Det var engang et spill som het Blotto, som var populært i visse kretser rundt århundreskiftet. Det gikk ut på at man foldet et ark på midten, og hadde blekk på det. Så brettet man arket én gang – ved folden – og brettet ut igjen. På den måten fikk man en symmetrisk blekkflekk. Den kunne f.eks. se ut som figuren øverst til høyre her: 595765CA-73A5-4B95-AF4E-E646A949F506.jpg

Den sveitsiske psykiateren Herman Rorshach spekulerte i om ikke disse figurene – som i utgangspunktet altså er meningsløse – kunne brukes for å tolke det ubevisste. Tankgegangen er – svært enkelt – at mennesker ser sitt eget ubevisste i ustrukturert materiale via en prosess som kalles projeksjon. Hva psykiatriske pasienter så i slike blekkflekker kunne altså gi innspill til diagnosen. Rorschach lagde et sett med plansjer etter Blotto-metoden. Dette gjorde at det ble mulig å lage en standardisert test. Den brukes fortsatt. Rorschach selv døde ikke lenge etter at han laget testen, og påvirket den videre utviklingen lite. Plansjene har inntil nylig vært en ikke veldig godt skjult hemmelighet. Som alle andre psykologer har jeg hatt rikelig anledning til å studere dem. Det har skapt lettere furore blant tilhengerne av testen, som bl.a. Dagbladet nylig melder, at plansjene er blitt lagt ut på Wikipedia.

Det stemmer heldigvis ikke, som Astrid Meland hevder, at alle studenter ved profesjonsstudiene i Oslo og Bergen får opplæring i testen. Vi får tilbud om det, men slett ikke alle tar imot, og det er slett ikke den eneste testen vi får anledning til å lære oss. Slik avsluttet jeg mitt korte forhold til Rorshach:

Jeg begynte på kurset engang for lenge siden, og ble sånn passe fascinert. Et Rorshach-opptak, som det heter når testen blir administrert, består av at pasienten etter en kort instruksjon blir vist plansjene og bedt om å fortelle hva vedkommende «ser». Setningene blir skrevet ned nøyaktig, og så kodet etter et sinnrikt system, hvor ord får bokstaver etter hva slags kategori de tilhører (f.eks. menneske, dyr, ting, etc.); og setningene kan få bokstaver basert på om de beskriver f.eks. bevegelse eller stillstand. Over- eller undervekt av forskjellige bokstaver kan da ha forskjellig betydning for hva slags diagnose man eventuelt får.

Så foreleseren tok for seg én av flere kateogorier av diagnoser på tavla, og forklarte at en gitt fordeling av bokstaver ga én diagnose og en annen fordeling ga en annen diagnose. Av dette kunne man utlede at «midt i mellom» betød ingen diagnose. Så jeg summerte bokstavene på venstre og høyre side av prosentfordelinga og regnet ut sannsynligheten, gitt rå sjanse, for å komme ut som «frisk». Den var ikke spesielt høy, såvidt jeg kunne se – under 30%. Og rakk opp handa for å spørre om dette.

Først fikk jeg bekreftet antagelsen min om hvordan dette hang sammen. Så spurte jeg om det ikke var sånn at når man regnet sammen sannsynlighetene, så … men jeg formulerte spørsmålet feil, hørte jeg da setningen kom ut av munnen min, og skulle til å korrigere meg sjøl da foreleser avbrøt kontant (Jeg kommer, lik Jomfru Maria i tempelet, for alltid til å gjemme ordene i hjertet):

DU KAN INGENTING OM STATISTIKK!

Det tok noen år før jeg fikk bekreftet at latteren fra salen skyldtes troverdigheten til påstanden, og ikke at der fikk hun satt meg fast, gitt. Deretter fikk jeg noen som føltes som et kvarters innføring i generell statistikk og metode sett i lys av at Rorshach har noe for seg.

Så jeg skrev ned tallene på tavla, og tuslet bort til kontoret – jeg jobbet som programmerer på Blindern ved siden av studiene, og ringte en av statistikerne på instituttet. «Jeg har et personlig problem,» sa jeg. «Jeg vil snakke med en statistiker.» Vi gikk gjennom tallene fra tavla, og kom fram til at sannsynligheten for å komme ut som frisk på denne ene skalaen var 2%. Det er flere skalaer, så sannsynligheten for å komme ut som frisk rent generelt er altså i praksis ikke til stede: Lave sjanser multiplisert med lave sjanser gir enda lavere sjanser. Her stoppet min Rorshach-karriere. Det er noe med opplagt tungt uetiske tester som ikke helt resonnerer med meg.

Psykologer er uenige om hvorvidt Rorshach-testen faktisk viser noe verdifullt eller ikke. Et av de vanlige forsvarene er at den ikke er en test, men et samtaleverktøy – som om det ikke spiller så veldig stor rolle om samtalen dreier seg om ting det bør snakkes om eller ikke. Det finnes også vitenskapelig forskning som melder om signifikante funn. Den nyligste jeg vet om – og som jeg nylig ble anbefalt – er Hartmann, E., Sunde, T., Kristensen, W., og Martinussen, M. (2003) Psychological Measures As Predictors of Military Training Performance Journal of Personality Assessment, 80:1, 87 — 98. Her vises det at Rorshach predikerer utfallet av opptaksprogrammet til NSF (marinens spesialstyrke) langt bedre enn en norsk FFM-test og diverse evnetester.

Problemet med den nevnte artikkelen er at de flytter målet hele tida. Tilslutt treffer de noe. Hadde de behandlet NEO-PI og evnetestene på samme måte ville de også ha predikert et eller annet temmelig godt. Rorshach er en test som gir veldig mye data. Å vri dataene slik at de passer med noe er lettere med Rorshach enn med noen andre tester.

Rorshach-testen har en lang hale av vitenskapelig uenighet bak seg, og diskusjoner om hva den måler, om den i det hele tatt måler noe, og om det den eventuelt måler har noen verdi. Så lenge status er som den er, føler jeg det veldig vanskelig å havne på noen annen side enn at Rorshach fortsatt er et eksperimentelt verktøy som ikke må brukes klinisk på mennesker som trenger hjelp.