Som vi har nevnt tidligere er ikke psykologiske profiler akkurat like treffsikre som TV-serier vil ha deg til å tro. Et av de sentrale problemene er ellers at man ikke får høre om feilene (det er ikke nyheter), bare om treffene. Men det gjelder ikke når saken er høyprofil. Og i saken om «Lommemannen» viser […]

Som vi har nevnt tidligere er ikke psykologiske profiler akkurat like treffsikre som TV-serier vil ha deg til å tro. Et av de sentrale problemene er ellers at man ikke får høre om feilene (det er ikke nyheter), bare om treffene.

Men det gjelder ikke når saken er høyprofil. Og i saken om «Lommemannen» viser det seg at en profil i lommen var like verdiløs som… følelsen av at det var «nær vann» eller at tallet 19 spilte en rolle. BT skriver :

En isolert, engstelig og umoden mann uten tiltrekningskraft på kvinner. Slik beskrev psykolog Thore Langfeldt og nå avdøde rettspsykiater Berthold Grünfeld Lommemannen i Dagbladet i 2006. Langfeldt mente at det ikke var snakk om noen familiemann.

Mannen som nå er siktet, passer ikke inn i dette bildet. 55-åringen har vært gift og har barn, han har god økonomi og har tilsynelatende fungert både på arbeidsplassen sin og på fritiden.

Det virker forsåvidt som om spåmennene Langfeldt og Grünfeld tok sine forbehold og var tentative. De kjente formodentlig noe til svakhetene i å skulle slutte på så tvilsomt vis som profilering forutsetter.

Ellers har saken avslørt enda mer om spredningen av tvilsomme teorier i norsk psykologi, her fra Aftenposten:

Flere ledende eksperter innen psykologi, sosialpsykologi og sexologi mener at en såkalt dissosiativ lidelse kan forklare hvordan 55-åringen som politiet mener er «Lommemannen», kan ha levd et dobbeltliv som familiefar og overgriper i nærmere 30 år.

Den gangen jeg fulgte dissosiasjonsteorier noenlunde tett, ville dette vært koblet opp mot en tanke om hukommelsestap mellom personligheter og vært et tema for forsvaret i saken. I dette tilfellet er det bare løsslupne spekulasjoner, uten tak i noe annet enn teoretiske spekulasjoner. Og disse teoretiske spekulasjonene er alt annet enn godt belagt.

At det ligger tett opp til en argumentasjon for forsvaret ser vi forøvrig fra Almås fortsettelse:

Traumatisering kan gjøre at personligheten splittes og fungerer delt. Det er rimelig å tenke seg at han kan ha blitt utsatt for seksuelle eller følelsesmessige overgrep som barn og at det har utløst splittelsen, sier Elsa Almås, psykolog, familieterapeut og ekspert i klinisk sexologi, til VG.

Dette tilhører nok en gang de mer tvilsomme sidene av dissosiasjonsteori. Det kan man lese mer om blant annet her og her. Men på tross av at slike teorier har mistet svært mye av sin støtte internasjonalt, ikke bare lever de i beste velgående i norske psykologkretser – de har utvilsomt fått sterkt økt tilslutning.

Hva skal til for å få gjort noe med det?