Skepsisbloggen: Kritisk undersøkelse av det uforklarlige, det utrolige og det marginale.

Nibiru: Showet som ikke er der (1)

Forrige uke tok gjesteblogger Karsten Eig som lovet for seg Rolf Kenneth Myhres «darwinisme»-kritikk i to installasjoner.

Han avsluttet med følgende poengterte salve:

I neste artikkel vil jeg vise hvordan Myhre og Nibiru-tilhengerne rasker sammen løst og fast, sant og usant av informasjon og statistikk for å vise at “Nibiru” er nær oss, i suveren forakt for all kunnskap om geologi, meteorologi og astronomi.

Karsten holder løftet, og nok en gang i to installasjoner. Den første kommer her:

1.     Introduksjon

Denne artikkelen tar utgangspunkt i Rolf Kenneth Myhres artikler om den mystiske planeten Nibiru, som i 2012 skal forårsake at jorden vipper over, med enorm katatsrofe som resultat.  Myhre beskriver bakgrunnen for Nibiruteorien på disse websidene: http://www.rolfkenneth.no/Sit-v9-ShortVersion.html og http://www.rolfkenneth.no/Sit-01.html (underside til http://www.rolfkenneth.no/Sit-00.html) og hvilke effekter den påstås å utsette jorden for akkurat nå her: http://www.rolfkenneth.no/Nibiru_ZT_nor.html). Igjen anbefales å lese disse for å få oversikten, før denne artikkelens punktvise gjennomgang.

Myhres hovedkilder er de to forfatterne Immanuel Velikovsky og Zecharia Sitchin, samt kanaliseringer fra det amerikanske mediet Nancy Lieder og hennes webside Zeta Talk (www.zetatalk.com). Jeg kommer her kun til å diskutere de naturvitenskapelige aspektene av saken, ikke de arkeologiske.

Nibiru er, i følge Myhres kilde ZetaTalk, en planet som går i bane mellom solen og solens mørke tvillingstjerne som

«er sammenlignbar med Solen i størrelse og masse, og ligger 18,72 Solen-Pluto distanser fra Solen. Den ligger i den sydlige himmelsfæren, i 11° vinkel under ekliptikken, i retning Orion. Den er mørk fordi fusjons­prosessen aldri kom i gang».

Nibirus karakteristika i følge ZetaTalk er:

«Størrelse: 4 x Jordens diameter, masse: 23 x Jordens masse, tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens, omløpstid rundt sine to soler: gjennomsnittlig 3.657 år.»

Nibiru går i en rettlinjet, dvs ikke elliptisk bane mellom solen og tvillingstjernen:

«Nibirus bane rundt sine to soler minner mer om to jernbanespor som løper parallelt på hver sin side av den imaginære linjen mellom solene, enn den karakteristiske ovale ellipsebanen som planetene som kretser rundt Solen har. Nibirus bane kan også sammenlignes med pendelen i et gulvur der de to solene virker som magneter. Denne pendel-bevegelsen frem og tilbake gir Nibiru et fartsmønster som er helt ulikt de andre planetene. Nibiru øker farten betraktelig når den nærmer seg den ene av de to solene, og har da en hastighet som langt overgår de andre planetene. Når Nibiru har passert en sol slik at den har begge solene bak seg, begynner oppbremsings­fasen. Denne fasen ender med at Nibiru til slutt blir stående i relativ ro i tre år og seks måneder, før den så begynner på tilbaketuren. (…) Nibirus bane ligger ikke langs eller nær ekliptikken slik de andre planetenes baner gjør. Når Nibiru nærmer seg Solen (i retning fra Orion) skifter den vinkel fra 11° under ekliptikken til 32° under ekliptikken, for så å penetrere eklip­tikken omtrent midt mellom Jorden og Solen.»

Videre fortelles det at

«Nibiru er hovedsakelig en vannplanet. Planeten er sin egen lys- og varmekilde for sitt organiske liv. Lyset og varmen kommer fra planetens indre, og slipper opp gjennom sprekker i havbunnen. Lyset og varmen belyser og varmer havet, og lyset trenger videre opp i atmosfæren for så å bli reflektert tilbake. På Nibiru er det altså permanent dag. ZetaTalk kaller planeten for en ”brun dverg”, antagelig for å indikere at det astronomene kaller en ”brun dverg” er det nærmeste de kommer den planettypen som Nibiru representerer»

Velikovsky utformet en teori om at et stort himmellegeme, som han antok var Venus, gjennom nærkontakter forårsaket en rekke store katastrofer på jorden, som gjenfinnes i historiske hendelser og også i Bibelen. Zitchin videreutviklet teorien til at det fremmede legemet var Nibiru.

2.     Nibiru som ikke-løsning på ikke-problemer

Basert på de ovennevnte kildene bruker Myhre nærkontakt med Nibiru som forklaring på en rekke geologiske, paleontologiske og historiske problemstillinger:

«Et akseskifte er faktisk den eneste mulige årsaksforklaringen til en rekke geologiske, klimato­logiske og paleontologiske funn og fakta som må ha blitt kataklysmisk utløst. Hvordan ble Himalaya-fjellene, Andes-fjellene og Alpene dannet, som en gang sto under vann? For dagens geologer er det fortsatt et mysterium hvordan fjell dannes og kan forflyttes hundrevis av kilometer. Har vi virkelig hatt istider, eller er dette bare vår forklaring på et akseskifte der noen geografiske områder (tektoniske plater) skyves nærmere polene og andre skyves nærmere ekvator? Er såkalte istidsisbreer tidligere polare iskapper? Hvordan kan mammutene som levde i et temperert klima i nordøstre Sibir, med magen full av plantekost tilhørende et temperert klima, ha blitt dypfryst så hurtig at de er fullstendig intakte og faktisk kan spises flere tusen år senere? Ble nordøstre Sibir under et akseskifte skjøvet fra en temperert sone til nåværende polarsone, mens nordøstre Amerika ble skjøvet fra polarsonen til dagens posisjon? I en hule i Yorkshire (Nord-England) har man funnet beinrester etter tropiske dyr som flodhester, nesehorn, hyener og tigre. Beinrester etter flod­hester finner man forresten over hele England. Skal vi tro at flodhestene begynte å vandre fra elvene i Afrika til Atlanterhavskysten, og så la ut på svømmetur over Atlanteren til England? Eller kan det ha vært den tektoniske platen under flodhestene som ble skjøvet nordover?»

Det er ganske godt gjort å servere så mange ikke-problemer i et avsnitt. Det er nemlig ikke sant at det er» et mysterium hvordan fjell dannes og kan forflyttes hundrevis av kilometer», eller at vi ikke vet hvordan fjellkjeder dannes. Svaret heter platetektonikk, og finnes i enhver lærebok om geologi. (http://en.wikipedia.org/wiki/Plate_tectonics, http://en.wikipedia.org/wiki/Thrust_fault, http://pubs.usgs.gov/gip/dynamic/dynamic.html, http://www.ucmp.berkeley.edu/geology/tectonics.html, http://vulcan.wr.usgs.gov/Glossary/PlateTectonics/Maps/map_plate_tectonics_world.html).

Jordskorpen er oppdelt i en rekke store og små rigide plater, som sklir rundt på den varme, og derfor myke, mantelen under. Varmen kommer fra nedbrytning av radioaktive grunnstoffer i bergartene i jordens indre, dvs at jorden nærmest er et digert, saktevirkende atomkraftverk. Granted, mekanismene bak platedriften er ikke hundre prosent identifisert, men sannsynligvis skyldes det at varm masse stiger opp fra jordens indre fordi den er lettere enn den kalde massen som ligger lenger ut, og at dette skaper storskala konveksjonsceller i jordens indre. Der massen kommer opp dannes det vulkanisme som skyver platene fra hverandre. Hvis to plater slik skyves mot hverandre blir det et overskudd av masse i kollisjonssonen, og dermed bygges det opp en fjellkjede.

Ettersom skorpeplatenes vekt avhenger av hvor tunge mineraler de består av og hvor varme de er – gamle, kalde bergarter er tyngre enn unge varme – vil tung skorpe synke under den lette, og ned i mantelen, og trekkraften fra delen som synker ned vil da øke hastigheten i platens drift. Når denne platen synker ned i mantelen smelter den gradvis opp, og smelten stiger opp og danner vulkanisme på overflaten.

Det er usikkerhet om opphavet til platetektonikken og hvordan den begynte. Men det er ikke usikkerhet om at den har vært aktiv i flere milliarder år.

Fjellkjeder – Himalaya, Alpene, Andes, for ikke å snakke om Kaledonidene som dekket Norge for fire hundre millioner år siden og var like høy som Himalaya – kan derfor godt forklares. At det finnes bergarter av marine sedimenter i Himalaya – toppen av Everest består av dem – forklares enkelt med at India-platen i løpet av de siste ca 55 millioner år har kollidert med den asiatiske platen sørfra, og dermed har bygget opp Himalaya, som fortsatt vokser (http://en.wikipedia.org/wiki/Himalayan_orogeny, http://en.wikipedia.org/wiki/Geology_of_the_Himalaya). De marine bergartene er skjøvet opp langs enorme skyvesoner. Den kaledonske (etter Caledonia, Skottland, der den først ble identifisert) fjellkjededannelsen skyldtes at den nor-vest-europeiske platen kolliderte med Amerika og Grønland for ca. 425 millioner år siden, og gjordet at enorme flak av bergarter ble skjøvet inn, noe vi bl.a. kan bevise ved at magmatiske (fra skorpen) granitter er skjøvet over sedimentære bergarter som må være avsatt på overflaten, og at skyvesonene er intenst deformerte.

Forklaringen på at det er mulig så skyve slike enorme masser med stor friksjon over lang avstand er at bevegelsen konsentreres i bergarter med lav motstand (ofte gips og skifer) og at bevegelsen skjer i rykk og napp fokusert i små områder om gangen: Spenningen bygges opp, og når den er stor nok til å overvinne friksjonen utløses den i et kort sprang, med jordskjelv som resultat.

Platetektonikkens åpning og lukking av hav, styring av havstrømmer, fjell og landmassers styring av vindmønstre har naturligvis hatt stor påvirkning på klimaet, for eksempel styres mønsteret i jordens havstrømmer for en stor del av platetektonikken (http://en.wikipedia.org/wiki/Ocean_current)  I tillegg har faktisk vipping av jordens rotasjonsakse sannsynligvis betydning, gjennom de periodiske Milankovic-syklene(http://en.wikipedia.org/wiki/Milankovic_cycles).

I lys av platetektonikken er det heller ikke vanskelig å forklare avsetning av gamle istidsavsetninger. I Norge er det funnet fossile morenerester fra slutten av prekambrium, ca 600 millioner år siden, altså sannsynligvis relatert til de istidene som tok livet av den vendiske faunaen (jfr. forrige artikkel). Paleomagnetiske målinger av bergartene viser at Norge sannsynligvis den gang lå nær sydpolen! I løpet av kambrium til silur beveget kontinentalplaten seg gradvis nordover mot tropene, noe som sammen med et generelt høyt havnivå (igjen sannsynligvis forårsaket av stor aktivitet ved spredningsryggene) gjorde at landet ble en stor grunn sokkel med rikt dyreliv og koraller, som vi finner fossiler av i Oslo-området i dag.

Hvis jorden vippet slik at Sibir nærmest ble frosset umiddelbart og mammutene med det, skulle vi ikke forvente noen titalls mammuter, slik faktum er, men hundretusenvis – og mange andre dyr tilpasset et mer temperert klima. I stedet finnes det bare mammuter, som var tilpasset kulden. 

Det er nesten banalt å påpeke det, men for at en mammut skal bli bevart plutselig trengs det ikke at den regionale temperaturen plutselig synker – mammutene hadde pels og tålte kulde – men at selve dyret raskt bevares og senere fryses. F.eks. ved å falle ned i en bresprekk eller falle ned i en myr eller kvikksand der den drukner, bevares under anoksiske forhold og senere fryses i permafrost.

Flodhestene, (sabeltann)tigrene, hyenene og neshornene som er funnet ikke bare i England, men over store deler av Eurasia, stammer likeledes fra en fauna som bebodde disse områdene i mellomistidene (http://www.nhm.ac.uk/about-us/news/2004/july/news_5293.html, http://en.wikipedia.org/wiki/Hippopotamus, http://en.wikipedia.org/wiki/Cave_Hyena, http://en.wikipedia.org/wiki/Sabre-toothed_cat, http://en.wikipedia.org/wiki/Woolly_rhinoceros). Nordsjøen hadde i istidene i perioder et opptil hundre meter lavere havnivå enn i dag, og den engelske kanal var derfor tørrlagt så man kunne gå over.

Som man ser; hvis man kan noe om temaet er Myhres utsagn om at «et akseskifte er faktisk den eneste mulige årsaksforklaringen til en rekke geologiske, klimato­logiske og paleontologiske funn og fakta som må ha blitt kataklysmisk utløst», rent tøv, da disse fenomenene langt enklere kan forklares med platetektonikk og Milankovic sykler. Katastrofer har sannsynligvis forekommet i form av meteorittnedslag og vulkanisme, som beskrevet i forrige artikkel, men dette er langt fra det samme som noen nesten-kollisjon med en planet som får jorden til å vippe på magisk vis. (Jeg skal snart vise hvorfor jeg bruker ordet «magisk»).

3.     Moro med fysikk og magi

Lesere med et minimum av kunnskap om fysikk og geologi vil allerede ha sett at det er åpenbare problemer i beskrivelsen av Nibiru og møtet med jorden. La oss gjenta beskrivelsen av Nibiru: «Størrelse: 4 x Jordens diameter, masse: 23 x Jordens masse, tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens, omløpstid rundt sine to soler: gjennomsnittlig 3.657 år.»

Allerede her ser vi at det skurrer: Volumet av en kule er gitt ved (4/3)*π*r^3, der r er radiusen. En planet med størrelse 4 ganger jordens diameter vil ha et volum som er ca. 64 ganger større enn jorden:

Jorden: 4/3* π*1^3 = 4,19, Nibiru: 4/3*π*4^3=268 , dvs 64 ganger større volum enn jorden.

Jorden har en gjennomsnittlig massetetthet på ca 5,5 ganger vannet (http://en.wikipedia.org/wiki/Earth). Dvs at for at Nibiru skulle hatt en masse på bare 23 ganger jordens måtte den hatt en massetetthet på bare 1,98!

Så lette mineraler finnes det nesten ikke. Men kanskje svaret ligger i at Nibiru som, en vannplanet som på mystisk vis får lys (!) og energi fra sitt indre (geotermisk energi?), faktisk består av over halvparten vann? I så fall må den ha en kjerne som inneholder ekstreme mengder med radioaktive elementer for å danne varmen som ikke bare gir lys, men som også holder den opptint når den beveger seg så langt fra solen at den burde nå minus to hundre grader, og havet være ganske frossent.

Artig planet, det der.

Gravitasjonskraft avtar inverst med kvadratet av avstand, og et kuleformet legemes overflategravitasjon (http://en.wikipedia.org/wiki/Surface_gravity) i forhold til jordens kan angis som g=m/r^2, der m er antallet jordmasser og r er antallet jordradier. Hvis Nibiru virkelig hadde vært en slik magisk planet med superatomkraftverk i sin indre halvpart og rent vann i den ytre halvparten, ville den ganske riktig hatt en gravitasjon på ca 1,5 ganger jordens. Med en realistisk masse på 64 ganger jordens ville derimot gravitasjonen vært fire ganger større.

ZetaTalk klarer heller ikke helt å bestemme seg for hva Nibiru skal være: «Nibiru er hovedsakelig en vannplanet. Planeten er sin egen lys- og varmekilde for sitt organiske liv.» (det ville vel bety noe likt jorden, bare mye større og hovedsakelig dekket av hav) eller en komet (”Weather changes heralding the giant comet’s  approach«) eller en brun dverg («ZetaTalk kaller planeten for en ”brun dverg”, antagelig for å indikere at det astronomene kaller en ”brun dverg” er det nærmeste de kommer den planettypen som Nibiru representerer«).

En komet er i bunn og grunn en «skitten snøball», en klump av støv, skitt og stein samt mye frossent karbondioksid. Kometers haler dannes av at karbondioksidet fordamper når den nærmer seg solen, og drives vekk fra solen av solvinden, og lyser av reflektert sollys. Hvis Nibiru er inne i vårt solsystem nå burde en slik enorm komet ha en fantastisk synlig hale.

En brun dverg kan Nibiru definitivt ikke være. En brun dverg (http://en.wikipedia.org/wiki/Brown_dwarf) er en mellomting mellom stjerne og planet, der massen er for liten til å starte fusjonsprosesser, eller fusjonsprosessene er svært begrensede, men der sammentrekningsenergien fra at stjernen trakk seg sammen fra en gassky, slik alle stjerner dannes, er stor nok til fortsatt å gi stjernen en viss varmestråling og lys. Nibiru ville være for liten til å bevare en slik energi, massen antas å måtte være minst ca 4100 ganger jordens, eller ca 13 ganger Jupiters. Brune dverger har overflatetemperaturer på minst 1000 grader, og eventuelt vann på Nibiru ville således kokt vekk.

Og, mens vi er i gang; følgelig er det også fysisk umulig at solen kan ha en tvillingstjerne på sin egen størrelse som er usynlig; fusjonsprosessen ville nødvendigvis ha startet og gjort den til en av himmelens klareste objekter, jfr beskrivelsen: » Ifølge ZetaTalk har Solen en dobbeltstjerne. Den er sammenlignbar med Solen i størrelse og masse, og ligger 18,72 Solen-Pluto distanser fra Solen»).

Et objekt med fire ganger jordens diameter ville i alle tilfelle, hvis det befant seg der i solsystemet ZetaTalk/Myhre hevder, nå vært et av himmelens klareste objekter. («Ifølge ZetaTalk nådde Nibiru den indre delen av vårt solsystem syd for ekliptikken våren 2003.»). Myhre ville ikke vært avhengig av å vise frem tvilsomme bilder av Nibiru (se nedenfor) – alle ville ha sett den med det blotte øye og det ville vært umulig for de konspiratoriske myndighetene å skjule den.

Men hvor er den? Jeg har ikke sett den, men Venus ser jeg stadig vekk.

Hva så med bildene, by the way? Myhre viser to bilder fra SoHo-satelitten, som skal vise Nibiru med to måner som former et vingesymbol likt det sumererne brukte.

Dessverre har dette en mye mer prosaisk forklaring: det skyldes innebygde svakheter ved bildebrikken i kameraet, en feil som finnes på alle digitale kameraer. Sterke lysende punkter (f.eks. klare stjerner) vil sende så mye lys mot et konsentrert punkt på bildebrikken at punktet «brenner ut», og lyset vil, enkelt forklart, flomme over til pikslene ved siden av. (Det er derfor solen dekkes i Soho-bildene). Slike artefakter opptrer ofte som streker ut fra punktet, noen ganger asymmetrisk, og voila! – vingesymbolet. Men Nibirus måne-vinger finnes ikke ute i rommet, de finnes bare i bildebrikken (http://yowcrooks.wordpress.com/2009/05/14/nibiru-soho-images-debunked/).

Myhres bilde av to soler har en like enkel forklaring: Det er bisoler, et vanlig optisk fenomen (http://retro.met.no/met/met_lex/g_k/halomedbisol.html, http://www.storm.no/nyheter/2488791). Hvorfor skulle de ikke kunne speile seg i havet, slik Myhre hevder? En annen video Myhre linker til, som skal vise Nibiru ved siden av solen(http://www.youtube.com/watch?v=HsAOsKoMl84), viser sannsynligvis ikke noe annet enn interne reflekser i kameralinsene. Men Myhre vil tro, så han fortrekker mystiske planeter fremfor et fenomen som alle som eier et kamera har sett tusen ganger. Og, hvordan kan det ha seg at en planet som er så svak at den må ses med teleskop, plutselig en enkelt kveld ses så tydelig at den lyser nesten like sterkt som solen – men ikke ses verken fra andre steder på jorden eller andre dager?

La oss til slutt i dette avsnittet se på Nibirus bane: Denne påstås å ikke være en ellipse med solen og den påståtte tvillingstjernen i brennpunktene, men rettlinjet mellom dem, og Nibiru henger en stund «i løse luften i hver ende». Når den passerer ekliptikken skal den også endre baneretningen uavhengig av omkringliggende legemer, slik at vinkelen til ekliptikken øker fra 11 til 32 grader.

Man trenger ikke være fysiker for å se at Nibiru i så tilfelle må være magisk, da den tydeligvis oppfører seg fullstendig uavhengig av gravitasjonsinnflytelsen fra de andre planetene. En planet som stoppet opp i sin bane, slik Nibiru påstås å gjøre, ville ganske enkelt falle inn mot og bli slukt av solen. Hørt om Newton, Myhre?

  • En takk til Karstein Eig for fornøyelig lesing!
    Jeg visste ikke at de som trodde på 2012 påsto å ha såpass konkrete beviser. Det er også litt skremmende å lese at folk tror på dette (Zeta talk mm) når jeg er rimelig sikker på at de fleste elever halvveis gjennom den videregående skolen kan nok matte og fysikk til å avsanne både ZetaTalk og rolfkenneth.no iløpet av timer.



  • Først en stor takk til Karsten Eig for denne intellektuelle utfordring der jeg skal forsvare to av mine artikler. Eig anbefaler publikum å lese gjennom artiklene mine, en oppfordring jeg naturligvis støtter, da Eigs kritikk kun gjelder utvalgte punkter i mine to artikler.

    1) INTRODUKSJON
    For å forsikre meg om at ingen misforstår, så bruker jeg ordet ”akseskifte” om jordskorpeforskyvning, hvilket på fagspråket heter ”polskifte”. Akseskifte må ikke forveksles med geomagnetisk reversering/endring. Ifølge ZetaTalk skal dette akseskiftet skje senest i 2011. Sitchin har trolig aldri lest Velikovsky, mens ZetaTalk er familiær med både Sitchin og Velikovsky.

    2) NIBIRU SOM IKKE-LØSNING PÅ IKKE-PROBLEMER
    ZetaTalk diskuterer inngående platetektonikk og platetektoniske fenomener i langt over 50 % av de ca. 300 nyhetsbrevene som til nå har kommet ut. Platetektonikk får også god dekning i mine egne artikler. Uenigheten mellom ZetaTalk og dagens geologiske forståelse er ikke så mye platetektonikk i seg selv, men hvor kataklysmiske de platetektoniske fenomener kan være. Kan hele jordskorpen med sine tektoniske plater forskyves 90-180 grader i løpet av én time? ZetaTalk svarer ja, og hevder at dette har skjedd ofte før, og vil skje igjen senest 2011. Årsaken til en slik jordskorpeforskyvning kan bare være ekstern; dvs. nærmøte med en annen planet som har et kraftig magnetisk felt.

    For Eig er muligheten av et slikt planetarisk nærmøte med resulterende global-kataklysmisk jordskorpeforskyvning så usannsynlig at han egentlig ikke vil diskutere et slikt scenario. Eig vil da heller diskutere hvorvidt mange av de fenomener som ifølge ZetaTalk har vært resultat av en slik global-kataklysmisk jordskorpeforskyvning i løpet av én time, også KAN forklares med gradualisme (uhyre langsomme endringer over hundretusener eller millioner av år). Dette blir i så fall en helt ANNEN diskusjon, innen hans eget fagfelt. Dersom Eig mener at alle disse fenomener også KAN gis en gradualisme-forklaring, så gjerne for meg! Milankovic-syklene, som er en teori om sykluser som spenner over flere hundretusener av år, er et eksempel på gradualisme-forklaring der jeg ikke vil argumentere for eller imot.

    For å svare på Eigs innvendinger om mammutene, har jeg prøvd å finne en web-artikkel som nevner mange av de samme fakta som Velikovsky påpekte, slik at jeg slapp å sitere store deler av et kapittel fra Velikovsky. Etter tre minutters søk var jeg heldig og fant nettopp en slik artikkel, eller mer presist et bokkapittel. Jeg ser så (akk og ve) at dette kapittel 1 ligger på en kristen web-base. Jeg kjenner IKKE til forfatterens bakgrunn, og jeg har IKKE lest de øvrige kapitlene (kristne eller ikke-kristne i innhold), men kapittel 1 holder i hvert fall faglig mål og gir svar på alle Eigs innvendinger:
    http://www.answersingenesis.org/home/area/fit/chapter1.asp

    Eigs forklaring om at flodhester og andre beist skal ha vandret til England i ”mellomistider”, avvises av Velikovsky ved at de såkalte ”istider” bare er vår fortolkning av tidligere polare iskapper som har blitt forflyttet ved en jordskorpeforskyvning.

    3. MORO MED FYSIKK OG MAGI
    Jeg har ingen innvendinger når det gjelder Eigs kalkulasjoner og formeninger om hvor usannsynlig Nibirus dimensjoner er i forhold til andre planeter som vi kjenner godt til (og hvor mange er det?).

    Nibiru faller utenfor de klassifikasjoner av planeter som vi til nå har opprettet. ”Brun dverg” var et forsøk på en tilnærming. Hvor smart dette forsøket var, har jeg ikke noen formening om. Jeg er heller ikke i posisjon til å forsvare dette forsøk på tilnærming.

    Når det gjelder ”umuligheten” ved at Solen har en utent tvilling, så forutsetter denne ”umuligheten” for det første gyldigheten av Big bang-kosmologien, og for det andre at vi har en god forståelse av stjerners utvikling. Uten henvisning til ZetaTalk eller andre ET-kilder, avviser jeg blankt både Big bang-kosmologien og påstanden om at vi har en ”god” forståelse av stjerners utvikling. Jeg arbeider med en artikkelserie på tre som heter ”Fra Big bang-kosmologi til plasmakosmologi”. De to første artiklene er ferdige:
    1) Big bang-kosmologiens død
    http://www.rolfkenneth.no/Astro_Bigbang.html

    2) Halton Arp, om hvite hull og materieskapelse
    http://www.rolfkenneth.no/Astro_Arp.html

    Denne tredje artikkelen, som skal presentere plasmakosmologien, er uferdig, men du får en ide om kommende innhold ved å lese gjennom INTROEN til Diskusjonsgruppen Plasmakosmologi:
    http://ildsjelen.ning.com/group/plasmakosmologielektriskunivers

    SOHO-bildene av Nibiru KAN alltid bortforklares som bildebehandlingsartefakter (i likhet med bilder av artefakter på Månen og Mars), hvilket synes å være NASAs standardstrategi når det gjelder bilder som av en eller annen grunn har sluppet gjennom sensuren. Jeg skriver i artikkelen: ”Også den 19. april 2009 tok SOHO bilder av et objekt med det karakteristiske vingemønsteret til høyre for Solen. På dette tidspunktet var ingen av de andre planetene i vårt solsystem i denne himmelsonen.” Sannsynligheten for at dette objektet bare er en bildebehandlingsartefakt, overlater jeg til leserne selv å vurdere.

    Bisoler er et vanlig optisk fenomen, JA! Det er nettopp FORDI vi har god kunnskap om bisol-fenomenet, at vi kan fastslå at bildene i min artikkel av en ”ekstra sol” ikke er et bisol-fenomen. Hvor finner vi en nøytral tredjepart i dette spørsmålet, som ikke har en skjult agenda å forsvare?

    I Big bang-kosmologien er tyngdekraften dominerende og nærmest enerådende i makrokosmos, mens EM-krefter er relativt ubetydelige. 99,999 % av av den observerte materien i universet er i plasmatilstand. Plasma styres av EM-krefter, og tyngdekraften har ingen betydning. Når det gjelder planetenes bane rundt Solen, er ikke ZetaTalk eller Velikovsky alene om å hevde at EM-krefter må ha langt større betydning enn Big bang-kosmologene er villige til å innrømme. Spørsmålet er således ikke om Myhre har hørt om Newton, men om Eig har hørt om plasmakosmologi. Videre: når akter Eig å bevege seg ut av astronomiens mainstream-fjøs?



  • MEN ROLF KENNNETH!!!! En planet kan under INGEN omstendighet ha en RETTLINJET BANE!!!!!!!!!!! DJEEEEEEEEEEZ!!!!!!

    Ah, beklager ropinga, men dette gjorde vondt i fysikkhodet mitt.



  • Heldigvis er det ikke lenge til 2011…



  • Desverre tror jeg du gleder deg litt for tidlig varicella. Jeg mener å ha lest en studie om at når dommedagsprofetier viser seg å ikke stemme (som de alle har gjort så langt) blir den harde kjerne enda mer overbevist om at den neste dommedagsdatoen stemmer. (kanskje noen har en lenke ?)

    Nettopp dette med prediksjon er jo noe de fleste av oss mener kjennetegner god vitenskap. Akkurat slik big bang kosmologien forutså oppdagelsen av den kosmiske bakgrunnsstrålingen, noe plasmakosmologien (så vidt meg bekjent) ikke gjorde.



  • Svar til Rolf Kenneth:

    «For å forsikre meg om at ingen misforstår, så bruker jeg ordet ”akseskifte” om jordskorpeforskyvning, hvilket på fagspråket heter ”polskifte”. Akseskifte må ikke forveksles med geomagnetisk reversering/endring.»

    Takk for oppklaringen, men hva med å bruke de vanlige termene så vi stakkars vanlige naturvitere forstår?

    «Eig vil da heller diskutere hvorvidt mange av de fenomener som ifølge ZetaTalk har vært resultat av en slik global-kataklysmisk jordskorpeforskyvning i løpet av én time, også KAN forklares med gradualisme (uhyre langsomme endringer over hundretusener eller millioner av år). Dette blir i så fall en helt ANNEN diskusjon, innen hans eget fagfelt. Dersom Eig mener at alle disse fenomener også KAN gis en gradualisme-forklaring, så gjerne for meg!»

    NEI! Du skrev at: «Et akseskifte er faktisk den eneste mulige årsaksforklaringen til en rekke geologiske, klimato­logiske og paleontologiske funn og fakta som må ha blitt kataklysmisk utløst.» – dvs du hevdet ekspilsitt at et akseskifte var den ENESTE mulige forklaringen på disse fenomenene, og at det UMULIG kunne ha skjedd med vanlig sakte platetektonikk, og følgelig var et argument FOR Nibiru. Jeg motbeviste påstanden ved å vise hvordan det kan ha skjedd. Dette gjelder også påstanden om flodhester i England.

    Answers In Genesis er en av de store amerikanske kreasjonistorganisasjonene, og kristenfundamentalistisk. Det som står der må man anta er usant inntil det motsatte er bevist. En smule kildekritikk kan være på sin plass når man innhenter informasjon.

    «Nibiru faller utenfor de klassifikasjoner av planeter som vi til nå har opprettet. ”Brun dverg” var et forsøk på en tilnærming. Hvor smart dette forsøket var, har jeg ikke noen formening om. Jeg er heller ikke i posisjon til å forsvare dette forsøk på tilnærming.»

    Hvorfor refererer du det, hvis du vet hva disse begrepene betyr? Og «brun dverg» er beviselig helt på viddene som tilnærming. Ser du ikke problemet med at Nibirus oppbygging skaper en del problemer i forhold til fysikk og hvordan planeten unngår å fryse helt ned? Betyr det at du tror på magi?

    «I Big bang-kosmologien er tyngdekraften dominerende og nærmest enerådende i makrokosmos, mens EM-krefter er relativt ubetydelige.»

    Kanskje fordi vi kan måle disse kreftene og regne på dem i vårt solsystem, og disse observasjonene har vist at tyngdekraften er dominerende? Hvorfor skulle Nibiru plutselig følge helt andre lover enn de andre planetene?

    Hvordan blir det med sjokoladeveddemålet?



  • Et par ting til

    «Når det gjelder ”umuligheten” ved at Solen har en utent tvilling, så forutsetter denne ”umuligheten” for det første gyldigheten av Big bang-kosmologien,»

    Nope, saken er kort og godt den at inne i et legeme av samme størrelse som solen vil trykket føre til at det settes i gang fusjon. Hva har det med Big Bang å gjøre?

    «Eig anbefaler publikum å lese gjennom artiklene mine, en oppfordring jeg naturligvis støtter, da Eigs kritikk kun gjelder utvalgte punkter i mine to artikler.»

    Sant nok, jeg har droppet enkelte saker, rett og slett av plass- og tidshensyn. Du bør forklare hvor jeg evt tar feil i det jeg har skrevet, og som i alle tilfelle falsifiserer Nibiru, i stedetfor å henge deg opp i at jeg ikke har debunket hvert eneste av punktene.



  • “Nibiru faller utenfor de klassifikasjoner av planeter som vi til nå har opprettet. ”Brun dverg” var et forsøk på en tilnærming. Hvor smart dette forsøket var, har jeg ikke noen formening om. Jeg er heller ikke i posisjon til å forsvare dette forsøk på tilnærming.”

    Hvorfor refererer du det, hvis du IKKE vet hva disse begrepene betyr?

    …skulle det vel være.



  • Rolf Kenneth: Polskifte? (Engelsk poleshift) Er dette Hapgood og Campbells gamle hypotese om kontinentskliing, som glemmer å ta i betraktning jordskorpens masse?

    Denne teorien er så vidt jeg vet basert på Piri Reis’ kart, med en projeksjon sentrert på et punkt innen Egypt, og andre tidlige. (Kilde: James, Thorpe: Ancient Mysteries, 2001)

    Når du sier fagspråk, hvilket fag mener du da? Det er ikke geologisk sjargong, så vidt jeg vet.



  • Stephan Brun,
    Hapgoods akseskifte er ikke av kataklysmisk karakter, og er derfor ikke relevant her. Se fotnote helt på slutten av min artikkel:
    http://www.rolfkenneth.no/Sit-v9-ShortVersion.html

    Polskifte er geologisk sjargong for det jeg kaller akseskifte:
    http://en.wikipedia.org/wiki/Pole_shift_hypothesis

    Det er hyggelig med spørsmål som viser interesse, men vær vennlig å lese mine to artikler først.



  • «Bisoler er et vanlig optisk fenomen, JA! Det er nettopp FORDI vi har god kunnskap om bisol-fenomenet, at vi kan fastslå at bildene i min artikkel av en ”ekstra sol” ikke er et bisol-fenomen.»

    Forklar hvorfor bisoler ikke kan ses i refleksjoner. Og forklar gjerne hvordan det kan skyldes at man kan se Nibiru som et lyssterkt objekt mens det er lyst, mens man ikke kan se den på himmelen når det er mørkt.

    Skal jeg lese plasmakosmologi tror jeg at jeg vil foretrekke faglitteratur.



  • SVAR TIL EIG (KOMMENTAR NR. 6):
    Velikovsky (1955) har etter min mening argumentert overbevisende for at Jorden har vært utsatt for flere globale kataklysmer, også i løpet av de siste 15.000 siste årene. Dersom Eig ikke har lest denne boken, men antar at min oppsummering på 2-3 avsnitt holder å lese, og så mener at hans gradualisme-forklaringer er fullt ut tilfredsstillende OG unødvendiggjør en globalkataklysmisk forklaring, så OK, da stopper diskusjonen der.

    Når det gjelder kapittel 1 i Michael Oards bok ”Frozen in time” (2004), er den fri for vitenskapelig kontroversielle påstander og kristent tankegods. Derfor holder jeg fast på den referansen ang. vårt mammut-tema.

    Eig har et poeng i at jeg med fordel kunne ha unnlatt å nevne ZetaTalks referanse til brune dverger i deres tilnærmelsesbeskrivelse av planeten Nibiru. Det bare øker forvirringen fremfor å redusere den.

    SVAR TIL EIG (KOMMENTAR NR. 7):
    Det var den britiske astrofysikeren Sir Arthur Stanley Eddington (1882-1944) som i 1920 stilte spørsmålet om Solens energikilde er intern eller ekstern. I 1926 ga han sitt definitive svar i form av klassikeren ”The Internal Constitution of the Stars”. Med denne boken ble dagens standardmodell for forståelsen av stjerners struktur, sammensetning, energiproduksjon og utvikling etablert. På 1970-tallet kom denne standardmodellen i krise pga. stadig flere anomalier som ble oppdaget og som ble værende. Big bang-kosmologenes sedvanlige løsning var å utvikle stadig flere ad hoc-forklaringer, noe de lenge har vært ekspert på. Som et alternativ til standardmodellens syn på stjerner, vil jeg anbefale boken ”The Electric Sky” (2006) av Donald E. Scott. Det er slettes ikke sikkert at stjerner har fusjonsreaksjoner i deres kjerne. Man må imidlertid ha et godt kjennskap til anomaliene for å åpne seg for andre muligheter.



  • Rolf Kennethm, det var du som eksplisitt hevdet at en kataklysmisk forklaring er nødvendig. Jeg motbeviste det. Forøvrig må du gjerne komme med flere argumenter for kataklysmer, men da gjerne noen som tar platetektonikken i betraktning først – Velikovskys bok fra 1955 er nemlig ti år for tidlig ute, da platetektonikk ikke ble anerkjent før på sekstitallet.

    The Electric Sky (http://www.electric-cosmos.org/indexOLD.htm) hadde mye fin retorikk om hvor trangsynte vanlige forskere er og at den nye revolusjonære blåser i dem. Kjenner lusa på gangen. Jeg har ikke tid til å lese hele boka for evt å se om det er noe i den (det kan godt hende at den påpeker uløste problemer). Forøvrig kjenner vi jo solens kjemiske sammensetning godt og den passer med fusjon. kanskje du kan forklare hvorfor fusjon ikke skulle skje – særlig hvis tvillingen faktisk skulle være en stjerne med samme kjemiske sammensetning. (I motsatt fall ender opp med en fantasistjerne som ingen har sett, ingen har målt gravitasjonseffekten fra og som ingen har noen ide hvordan er sammensatt – hvorfor tro på noe sånt?)

    Jeg begynner å se at RK leser en enorm mengde litteratur, men har ikke den faglige ballasten for å skille skitt og kanel – og ender med å se dem som likeverdige.



  • Dette må jo være første gang: Du viser til en bok av en velrenommert vitenskapsmann, Sir Arthur Stanley Eddington.

    http://dealingwithcreationisminastronomy.blogspot.com/2008/11/electric-cosmos-solar-capacitor-model-i.html

    Denne siden (med linker) tar enkelt for seg Donald E Scotts fantasier med grunnleggende kjent fysikk. Jeg trekker frem to konklusjoner (dere kan selv lese argumentet ved å følge linken):

    The Electric Sun model predicts a solar wind speed that is a factor of over 200 higher than the measured outbound solar wind speed!

    Without an external source maintaining the solar potential, the Electric Sun will shut down in about 170 picoseconds!

    Spar oss for flere latterlige kilder Rolf Kenneth!



  • SVAR TIL EIG (KOMMENTAR NR. 11):
    Nancys forklaring på hvorfor bisol ikke reflekteres i havet, er følgende: Da bisol ikke er et objekt, men bare reflektert lys, vil dette reflekterte lys ikke selv bli reflektert i havet.
    http://www.zetatalk.com/newsletr/issue148.htm

    Har jeg skrevet noe sted at Nibiru er ”lyssterkt”? Jeg skriver at under spesielle omstendigheter kan Nibiru ses ved soloppgang og solnedgang, og da må ett av kravene være at Nibiru fra VÅRT perspektiv ikke ligger så nære Solen at de to ikke kan differensieres.

    SVAR TIL EIG (KOMMENTAR NR. 13):
    Scott og hans plasmakosmologer avviser ikke at stjerner har fusjonsprosesser, men argumenterer for at disse ikke skjer i kjernen, men over fotosfæren. Binære stjerner kan oppstå ved at input av elektrisk strøm til en stjerne blir så sterk at stjernen fisjonerer i to. I deres plasmakosmologiske modell er det input av elektrisk strøm utenfra samt stjernens størrelse som bestemmer stjernens lysstyrke. At Solens dobbeltstjerne ikke lyser, trenger ikke (ifølge denne modellen) å bety noe annet enn at input av elektrisk strøm ikke er sterk nok.



  • Da får du forklare Nancy at bisoler ikke er reflektert lys, men refraktert, og at det utmerket kan reflekteres.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Sun_dog
    (merk det øverste bildet)
    http://hyperphysics.phy-astr.gsu.edu/HBASE/atmos/halo22.html
    http://www.islandnet.com/~see/weather/elements/sundog.htm
    http://www.atoptics.co.uk/halo/parhelia.htm (merk den svake refleksjonen i vannet, fra de svært svake bisolene)
    http://retro.met.no/met/met_lex/g_k/halomedbisol.html
    (her ser du også forklaringen på de såkalte lystårnene)

    Bildet fra North Carolina på http://www.rolfkenneth.no/Sit-v9-ShortVersion.html viser en bisol med det typiske asymmetriske mønsteret. (Bildet til høyre er så uklart at det kan være hva som helst).

    Nei, du har ikke skrevet at Nibiru er lyssterk, men jeg påpeker at det er merkelig at en planet som går i en bane helt uavhengig av solen, og som nå nødvendigvis må være så lyssterk at den ses også om natten, kun kan ses i form av lett forklarlige optiske fenomener ved siden av solen.

    Jeg er ikke ekspert på plasmafysikk, men merker meg Yngves innlegg over. Også lurer jeg på hvor denne sterke strømmen skulle komme fra, og hvordan.



  • Jeg takker så meget for konstruktive innspill fra alle parter. Min omtale av bisol kontra Nibiru har i hvert fall blitt langt bedre, slik at leserne kan vurdere selv:
    http://www.rolfkenneth.no/Sit-v9-ShortVersion.html

    Donald E. Scott kan i den gamle versjonen av sin bok forklare plasmafysikk og plasmakosmologi langt bedre enn meg.
    http://www.electric-cosmos.org/indexOLD.htm

    Det var jo heller ingen interesse fra Eigs side for mine egne notater om plasmakosmologi, et par kommentarer høyere oppe.

    Når det gjelder bloggen som Yngve B har funnet frem til, etter antagelig å ha googlet i to sekunder, har jeg bare én kommentar. Hvis det finnes en ”kreasjonistisk” kosmologi, må det være Big bang-kosmologien, der et komplett univers skapes ut av en mystisk ”singularitet”. Plasmakosmologien er slik sett anti-kreasjonistisk: ingen Big bang, ingen mystiske ”singulariteter”, og heller ikke et tresifret antall ad hoc-løsninger.



  • Google er et nyttig verktøy det. Jeg har en mastergrad i fysikk og kan litt om hvordan disse tingene virkelig fungerer. Når jeg ser noen som ikke har gjort vitenskapen som må til for å kunne bestride den «offisielle» fysikken, så er det nok for meg at en blogger tar for seg matematikken som ligger til grunn for å forklare hvorfor eventyret ikke stemmer. I all enkelhet så foreslår Scott at solsystemet er en gigantisk partikkelakselerator uten noe som kan sørge for at ny ladning tilføres katoden. Derfor den korte levetiden.

    Jeg syns egentlig jeg har brukt nok tid på dine feberfantasier, men jeg syns det er gøy å se hvor lav terskel det er for å gi ut bok i denne verden. Kanskje jeg skal finne på noe utrolig og skrive bok om det?



Du kan følge nye kommentarer på denne bloggposten via RSS 2.0-feeden.

Trackbacks / Pingbacks