Rasjonell atferd er ikke lett. Handlinger som i etterkant ser bisarre ut, kan virke helt fornuftige ut fra den eller de som tar beslutninger der og da. For situasjoner er kompliserte, sosialt samspill likeså, og det er mange ting som kan lede til gale beslutninger.

I Decision Making ser Janis og Mann på én side ved et yndet tema i konspiratorisk historieskrivning: hva som gikk galt ved Pearl Harbor før den 7.desember 1941. De er opptatt av hvordan det kan forklares psykologisk, som beslutning, at øverskommanderende hadde så mange inneliggende skip samtidig i noe som allerede var erklært å være en potensiell krigssituasjon. Hvorfor fortsatte en praksis med vanlige permisjoner og landlov i en situasjon der truslene i etterpåklokskapens glassklare lys burde vært mer enn tydelige?

Advarslene var tross alt kommet inn stadig økende tempo og med økt alvorlighet: Den 24.november, den 27.november og den 3.desember kom meldinger som klart fortalte om akutt mistanke om at et japansk overraskelsangrep kunne være mulig, deretter sannsynlig. 6.desember ble Kimmel beordret til å ødelegge kofidensielle dokument på de ytre øyene i Stillehavet, og bare timer før angrepet ble japanske ubåter først meldt observert, før én ble senket rett utenfor Pearl Harbor. Kimmels reaksjon var hele tiden å avvente, siste gang dokumentasjon på at det virkelig var en japansk ubåt.

Hvorfor?

Temaet er basalt i en mengde konspirasjonsteorier om 2.verdenskrig og en vanlig idé var den tids ”LIHOP”. Dog ikke (iallefall primært) rettet mot admiral Kimmel, men mot president Roosevelt. Det blir (som med alt annet i dette innlegget: i veldig forkortet og forenklet form) hevdet at man fra øverste hold kjente til angrepet på forhånd, men valgte å ikke gjøre noe for å lettere få manøvrert USA inn i krigen.

Det er mange kontekster til mistanken.

Noen av dem er som følger: America First, en stor, broget forsamling av krigsmotstandere, mente allerede lenge før, og med mer enn et snev av sannhet, at Roosevelt hadde manøvrert mot velgernes ønsker og egen retorikk for å lede USA inn i krigen. Men de av dem som gikk videre mot konspirasjonsteori nøyde seg ikke med den uimotsigelige påpekningen av Roosevelt alliertvennlige og aksefiendtlige politiske beslutninger, eller de praktiske ultimatum overfor Japan som nærmest måtte føre til krig. De ville også ha det til at man kjente til informasjon om selve angrepet på Pearl Harbor på forhånd: Amerikanske myndigheter hadde nemlig knekket japanske hemmelige koder.

Ganske riktig.

Før krigsutbruddet, allerede høsten 1940, hadde amerikanerne allerede knekket de diplomatiske kodene til japanerne. (Men enda ikke den keiserlige marinens, og marinen kommuniserte ikke akkurat sine planer om angrep på Pearl til diplomatiet.) Dette var noe av bakgrunnen både for advarslene til Kimmel på Pearl Harbor og andre kommandanter, og noe av bakgrunnen for at advarslene ikke ble forstått godt nok.

For Kimmel sto ikke på den priviligerte listen av mennesker med tilgang til oppfangede beskjeder fra Magic, som prosjektet het. Det gjorde ingen ved Pearl Harbor. Siden japanerne fortsatte å sende beskjeder i samme kode (krigen gjennom), ble hemmeligheten om kodeknekkingen holdt i en meget begrenset krets. Dermed var heller ikke alvoret i de ellers tilstrekkelig alvorlige beskjedene nødvendigvis like tydelig for den som ikke ville se.

Det er her Janis og Mann setter inn sin egen del av forklaringen. Personer som lever under høyt stress er, ser det ut til, tilbøyelige til å bli mindre fleksible i tenkning og beslutninger. Når en beslutning er tatt, er det (enda) lett(ere) å se etter informasjon som bekrefter at denne beslutningen er riktig, og vanskeligere å se etter informasjon som går mot den. I et hierarkisk system med lukket krets, oppstår ”gruppetenkning” mot konsensus lett: ikke bare som press til lydighet overfor en overordnet, men som å lyde sin ”sosial intelligens” til konformitet og glede andre.

Kimmel hadde overtatt en flåte som han så på langt nær var klar for krigsinnsats, og han hadde igangsatt et treningsprogram for å bøte på det. Men det strakk seg over tid. Og han mente han hadde den. Blant annet derfor hadde han ikke endret på landlov eller sørget for rotasjon av landliggende skip. Siden han ikke hadde adgang til Magic tok han muligens enda litt lettere på advarslene om et forestående angrep ”hvorsomhelst” inkludert Filippinene eller Guam enn de som faktisk var nevnt spesifikt. Pearl Harbor var jo ikke nevnt spesifikt, dermed var det lett å tenke seg at de ikke var så aktuelle – det var da også rådende oppfatning hos de fleste.

Men Kimmel og hans stab spurte ikke engang om å få oppklart om det også kunne gjelde dem. De antok også, uten å spørre, at hæren var i full beredskap, slik at anti-luftskyts var beredt. Hvorfor ikke spørre? Vel, det ville være å tenke at man jo kunne ta feil, og at trusselen kunne være større enn forutgående handlinger hadde tillatt.

Med beskjedene den 6.desember om å ødelegge hemmelige dokumenter på ytre øyer, sammen med rapporten om at den keiserlige marinens hangarskip var på hemmelig sted under full radiotaushet, ble det klart for Kimmel at Japan virkelig tenkte å gå til krig, straks. Men han foretok seg fortsatt ingenting. Det ble ikke økt bemanning av anti-luftskyts, radarovervåkning eller foretatt overvåkningsflyvninger.

Hvorfor ikke? Janis og Mann konkluderer ut fra foreliggende dokumenter at Kimmel hadde låst seg fast i et tenkemønster av ”enten-eller”: Enten måtte man ta alle steg fullt ut, eller så fortsatte man som før. Siden det ikke forelå noe som ga helt sikre indikasjoner – og episoden med ubåten ved havnen viser hvor sikker han på det tidspunkt ville være – på at man måtte slå full alarm, valgte han det siste. Delvise oppgraderinger av beredskap på enkelte områder ble ikke seriøst vurdert.

Janis og Mann konkluderer at for å forsvare tidligere beslutninger hadde han, ubevisst, oversett opplysninger og unnlatt handlinger som kunne skapt større klarhet og beredskap. Under stress hadde han adoptert et rigid tenkemønster preget av enten-eller og konfirmasjonsbias, og gruppen rundt ham tilpasset seg både når det gjaldt informasjon og debatt slik at de støttet opp rundt hverandre og det valgte handlingsmønsteret.

Det er helt ut normalt menneskelig og forståelig, alt sammen. Inkludert utfallet.