Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Konspirasjon, revolusjon og terrorisme

wisnicki Jeg leser tusen bøker samtidig, forbereder forelesninger og skriver på litt for mye litt forskjellig, samtidig som jeg forsøker å få tak på å lede et institutt. Derfor legger jeg en ekstra liten sving om en bok jeg leste i sommer, for å gjøre bildet komplett. Boken har den klingende tittelen Conspiracy, Revolution, and Terrorism from Victorian Fiction to the Modern Novel. Sexy, ikke sant?

Opprinnelig var det doktorgradsavhandlingen til forfatter Adrian Wisnicki. I litteraturteori. Og det er først og fremst i litteratur man reiser når først de fremste pliktøvelsene er unnagjort. Men konspirasjonsteori er ikke minst en narrativ konstruksjon: Det handler om skurker som gjør onde ting mot snille folk. Og det heter ikke «plot» eller «intrige» for ingenting i litteraturvitenskapelig terminologi (for å stjele en formulering fra en treningskamerat som sysler mer enn litt med faget). Derfor er heller ikke litteraturvitere det dummeste stedet å gå for å lære noen litt mindre sosiologi og psykologirelaterte sider ved konspirasjonskultur.

Inkludert historie.

Nå finnes det andre som tar for seg den mer politiske siden ved konspirasjonsteori i historien. Wisnicki ser som tittelen lover på viktoriansk fiksjon – hvilket ikke minst inkluderer kriminallitteratur – frem til moderne romaner, og veksler nokså suverent mellom de ulike epoker og genre etter de temaene han har valgt ut.

Temaene følger det han innledningsvis kaller «conspiracemes» – sentrale topoi for konspirasjonsnarrativ – og han forsøker (som god doktorand) å besvare en del spørsmål han ikke ser besvart i forskningen tidligere:

How, in literature, di conspiracy narratives develop into conspiracy theory narrative? When did this come about? For what reasons and, in particular, as a reflection of what historical, cultural and political trends or events did this transition happen?

Han veksler med andre ord ikke bare mellom litterære bidrag og genre, men også mellom litteratur og historie.

Jeg skal ikke kritisere verket i noen videre grad. Det er en grei nok fremstilling av det jeg kan, selv om han gir overdrevent mye kreditt til Peter Knight når det gjelder forskningsoversikt (til gjengjeld er jeg veldig takknemlig for at han introduserte meg til Samuel Chase Coale, som er et funn på mange flere felt). Han kan det generelle godt nok, og går videre derfra til litteratur og historie.

Det første er kanskje hovedinnholdet av boken. Utlegningen og analysen av verk jeg enten overhodet ikke kjenner, verk jeg leste for lenge siden og noen få jeg kjenner nokså godt, er nesten verdt lesningen alene.

Ikke minst når det gjelder utlegningen av tema med betydning for konspirasjonsnarrativ i tidlig «kriminallitteratur». Det er ikke lenge siden jeg leste Dickens at jeg lar meg lure til å tro at jeg ville glede meg spesielt over det, men det er ikke så langt unna. Med en konkret problemstilling å belyse er det forbausende hva som plutselig får nytt liv.

Det gjelder for eksempel «conspiraceme» nr 1: «The subject who tries to know». (De andre er «providence and the hidden hand, conspiracy to defraud and the hidden subject, og the inaccessible authorities and the vanishing subject» – alt godt i tråd med moderne konspirasjonskultur.) Søken etter kunnskap, hvordan man får den, hva slags situasjons søkeren plasseres i forhold til den i litteraturen blir fortalt, poengtert, sammenlignet og (tildels) sett i lys av historisk bakgrunn.

Og det i grunnen det siste som frelste meg mest. Mye av det andre er avhandlinger slik avhandlinger stort sett blir skrevet, og engasjerende på det viset. Men når Wisnicki litt for sjelden hever blikket ut av litteraturen og skriver om betingelsene og bakgrunnene den refererer til, avslører han interessante tema jeg ofte kunne alt for lite om fra før. Som for eksempel utviklingen av en ordensmakt i England, og «detektivens» rolle i forhold til dette.

Snasent.

Men det er altså også kompetent, skikkelig og litterært bredt både historisk og samtidig. Og hvis du vil vite hva Prousts På sporet av den tapte tid har med konspirasjonsnarrativ å gjøre, behøver du ikke lete lenger.

Jeg for min del hadde nok mer glede av tidlige detektivfortellinger og skjebnemotivenes forvandling. Men gøy var det.

(Hvor resten av nøkkelordene er plassert? Finn ut selv!)

Adrian S. Wisnicki
Conspiracy, Revolution, and Terrorism from Victorian Fiction to the Modern Novel
Routledge 2008, 231s.

  • Neeei? Vil ikkje finne ut sjølv. Korleis passar Victoriansk litteratur verkeleg inn her? Er det berre i den victorianske krimmen, eller er det meir?

    Ja, eg sitt og jobbar med eit par victorianske prosjekt.



  • Det er mer. Tildels mye mer, selv om viktoriana-fokuset ligger primært der (men langt fra bare).

    Men det er et sammensatt spektrum litteratur og litt lange argument, så hvis du tenker på det til noe du skriver, må du nesten se på det selv. (Jeg skal friske opp litt mer hjernevaskdebatt og har midlertidig hodet mitt i psykologi og sosiologi fra 1990-tallet.)



  • Eg får vel sette den opp på leselista mi då. Eg leitar etter idear til ein antologi eg vil sette saman om det victorianske, på norsk. Altfor lite på norsk om dette, tykkjer eg.



  • Fant den på amazon, den var ikke gratis, nei. Antar det var den boken du nevnte i en tidligere tråd.

    Har filosofert over dette selv, om menneskers trang til å skape litteratur av virkeligheten. I litteraturen skal det ikke eksistere røde tråder som ikke blir nøstet opp, det skal ikke være tilfeldigheter eller gåter som ikke blir løst. Det må eksistere en resolusjon.

    Den litterære verden frister mennesker som søker svar og de som ønsker at verden skal være som et puslespill som går opp til slutt.

    Konspirasjonsteoretikeren har falt for denne litterære verden, de er ikke annerledes enn en vaskehjelp som kjøper husmorporno og fantaserer om drømmeprinsen, slik heltinnene i denne litteraturen opplever.

    Vi vil derfor alltid ha konspirasjonsteoretikere blant oss. Fantasiverdenen er for fristende for enkelte.



  • Jepp, jeg har nevnt boken før. Og ja, det er en drøy pris på den. Jeg ville nok, med mindre jeg var spesielt interessert (i f.eks. den eldre litteraturen), heller konsentrert meg om Samuel Chase Coales Paradigms of Paranoia som på alle måter er en bedre bok. Også teoretisk. Men siden jeg er spesielt interessert, kjøper jeg dem alle…

    Ellers tilslutter jeg meg. Den narrative fristelsen er iboende, samtidig som den forsterkes og formes ytterligere av de genre vi møter.



  • Mye konspirasjon i Poirot på søndagen også. Morderen prøver alltid å lure Poirot, og «Occams razor» kan derfor aldri brukes. For en gjeng disse morderne er.

    Det som på engelsk kalles «plot twist» er når «occamsk tenkemåte» plutselig viser seg å bære helt galt av sted, og den snille søndagsskolejenten med alibi og dådyrøyne viser seg å være et blodtørstig massemordmonster.

    Litt usikker på hvor overførbare Agatha Christies historier er til virkeligheten, men statistikk viser jo at mange blir uskyldig dømt der ute. Farlig å ikke være skeptisk nok i kriminalsaker.



  • kvalitetssynsing: Det er korrekt at justismord eksisterer, men det er en annen sak. Av og til imiterer også virkeligheten litteraturen. Dreyfussaken kunne like godt vært en roman, siden svært mange av elementene i denne minner om noe fra den litterære verden.

    Asbjørn: Men det er jo flott at litteraturviterne bidrar positivt, føler til tider at de gjør mest skade. Postmoderne litteraturteori har mange trekk til felles med konspirasjonstenkning, spesielt i deres forkasting av Occam, skepsis mot naturvitenskapen og i deres fokus på «andre stemmer» og lignende.



  • Kjetil,

    De som tar ordet «postmoderne» i bruk har normalt absolutt ingenting konkret å komme med, så de som til og med frivillig identifiserer seg med termen fortjener sannsynligvis all den tyn de kan få. Bare en observasjon fra utsiden.



Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.

Trackbacks / Pingbacks