg. Det er også det metaforiske utgangspunktet for historikeren Kathryn Olmsteds Real Enemies. Conspiracy Theories and American Democracy, World War I to 9/11. Det er en bok som er det meste av det konspirasjonsteoretikerne gjerne innbiller seg at de selv er: intenst og nådeløst maktkritisk, analytisk grundig, og med et godt og syntetiserende blikk på historiske sammenhenger. På tross av en slags «utstrakt hånd» mot konspirasjonsteorienes mistanker mot sentralmakten er den likevel et hardt spark mot en rekke av de best etablerte teoriene og teoretikerne.

Hvis du tror Roosevelt visste om japanernes angrep på Pearl Harbor, at amerikansk våpenindustri sto bakom USAs inntreden i første verdenskrig, eller at CIA og Lyndon Johnson drepte JFK kan Olmsted fortelle – nokså detaljert – hvor teoriene kommer fra og hvorfor de nok ikke er sanne. Hvis du skulle lide av den vrangforestilling at det betyr at ingen av de ovennevnte hadde svin på skogen, kan hun fortelle deg i noe mer detalj om et utvalg gryntende galter (for ikke å si skjelett i skapet).

De er gjerne ikke dem konspirasjonsteoretikere snakker om, men de er langt fra alltid helt urelatert.

Kathryn Olmsted er en etablert historiker, professor ved UC Davis, med flere studier av hemmelighold og tvilsom atferd i amerikansk regjeringsmiljø bak seg. Denne bakgrunnen gir – i forhold til mye annet som er skrevet innen feltet – en ekstra dimensjon til den historiske analysen. Hun er nemlig i stand til å følge både aktører, miljø, dokumenter, hendelser og deres resepsjonshistorie, knytte velbegrunnede forbindelser og sette det i både større og mer lokale sammenhenger.

Det viser seg først og fremst i den første delen av boken, hvor hun streker opp og følger utviklingen av konspirasjonsteorier om ytre og indre fiender. I delvis motsetning til f.eks. undertegnede vektlegger hun de tidlige konspirasjonspanikkenes tilknytning til bilder av en ytre fiende, med en «indre fiende» først og fremst ulike former for økonomisk elite som det politiske liv måtte få under kontroll. Men med fremveksten av en stadig sterkere sentralmakt, ikke minst i forbindelse med krigføring, ble mistanken rettet mer eksplisitt og tydelig mot sentralmakten selv.

Dette er altså en historisk utvikling som bunner i at regjeringsmakt, både økonomisk og på annet vis, ble mer omfattende. Frykt for at tyranner skulle overta makten og ødelegge friheten ble forflyttet fra sosiale klasser, innvandrergrupper og fremmede eliter og knyttet mer direkte til egne myndigheter. Og det er denne utviklingen som står i sentrum for Olmsteds bok, sammen med en lang rekke fortielser, feilgrep, fordreielser, forbrytelser og generelt (fryktelig) forkastelige handlinger amerikanske regjeringer har foretatt som har kunnet underbygge denne frykten.

Her kommer det godt med at Olmsted har arbeidet tungt med hemmelighold og skjulte prosesser i amerikansk politisk historie før. Ikke bare kjenner hun tematikken og sekundærlitteraturen bedre enn de fleste, men hun har også opparbeidet tildels godt kjennskap til kildematerialet, selv utenfor egne primærfelt. Når hun i tillegg er godt i stand til å følge aktører og deres holdninger og atferd over lengre tidsspenn, sammen med hvem de påvirket (og ble påvirket av hvordan), blir store deler av teksten automatisk opplysende og interessant lesning.

Det gjelder både for konspirasjonsteoriene og de ulike historiske hendelsene og prosessene som sto i sentrum for dem.

«Sentrum» er også viktig på et annet vis. Som politiske historikere flest, er det ikke perifere og marginaliserte grupper som er hovedfokus for analysen. Siden hun også skal vise hvordan konspiranoiaen befestet seg i sentralmakten, med Richard Nixon som et kjerneeksempel, er det politiske aktører i større sammenheng som får tale. Ekstremistene dukker opp innimellom, men stort sett i nokså korte glimt og med referanser til sekundærlitteratur som tar dem grundigere for seg.

Det fører til at enkelte spor ikke blir fulgt opp, og det gjør at man får et litt ensidig, kanskje nokså misvisende bilde av traderingen av teorier, ettersom Olmsted ikke forteller eksplisitt at hun primært følger noen spor og utelater andre. (Ja, det er en selvfølge, men ikke nødvendigvis for alle lesere, og det er den typen selvfølgeligheter man sier i vitenskapelige tekster.) Jeg må likevel innrømme at det bryr meg fint lite. Den andre litteraturen har jeg likevel lest før. Og det Olmsted klarer som ingen andre har gjort, er å knytte «døde kjendiser»-teorier fra JFK og fremover på en ordentlig, organisk, logisk og opplysende måte til de større politiske konspirasjonsteoriene. Når hun så makter å trekke trådene videre inn i og tilbake til senere presidenter og politiske beslutninger, til populærkultur og tilbake til politikk, til media og historieskrivning, så er det en bragd som fortjener lite annet enn applaus.

Hvilket ikke betyr at jeg følger henne hele veien, eller at alt er like godt. Forskjellige lesere med forskjellige bakgrunner for lesning vil se ulike ting. Jeg syntes boken ble mer ujevn som historieskrivning fra drapet på JFK og fremover. Det er for mange tråder som skal trekkes, for mange påstander, aktører, hendelser etc som skal forfølges. Og det blir ikke alltid spesielt tilfredsstillende.

Det hjelper heller ikke at det maktkritiske perspektivet og maktkritiske kildetolkninger blir noe ensidig forfulgt. Den generøsitet hun ofte viser konspirasjonsteoretikere er nokså fraværende i lesningen av alle politiske makthavere etter Roosevelt. Som for all del (og fortjent) også får sitt pass påskrevet.

Det betyr på ingen måte at konspirasjonsteoretikere slipper lett unna. Det er ingen debunking-bok (selv om den nok virker slik i f.eks. diskusjonene av USAs inngang i første og annen verdenskrig), men du kan neppe lese gjennom uten å få et klart og tydelig inntrykk av hvor dårlig belagt en del teorier var. Og selv om hun er nokså generøs med de fleste, er f.eks. bildet man får av Jim Garrison ikke videre mer flatterende enn det man får av Nixon eller J. Edgar Hoover.

OK. Muligens bedre enn Hoover. Noe annet skulle godt gjøres.

(Apropos Nixon. Hun gir en interessant innfallsvinkel til å forstå «meg alene vite»-holdningen til Bush-administrasjonen med henvisning til nøkkelpersoner og deres bakgrunn hos akkurat Nixon. Det er noen historiske linjer der også som er interessante.)

Hun lener seg også baklengs for å si noe positivt om konspirasjonsteorier og deres effekt på amerikansk politikk og historieskrivning. Her savner jeg litt av skarpheten til uttalte venstreorienterte analytikere som Berlet eller Fenster. For det er blant annet her at utvalget og fokuset i boken gjør at bildet tidvis blir litt urealistisk og argumentasjonen noe ensidig. Og plutselig nokså naivt, om både konspirasjonskultur og regjering. Følgende setning utløste mitt eneste latterutbrudd i løpet av boken:

If official conspiracies [om nokså andre ting enn konspirasjonsteoriene, min anm] are the cause of the disease of conspiracism, then transparency is surely the cure.

Der forsvant et øyeblikk både historikerens mistanke mot monokausale forklaringer, maktkritikerens og historikerens forståelse for regjeringsmakt, og konspirasjonsteori-analytikerens forståelse av konspirasjonskultur. Det siste er nok det generelt svakeste (uten at det er påtrengende). Hun kunne kanskje ta en liten titt på Seth Kalichmans analyser av «HIV/AIDS-denialists» for å minne seg på noen nokså vesentlige sider ved konspirasjonskulturens epistemologi og retorikk.

Men det er virkelig bare småtterier.

Real Enemies er en strålende bok, og et utmerket (og mer maktkritisk) komplement til for eksempel Aaronovitchs Voodoo Histories – ikke minst for å minne på at begge er tolkninger.

Kathryn Olmsted
Real Enemies. Conspiracy Theories and American Democracy, World War I to 9/11
Oxford University Press 2009, 320s.
ISBN 978-0-19-518353-5