I januar måned gjorde jeg oppmerksom på at farmasigiganten Wyeth sto for retten i en sak der det blant annet ble sagt at de hadde sørget for positive akademiske omtaler av hormonbehandling for plager i forbindelse med overgangsalderen. Det hadde de gjort ved å få et firma til å skrive positive artikler – som «ghostwritere», for hovedforfatter var uvegerlig en relevant forsker.

Nå er New York Times oppdatert om detaljer i saken. Og bildet blir mildt sagt ikke penere.

For det første ser det altså ut til å ha blitt klart at artiklene hadde en tydelig bias: de overdrev fordeler ved hormonbehandling og underkommuniserte frekvens og alvorlighet ved skadevirkninger. Det er ikke uventet når en kunde betaler for resultat, men bare i seg selv er det mer enn ille nok. På alle mulige vis.

Det blir verre.

Det er nemlig stort sett snakk om review-artikler. Altså oversiktsartikler om i hvilken retning forskningen peker. Og i flertall, om NYT har fått det riktig. Det er ikke akkurat noe lite tall heller:

The ghostwritten papers were typically review articles, in which an author weighs a large body of medical research and offers a bottom-line judgment about how to treat a particular ailment. The articles appeared in 18 medical journals, including The American Journal of Obstetrics and Gynecology and The International Journal of Cardiology.

Firmaene forsvarer seg som best de kan, med noe som vel kun gjør saken verre: data er korrekte (noe tvilsomt, men tildels mulig ut fra kunnskapsnivået tidlig i fasen), og dette er vanlig praksis i bransjen:

A spokesman for Wyeth said that the articles were scientifically accurate and thatpharmaceutical companies routinely hired medical writing companies to assist authors in drafting manuscripts.

Det kan muligens virke og høres rasjonelt ut – for Wyeth. Slik får man jo «det glade budskap» om varen ut til flere.

Det er litt på samme måten som det sikkert kan høres rasjonelt ut å stjele – så lenge man ikke blir oppdaget, lønner det seg.

Å betale et firma for å skrive noe, og så rekruttere forskere til å undertegne – hvilket er hva det unektelig ser ut som i NYTs gjengivelse, er altså imidlertid et så eklatant brudd på både forretnings- og forskningsetikk at man blir nokså stum. Det blir ikke mindre frastøtende av at Wyeth ifølge NYT virker å jevnt over ha rett: dette er vanlig.

The documents suggest the practice went well beyond the case of Wyeth and hormone therapy, involving numerous drugs from other pharmaceutical companies.

Vi skal i rettferdighetens navn ikke se bort fra forskernes og selskapets forsikringer om at de både tror på resultatene og at de er korrekt rapportert. Det kan som sagt hende de i hovedsak reflekterer kunnskapsnivået slik det var på ulike tidspunkt. Jeg er tilbøyelig til å tro mennesker er enklere å styre når du ber dem handle i henhold til overbevisning, og synes ikke det er noen helt umiddelbar grunn til å tro noen egentlig visste bedre.

Annet enn muligens forskningsetisk.

Men vi har for det første en slags fasit i akkurat denne saken, og den er definitivt ikke til selskapets fordel. Hormonbehandling er nok det mest effektive av kjente behandlinger, men det kan ha seriøse bivirkninger.

Inkludert livsfarlige. Og i et omfang som ikke er helt bagatellmessig.

Og for det andre har vi det mildest talt kjedelige faktum at

The articles did not disclose Wyeth’s role in initiating and paying for the work.

Hvilket i nyere tid i alle fall er en praksis som anbefales for alle «conflicts of interest», og som har vært vanlig nok lenge nok til at det unektelig gjør at (mi)stanken ikke blir mindre eller tilliten til de involvertes «good faith» veldig mye større. (Dog altså uten at de nødvendigivis skal beskyldes for bevisst manipulering og juks.)

Men vi blir muligens heller ikke ekstra overbevist om redeligheten når det viser seg at mange av disse artiklene er publisert hos et for tiden noe belastet forlag:

Elsevier, the publisher of some of the journals, said it was disturbed by the allegations of ghostwriting and would investigate.

Som altså nettopp har bestemt seg for å gjøre noe lignende med en serie jukse-/reklametidsskrift de har holdt seg med, betalt av legemiddelfirma.

De kan med andre ord legge denne saken på toppen av bunken med andre ting de bør sørge for å gjøre noe med.

Uten at den delen av det nødvendigvis er så enkel.

Fasiten er kanskje ikke helt klar ennå, men lukten er ikke direkte behagelig. Les for all del hele hos NYT, så får vi se hvordan saken utvikler seg. (Tillegg: Det er litt mer hos PLoS Medicines blogg.)

(Takk til Erik Arnesen for tips.)