I 1910 skrev Daniel D. Palmer, kiropraktikkens oppfinner, at

«A subluxated vertebra… is the cause of 95 percent of all diseases… The other five percent is caused by displaced joints other than those of the vertebral column.»

Tanken om subluksasjoner har vært et kjernepunkt i kiropraktisk teori. Et punkt som, i likhet med så mye annet, ikke nyter noen støtte fra vitenskapelig hold. De siste årtiene har unektelig sett fremveksten av mer vitenskapsorienterte kiropraktorer, som henviser også denne delen av Palmers teorier til skraphaugen de hører hjemme på. Men i hovedsak forholder fortsatt kiropraktorer seg til positivt til idéen. Nesten alle canadiske kiropraktorer var enige i at «subluksasjoner» forårsaket de fleste (68%) eller mange (30%) lidelser. Andre undersøkelser finner tall mellom 70 og 90% for varierende styrker av «subluksasjoner forårsaker mange sykdommer».

Nå har forskende kiropraktorer sett på hva som er demonstrert av validiteten til «subluksasjoner». I et kiropraktisk tidsskrift. Hvilket man kunne anta gikk i fagets favør. Men det ville vært galt. Det kunne knapt vært mer drepende.

Forfatterne begynner historisk, med å ta for seg hva man har ment om subluksasjoner som årsak tidligere, går videre til det ovennevnte om hva kiropraktorer mener nå, og presenterer så hva deres forskningsgjennomgang tilsier.

Det er verdt å ta med seg akkurat hvor sentralt idéen om subluksasjoner har stått, selv om det ikke er mange som fortsatt står for noe som er fullt så radikalt. Forfatterne beskriver det slik:

A fundamental principle of the chiropractic profession stresses that this putative subluxation is the cause of “dis-ease,” with the use of a hyphen to supposedly distinguish it from the term disease. Historically, generations of chiropractors have contended that a large percentage of all disease is caused by subluxation [4]. In fact, the early historical paradigm was that 95% of all disease (dis-ease) was due to subluxations of the spine and that the remaining 5% was caused by subluxations of the extremities, particularly the joints and feet [5]. A more contemporary view is that chiropractic health care is based on the premise that subluxations cause interference in the nervous system which leads to suboptimal health and symptomatic disease [6].

«Subluksasjoner» sto altså ekstremt sentralt.

Og selv om noen avviser det, står det fortsatt sentralt hos svært mange. Hvilket har avfødt en tidvis skarp tone og et visst opprør blant de mer vitenskapelig orienterte. Og med økt aksept og stadig mer utdanning i standard institusjoner som gir solid bakgrunnskunnskap om kroppen, er det en retning som har vunnet oppslutning.

De siste setter ikke alltid like stor pris på anti-vitenskapelige holdninger blant kolleger.

(Et lett fornøyelig eksempel på tone og lydnivå i debatten gis av David Seaman i Dynamic Chiropractic fra 2004:

anyone who does not buy into the model is trying to «medicalize chiropractic» – another example of low-IQ thinking. And if tears do not well up in your eyes when you hear the phrase, «The power that made the body, heals the body,» you are accused of having no passion for chiropractic – still another example of depressed, frontal-lobe activity. Even worse, if you don’t buy into every bizarre, New Age, tree-hugging notion that comes down the pike and is circularly attached to subluxation, you will be accused of being an atheist – an excellent example of the need for psychiatrists and the drugs they prescribe.

But I digress…)

Det er nok mot denne bakgrunnen, som det foreløpig siste skuddet i debatten, vi skal se denne siste undersøkelsen. For konklusjonen som blir trukket er like drepende som noe som har kommet fra utenforstående kritikere. Her er den drepende salven fra resultatseksjonen:

Overall, there were no studies that demonstrated a satisfactory link of evidence to the chiropractic subluxation construct as per strength, consistency, specificity, temporal sequence, dose response, experimental evidence, biological plausibility, coherence, and analogy (Table 3). Specifically, there were no studies that found subluxation to have a relative risk or odds ratio. No studies were found that demonstrated the subluxation to be consistently found in different people of gender or race, location or even circumstance. Subluxation was not found to be specifically linked to any one disease complex. Temporal sequence studies were not noted. The subluxation was not noted in any studies related to dose response. Animal based studies that were used to satisfy the experimental evidence were limited. There were no studies that offered a biological plausibility that would isolate subluxation as a causal factor in disease. There were no studies linking the subluxation as a coherent construct and supported by generally known facts about the natural history and biology of any disease.

Det burde smerte bittelitt.

Harriett Hall kommenterer hos Science-Based Medicine at det etterlater kiropraktikk som bare nok en form for fysioterapi. Hvilket vel er hva det er?

Men det er ikke akkurat som om dette med at subluksasjoner er en snodig sak uten demonstrert gyldighet er noe egentlig nytt. Det eneste tilnærmelsesvis nye er at det er kiropraktorer som sier dette, i et kiropraktikk-tidsskrift. Og det kan også leses som «bare» nok en runde i en intern debatt mellom en «tradisjonell» og en mer vitenskapsorientert fløy.

Hall kommenterer også at det har vært forbløffende lite presseoppmerksomhet rundt artikkelen.

Det tiltredes. Noen burde skrive mer om det. Når så mange fortsatt tar forestillingen så alvorlig, fortjener det å løftes ut i offentlighetens lys så vi kan få se reaksjonene. Utsagn som konklusjonens «this leaves the subluxation construct in the realm of unsupported speculation» med «no valid clinical applicability» roper da også litt på tabloid oppmerksomhet?

(Via Science-Based Medicine.)