Forskning og vitenskap har en del sentrale normer og er avhengig av dem. Akkurat hva de er, hvordan de kan og bør se ut i praksis kan diskuteres (og det blir de). Og det kan diskuteres hvor godt de blir fulgt, og i hvilken grad en del ser seg frie til å ignorere dem helt.

Jeg ble minnet på det her da jeg plukket frem igjen noen av Robert Mertons klassiske essays om vitenskapssosiologi. Ikke som motgift til en del av dagens verste eksesser innen relativistiske ”Science and Technology Studies”, men fordi Merton alltid har vært en glede å lese når jeg først har gjort det. Og fordi jeg satt og fiklet litt med norske forskningsetiske retningslinjer for humaniora og samfunnsfag. Det slo meg nemlig at på tross av alderen og det tidvis lite problematiserte hos opphavet er det mye av Merton igjen.

Siden jeg personlig er tilbøyelig til å mene at det primært er Mertons allmenne bruk av ”organisert skepsis” som vitenskapelig norm som ligger nærmest skeptikerbevegelsens skepsis, tenkte jeg det kunne være et påskudd til å ta opp titteltemaet i bittelitt bredde.

Merton skrev minst to sentrale artikler om vitenskapelige normer, med visse forskjeller i betoning og språkbruk. Det er ‘Science and the Social Order’ fra tidsskriftet Philosophy of Science i 1938, og ‘Science and Technology in a Democratic Order’ fra Journal of Legal and Political Sociology i 1942.* Begge er også opptatt av annet enn gode normer for vitenskap. De har også mer enn et lite øye på anti-vitenskapelige normer og holdninger som gjør vitenskap vanskelig.

Med tanke på det sterke fokuset på demokrati og åpne liberale samfunn hos Merton, som nær forfekter at disse er nødvendige, gjør det ingenting om man øyeblikkelig biter seg merke i årstallene. Bakgrunnen han skriver mot er først og fremst Nazi-Tysklands bitende rasisme, snevre menneske- og merkelige vitenskapssyn , deretter krigen. Men det fører først og fremst til en skjerping av blikket på det normative.

Hos Merton følger momentene hverandre i en annen rekkefølge enn det senere akronymet ”KUDOS”, men siden jeg uansett ikke har tenkt til å gjøre det til en gjenfortelling og diskusjon av Merton, ser vi heller på det i akronym rekkefølge.

’K’ for ’kommunisme’

Vel var Merton politisk radikal, ikke minst i sin ungdom, men det er definitivt ikke Stalins Sovjetunion han ser for seg som norm. Snarere tvert imot. Det er en vitenskapelig norm om holdning til ”eierskap”, en norm som har vært sjelden og alltid utfordret. La oss gi mannen selv ordet:

The substantive findings of science are a product of social collaboration and are assigned to the community. They constitute a common heritage in which the equity of the individual producer is severely limited. … The scientist’s claim to ”his” intellectual ”property” is limited to that of recognition and esteem

Det er strikst og idealistisk formulert. I praksis handler det om holdningen at forskersamfunnet i sin helhet skal ha krav på å få del i forskningsresultatet. Det finnes ikke «intellektuell eiendom», og resultat skal ikke hemmeligholdes.

Noe av årsaken til det finner vi i andre, integrerte element i vitenskapelige normer, nemlig den organiserte skeptisismen vi kommer tilbake til. Mer generelt handler det om en holdning om at vitenskap og forskning er et felles foretagende, et felles menneskelig et. Vitenskap er kumulativ, dermed alltid et sosialt og historisk fenomen der selv det største bidrag står i gjeld til andre. Og Merton identifiserte en for sterk tanke om eiendomsrett og profittorientering som en trussel mot det åpne vitenskapelige fellessamfunn som gjør det mulig for oss å lære av hverandre. Det er ”kommunismen” som gjør det mulig for oss å ”se lengre ved å stå på kjempers skuldre”:

Newton’s remark – ‘If I have seen farther it is by standing on the shoulders of giants’ – expresses at once a sense of indebtedness to the common heritage and recognition of the essentially cooperative and cumulative quality of scientific achievement. The humility of scientific genius is not simply culturally appropriate but results from the realization that scientific advance involves the collaboration of past and present generations. (Merton 1942: 123)

Det er svulstig retorikk. Det er også, oversatt til vår tid, en appell for grunnforskning og til å unngå et alt for timelig fokus på tema. Men det er og var ikke minst en bekymring for én type sosialt press vitenskap som virksomhet sto og står under: Når metoder og funn blir så mye eiendom og vare at de blir hemmeligholdt, eller når kapitalen i alt for stor grad får styre hva som forskes på.

Mertons normative tanke om vitenskap er en vitenskap for et felles, åpent samfunn. Vi ikke bare kan dele funn med andre, vi bør, vi skal. Bare slik kan det produseres et forskningssamfunn. Og, gitt plasseringen i hans idéer om sosiale strukturer og krefter vitenskap er avhengig av, kan vi ane en undertekst: uten slike holdninger rives det sosiale grunnlaget for vitenskap som virksomhet vekk.

Vi behøver ikke støtte alle ledd av hverken hans eksplisitte resonnement eller normative holdninger for å mene det er noe vesentlig og riktig ved normen. I forskning trenger vi hverandre, både som historiske forgjengere og samtidige å diskutere med, i håp om å komme videre. Og vi er tett innvevd i fellesskap av funn, teorier, metoder og teknologier andre har skapt, som muliggjør det vi når frem til.

’U’ for ’universalisme’

På overflaten er normen om univeralisme den som er sterkest influert av krigssituasjonen og Nazi-Tysklands rabiate, rasistiske partikularisme. Der kunne man avvise både forskere og deres funn med referanse til deres etnisitet. Hvilket avfødte skarpe reaksjoner i det vitenskapelige samfunn en rekke steder, så bare av den grunn er det rimelig at Merton vektla det.

Men det finner også skarpe, pregnante formuleringer om det prinsipielle i vitenskap:

Universalism finds immediate expression in the canon that truth-claims, whatever their source, are to be subjected to pre-established impersonal criteria: consonant with observation and with previously confirmed knowledge. The acceptance or rejection of claims entering the lists of science is not to depend on the personal or social attributes of their protagonist; his race, nationality, religion, class, and personal qualities are as such irrelevant. … The imperative of universalism is rooted deep in the impersonal character of science.

I kime her og senere eksplisitt, tok Merton også et oppgjør med Stalins nasjonalisme og kommunistisk avvisning av ”bourgois” vitenskap. Men det er mer enn det enkle anti-rasistiske og anti-sjåvinistiske her.

Hvis vi ser på første ledd av setningen i sitatet har det fokus på det som for de fleste forskere føles som selvfølgeligheten av at vitenskapelige påstander skal (og må) underkastes granskning med solide, upersonlige metoder som på samme vis er uavhengige av etnisitet og lignende. Bakgrunnen blir deretter helt eksplisitt. Men det er ikke vanskelig for oss som lever i en ”post-kolonial” periode å gjenkjenne at det konverse av Nazi-Tysklands pseudovitenskapelige avvisning av mennesker, funn og teorier finnes i en del såkalt ”postmoderne” krav på særbehandling av ”de andres sannheter.” Universalismen som norm avviser også sterke versjoner av epistemisk relativisme basert på kjønn, klasse, etnisitet etc.

Det som også er interessant i Mertons formulering av normen er påkallingen av en norm som ligger nær ”prior probability”: Allerede etablert kunnskap skal, sammen med observasjon, være noe av det som skal ligge til grunn for vurderingen av angivelig nye kunnskaper. Du starter ikke på null i vurderingen av påstander når det foreligger kunnskap fra før. I tråd med normen om at vitenskap er et fellesforetagende, der vi står på andres skuldre, har vi også plikt til å bruke det som allerede foreligger. Ikke minst – og det har med de to siste leddene i KUDOS å gjøre – for å vite når vi skal eller bør kaste om på hva vi trodde var kunnskap.

Universalisme står dermed som norm også mot ”special pleading” av en hver art.

’D’ for ’desinteressert’

Det ovenstående gjør at Merton langt på vei tar for gitt hva desinteressert betyr. Underpunktet om desinteresse er mer en, på vegne av vitenskapen, selvgratulerende gjennomgang av vitenskapens suksess fordi den institusjonelt sett er desinteressert i annet enn det å finne ut noe om virkeligheten. Både sosialt og teknologisk. Spesielt på vegne av det første kan man bli lett nostalgisk og tenke at det er naivt.

Men i forskningsetiske og -metodiske retningslinjer er det ikke vanskelig å finne forklaringer av hva ’desinteressert’ betyr. Det betyr sånt som at forskeren ikke skal la andre motiver forstyrre innhenting og tolkning av data på en slik måte at de forvrenger prosess og resultat. Og at forskningen skal presenteres med fokus på de vitenskapelige interessene i saken, at man skal følge saklighetsnormer.

Desinteresse kan ha med balanse i fremstilling å gjøre, men det er også en måte å uttrykke normen om at datainnhenting og -analyse skal utføres som om man var desinteressert i å få et bestemt resultat. Det er ikke uten grunn at prosessen heter «teste en hypotese» ikke «bevise en teori». Få ting viser hvor lite en student eller journalist har tilegnet seg av vitenskapelige normer om de antar at et forsøk gjøres for å bevise en teori. Selv om få ting er vanskeligere å gjøre på en god måte enn det første.

Men det finnes åpenbart andre motiv for forskning enn «vitenskapelig nysgjerrighet», f.eks. ønske om å synliggjøre urettferdighet, maktmisbruk — ideologisk orientert forskning der konklusjonen er trukket i forkant. Det finnes teoretiske posisjoner som velger ut både materiale og analytisk perspektiv på en slik måte at store deler av analysen er gitt. Bør dette dermed være anatema?

I det forskningsetiske rammeverket lever arven fra Merton sammen med en betydelig «perspektivpluralisme». Man sier et «varsko», og understreker at alle uansett er ansvarlige for ikke å trekke konklusjoner utover de som kan støttes av data og annen forskning. Ideologisk forskning avskrives ikke, men vi blir minnet på at redelighetskrav gjelder uavkortet, selv om man har en sterk overbevisning.

’OS’ for ’organisert skepsis’

Merton advarte mot samtidens irrasjonalitet og mystikk i pseudovitenskapelig forkledning. Vitenskap som organisert skepsis, som organisert, desinteressert, metodisk granskning av alle former for krav om at noe var sant, sto for ham i en potensiell og reell sosial spenning mot dette. Men hos Merton er det ingen tvil om at organisert skepsis er et helt vesentlig kjennetegn ved vitenskap som institusjon, både som etisk norm og som metodologisk norm.

Alt er underlagt kritisk granskning ved hjelp av dertil egnede metoder. Vitenskap skal individuelt og kollektivt sett være en organisert skeptisk virksomhet, hvis oppgave er å holde et kritisk forskningsblikk på alle typer fenomen.

Inkludert de som kaller seg ’religion’. For å sitere fra ’Science and the Social Order’ i The Sociology of Science:

Most institutions demand unqualified faith; but the institution of science makes skepticism a virtue. Every institution involves, in this sense, a sacred area that is resistant to profane observation in terms of scientific observation and logic. The institution of science itself involves emotional adherence to certain values. But whether it be the sacred sphere of political convictions or religious faith or economic rights, the scientific investigator does not conduct himself in the prescribed uncritical and ritualistic fashion. He does not preserve the cleavage between the sacred and the profane, between that which requires uncritical respect and that which can be objectively analyzed. (s.265)

Dette skaper spenninger mot andre institusjoner og en sosial orden som ikke ønsker denne typen granskning. Og det gjør vitenskap som institusjon sårbar for inngrep fra dem som ser med mindre blide øyne på denne typen norm når den nærmer seg deres områder.

Men vitenskap som institusjon fordrer også og ikke minst organisert skepsis overfor forskningsprosesser og resultat. Den fordrer også å alltid være åpen for å se på dem med nytt blikk – når nye kunnskaper tilsier det. Basert på solid grunnlag og veid opp mot hva vi tror fra før.

I senere og mer populære adapsjoner av Mertons KUDOS står ’O’ for ’originalitet’, hvilket nok ikke er helt ueffent. Originalitet tilhører definitivt de vitenskapelige normer, nå som den gang. Lærer det oss ikke noe nytt, er det ikke så interessant. Men det er en problematisk norm om vi ser den i praktisk relasjon til vitenskap som organisert skepsis.

For hvis fokus på originalitet blir for sterkt, blir det mindre rom for en helt essensiell aktivitet: granskning og replikering av det som blir eller er blitt produsert av angivelig vitenskap. Vi får store problemer med publiseringsbias som ikke skyldes at betalende part gjemmer resultatene, bare våre egne institusjonaliserte normer om at ”nytt er interessant”.

De mertonske normene er ikke helt uproblematiske. Det er mange nyanser og tema for debatt. Eller ’organisert skepsis’. Men de står seg altså forbløffende godt i mange sammenhenger. De inkorporerer mange idéer man finner igjen i beskrivelser av hva som er god forskningsskikk og –etikk.

Hvilket innebærer en form for skepsis som så langt jeg kan se er den som ligger skeptikere flest nærmest. Ikke et lærd blikk på gamle filosofer, men et blikk på moderne vitenskapelig praksis som viser at man har adoptert sentrale vitenskapelige normer. Og vil gjøre noe med dem.

*Jeg har ikke vært ekstremt tro mot Merton her. Det var heller ikke meningen å lage et essay om Mertons artikler, selv om det endte mer opp som så enn planlagt. Jeg liker å lese Merton en sjelden gang i blant, blant mine største ledestjerner har han vel ikke vært. For bedre gjennomgang: Les originalene – de finnes i mange versjoner – for å se sammenhengene han selv satte ting i. Det endret seg. Og det er kjapt lest og sjeldent tydelig formulert.