Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Rorschach

Det var engang et spill som het Blotto, som var populært i visse kretser rundt århundreskiftet. Det gikk ut på at man foldet et ark på midten, og hadde blekk på det. Så brettet man arket én gang – ved folden – og brettet ut igjen. På den måten fikk man en symmetrisk blekkflekk. Den kunne f.eks. se ut som figuren øverst til høyre her: 595765CA-73A5-4B95-AF4E-E646A949F506.jpg

Den sveitsiske psykiateren Herman Rorshach spekulerte i om ikke disse figurene – som i utgangspunktet altså er meningsløse – kunne brukes for å tolke det ubevisste. Tankgegangen er – svært enkelt – at mennesker ser sitt eget ubevisste i ustrukturert materiale via en prosess som kalles projeksjon. Hva psykiatriske pasienter så i slike blekkflekker kunne altså gi innspill til diagnosen. Rorschach lagde et sett med plansjer etter Blotto-metoden. Dette gjorde at det ble mulig å lage en standardisert test. Den brukes fortsatt. Rorschach selv døde ikke lenge etter at han laget testen, og påvirket den videre utviklingen lite. Plansjene har inntil nylig vært en ikke veldig godt skjult hemmelighet. Som alle andre psykologer har jeg hatt rikelig anledning til å studere dem. Det har skapt lettere furore blant tilhengerne av testen, som bl.a. Dagbladet nylig melder, at plansjene er blitt lagt ut på Wikipedia.

Det stemmer heldigvis ikke, som Astrid Meland hevder, at alle studenter ved profesjonsstudiene i Oslo og Bergen får opplæring i testen. Vi får tilbud om det, men slett ikke alle tar imot, og det er slett ikke den eneste testen vi får anledning til å lære oss. Slik avsluttet jeg mitt korte forhold til Rorshach:

Jeg begynte på kurset engang for lenge siden, og ble sånn passe fascinert. Et Rorshach-opptak, som det heter når testen blir administrert, består av at pasienten etter en kort instruksjon blir vist plansjene og bedt om å fortelle hva vedkommende «ser». Setningene blir skrevet ned nøyaktig, og så kodet etter et sinnrikt system, hvor ord får bokstaver etter hva slags kategori de tilhører (f.eks. menneske, dyr, ting, etc.); og setningene kan få bokstaver basert på om de beskriver f.eks. bevegelse eller stillstand. Over- eller undervekt av forskjellige bokstaver kan da ha forskjellig betydning for hva slags diagnose man eventuelt får.

Så foreleseren tok for seg én av flere kateogorier av diagnoser på tavla, og forklarte at en gitt fordeling av bokstaver ga én diagnose og en annen fordeling ga en annen diagnose. Av dette kunne man utlede at «midt i mellom» betød ingen diagnose. Så jeg summerte bokstavene på venstre og høyre side av prosentfordelinga og regnet ut sannsynligheten, gitt rå sjanse, for å komme ut som «frisk». Den var ikke spesielt høy, såvidt jeg kunne se – under 30%. Og rakk opp handa for å spørre om dette.

Først fikk jeg bekreftet antagelsen min om hvordan dette hang sammen. Så spurte jeg om det ikke var sånn at når man regnet sammen sannsynlighetene, så … men jeg formulerte spørsmålet feil, hørte jeg da setningen kom ut av munnen min, og skulle til å korrigere meg sjøl da foreleser avbrøt kontant (Jeg kommer, lik Jomfru Maria i tempelet, for alltid til å gjemme ordene i hjertet):

DU KAN INGENTING OM STATISTIKK!

Det tok noen år før jeg fikk bekreftet at latteren fra salen skyldtes troverdigheten til påstanden, og ikke at der fikk hun satt meg fast, gitt. Deretter fikk jeg noen som føltes som et kvarters innføring i generell statistikk og metode sett i lys av at Rorshach har noe for seg.

Så jeg skrev ned tallene på tavla, og tuslet bort til kontoret – jeg jobbet som programmerer på Blindern ved siden av studiene, og ringte en av statistikerne på instituttet. «Jeg har et personlig problem,» sa jeg. «Jeg vil snakke med en statistiker.» Vi gikk gjennom tallene fra tavla, og kom fram til at sannsynligheten for å komme ut som frisk på denne ene skalaen var 2%. Det er flere skalaer, så sannsynligheten for å komme ut som frisk rent generelt er altså i praksis ikke til stede: Lave sjanser multiplisert med lave sjanser gir enda lavere sjanser. Her stoppet min Rorshach-karriere. Det er noe med opplagt tungt uetiske tester som ikke helt resonnerer med meg.

Psykologer er uenige om hvorvidt Rorshach-testen faktisk viser noe verdifullt eller ikke. Et av de vanlige forsvarene er at den ikke er en test, men et samtaleverktøy – som om det ikke spiller så veldig stor rolle om samtalen dreier seg om ting det bør snakkes om eller ikke. Det finnes også vitenskapelig forskning som melder om signifikante funn. Den nyligste jeg vet om – og som jeg nylig ble anbefalt – er Hartmann, E., Sunde, T., Kristensen, W., og Martinussen, M. (2003) Psychological Measures As Predictors of Military Training Performance Journal of Personality Assessment, 80:1, 87 — 98. Her vises det at Rorshach predikerer utfallet av opptaksprogrammet til NSF (marinens spesialstyrke) langt bedre enn en norsk FFM-test og diverse evnetester.

Problemet med den nevnte artikkelen er at de flytter målet hele tida. Tilslutt treffer de noe. Hadde de behandlet NEO-PI og evnetestene på samme måte ville de også ha predikert et eller annet temmelig godt. Rorshach er en test som gir veldig mye data. Å vri dataene slik at de passer med noe er lettere med Rorshach enn med noen andre tester.

Rorshach-testen har en lang hale av vitenskapelig uenighet bak seg, og diskusjoner om hva den måler, om den i det hele tatt måler noe, og om det den eventuelt måler har noen verdi. Så lenge status er som den er, føler jeg det veldig vanskelig å havne på noen annen side enn at Rorshach fortsatt er et eksperimentelt verktøy som ikke må brukes klinisk på mennesker som trenger hjelp.

  • Interessant artikkel! Jeg liker å kontrollere kildene, så jeg googlet artikkelforfatteren og fant denne på forskning.no:

    «Lindgren er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo og arbeider som rekrutterer og fagansvarlig for testbruk i Dignus rekruttering og rådgivning. Som prosjektleder i Det Norske Veritas utviklet og ferdigstillte han DNVs sertifikat for brukere av arbeidspsykologiske tester. Lindgren er også testkoordinator for Mensa Norge.»

    Burde ikke denne informasjonen ligge på skepsis.no? Jeg synes det burde være mulig å klikke på navnet til blogginnlegget og undersøke hvem og hvorfor personen blogger for skepsis. Spesielt siden dette er en skeptikerside, burde det være så lett som mulig å kontrollere kildene.



  • Det er vel få psykologiske tester som noen blir mer enten veldig for eller mot enn Rorschach-metoden. Lindgren er en som er svært mot, men gir ingen grunner annet enn en høyst personlig opplevelse og en stor porsjon unøyaktigheter og synsing. Som tidligere prosjektleder i DNVs testsertifisering bør han ha faglig samvittighet nok til å opptre etterrettelig.

    Hva er det som gjør testen «opplagt tungt uetisk»? At Lindgren hadde en uenighet med en foreleser på 90-tallet om en sannsynslighetsfordeling? Han bruker stråmennsargumenterer når du sier at en gitt fordeling betyr at en person er «frisk» og en annen som «syk». Det er ikke slik Rorschach-metoden brukes, og siden jeg kjenner foreleseren godt vet at at denne personen heller ikke bruker den slik. Og uansett: hva har dette med vitenskapelig holdbarhet å gjøre?

    Dernest påstår Lindgren at forfatterne Hartmann et al. «flytter målet hele tida» når de finner at Rorschach-metoden predikerer gjennomføring av marinejegeropptaket bedre enn FMM (Big Five). Hva mener han med dette? Innledningen sier klart og tydelig at variablene ble valgt ut på forhånd på basis av jobbintervjuer med instruktørene. Da er det ikke forfatternes feil at de valgte variablene slår til. Eller mener Lindgren at forfatterne jukser? En slik beskyldning er ganske grov, det samme er insinuasjonen om at ikke alle tester ble behandlet likt. Hva mener han? Vær etterrettelig eller ti stille. Jeg har selv vært med på en oppfølgingsstudie og vi fant akkurat samme resultater i et enda større utvalg, se Hartmann & Grønnerød (2009), Journal of Personality Assessment. Rorschach-metoden predikerer gjennomføring, Big Five gjør det overhodet ikke.

    Desverre er saklighetsnivået hos mange Rorschach-kritikere like lavt som en del fanatiske forsvarere av metoden. Society for Personality Assessment har publisert en offisiell uttalelse der de med solid vitenskapelig belegg slår fast at Rorschach-metoden er like god og like dårlig som andre personlighetsvurderingsmetoder, det er ingen grunn til å kritisere metoden spesielt. Alle metoder har sine svakheter. Det har tydeligvis også en del fagpersoner som lar vitenskapelige standarder fare og serverer subjektivt vås. Håper ikke dette setter standarden på Skepsis.no.



    • *g* Temperaturen psykologer imellom har ikke sunket fryktelig mye siden jeg frekventerte spp og sppm ser jeg.

      Takk for interessant innspill, Grønnerød. Siden du kan dette feltet bedre enn de fleste, oppfatter jeg nok enkelte av spørsmålene/kommentarene dine til Rolf som mer retoriske, men jeg fikk lyst til å se litt mer på det selv. Og lærte muligens noe nytt, hvilket alltid er en glede.

      Rolf kan svare for seg selv, men jeg har et spørsmål: Hva mener du det er dokumentert at man kan bruke Rorschach til?



  • Denne artikkelen i Scientific American Mind viser til ny forskning ift. språk og personlighet: http://www.scientificamerican.com/article.cfm?id=you-are-what-you-say&sc=WR_20090825

    Om den styrker eller svekker Rolfs kritikk av Rorschach skal jeg ikke uttale meg om ;)



  • Her kan dere se hva lingvister mener om Pennebakers arbeid:

    http://languagelog.ldc.upenn.edu/nll/?p=713

    Og kritikk av de som bruker ideen til slumsete analyse av president Obamas taler uten empirisk belegg:

    http://languagelog.ldc.upenn.edu/nll/?p=1488



  • Asbjørn: Rorschach-metoden er først og fremst en klinisk metode i og med at den er mest sensitiv for, og er mest utprøvet i forhold til, psykiske forstyrrelser når det gjelder infoprosessering, forestillingsvirksomhet, relasjoner og selvbilde. Bruk i fx seleksjon er mer uklart, der trengs det mer data, noe som i og for seg riktig for mange områder. Det har de senere årene gjort mye forskning som viser at Rorschach-metoden har like god reliabilitet og validitet som andre personlighetstester (gitt riktig og ansvarlig bruk), men det trengs mere data på hvilke områder annet enn det rent kliniske hvor metoden har påvist nytteverdi ut over det andre tester kan bidra med.

    Den beste oppsummeringen kan lastes ned her:
    http://bit.ly/NbYU6
    Den gir referanser til det meste av viktige studier, ikke minst meta-analyser.



  • Dette minner meg om noe jeg ble utsatt for hos skolepsykologen en gang på 80-tallet. Der ble jeg presentert en rekke merkelige figurer og måtte fortelle hva jeg trodde dette så ut som, samt en før/etter historie relatert til det jeg så.

    Som 14-åring syns jeg hele greia var merkelig og litt slitsomt. Resultatet var at jeg så hvilken Donald-historie «flekkene» kunne minne meg på, og så fortalte jeg utdrag fra disse (hadde den gang lest samtlige blader fra de siste 10 årene).

    Vet ikke hva psykologen fikk ut av det, men for meg var det en positiv ting da jeg fikk fri fra skolen de timene…



  • Jeg hadde en tilsvarende opplevelse som Mike her. Problemet med denne testen er vel når psykologen sier sånt som: «øh. jaha? Hva er det?». Da blir det jo rimelig vanskelig å score ut noe som helst, bortsett fra forbokstaven. Eller hva?
    Forøvrig kan de aller fleste bli stemplet som «syke», hvis man ser på de riktige kriteriene.



  • Cato Grønnerød ønsker saklige redegjørelser for bakgrunnen på konklusjonen min.

    Fra kateteret fikk jeg presentert hvordan skåring av Rorschach-opptak foregår. For forskjellige klasser av utsagn skal det være flere enn så mange og færre enn så mange, med en lav sannsynlighet (for det tilfellet jeg ble presentert for) for å komme ut med et resultat som ikke peker i noen negativ retning. Gitt at disse vurderingene gjøres flere ganger for forskjellige klasser av utsagn, gir dette i praksis ingen sjanse for å komme ut uten et eller annet, antagelig ganske mye. Grønnerød sier at Rorschach ikke brukes slik, og Grønnerød er en ærbar psykolog. Men foreleseren sier det motsatte, og foreleseren er også en ærbar psykolog. Så hvem skal jeg høre på?

    Jeg trenger heldigvis ikke høre på noen av dem. For med en så stor uenighet om hvordan Rorschach brukes mellom psykologer fra samme kultur og miljø, sier det seg selv at dette er høyst tvilsomt.

    Slik resultatene står i artikkelen er funnet sensasjonelt i internasjonal sammenheng. Sensasjonelle funn krever ekstraordinær stringent metode – og som alltid når nye funn presenteres – replikasjon.

    Grønnerød gjør oppmerksom på noe han kaller et oppfølgningsstudium av en artikkel som skal vise at Rorschach kan brukes til å predikerere gjennomføring av marinejegeropptaket. Artikkelen presenterer seg selv som et replikasjonsstudium. Det er jo litt pussig. Men les for all del begge og se etter selv.

    Den interne validiteten i Rorschach søkes demonstrert ved å teste interrater reliability. Dette er selvsagt viktig, det er no go dersom den er lav. Men at den er høy behøver ikke bety noe annet enn at forskerne deler kultur rundt hvordan resultatene skal tolkes. Det er mye viktigere å teste test-restest-reliabilitet. Vil man få samme resultat dersom samme kandidat tar testen flere ganger – altså er testen enig med seg selv? Forfatterne hevder at de har demonstrert reliabilitet, men det kan jeg ikke se at de har – bare et interessant men ikke tilstrekkelig aspekt ved reliabilitet.

    I begge tilfellene finner man ingen prediktiv validitet ved bruk av tradisjonelle psykometriske instrumenter. Dette er å forvente. Kandidatene som vurderes er svært homogene, de har alt vært gjennom en rekke tester og de er selvselekterte av mennesker som er smarte nok til selv å vurdere rimelig sikkert om de har noen sjanse. Med så lav variasjon blant deltakerne er ikke tradisjonelle selvrapporteringsinventorier nyttige. Det gjelder også IQ – man må anta at man trenger IQ over et visst nivå, og at alle de aktuelle kandidatene alt har det.

    Men hvorfor slår Rorschach-variablene til? Som jeg sikter til oventil: Har man mange nok variable å ta av, vil noen av dem slå til på rå sjanse. Jeg spekulerer på om de ikke i utgangspunktet har hatt veldig mange variable å studere, og så beholdt de som slo til. Forfatterne bruker så vidt jeg kan se bare de fem hovedfaktorene av Big 5, ikke de 30 fasettene. Hadde de brukt dem, hadde de fått positive korrelasjoner og en beskjeden effektstørrelse på noen av dem, akkurat som de gjorde med Rorschach. De sammenligner ikke samme ting.

    Vanligvis, når man gjør eksplorerende dataanalyse, prøver man med så mange variable som mulig, beholder de som gir noe, repliserer, og søker så å forklare hvorfor de variablene som konsistent slår til faktisk gjør det. Det er svært uvanlig, som gjort her, å postulere hypoteser før noen analyse er gjort, og man (jeg) fristes til å spekulere i hvor langt ute i prosessen hypotesene faktisk ble postulert. I den såkalte replikasjonen måles det jo ikke på de samme variablene som i originalen, og slett ikke på samme måte, noe som er det samme som å flytte på målet til man finner noe.

    I begge artiklene brukes veldig mye avansert statistikk, og mye interessant statistikk blir produsert, uten at relevansen er særlig åpenbar. Det hadde gjort seg med mindre avansert statistikk og mer bruk av normale konvensjoner.

    Forfatterne (og Grønnerød) hevder at de har dokumentert at Rorschach kan brukes til å predikere hvem som klarer marinejegeropptaket. Slik som det står, og innenfor den tradisjonen som mainstream forskning tilhører, er det vanskelig å tolke dem annerledes enn at de hevder at de har dokumentert at Rorschach, men ikke tradisjonelle psykometriske instrumenter, kan predikere hvem av en gruppe mennesker som er tatt rett fra gata (eller fra sesjonen) som vil klare marinejegerkurset. Det har de langtfra vist. Å unnlate å nevne kontekst slik er svært tvilsomt.

    At artikkelen er publisert uten at test-restest-reliabilitet er kjent, og presentert som en replikasjon uten å være det, og uten at instrumentene er brukt på samme nivå, gjør at jeg lurer litt på fagfellevurderingsprosessen i tidsskriftet. Men det er kanskje bare meg.

    All ære til de som er på utkanten av mainstream vitenskap, mener de har noe å fare med, og ønsker å gjøre oppmerksom på dette. Innenfor det radikalbehavioristiske miljøet jeg selv er i sliter vi med akkurat det samme: Vi mener vi har de beste teknikkene og de beste målemetodene, og det er vanskelig å få forskerne til å godta å bruke mål som de selv mener er meningsløse men som må til for å bli publisert i de tidsskriftene som har størst gjennomslagskraft.

    Hovedproblemet med Rorschach, slik jeg ser det, er at de begynner i feil ende. Det tradisjonelle er å definere problemet, og deretter velge eller utvikle metoder for å håndtere det. Problemet i dette tilfellet er seleksjon: Til å selektere marinejegere lar man målet påvirke valg av verktøy, og det man må bruke, er biodata, IQ-skårer, personlighetsprofiler, og måten man finner ut hva man bør bruke, er ved å studere hvilke mål som er relevante på bakgrunn av studier av hvem som gjennomfører. Å søke å bevise at én metode er interessant, uten å tillempe metoden til formålet, er veldig uvanlig og forekommer meg lite hensiktsmessig. Verktøyet skal formes etter verden, ikke verden etter verktøyet.



  • På siden, men morsomt: Relevant humor fant man forresten i dagens (fre 28/8) stripe av den norske serien EON (som bl.a. går i VG – jeg fant dessverre ikke noe online-arkiv av den tegneserien ved kjapt søk).



  • Lindgren gjentar en grov og ubegrunnet påstand, nemlig at forfatterne av marinejegerstudien kun har rapportert de høyeste korrelasjonene fra Rorschach-metoden og unnlot å rapportere det som ikke var signifikant. Dette gjør han til tross for at det står i artikkelen, og jeg gjentok det i en tidligere kommentar, at variablene ble plukket ut på forhånd, basert på en jobbanalyse (som forøvrig ble presentert i en hovedoppgave som en opptakt til studien). Hva andre variabler måtte predikere eller ikke har verken Hartmann eller jeg peiling på, vi har ikke sjekket. Dette var ikke en eksplorerende studie, men en hypotesetestende studie hvor man har en ide om noe, formulerer en hypotese og tester den ut. Det er meningsløst å kritisere studiene fordi de ikke er eksplorerende.

    Lindgren påstår at gruppen er homogen. Ja, den er høyt selektert (selv om Lindgren både påstår at den er selektert og «tatt rett fra gata (eller fra sesjonen)», begge kan vel ikke være riktige?), men nei, de viser ikke begrenset variasjon i form av lave standardavvik, verken på Rorschach eller Big Five. Dette står i artikkelen. I den første studien ble ikke fasettene i Big Five brukt, hvorfor må Hartmann et al. selv svare for. Vi brukte alle fasettene i oppfølgingen, men rapporterte ikke alle av plasshensyn. Det vi skrev i teksten var at faktorene og fasettene korrelerte fra 0,00 til 0,13 med utfallsmålet (noen i negativ retning), Rorschach-variablene korrelerte fra 0,16 til 0,25, alle i forventet retning. Legg merke til at Big Five fikk en fordel i og med at alle faktorer og fasetter ble tatt med, og Lindgren har rett i at de ikke ble lagt på samme nivå, Rorschach-metoden fikk en ulempe.

    Lindgren foreslår «mindre avansert statistikk og mer bruk av normale konvensjoner» (sic!). Det er overraskende å høre at Lindgren ønsker mer enkel statistikk. Man kan lett forstå resultatene uten å forstå ROC-kurver og QPPP, men denne typen analyser kan neppe gjøre annet enn å styrke soliditen i resultatene. Han mener også at vi «unnlater å nevne kontekst». Nå er det bare det at vi bruker nesten en side BARE på å beskrive kontekst, i tillegg til alt som står i innledningen.

    Vi hadde ikke som mål å slå fast Rorschach-metodens reliabilitet i studien, kun sjekke at dataene ble skåret reliabelt. Dette er det samme som å sjekke intern konsistens i studier hvor man bruker selvrapportinstrumenter. Skal dette være noe annerledes for Rorschach enn andre metoder, eller mener Lindgren at man må undersøke test-retest-reliabilitet hver gang man bruker en personlighetsvurdering? Dette er nonsens. Det er et krav til publisering å rapportere interskårerenighet i Rorschach-studier fordi konsistent skåring selvfølgelig nok er avgjørende for validiteten. Spørsmålet om skåringskultur er undersøkt i en stor internasjonal studie, og det er påvist små forskjeller, noe som kan bety at dette er en liten svakhet. Vi ser gjerne at andre gjør en liknende studie, om noen kan tilbakevise våre resultater så gjerne for meg.

    Lindgren sår tvil om oppfølgingen: «Artikkelen presenterer seg selv som et replikasjonsstudium. Det er jo litt pussig.» Hvorfor er det pussig? Vi har testet et større utvalg enn sist, både med det eksakt samme variablesettet som sist og med et noe modifisert sett som i vi i ettertid mener hadde vært bedre. Begge settene kommer ut likt i prediksjonsnivå, og på samme nivå som den opprinnelige studien. Dessuten testet vi ut hvorvidt testsituasjonen hadde en innvirkning. Dette trodde vi, men fikk det ikke bekreftet. Rorschach-metoden vs forfatterne: 2-1. Målet ble ikke flyttet, vi utvidet problemstillingen og bygget videre på den første studien. Slik går forskningen framover. Om funnene er sensasjonelle får andre vurdere, men å insinuere at fordi de er så gode så må det være noe feil med metoden, eller at forfatterne jukser, er ganske grovt. Data er data, Lindgren, enten du liker dem eller ikke.

    Hvis man skal erklære alt det er uenighet om innen psykologien som tvilsom, kan vi vel legge ned faget vårt, ikke minst radikalbehavioristiske tilnærminger. Uenighet og kritikk er det som driver vitenskapen framover. Man kan gjerne mislike Rorschach-metoden, men før man kritiserer offentlig skal man ha rimelig god kunnskap om nyere forskning, noe mange Rorschach-kritikere desverre ikke har. Jeg setter pris på at Lindgren forsøker å sette seg inn i nyere studier, men han bør nok lese dem med en litt mindre forutinntatt innstilling. Han bør også holde deg for god til å mistenkeliggjøre kollegers arbeider bare fordi resultatene ikke passer inn i hans verdensbilde.

    Med dette anser jeg meg som ferdig med denne debatten, det blir mye detaljer som vi sikkert kan krangle mer om. Resten får kanskje Lindgren og jeg vurdere å ta over noen gjensidig skeptiske øl.



  • Det synes meg at Rorschachtesten neppe måler noe annet enn politisk korrekthet med hensyn til meninger, følelser og fremtidig aferd, og selv det meget usikkert.

    Og er det sunnest å være politisk korekt? – Neppe.



  • Knut Holt: Det synes meg at Rorschachtesten neppe måler noe annet enn politisk korrekthet med hensyn til meninger, følelser og fremtidig aferd, og selv det meget usikkert.Og er det sunnest å være politisk korekt? – Neppe.

    Jeg ser ikke helt hvor du har det hen. Som andre kliniske diagnoseverktøy er hensikten å sette diagnose, du kan si hva du vil om psykiatriske lidelser men det største problemet med f.eks. schizofreni eller OCD er ikke fra- eller tilstedeværelse av politisk korrekthet.



  • Problemet er vel at alle avvik som irriterer den etablerte makteliten og truer dennes kontroll, selvbilde og økonomiske profitt ofte gis psykiatriske diagnoser.

    Et eksempel er nettopp mange tilfelle av diagnosen schitsofreni og en haug andre diagnoser som går på diverse tankeavvik og følelsesavvik fra en strengt oppsatt norm for hvordan en skal tenke og føle i det norske samfunnet.

    Og tester som for ekesmpel rorschach-testen brukes nettopp for å avdekke avvik fra slike strenge normer og for å gi diagnoser som ikke er berettigete, men tvertimot undertrykker.



  • Jeg har fått tak i all relvant informasjon om Rorschach-metoden og dens tolkningsalgoritmer (Exner-metoden, osv) og driver nå å går igjennom hele opplegget. Så skal jeg gå ut og Rorschach-teste folk for moro skyld.

    Skal bli morsomt.



Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.

Trackbacks / Pingbacks